Gå til innhold
AnonymBruker

Jeg vet ingenting mer...

Anbefalte innlegg

AnonymBruker   4 095 906 6 279 067
AnonymBruker

Jeg er så nummen... normalt skrur jeg aldri av telefonen, men i dag orket jeg ikke mer, og jeg skrudde av telefonen i 7 timer.. i løpet av de 7 timene har jeg bare ligget å sett på serie eller sett i taket. Vrikket meg ikke. 

Jeg klarer ikke smile.. mamma, mamma prøver å få meg til å smile. Hun snakker i hyggelig toneleie og i det hele tatt, men jeg FÅR IKKE TIL å smile og være hyggelig tilbake. Ikke bare fordi det er mamma, men mot alle.. jeg er helt tom og bare lei meg, og nummen..

kjæresten min har ikke vært hos meg de siste sju månedene, jeg har vært det minst en gang hver uke, men Han får ikke lov til å komme til meg.. og det sliter meg ut, fordi jeg vil ha han her.. og det er vanskelig og vondt å være 16 år, og ikke kunne ha sitt eget liv fordi du bare håper på at "svigermor" SNART kan se at han kan komme til meg.. det har gått SJU måneder!  Jeg vil bare låse meg inne på rommet mitt og skrike og ikke komme ut igjen før han står utenfor døra mi.. men er det riktig? Å protestere sånn når det er såpass sårt og vondt?

 

i kveld gikk jeg rundt i street'n.. og for hver bil som kjørte forbi, så ville jeg bare løpe foran. Det eneste jeg føler jeg kan nå, er å løpe foran bilene.. for jeg er så kje, og sliten, og jeg orker det ikke..

 

altså, jeg går hos psykolog og sånn.. og tidligere i høst fikk jeg diagnosene PanikkAngst, alvorlig depresjon og alvorlig utbrent.. og etter julaften har jeg hatt det mye lettere, later å spise og sover hele natten.. men de siste fire dagene har jeg ikke følt noe annet enn dritt. Jeg har fått et plutselig mental breakdown ellerno. Jeg klarer ingenting, jeg orker ingenting. Jeg klarer ikke at folk snakker til meg, for jeg begynner bare å gråte. Jeg gråter av alt og alle, og ingen gleder meg mer. 

Jeg savner ikke kjæresten min på samme måte mer heller.  Og jeg føler synd for det. Fordi jeg har alltid villi snakke med han og sånn, men nå bare irriterer jeg meg over han. Men jeg er ganske sikker på at jeg irriterer meg slik over han fordi jeg er så irritert over at han ikke får komme til meg.. at det er DET jeg irriterer meg over.. 

 

og jeg blir så sliten og kje.. og jeg orker snart ikke å gå noen steder eller stå på bena mine, fordi jeg er så lei.. og gråter så alt for mye, hele tiden, og klikker for alt! Hva søren skal jeg gjøre..? Jeg føler meg så fortapt, så langt fra alle andre, og jeg er bare helt lost.. og jeg blir ALDRI ferdig med å gråte..

Anonymkode: 5262c...f51

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker   4 095 906 6 279 067
AnonymBruker

Hei TS, ser at innlegget ditt er en måned gammelt, men jeg skriver likevel. Hvordan går det med deg? Du skriver at du er utbrent og deprimert, og det du føler er helt typisk for en sånn tilstand. Følelsene dine er helt vanlige i en depresjon. Det er kjempeslitsomt å ha det slik. Det er mange, mange som opplever det samme; det er trist at så mange unge sliter. Jeg håper du har fått snakket med psykologen om det du forteller her, og at du får støtte og forståelse.

Jeg ønsker deg alt godt.

:klem:

Anonymkode: 277ce...527

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   4 095 906 6 279 067
AnonymBruker

 

Det er mange som har det sånn som deg, men jeg skjønner at det ikke er noen trøst for deg at jeg skriver det. Men du er ikke alene, altså.

Hvordan går det med deg? Har du det bra? :hug:  Skriv tilbake, og fortell. Det hjelper sikkert å dele litt selv om smerten ikke forsvinner sånn øyeblikkelig.

Anonymkode: 831d2...477

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×