Hva er ditt favorittdikt?

[AnonymBruker]

Diktet som griper meg mest, og gir melankoli og ettertanke er "Jeg ser" fra 1893 av Sigbjørn Obstfelder. Dette diktet har fult jeg helt siden videregående, som begynner å bli noen ti-år siden.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

 

Hva er ditt favorittdikt?

Anonymkode: 29bde...d6f

[AnonymBruker]

I walked a mile with Pleasure;
She chatted all the way;
But left me none the wiser
For all she had to say.

I walked a mile with Sorrow,
And ne’er a word said she;
But, oh! The things I learned from her,
When sorrow walked with me.

 

- Robert Browning Hamilton

Anonymkode: 2920f...920

[AnonymBruker]

  
Jakob Sande / Dikt i samling    I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare
fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt
kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege
ting,
trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste
natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som
sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile
develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Anonymkode: f2c96...e71

[Agathe]

Stopping by Woods on a Snowy Evening av Robert Frost

 

Whose woods these are I think I know.   

His house is in the village though;   

He will not see me stopping here   

To watch his woods fill up with snow.   

 

My little horse must think it queer   

To stop without a farmhouse near   

Between the woods and frozen lake   

The darkest evening of the year.   

 

He gives his harness bells a shake   

To ask if there is some mistake.   

The only other sound’s the sweep   

Of easy wind and downy flake.   

 

The woods are lovely, dark and deep,   

But I have promises to keep,   

And miles to go before I sleep,   

And miles to go before I sleep.

[Djungelvrål]

Ikke er dikt men Bethovens kjærlighetsbrev til en ukjent kvinne:

 

6 July, morning

My angel, my all, my own self — only a few words today, and that too with pencil (with yours) — only till tomorrow is my lodging definitely fixed. What abominable waste of time in such things — why this deep grief, where necessity speaks?

Can our love persist otherwise than through sacrifices, than by not demanding everything? Canst thou change it, that thou are not entirely mine, I not entirely thine? Oh, God, look into beautiful Nature and compose your mind to the inevitable. Love demands everything and is quite right, so it is for me with you, for you with me — only you forget so easily, that I must live for you and for me — were we quite united, you would notice this painful feeling as little as I should . . .

. . . We shall probably soon meet, even today I cannot communicate my remarks to you, which during these days I made about my life — were our hearts close together, I should probably not make any such remarks. My bosom is full, to tell you much — there are moments when I find that speech is nothing at all. Brighten up — remain my true and only treasure, my all, as I to you. The rest the gods must send, what must be for us and shall.

Your faithful

Ludwig

Monday evening, 6 July

You suffer, you, my dearest creature. Just now I perceive that letters must be posted first thing early. Mondays — Thursdays — the only days, when the post goes from here to K. You suffer — oh! Where I am, you are with me, with me and you, I shall arrange that I may live with you. What a life!

So! Without you — pursued by the kindness of the people here and there, whom I mean — to desire to earn just as little as they earn — humility of man towards men — it pains me — and when I regard myself in connection with the Universe, what I am, and what he is — whom one calls the greatest — and yet — there lies herein again the godlike of man. I weep when I think you will probably only receive on Saturday the first news from me — as you too love — yet I love you stronger — but never hide yourself from me. Good night — as I am taking the waters, I must go to bed. Oh God — so near! so far! Is it not a real building of heaven, our Love — but as firm, too, as the citadel of heaven.

Good morning, on 7 July

Even in bed my ideas yearn towards you, my Immortal Beloved, here and there joyfully, then again sadly, awaiting from Fate, whether it will listen to us. I can only live, either altogether with you or not at all. Yes, I have determined to wander about for so long far away, until I can fly into your arms and call myself quite at home with you, can send my soul enveloped by yours into the realm of spirits — yes, I regret, it must be. You will get over it all the more as you know my faithfulness to you; never another one can own my heart, never — never! O God, why must one go away from what one loves so, and yet my life in W. as it is now is a miserable life. Your love made me the happiest and unhappiest at the same time. At my actual age I should need some continuity, sameness of life — can that exist under our circumstances? Angel, I just hear that the post goes out every day — and must close therefore, so that you get the L. at once. Be calm — love me — today — yesterday.

What longing in tears for you — You — my Life — my All — farewell. Oh, go on loving me — never doubt the faithfullest heart

Of your beloved

L

Ever thine.
Ever mine.
Ever ours.

 

 

[Arabella]

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider – tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra – svårt att vilja stanna och vilja falla. Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden – känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.

„

— Karin Boye, Ja visst gör det ont

 

[AnonymBruker]

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

- Inger Hagerup

Anonymkode: a42da...6c6

[AnonymBruker]

20 timer siden, Boomonster skrev:

Ikke er dikt men Bethovens kjærlighetsbrev til en ukjent kvinne:

Og enda finere er det på originalspråket.  Tysk har slik en pondus og insistens!

Anonymkode: 7081c...a43

[AnonymBruker]

En favoritt er

Ord over grind 

 

Du går fram til mi inste grind,

og eg går fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

 

Aldri trenge seg lenger frem,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttes tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

 

Står du der ikkje ein dag eg kjem

fell det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

 

Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastrande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

                                                                                              -  Halldis Moren Vesaas

Anonymkode: 386b6...8e0

[NatalieA]

Smil og vær glad for hver dag som går, 

så skal du se hvor mange venner du får, 

selv om du glemmer at 1 pluss 1 er to,

så må du aldri glemme å være snill og god  

 

ahhh ikke alltid det stemmer i antall venner da, men man får iallefall riktige type venner  

Endret 29. januar 2017 av NatalieA

[Caduceus]

På 28.1.2017 den 22.26, Arabella skrev:

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider – tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra – svårt att vilja stanna och vilja falla. Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden – känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.

„

— Karin Boye, Ja visst gör det ont

 

❤Noe av det vakreste et menneske har skrevet.

[Caduceus]

http://lotteslillelomme.blogspot.no/2013/04/fattig-ynskje.html

[SweetM]

Herlig makabert...

 

Likfunn

Jakob Sande / Dikt i samling /Svarte næter

So fann dei han Ole Johan, 
langt burte i Håsteins-hagen. 
Der låg han og rotna og brann, 
med solsteiken rett i magen. 
Og magen var grøn og blå, 
av steinklaka gorr og slim, 
og flugor og kvitmakk små, 
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit, 
la sine egg i skinne, 
og ålkvite småmakkar beit 
seg gangar og hol der inne. 
Ei rotte stakk tranten ut, 
– kva svarten som no var og sjå? 
Ho var som ein blodgorra klut, 
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan, 
var berre ei slimut glye 
som nedover kinnet rann, 
so sleip som ei slimut spye. 
Og nasa eit blodraudt sår, 
der beinpipa lyste bleik. 
– For rotta ho var der i går, 
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein, 
og gliste med kvasse tenner, 
som illkvite stakk og skein, 
som marssol på frosne fenner. 
Og teven stod tjukk ikring, 
denne blaute, flytande kropp, 
og kråka sat rundt i ring, 
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan, 
og la han på fire påla. 
So bar dei han fire mann, 
med kråkene skratta og skråla. 
Mykje tå skrotten flaut vekk, 
og mykje kvarv burt som eim, 
og mykje i spyfluga gjekk, 
men beina kom heile heim

[AnonymBruker]

Quickly Aging Here
By Denis Johnson

1

nothing to drink in
the refrigerator but juice from   
the pickles come back
long dead, or thin
catsup. i feel i am old

now, though surely i
am young enough? i feel that i have had   
winters, too many heaped cold

and dry as reptiles into my slack skin.   
i am not the kind to win
and win.
no i am not that kind, i can hear

my wife yelling, “goddamnit, quit   
running over,” talking to
the stove, yelling, “i
mean it, just stop,” and i am old and

2

i wonder about everything: birds
clamber south, your car
kaputs in a blazing, dusty
nowhere, things happen, and constantly you

wish for your slight home, for
your wife’s rusted
voice slamming around the kitchen. so few

of us wonder why
we crowded, as strange,
monstrous bodies, blindly into one   
another till the bed

choked, and our range
of impossible maneuvers was gone,
but isn’t it because by dissolving like so   
much dust into the sheets we are crowding

south, into the kitchen, into   
nowhere?

Denis Johnson, “Quickly Aging Here” from "The Throne of the Third Heaven of the Nations Millennium General Assembly: Poems Collected and New."

Anonymkode: c6f7a...635

[AnonymBruker]

JEG VIL VÆRE DET ROLIGE REGN

jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner på hennes nese

jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld

jeg vil være det rolige regn
som ingen er redd å gå ut i
jeg vil tenne trærnes kroner
og lage dammer til lekne barn

Jeg vil være det rolige regn
som får min elskede til å sove
så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen
som en søyle av stigende sol

 

Lars Saabye Christensen

 

Anonymkode: 5dc17...253

[Anglofil]

Alone av Edgar Allen Poe

 

From childhood’s hour I have not been 

As others were—I have not seen 

As others saw—I could not bring 

My passions from a common spring— 

From the same source I have not taken 

My sorrow—I could not awaken 

My heart to joy at the same tone— 

And all I lov’d—I lov’d alone— 

Then—in my childhood—in the dawn 

Of a most stormy life—was drawn 

From ev’ry depth of good and ill 

The mystery which binds me still— 

From the torrent, or the fountain— 

From the red cliff of the mountain— 

From the sun that ’round me roll’d 

In its autumn tint of gold— 

From the lightning in the sky 

As it pass’d me flying by— 

From the thunder, and the storm— 

And the cloud that took the form 

(When the rest of Heaven was blue) 

Of a demon in my view—

 

Mvh Yvonne  

[AnonymBruker]

Hentet

Barn
har en egen måte

å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva

blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene

løper hvinende
nedover skråningen

rett
i armene på den

som står ved porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på

at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

 

 

Johann Grip

Anonymkode: d81a1...555

[AnonymBruker]

Jan Erik Vold:
TALE FOR LOFFEN 

Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i og grov ut varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!) 

Anonymkode: 08cc6...ada

[Rumle]

Har nok ikke en spesiell favoritt, men liker mange veldig godt. Dette er en av flere favoritter jeg ofte tenker på og kommer tilbake til; 

 

[Arabella]

Tove Ditlevsen - Så tag mit hjerte.pdf - net-uv.dk