Mamma og pappa forsvant i løpet av 3 mnd

[Eris]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget.. jeg kan si på forhånd at det blir sikkert langt, så hent deg kaffe hvis du har planer om å lese hele. Jeg blir 30 nå om noen uker. Det hele startet for ca 1 år siden, da jeg altså var 29.

Mamma og pappa feiret gullbryllup i november 2015. Utenfra så det ut som en fantastisk kveld. Men jeg og broren min (vi er tilsammen 4 søsken) visste hvor sliten mamma var. Pappa var nemlig dement. Han hadde en type demens som heter Levy Legme demens. De som har denne sykdommen er svært flinke, i korte perioder, til å skjule at det er noe galt. De prater om ting fra gamle dager og de som lytter merker kanskje ikke at dette er en teknikk for å unngå å prate om dagens hendelser. Er man lenger sammen med personer med denne sykdommen vil man etter hvert oppdage at ting ikke er som de skal være. Problemet i vår familie var at 2 av 4 søsken nektet for at noe var galt med pappa, mens de 2 andre (broren min og jeg) + mamma prøvde å overbevise de andre om at noe var galt. 

 

Etter gullbryllupet kom jul. Rett før jul ringte jeg mamma for å høre om hun ville være med på en harrytur til Sverige. Hun gråt da hun tok telefonen, hun var helt knekt. Ba meg komme hvis jeg var i nærheten. Jeg kom med engang. Da lå mamma på soverommet og pappa satt på stua. Pappa var borte i sykdommen sin og fortalte at en annen person hadde tatt kroppen til mamma osv osv.. Jeg fikk ringt legevakta og de skulle sende en lege. Problemet var at da legen først kom etter noen timers ventetid hadde pappa kommet til seg selv igjen og forklarte seg fint til legen. Jeg fikk overtalt legen til å i hvert fall legge inn mamma da siden han ikke ville legge inn pappa. (da hadde det måttet bli tvangsinnlegging og han var for klar i hodet til noe sånt). Mamma ble lagt inn på Kommunal Akutt Døgnenhet, KAD. Under begrunnelsen luftveisinfeksjon. (Mamma hadde nettopp hatt bronkitt som ikke ga seg så legen mistenkte faktisk lungebetennelse siden symptomene ikke helt ga seg. )

Etter 2 dager kom hun hjem igjen for å fortsette å bo sammen med pappa som var dement. Hjemmesykepleien ble koblet inn i bildet og pappa skulle begynne på medisiner for å forebygge videre forverring av demensen. våre to søsken som nektet for at noe var galt med pappa kalte mamma egoistisk og svak som backet ut av "i gode og onde dager" bare fordi pappa begynte å bli gammel...

4 februar gikk det helt utenfor igjen. Pappa hadde da nektet å ta medisinene sine omtrent hele veien (vi prøvde å forgifte han mente han). Han ble psykotisk og innlagt med tvang på akutt psykiatrisk. Jeg kom da hjem for å være med mamma, som var helt knekt og psykisk utslitt. Legen på akutt psykiatrisk lovte mamma at pappa skulle rett derfra til et utredningsopphold på en institusjon.

Den 9 februar 2016 var mamma og jeg en tur på kjøpesenteret der mamma bor. vi koste oss og hadde det veldig fint. Så ringer telefonen - de skriver ut pappa dagen etter for han har oppført seg så fint (ikke aggresivt og ikke voldelig) at de nå anser at de ikke lenger kan ha han der på tvang. Hele løftet om utredningsopphold forsvinner. Og mamma knekker sammen. Jeg må støtte henne til bilen fra kjøpesenteret. Hjemme blir hun bare verre og verre. Jeg blir nødt til å ringe ambulansen. Mamma blir kjørt til legevakten. Makser ut CRP maskinen dems, altså over 300 i CRP! Sendes videre til akutten på nærmeste sykehus. Etter 2-3 dager med undersøkelser har de diagnosen... Lungekreft. I siste stadiet. Det var spredninger til lever, skjelett, hjernen osv. Den 19 februar dør hun på sykehuset. 

Pappa var blitt beholdt på akutt psykiatrisk da det ikke var noen hjemme, og de anså at han var for syk til å være alene. Jeg tar den store avgjørelsen å flytte sammen med pappa. Jeg lovte mamma å passe på han. Det skulle jeg gjøre. Det startet greit. Han turte ikke nekte å ta medisinene når sa han måtte ta de. Jeg var strengere enn mamma. han var oppegående, vi dro på senteret, vi dro ut og spiste, vi gjorde alt mulig. Men demens er en progressiv sykdom uansett hvordan man vrir og vender på det. I slutten av april ble han stadig mer forvirret. Han havnet på sykehuset med urinretensjon og uvi i slutten av april. På sykehuset var de så fryktelig dårlige at pappa faktisk fikk liggesår helt inn til halebeinet. Snakk om å ikke være forebyggende.. Det ble til blodforgiftning og han ble stadig dårligere. Han ble overført til det lokale sykehjemmet. DER fikk han madrass som sirkulerte luft osv for å hjelpe på liggesåret. Men det var for sent. Han hadde gitt opp. 26 mai sovnet han stille inn.

 

Og nå er de borte. 2016 var den første jula uten dem. 

[AnonymBruker]

Kondolerer, men vær glad du fikk beholde begge til du ble godt voksen.

Anonymkode: f8d52...66d

[AnonymBruker]

så forferdelig trist å miste de begge så brått. Kondolerer 

Anonymkode: a585e...e36

[Eris]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer, men vær glad du fikk beholde begge til du ble godt voksen.

Anonymkode: f8d52...66d

Men det er nettopp det.. Jeg var minst. Jeg er den yngste. Mamma ble 69, pappa ble 82. Broren min er 50. Jeg føler ikke jeg fikk beholdt dem til jeg var godt voksen... De fikk jo feks aldri se noen av mine barn (som jeg ikke har fått enda), de fikk ikke se huset jeg kjøper osv.. De så meg som en umoden 29 åring. 29 år da de og mine søsken var unge var godt voksen. Nå er 29 ikke å være godt voksen (hvert fall ikke for meg). Jeg gruer meg til jeg eventuelt skal gifte meg... hvem skal følge meg ned alteret? til å få barn... de får aldri se dem... til alt egentlig... 

[Eris]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

så forferdelig trist å miste de begge så brått. Kondolerer 

Anonymkode: a585e...e36

Tusen takk. Hvis man sier det til kondolerer? det lurte jeg på i begge begravelsene... skal jeg svare takk??? Skal jeg bare nikke som jeg forstår eller hva... huff alt man tenker på i slike situasjoner.. var blomstene fine nok.. var sangen passende.. var sangeren flink nok.. :S

[Anna Maria]

Ikke gråt over ufølsomme mennesker på nettet. Det er ikke rart at du føler det slik du gjør. Det er ungt å miste begge foreldrene sine i en alder av 29 år. Selv er jeg 47 og gruer meg voldsomt til å miste mine selv om jeg har vært heldig å ha fått hatt dem lenge. 

Kondolerer så mye med tapet ditt, og ikke bry deg med ufølsomme sjeler på nett.

Endret 8. januar 2017 av Nori

[Eris]

1 minutt siden, Anna Maria skrev:

Ikke gråt over ufølsomme mennesker på nettet. Det er ikke rart at du føler det slik du gjør. Det er ungt å miste begge foreldrene sine i en alder av 29 år. Selv er jeg 47 og gruer meg voldsomt til å miste mine selv om jeg har vært heldig å ha fått hatt dem lenge. 

Kondolerer så mye med tapet ditt, og ikke bry deg med ufølsomme sjeler på nett.

Tusen takk for ordene dine. Jeg gråter fordi jeg sørger, og at noen kan snakke sånn til andre på en side for andre sørgende sjokkerer meg faktisk. Jeg skrev ikke dette på en random forum side, men på forumet til "vi som sørger". Og dette er reaksjonene som kommer.. det er ganske sjokkerende.. Jeg føler meg i hvert fall ikke "godt voksen".. Mulig andre 29 åringer gjør det.. men jeg var ikke klar for å miste foreldrene mine. Jeg føler meg helt alene i verden. Søsknene mine er godt etablerte med barn og hus og alt. Jeg er attpåklatten som ikke har fått til noe av det enda..

[wintergirl]

Kondolerer så mye  29 år er ingen alder å miste sine foreldre. Selv er jeg 35, snart 36 og overhodet ikke klar for å miste mine. Du har rett til å sørge du som alle andre. Bry deg ikke om den frekke brukeren her inne som slenger fra seg sånne unødevendige kommentarer, sliter sikkert selv. Du er ikke heldig nei, men ønsker deg bedre tider. En ting er ihvertfall sikkert, å det er at dine foreldre hadde ønsket at du skal ha det så godt som mulig. Klemmer fra meg.

[AnonymBruker]

@Eris Jeg vil berømme deg for at du var en så god støtte for foreldrene dine mens de levde. Det er vanskelig å miste en forelder uansett hvor gammel man er, og det å miste to på så kort tid unner jeg ingen. 

Anonymkode: 10672...0e9

[Eris]

Det var tungt. Men etter å ha jobbet 10 år i helsevesenet så var jeg på en måte istand til å distansere meg litt. Pappa var pappa helt til han ikke kjente meg igjen lenger. Da gikk han over til å være en "pasient" og det å komme å tørke ham da han ropte "feeeeerdig" fra badet ble liksom som en dag på jobb bare. Han kjente meg ikke igjen og han hadde ikke noe skamfølelse av noe slag. Noen ganger var han en liten gutt og trodde jeg var farmor. Altså mammaen hans. Noen ganger hadde det gått galt og jeg måtte dusje ham. Sånn var det bare. Jeg valgte å flytte inn til han for å ta vare på han og hjemmesykepleien skjønte aldri hvor stort hjelpebehov han faktisk hadde for de hadde aldri tid til å komme i disse situasjonene. Men jeg er glad jeg gjorde "jobben" og ikke bare lot han vente på badet til hjemmesykepleien kom. Det gjør på en måte at jeg ikke har altfor dårlig samvittighet som ikke skjønte at han hadde UVI og at det var derfor han ble ekstra forvirret. Jeg tenker så mye på om jeg bare hadde skjønt det, så hadde han ikke havnet på sykehuset, og han hadde ikke fått det jævla liggesåret som tok livet av han pga blodforgiftning og hjertestans. Hvis jeg bare hadde vært mer oppmerksom osv osv... tanker som vi sikkert alle har her på forumet.... Hvis jeg bare hadde...... :S

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg tenkte det samme da pappa døde, men tiden har leget sår, nå kan jeg tenke på han uten å sørge, minnes de gode stundene. Han døde brått da jeg var 26. Etter ca 1 1/2 år gikk sorgen over, det verste var helligdagene. 

[Eris]

Akkurat nå, Evilposelos skrev:

Jeg tenkte det samme da pappa døde, men tiden har leget sår, nå kan jeg tenke på han uten å sørge, minnes de gode stundene. Han døde brått da jeg var 26. Etter ca 1 1/2 år gikk sorgen over, det verste var helligdagene. 

ja jula og farsdagen som var.. det var ikke så greit.. jobba hele jula og farsdagen.. Tenker nå at det at jeg melder meg frivillig til å jobbe på disse dagene sikkert var pga dødsfallene dems. Og det hjalp. Men som vanlig gjorde det at jeg undertrykte alle følelsene... Hvordan skal man klare å ha en normal sorgreaksjon når alle instinktene bare forteller deg "dytt det ned og vekk og ikke tenk på det! ikke gråt foran andre!!" .... også sitter man der da... og er helt kald.. helt til man er alene en stund og tårene kommer for ingen ting... Det er jo helt på trynet at jeg skal sitte her 1 år senere nesten og gråte.. men så hører det til historien at etter mammas død på sykehuset, og pappas død på sykehjemmet - så reiste jeg meg opp og sa noe sånt som, jaja da drar jeg hjem og sover litt jeg. Også gjorde jeg det. Og jeg møtte hos begravelsesbyrået. Og søsknene mine gråt. Det gjorde ikke jeg. Jeg gråt litt i begravelsen. Men ikke mye. Og etter begravelsen var jeg iskald. Jeg hadde sommerferie. Også begynte jeg rett på fulltidsstudie. Og skaffet meg 2 jobber ved siden av. Jeg er omtrent aldri hjemme og er jeg hjemme så er det for å sove mellom vakter på jobb og skole og så kveldsvakter. Er det rart folk tror jeg har post traumatisk stress? Jeg har jo ikke hatt noe sorgreaksjon... også sitter jeg alene... og bestemmer meg for å skrive i sorggruppen til kvinneguiden... og hva får man.. jo masse støttende kommentarer, men en person som "tar" over tråden med veldig offensive kommentarer... snakk gjerne med meg om hva som har skjedd deg, hvordan du har det.. gi meg en forklaring anonym på hvorfor du skriver til meg som du gjør? for jeg blir faktisk såret. Og jeg velger å tro at ingen er på et sørgeforum KUN for å såre andre.. Det er tydeligvis noe i det jeg skrev som såret deg? du nevnte flere ganger i starten at jeg i hvert fall fikk sagt adjø? Er det noe som trykker deg? Snakk med meg så ser du at jeg er ikke så ille som du skal ha det til... 

[AnonymBruker]

Kjære Eris. Det er mye som tyder på at du har en forsinket sorgreaksjon, det er ikke helt uvanlig. Det er et etablert begrep, og jeg anbefaler deg å google litt. I mine øyne er 29 altfor ungt til å miste foreldrene sine, det er ikke noe rart at du får de reaksjonene du gjør. Så uendelig trist.  

Du kan bestille time hos fastlege for råd. Det finnes f.eks sorggrupper og andre instanser som kan være til hjelp. 

ab over blir forhåpentligvis snart slettet og forhåpentligvis utestengt. 

 

 

 

Anonymkode: 5b651...6eb

[Gjest Nori]

Tråden er ryddet for krenkende kommentarer. På vi som sørger skal det vises respekt for andres sorg. 

Nori, mod

[QueenOfTheSidewalk]

2 minutter siden, Eris skrev:

ja jula og farsdagen som var.. det var ikke så greit.. jobba hele jula og farsdagen.. Tenker nå at det at jeg melder meg frivillig til å jobbe på disse dagene sikkert var pga dødsfallene dems. Og det hjalp. Men som vanlig gjorde det at jeg undertrykte alle følelsene... Hvordan skal man klare å ha en normal sorgreaksjon når alle instinktene bare forteller deg "dytt det ned og vekk og ikke tenk på det! ikke gråt foran andre!!" .... også sitter man der da... og er helt kald.. helt til man er alene en stund og tårene kommer for ingen ting... Det er jo helt på trynet at jeg skal sitte her 1 år senere nesten og gråte.. men så hører det til historien at etter mammas død på sykehuset, og pappas død på sykehjemmet - så reiste jeg meg opp og sa noe sånt som, jaja da drar jeg hjem og sover litt jeg. Også gjorde jeg det. Og jeg møtte hos begravelsesbyrået. Og søsknene mine gråt. Det gjorde ikke jeg. Jeg gråt litt i begravelsen. Men ikke mye. Og etter begravelsen var jeg iskald. Jeg hadde sommerferie. Også begynte jeg rett på fulltidsstudie. Og skaffet meg 2 jobber ved siden av. Jeg er omtrent aldri hjemme og er jeg hjemme så er det for å sove mellom vakter på jobb og skole og så kveldsvakter. Er det rart folk tror jeg har post traumatisk stress? Jeg har jo ikke hatt noe sorgreaksjon... også sitter jeg alene... og bestemmer meg for å skrive i sorggruppen til kvinneguiden... og hva får man.. jo masse støttende kommentarer, men en person som "tar" over tråden med veldig offensive kommentarer... snakk gjerne med meg om hva som har skjedd deg, hvordan du har det.. gi meg en forklaring anonym på hvorfor du skriver til meg som du gjør? for jeg blir faktisk såret. Og jeg velger å tro at ingen er på et sørgeforum KUN for å såre andre.. Det er tydeligvis noe i det jeg skrev som såret deg? du nevnte flere ganger i starten at jeg i hvert fall fikk sagt adjø? Er det noe som trykker deg? Snakk med meg så ser du at jeg er ikke så ille som du skal ha det til... 

Jeg kan ikke svare på det med Anonymbruker, men jeg kan svare på det med jobbing. Antageligvis har du gjemt sorgen under teppe ved å jobbe. Slipp den ut, det er greit å gråte, greit å ha det vondt, det kommer til å hjelpe deg seinere. 

Jeg var også iskald da pappa døde. Første spørsmålet mitt var "Hvordan skal vi dele arven da?" og jeg presterte å ville gå på stranda, for det var så varmt i været. Jeg presset ut noen tårer fordi jeg følte meg forferdelig som nettopp hadde sagt så grusomme ting. 

Det var ikke før jeg kom hjem og alt ble stille rundt meg, at sorgen kom for alvor. 

[Eris]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære Eris. Det er mye som tyder på at du har en forsinket sorgreaksjon, det er ikke helt uvanlig. Det er et etablert begrep, og jeg anbefaler deg å google litt. I mine øyne er 29 altfor ungt til å miste foreldrene sine, det er ikke noe rart at du får de reaksjonene du gjør. Så uendelig trist.  

Du kan bestille time hos fastlege for råd. Det finnes f.eks sorggrupper og andre instanser som kan være til hjelp. 

ab over blir forhåpentligvis snart slettet og forhåpentligvis utestengt. 

 

 

 

Anonymkode: 5b651...6eb

ja jeg tenkte jeg skulle begynne i en sorggruppe etter hvert. Har ikke hatt tid.. studie 100% og 2 jobber tar sin tid.. og jeg tror nesten jeg har begravd meg i jobb med vilje, om enn ubevisst.. nå på mandag skal jeg ut i praksis,. så skal jeg så snart jeg har overskudd bestille legetime.. men av en eller annen grunn er jeg så fryktelig redd for at de skal dømme meg uegnet for yreket jeg utdanner meg til... Jeg skjønner jo at det er irrasjonelt.. men samtidig er det ikke det.. hvis jeg skal drive å ha masse sorgreaksjoner i lang tid :S skulle bare ønske noen ga meg en tidsfrist for når dette går over... men sånn er det jo ikke... men sånn er jeg som person... jeg starter et studie og det er ferdig da og da.. jobben starter da og da og er ferdig da og da.... men denne jævla sorgreaksjonen kommer litt her og litt der.. alltid på uønskede og upassende tidspunkter.. som å begynne å gråte på julaften og farsdag på jobb osv osv... huff :S

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg er ubeskrivelig imponert over hvordan du har stilt opp og tatt vare på foreldrene dine i en så tøff periode. Det er også kjempetrist å lese hvor dårlig hjelp og oppfølging dere fikk   

[wintergirl]

Ja, du har vært utrolig flink, Eris, virkelig. Foreldrene dine har fått mye hjelp og støtte i fra deg. De må ha verdsatt deg utrolig høyt. Du har vært der for dem begge til det siste. En fantastisk god datter. 

[AnonymBruker]

Dette var forferdelig trist å lese! Jeg er to år eldre enn deg, foreldrene mine er knapt 50, å miste dem høres helt absurd ut, og ville vært fullstendig krise! Kan ikke tenke meg engang hvordan dette føles for deg. Stakkars deg... Ikke slit deg helt ut med skole og jobb nå, du kan angre på det hvis du blir utbrent. Støtt deg på søsken og venninner, og snakk om sorgen din. Folk vil ofte høre hvis man bare tør å åpne seg. 

Anonymkode: 68145...fb9

[AnonymBruker]

Bra at tråden ble ryddet opp i. Helt utrolig hva voksne mennesker klarer å lire av seg på nett!  

All støtte til deg ts. Kondolerer så mye  

Anonymkode: 4f8ef...a42