Har jeg i det hele tatt en fremtid? ''Generasjon Perfeksjon''...

[AnonymBruker]

Jeg er da i den generasjonen som kalles ''Generasjon Perfeksjon''. Selv om jeg prøver så godt jeg kan, får jeg sjeldent en 5'er og ofte en 3'er. Jeg har kjent på presset om de beste karakterene svært lenge nå, likevel klarer jeg bare ikke få like bra karakterer slik som mine medelever og venninner. Mens alle andre får 5 og 6, får jeg gjerne 3 og 4. Mens de andre klager over at de fikk 5+ og ikke 6, holder jeg kjeft fordi jeg fikk 2+ og ikke 3.... Mens alle andre klager over at realfag er vanskelig, holder jeg kjeft om at de samfunnsfaglige fagene mine er vanskelige. 

Jeg føler presset så utrolig mye. Mens alle jeg snakker har planer om å studere psykologi (profesjon), juss, medisin, veterinær, ingeniør, farmasøyt og dra utenlands, så tenker jeg på hvilke utdanning jeg skal velge i Norge som jeg har en sjanse å komme inn på. Alle rundt meg har skikkelige store ambisjoner, jeg derimot tør ikke engang tenke på framtiden min, for det føles ut som om jeg ikke har en engang. Bestevenninna mi har planer om å dra til UK å studere medisin, men hun klager hele tiden på at hun muligens ikke kommer inn og da vil livet hennes være ødelagt. Da tenkte jeg på meg selv... Hvis hun ikke kommer inn på medisin i UK er det masse annet hun kan studere i både utland og Norge... Jeg har ikke i nærheten av den muligheten en gang... Jeg har et snitt på 3,5 for øyeblikket med fravær på 7 dager og 15 timer! Selvsagt har jeg ikke en framtid da! Drømmene mine har blitt visket bort, og er nå bare barndoms drømmer. Jeg ville bli barnepsykolog, jeg ville bli familieadvokat, jeg ville bli barnelege, jeg ville bli smådyr veterinær. Men selvsagt er jeg altfor dum og verdiløs til å kunne bli noe sånt som det. Så tenkte jeg på eiendomsmegler, men tar jeg den sjansen får jeg meste sannsynlig ikke jobb... Det eneste jeg har interesse for da er sosialt arbeid (sosionomi), men selv da vet jeg ikke om jeg kommer inn med snittet jeg har... Ikke sjanse om jeg tar friår eller folkehøgskole. Friår vil bare ødelegge meg, og folkehøgskole er for dyrt (Vil ikke ta lån mer enn absolutt nødvendig). Har tenkt på å ta årsstudium, men ingenting av de årsstudium linjene jeg har sett på interesserer meg... 

Jeg vil i hovedsak jobbe med barn og dyr, det er det eneste som interesserer meg, men jeg er for dum og verdiløs til å kunne jobbe med slikt... Jeg føler meg så ufattelig dum og verdiløs. Mens en venninne snakker om at hun skal jobbe 6 måneder i Afrika og Asia med dyr, og 1 år studere Spansk i Argentina, forså å deretter dra til USA på en eller annen eliteskole, sitter jeg der målløs. Mens en annen venninna har kommet inn på Campbrigde fordi alle i familien hennes er leger (foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn), så sitter jeg flau, og tenker ''Jøss, hva skal det bli av meg?'' 

Mens alle andre velger store flotte jobber som gir dem millionlønn hvert år, så er jeg heldig om jeg i det hele tatt får tatt en utdanning jeg vil føle meg komfortabel i. Ikke minst vil jeg skuffe foreldrene mine så utrolig mye, for alle deres venners barn studerer utrolige ting liksom... Jeg derimot... Heldig om jeg kommer inn på sykepleien? 

Føler meg fortapt og ubrukelig. Hva er liksom vitsen i å bruke energi og ressurser på meg?

 

Anonymkode: bb265...7bb

[AnonymBruker]

Jeg var den irriterende medeleven som ble misfornøyd over alt annet enn 6. (Nå klagde jeg jo selvfølgelig ikke åpenlyst til alle, men på min skole var det ikke lett å holde karakteren skjult når man var på denne siden av skalaen.) Jeg hadde, som bestevenninnen din, et klart karrieremål, og jeg måtte ha et høyt karaktersnitt for å få dette til. Husk at bestevenninnen din uttrykker bekymring når det gjelder å ikke oppnå hennes personlige mål. Du har ikke dette målet, og derfor er det så dumt at du sammenligner deg med henne. Det er ikke en rettferdig sammenligning! Det er mye lettere å oppnå høye karakterer når man har et mål som krever dette. Man har rett og slett ikke råd til å gjøre det dårlig i et fag. Det samme gjelder de som har planer om å dra til Afrika eller annet. De får dette til fordi de har satt seg et tydelig mål og jobber målrettet mot dette. 

Verdien din måles ikke opp i hvor gode karakterer du har eller hvor høye ambisjoner du har karrieremessig. Du er ikke dum bare fordi du ikke får toppkarakterer, og du er ikke dum fordi du ikke har en spesifikk karriereplan som tenåring. Det er mange ungdommer som snart trer ut i voksenverden som er i nøyaktig samme situasjon som deg.  Det er vanskelig å ta til seg dette når utdanning og karriere er en så viktig del av samfunnets bilde av "å lykkes i livet". Det å falle utenfor er vanskelig, og jeg forstår at dette er noe som opptar deg. Samtidig er det viktig at du klarer å se dine andre positive sider og hvor du lykkes. Det er ikke alltid så åpenbart, og det trenger ikke å være noe håndfast. At du er flink med barn og dyr er jo et sted du kan starte. Alle kan ikke være gode på alt, og det er helt greit! Det viktigste er at du finner noe i livet du finner mestring og som du trives med. Det er også mye mer enn karakterer og utdanning som du kan fylle livet ditt med. 

Du ønsket vel kanskje bare å få ut noen tanker og følelser, og innlegget mitt er nok sikkert ikke til hjelp. Særlig når det kommer fra denne siden. Jeg ønsker likevel å sende deg en klem. 

Anonymkode: 0184d...e51

[Gjest Linaria]

Jeg var også den som ble misfornøyd med alt annet enn 6, men begynte likevel på et studium der alle kom inn. Trives kjempegodt, har vært på utveksling i UK og skal ta master der, har planer for fremtiden som kun handler om at jeg skal være lykkelig, og ikke hva folk synes om meg. Man trenger virkelig ikke studere medisin på Cambridge for å ha et verdig liv. Du må finne ut hva du selv ønsker, uavhengig av vennene dine, og være stolt av det. Du hadde kjedet deg utrolig på medisinstudiene uansett, om du kun gjorde det fordi venninna di gjorde det. 

[365vinter]

Jeg har alle de tingene du gir uttrykk for at du ønsker, men har aldri vært mer miserabel. Det er lett å romantisere det å "få det til", men vanskelig å forestille seg den tomheten jeg tror mange føler når de når målene sine og innser at det var veien dit som drev dem. Det viktigste av alt er at du forstår at du er verdifull, og at du rett og slett må fokusere på å finne din vei i livet. Jeg tror vi mennesker undervurderer magefølelsen, og foretar valg basert på andres forventninger og hva som gir status. Kjenn godt etter hva det er du vil, og gjør alt som står i din makt for å oppnå det. Jeg har hatt venninner som har tatt opp igjen fag over flere år for å komme inn på det de ønsket, og det er ingen skam i det. Det viser bare at man vil kjempe for det man ønsker. Og skulle det ikke gå, så finner du en annen vei. Da vet du i det minste at du har prøvd.

[SunnivaOslo]

Hvis du vil jobbe med barn kan du jobbe i bhg,en jobb alle kan få. Deretter etter å ha jobbet en stund kan du feks ta fagbrev. 

[AnonymBruker]

Alt handler om hvordan du ser på ting. Om du syns den eneste kilden til lykke er å være lege så vil det være sannheten for deg. I mellomtiden finnes det mennesker uten utdanning som er lykkeligere enn deg fordi de vet hvordan de skal tenke for å bli fornøyde

Jeg blir igrunn provosert av at mennesker kan være så dumme idioter at de tror noen år med utenlandsstudie er det beste som kan skje i livet

Anonymkode: 6b45f...6f7

[AnonymBruker]

Det er ikke hvilke karakterer du får som bestemmer din verdi. Yrkene du nevner er yrker som gjerne har mange søkere per studieplass, noe som gjør at snittet blir veldig høyt. De er heller ikke de enkleste studiene å komme gjennom og det er mange som slutter etter de har begynt. Hvordan studiet/yrket virker på utenforstående er ofte veldig annerledes enn hvordan det er å faktisk studere/jobbe med det. Mange tar også opp karakterer i årevis for å komme inn på studiene du nevner. 

 

Videre er det ingen vits å sammenligne seg med andre. Jeg har også en venn som går på Cambridge. Han sier det er ganske hardt og langt fra bare idyll, på tross av at han er en av de smarteste jeg vet om. Selv gikk jeg ut med vesentlig lavere karakterer enn vennen min. Jeg kom meg likevel inn på et godt studie, hvor jeg nå er halvveis. Selv om jeg bare såvidt kom meg inn, klarer jeg meg veldig bra og jeg er glad jeg valgte det som føltes rett for meg, fremfor å tenke på hva venner og bekjente gjør.

Anonymkode: 477cb...424

[AnonymBruker]

Dere er unge og i planleggingsfasen. Den dårlige nyheten er at ingenting blir som man ser for seg. Det er også den gode nyheten.

Jeg var blant de som fikk veldig gode karakterer. Begynte likevel på et studium der jeg ikke hadde trengt det. Likte ikke faget noe særlig, og fant meg ikke sosialt til rette. Årene fra 19 til 24 ble ganske humpete og mye var bortkastet. Har likevel en jobb jeg liker godt nå, men det var ikke det jeg tok sikte på i utgangspunktet. Vet også om flere som gjerne skulle hatt min jobb, og som også har bedre utdannelse. Men jeg fikk den altså, og kjemien med sjefen hadde mye å si

Så må du skille klinten fra hveten her. Det virker som om du tenker at alt alle andre foretar seg er veldig bra rett og slett fordi du mener andre er verdt mer enn deg. Å "jobbe med dyr" i Afrika eller studere spansk i Argentina kan hvem som helst gjøre. Du får studielån til nesten hva som helst, reiser ned og forteller deg selv at du utgjør en forskjell for lokalbefolkningen, ved det som egentlig er et frår. Misforstå meg rett - jeg har selv dratt utenlands og hatt utbytte av det. Men dette er ikke noe for "eliten" - jeg vil si tvert imot. "White girl goes to Africa" er jo blitt en klisje om litt "enkle" bortskjemte jenter. 

Senk skuldrene litt. Ting ser annerledes ut om ti år og det er andre ting enn karriere som spiller langt mer inn på livskvaliteten.

Anonymkode: 6af13...97a

[AnonymBruker]

Du har et helt normalt karaktersnitt og fravær. Du er helt gjennomsnittelig. Det finnes mange som har lavere karakterer enn deg. 

Anonymkode: bc946...44f