Tatt bort

[AnonymBruker]

44 minutter siden, canacas skrev:

    Uff. Kjenner følelsen. Føler meg rett og slett verdiløs akkurat nå. Hva gjør du om han melder seg på igjen? 

Han hadde hatt mye å forklare, og forklaringene ville måttet være ekstremt overbevisende og hjertevarmende

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest canacas]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han hadde hatt mye å forklare, og forklaringene ville måttet være ekstremt overbevisende og hjertevarmende

Anonymkode: 9af6f...ca5

Vet ikke hvorfor, men jeg tror du hører fra han igjen. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, canacas skrev:

Vet ikke hvorfor, men jeg tror du hører fra han igjen. 

Jeg både håper og håper ikke du har rett

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest canacas]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg både håper og håper ikke du har rett

Anonymkode: 9af6f...ca5

Forstår den. Mer enn du tror. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, canacas skrev:

Forstår den. Mer enn du tror. 

Du og jeg burde bli bestevenner. Jeg lover å ikke være ekstremt kontaktavhengig og forlange svar innen én time

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest canacas]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du og jeg burde bli bestevenner. Jeg lover å ikke være ekstremt kontaktavhengig og forlange svar innen én time

Anonymkode: 9af6f...ca5

Holder det med tolv minutter i responstid? 

[AnonymBruker]

Dette tenker jeg på:

Hvem var du? En som kom uventet inn i livet mitt, som rokket ved tilværelsen min en stund. Det var fint og det var vondt: Jeg skulle ønske det varte lenger.

Hvem var jeg? Et kort glimt før du gikk videre? En du ble betatt av, men ved nærmere ettertanke ikke orket mer av? Hender det at du savner meg, eller er jeg allerede glemt?

Ligger vi i hvert vårt hjem på hver vår side av byen og tenker på hverandre? Eller er det bare jeg som er våken, mens du sover fornøyd med tingenes tilstand? Hvordan går det an at banene våre krysset hverandre en stund, og du snudde livet mitt opp-ned mens jeg bare er som en regndråpe som preller av jakken din?

Det lurer jeg på.

(Og nå skal jeg slutte med egenterapi i denne tråden.)

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

35 minutter siden, a l'orange skrev:

Det var en AB som skrev en så glitrende kommentar til meg i dag, at jeg tar den med inn her. Det var en avsporing i den andre tråden, men på et generelt grunnlag, og særlig her i tråden er den intet mindre enn perfekt!

Dette er problemet med å skulle slippe kontrollen og likevel ikke ende opp som fullstendig knust, beskrevet to a tee. Dersom man bare fokuserer på å ikke bli lurt, vil man ikke tørre å stole på. Dersom man bare stuper rett ut i ting, uten å se seg for, vil man nokså garantert gå temmelig hardt på trynet. Hva er best? Jeg tror det gjelder å se med begge øynene.

"De fleste som våger å satse på en ordentlig fyr som ikke lar seg bli den lille i et forhold, får deg til å føle deg utfordret innimellom."

Bravo, AB! Det er bare å satse på at du ser denne

Det er en veldig god og relevant kommentar.

Slik det er nå jobber jeg med å ikke bli bitter og ikke anklage ham. Jeg tror stort sett vi alle gjør vårt beste ut fra våre forutsetninger, selv om valgene vi gjør ofte kan virke uforståelige for andre. Hans valg er ikke forståelig for meg, men i stedet for å tenke at han er en forbanna idiot og ende opp med å forakte ham, forsøker jeg å tenke at han har gjort det han har kunnet, han også.

På samme måte tenker jeg om meg selv. I blant føler jeg meg grusomt dum. Som gikk inn i dette og som var så åpen. Hvor latterlig kan ikke alt jeg har sagt, gjort og skrevet til han fortone seg nå, i lys av at det er over? Så naivt, liksom? Men jeg prøver å tenke som du skriver her, det er i hvert fall slik at jeg våget. Og jeg våget mer enn ham. Så kan det skyldes forskjellige ting, som at jeg var mer betatt av ham enn han var betatt av meg, eller at han er mer følelsesmessig vaktsom enn jeg er. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Cronosgjesten]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en veldig god og relevant kommentar.

Slik det er nå jobber jeg med å ikke bli bitter og ikke anklage ham. Jeg tror stort sett vi alle gjør vårt beste ut fra våre forutsetninger, selv om valgene vi gjør ofte kan virke uforståelige for andre. Hans valg er ikke forståelig for meg, men i stedet for å tenke at han er en forbanna idiot og ende opp med å forakte ham, forsøker jeg å tenke at han har gjort det han har kunnet, han også.

På samme måte tenker jeg om meg selv. I blant føler jeg meg grusomt dum. Som gikk inn i dette og som var så åpen. Hvor latterlig kan ikke alt jeg har sagt, gjort og skrevet til han fortone seg nå, i lys av at det er over? Så naivt, liksom? Men jeg prøver å tenke som du skriver her, det er i hvert fall slik at jeg våget. Og jeg våget mer enn ham. Så kan det skyldes forskjellige ting, som at jeg var mer betatt av ham enn han var betatt av meg, eller at han er mer følelsesmessig vaktsom enn jeg er. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 9af6f...ca5

Jeg tror ikke majoriteten ser ned på noen som tør å åpne seg helt, selv om de ikke føler de samme følelsene. Synes ikke du skal føle deg dum. Det tror jeg ikke den du åpnet deg for heller synes. For det er ærlig, og det er verken dumt eller latterlig å være det.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Cronosgjesten skrev:

Jeg tror ikke majoriteten ser ned på noen som tør å åpne seg helt, selv om de ikke føler de samme følelsene. Synes ikke du skal føle deg dum. Det tror jeg ikke den du åpnet deg for heller synes. For det er ærlig, og det er verken dumt eller latterlig å være det.

Jeg håper du har rett, Cronosgjesten. Jeg ser i hvert fall ikke ned på andre som er åpne. Men det er jo på sett og vis ydmykende når man åpner seg og ikke blir møtt. Det blir som når man strekker ut hånda for å håndhilse på noen, og så tar ingen hånda di i mot, og man står der med den i lufta, føler seg teit og lurer på hvordan man kan komme seg unna denne kleine situasjonen...

På den annen side, og om jeg hadde opptrådd annerledes og ikke åpnet meg, så ville jeg sikkert angret og tenkt "hva hvis" da også. Og da på grunnlag av at jeg handlet imot instinktene mine, noe som ville vært enda verre.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest canacas]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en veldig god og relevant kommentar.

Slik det er nå jobber jeg med å ikke bli bitter og ikke anklage ham. Jeg tror stort sett vi alle gjør vårt beste ut fra våre forutsetninger, selv om valgene vi gjør ofte kan virke uforståelige for andre. Hans valg er ikke forståelig for meg, men i stedet for å tenke at han er en forbanna idiot og ende opp med å forakte ham, forsøker jeg å tenke at han har gjort det han har kunnet, han også.

På samme måte tenker jeg om meg selv. I blant føler jeg meg grusomt dum. Som gikk inn i dette og som var så åpen. Hvor latterlig kan ikke alt jeg har sagt, gjort og skrevet til han fortone seg nå, i lys av at det er over? Så naivt, liksom? Men jeg prøver å tenke som du skriver her, det er i hvert fall slik at jeg våget. Og jeg våget mer enn ham. Så kan det skyldes forskjellige ting, som at jeg var mer betatt av ham enn han var betatt av meg, eller at han er mer følelsesmessig vaktsom enn jeg er. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 9af6f...ca5

Du og jeg altså. Jeg går også rundt og føler meg ufattelig dum for tiden. Mest fordi dette har jeg jo strengt tatt gjort flere ganger før. Hvorfor blir vi så blinde underveis? 

Jeg har blitt fortalt av en som står meg veldig nær at jeg har blitt veldig innesluttet ift følelser de siste årene. Eller at jeg virker litt avstumpet. Det er synd, for slik ønsker jeg jo ikke være. Men det er litt av resultatet, når man gir og gir og ikke får tilbake. Og selv om jeg har blitt kald og avstumpet og innesluttet, så klarte jeg likevel å gå i den samme fella  Det er håp for oss alle! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, canacas skrev:

Du og jeg altså. Jeg går også rundt og føler meg ufattelig dum for tiden. Mest fordi dette har jeg jo strengt tatt gjort flere ganger før. Hvorfor blir vi så blinde underveis? 

Jeg har blitt fortalt av en som står meg veldig nær at jeg har blitt veldig innesluttet ift følelser de siste årene. Eller at jeg virker litt avstumpet. Det er synd, for slik ønsker jeg jo ikke være. Men det er litt av resultatet, når man gir og gir og ikke får tilbake. Og selv om jeg har blitt kald og avstumpet og innesluttet, så klarte jeg likevel å gå i den samme fella  Det er håp for oss alle! 

Det er vanskelig, dette. Det er jo naturlig å bli mer innesluttet. Jeg prøver å ikke bli det, for jeg vil det egentlig ikke. Jeg vil være modig. Men det er satan så vanskelig når det gjør så vondt.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

15 timer siden, a l'orange skrev:

Aldri før har jeg vært så enig med deg i noe, som i akkurat dette. Kan jeg bare signere under her?

 

Til Anonymkode: 9af6f...ca5; Jeg synes det høres ut som du tenker bra! Det går an å tenke at dere begge har gjort så godt dere kunne, ut fra deres egne forutsetninger, og at ikke den ene verken ser ned på den andre eller tenker dårlig om. Det er en ypperlig innstilling, tror jeg.

Det var ikke jeg som skrev det innlegget, det var en annen og det var tydeligvis fra en som både er oppegående og vennligsinnet. Jeg lurte faktisk på om det var deg som hadde skrevet, for jeg synes du har gode tanker og formulerer deg så bra. Men du kunne kanskje like gjerne skrevet det der til deg selv

Jeg har en teori, og det er at de fleste av oss er mest redd for å fremstå som enten dumme eller ufølsomme. Jeg er f.eks. ikke så redd som det du er for å fremstå som dum. Jeg er mer redd for å være kald og ufølsom. Tror mye av dette handler om hva vi er vant med å tenke på oss selv som, og vi må være obs på våre svakheter for å komme videre. Mye av det jeg driver med for tiden, er faktisk hva jeg vil kalle "å dumme meg ut etter beste evne". (Du skulle bare visst )

Et godt bilde. Men hva ville du tenkt om to mennesker du så, hvor den ene rakte frem en hånd og den andre nektet å ta i mot den? Ville du ikke da tenkt at det var den som avviste gesten som oppførte seg mest tåpelig? Det ville i alle fall jeg!

Dum eller ufølsom! Jeg måtte trekke på smilebåndet nå. For jeg er redd for å virke dum, og denne fyren jeg har holdt på med er redd for å virke ufølsom. Så teorien stemmer godt på mitt case, i hvert fall. (Og som en anekdote: Han ble oppriktig glad da han oppdaget at jeg så at han ikke er ufølsom.)

Men ellers enig. Jeg jobber med å fortsette å dumme meg ut. Vil ikke endre personlighet, heller

Og du har jo rett

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

Hei AB!  

Hvordan har det gått med deg siden sist, - en måned etter?

 

Alltid morro når mine uhøytidelige teorier blir bekreftet  

Takk som spør

Det korte svaret? Jeg vet ikke.

Det er slik at jeg møtte denne karen via jobb opprinnelig, og vi må fortsatt ha litt sporadisk kontakt. Jeg fikk en mail av ham for en stund siden som jeg ble glad for. Den handlet en del om jobb, men den var tre ganger så lang som den kunne ha vært og ispedd oppdateringer på hvordan det gikk med ham. Jeg oppfattet den som en slags føler, eller en måte å signalisere på han fortsatt bryr seg (litt).

En stund senere sendte vi noen meldinger, og da vekslet de mellom å være hjerteskjærende saklige og mykere.

Jeg tror kanskje vi begge famler oss fram og er usikre på hvordan vi skal forholde oss til hverandre.

Selv synes jeg det har gått opp og ned. I blant veldig ned, jeg har vært forferdelig lei meg innimellom. Jeg tror vi kunne vært et bra par om vi satset. Men de siste dagene har jeg heldigvis begynt å forsone meg litt med at det som skjer, det skjer. Vi hadde utrolig mye moro og fint sammen og fikk en kjempeboost av hverandre. Det er jo verdt noe i seg selv! Og satser han ikke på meg, så er jo det selvsagt kjipt for meg, men da er han heller ikke egentlig en mann jeg vil ha i lengden.

Og siden vi har en viss forbindelse til hverandre og vil ha det i lang tid, så vet man aldri hva som skjer. Kanskje går dette helt over for meg. Kanskje tar vi opp tråden en annen gang.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Takk for svar!  

Det høres for meg ut som dere har ulikt tempo. Dere vil gjerne gå den samme veien, men den ene går hele tiden for fort og den andre går hele tiden for sakte. Da blir det fort slitsomt for begge, begge føler at de selv må strekke seg og samtidig føles det ikke nok.

Men for å bruke den analogien videre...viss jeg er på tur ut for virkelig å gå unna, så føles det kjipt når den andre bare vil tusle. Det er kanskje kaldt og jeg føler meg utålmodig. Tilsvarende når jeg ønsker å ta det med ro og nyte finværet, og så henger den andre et hestehode forran og stadig drar tempoet opp. Da klarer jeg kanskje ikke snakke så godt for meg. Men dersom begge har avtalt å rusle langsomt eller å gå hurtig, da kan begge stille seg inn på et passe tempo, og begge være fornøyd.

Jeg ser forøvrig ikke helt bort fra at en mann som blir oppriktig glad når andre sier han ikke er ufølsom, muligens mener å flørte også de gangene han høres "hjerteskjærende saklig" ut  

Takk

Jeg er i hvert fall sikker på at jeg har handlet rett her. Dét er i det minste en bra ting.

Vi har vært i utakt, og vi er også ganske forskjellige.

Jeg er fortsatt usikker på hva han egentlig føler/følte for meg, og jeg tror fortsatt det er slik at jeg er mest forelsket. Og nå har jeg egentlig resignert litt. Det føles litt fælt, og litt bra (fordi jeg har det roligere). Hvis dette her er viktig for ham får han signalisere det. Nå har det gått en måned, og da ser det jo ikke så lovende ut.

Men så får vi se, som sagt. Jeg utelukker ingenting. Samtidig prøver jeg å ikke håpe så mye. Jeg kan ikke håpe i to år forgjeves, heller.   

Anonymkode: 9af6f...ca5