Hvordan få mannen mer engasjert?

[Strixvaria]

29 minutter siden, Trolltunge skrev:

Tusen takk for langt og klokt svar! De tiltakene du foreslår har jeg forsøkt (Også siste wake- up- call du foreslår. Han lyttet ikke da heller... jeg maste!), rent bortsett fra at jeg aldri har "latt det fare" såpass at jeg har latt ham få styre felleskontoen alene. Det stoler jeg ikke tilstrekkelig på ham til å gjøre (Jeg tror han hadde kost seg veldig den tiden han hadde "styrt", og så hadde det vært et kav å få betalt "glemte" regninger etterpå. Noe som hadde falt på meg!)... og det sier sitt i seg selv. 

Ellers setter du i stor grad ord på mine tanker og min tvil, og jeg setter pris på at du er så direkte og ærlig. Det er en ting å tenke det selv- og kanskje nøle litt rundt at man muligens ser det for mye fra sin egen side- og å høre noen andre si/skrive det samme. 

Uff, jeg skjønner at dette må være fryktelig slitsomt. Også at det har pågått i så mange år + at dere har barn i bildet. Klart det krever en god del ekstra å bryte ut én gang for alle da. Man ønsker jo at det skal fungere, og jeg synes ikke nødvendigvis at man aldri skal gi en sjanse til, men det har du jo gjort, og ingen endring har skjedd. Og et eller annet sted må man trekke den grensen, både for seg selv og for barna. Det er ingen som har det godt av å leve sånn. Og det ansvaret det faktisk er å ha kontroll på økonomien på vegne av hele familien er et stort press, og når da mannen verken interesserer seg, eller er villig til å lære mer for å bidra, så er det klart at det der blir et stressmoment. Litt som jeg tror du skrev tidligere i tråden, at han på en måte blir nok en unge som vil ha mer "ukepenger". Og en voksen mann som har en sånn holdning til penger, han forstår jo rett og slett ikke hva det hele dreier seg om, og har kanskje heller ikke de nødvendige forutsetningene til noen gang å kunne forstå. 

Det finnes et TV-program som er sånn at barna i familien får styre pengene en periode, og når du beskriver din manns forhold til penger tenker også jeg at han blir litt som ungene i det programmet - dritmoro første uka, hvor hele lønna som skulle holdt i 4 uker går med på dritt, og ikke like kult de neste 3 ukene når familien ikke har mat mens han sitter på en haug av nye ting og tang som han kjøpte til seg selv - for pengene som skulle brødfø alle fire. Det at man mangler forutsetninger til å styre en familieøkonomi som barn bør ikke overraske noen, men å finne de samme holdninger og atferd hos en godt voksen mann, som i tillegg er etablert med samboer/kone og flere barn, det skulle jo egentlig ikke vært mulig. Har han meldt seg ut av alle prosjekter bestandig? Jeg ser jo at du skriver om oppussing hvor du har stått for både det teoretiske og det praktiske, mens han egentlig ikke har gjort noe som helst. Likevel har han jo fått, som du også har vært inne på, et godt liv med samboer, barn, hus, bil og alt annet han kan ønske seg - men han klarer ikke å se hvor godt han faktisk har det. Dere har jo også lagt til dere noen mønstre gjennom disse årene hva gjelder arbeidsfordeling og forventninger, og det må være utrolig frustrerende å måtte være "masekjerringa" - der har jeg vært selv, og det ble jeg så lei av at jeg til slutt gikk ut av forholdet og har ikke angret siden. 

Nå kjenner heller ingen av oss mannen din ellers hans "side av saken", men samtidig synes jeg du skriver såpass reflektert over din egen situasjon at det er lett å se noen mønstre. Og når du svarer ganske bekreftende på at det er enkelte ting som går igjen, og som har gått igjen over mange år, da er det klart at dette ikke er småting. De følelsene du har og de tankene du har rundt både arbeidsfordeling og hva din "rolle" i huset har endt opp med å være synes jeg du skal kjenne på. Magefølelsen har som oftest rett, og når du i tillegg har grunnet godt på dette over lang tid, og du ser de samme problemene som aldri endrer seg, da er det også på tide at du finner en grense for når du skal sette et punktum. Ingen av dere har godt av å leve sånn på sikt, og så mye som du gjør og lite du får igjen for det risikerer du å ende opp som bitter og ulykkelig, og det er et ordtak som sier noe som at det er bedre å være litt ensom alene enn å være ensom i et forhold. Og det tenker jeg kanskje oppsummerer mye av situasjonen slik jeg forstår den ut fra innleggene dine.

Synes du er tøff  

Endret 28. desember 2016 av Strixvaria

[Trolltunge]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dersom du kunne fått flere barn med han, så kunne du sagt; Skjerp deg og så kan vi få barn. 

Da er det du som har makten.

Slik det ligger an nå, så oppfører han seg på en måte du ikke ønsker, muligens i håp om at du skal gi etter og si; Skjerp deg og så kan vi få barn.

Da er det han som har makten.

Vil si at dersom du skal få makten tilbake, må du enten infinne deg med hvordan han er og utnytte det for hva det er. Eller så må du si; Skjerp deg ellers går jeg.

Og så må du faktisk gå hvis han ikke skjerper seg.

Jeg synes ikke du skal være rund i kantene eller fire mer. Du ser jo hvordan han utnytter det.

Anonymkode: 6200e...a56

Synes det er fælt at det skal være en maktkamp i det hele tatt. At "hvem har makten" skal være noe tema. Jeg er ikke interessert i å "ha makten", jeg vil bare ha en partner som drar i samme retning som meg. Og jeg føler heller ikke at jeg krever så mye at det skulle være vanskelig. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trolltunge skrev:

Synes det er fælt at det skal være en maktkamp i det hele tatt. At "hvem har makten" skal være noe tema. Jeg er ikke interessert i å "ha makten", jeg vil bare ha en partner som drar i samme retning som meg. Og jeg føler heller ikke at jeg krever så mye at det skulle være vanskelig. 

Er helt enig med deg. Men nå er det jo slik dere har det. Da nytter det ikke å krysse fingrene lengre..

Anonymkode: 6200e...a56

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Trolltunge skrev:

Tøff og tøff, jeg tok ham jo tilbake. Trodde ham på at han hadde forstått hvor viktige jeg og barna var, og at det var ingenting i verden som var viktigere for ham enn å ta vare på oss. Mange fine ord om å dele på ansvaret, og gi ungene et trygt og godt liv. Bygge vår fremtid sammen, bygge deres, ta vare på hverandre... bullshit!!!   

Nå er vi der vi var før separasjonen, og han har tydeligvis ikke lært noen ting. Jeg vet at det vil bli samme runde med løfter om jeg går fra ham igjen, men nå vet jeg jo hvor mye slike løfter betyr. Rett og slett ingenting!

Hvor lenge var dere fra hverandre før dere fant ut at dere skulle  prøve på nytt? 

Anonymkode: 0ff18...5f3

[Trolltunge]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge var dere fra hverandre før dere fant ut at dere skulle  prøve på nytt? 

Anonymkode: 0ff18...5f3

Hele tre år. Dvs. vi hadde et forhold mye av denne tiden også, men vi bodde ikke sammen. Jeg strittet lenge mot det, for jeg husket for godt hvordan det hadde vært, og så lenge vi bodde fra hverandre fikk jeg faktisk "barnefri" annen hver helg, og han MÅTTE prioritere barna når han hadde dem.

Da han måtte ta ansvar tok han det, og det medførte dessverre at jeg trodde han hadde lært å ta ansvar generelt. Og faktisk også at han hadde lært å sette pris på å måtte ta ansvar, for det var det han ga uttrykk for. Alt han hadde "sett lyset", og var lei seg for at han hadde gått glipp av så mye av barnas liv tidligere, fordi han hadde prioritert egne interesser. Han ga også uttrykk for at nå hadde han lært hvor dyrt alt var, og at han forsto hvorfor jeg hadde "mast" slik om at vi måtte være økonomiske, og om at det var nødvendig å være to om økonomien. 

Vel vel, lyset gikk igjen!

Jeg tror rett og slett han synes det er så mye mer behagelig at jeg tar meg av alt som heter ansvar. Dessuten kjenner han meg såpass godt at han vet at jeg ikke evner å "bare la det rulle utfor stupet", så han vet at det han bare "lar rulle" vil jeg redde, før det går virkelig galt. Og da trenger jo ikke han å gjøre det! Egoistisk av ham, men sant! 

Men hva skal jeg gjøre da? Det jeg ikke "redder" går jo faktisk til H...! Det er ikke bare å bruke så mange penger man lyster en periode, for det må jo betales tilbake! Unger kan man bare ikke "la rulle og gå"!!!!

Det eneste pressmiddelet jeg har er å gå fra ham, men han tror ikke at jeg vil gjøre det, for vi har jo gått fra hverandre før "Men savnet hverandre så mye at vi fant ut at det MÅTTE være oss!". Det har gitt ham en ekstra tro på at jeg ikke kommer til å gå, og litt rett har han jo, for jeg vil ikke ha noe frem og tilbake som forvirrer ungene ytterligere. Jeg vil derfor være 100% sikker på at jeg har forsøkt ALT før jeg gir meg. Men jeg er snart der! 

 

[Gjest Coolaid]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har en stor og maskulin mann, tilsynelatende, men altfor ofte føler jeg meg som mannen i forholdet. Det er jeg som tjener mest, og som styrer økonomi. Han er ikke interessert, annet enn i at han klager dersom det er lite penger en måned. Hvorfor er liksom ikke hans problem. Det er også jeg som snekrer, maler og passer på at hus og hjem blir vedlikehold, eller pusset opp når nødvendig. Han hjelper til, når jeg forlanger det og forteller ham nøyaktig hva han skal gjøre. Han tar aldri initiativ selv. Jeg tar meg av bank, forsikring, avtaler og planlegging på alle fronter. Det er også jeg som holder rede på barnas aktiviteter, deltar på møter og organiserer transport til og fra ting. 

Han lager middag noen dager i uken, støvsuger og vasker gulv, samt han henter unger de dagene jeg sier han må. Fordi jeg ikke rekker det. 

Jeg er selvsagt glad for at han gjør noe, men jeg skulle så gjerne ha hatt en partner som faktisk engasjerer seg i økonomi, logistikk, planlegging og gjennomføring av ting. 

 

Nå har vi kjøpt nytt hus som må pusses opp. Alt av kjøp, salg og planlegging faller på meg, og han klager til og med over at jeg er så opptatt av det. At jeg bruker så mye tid på å tegne planer, inngå avtaler og samtidig gjøre vårt nåværende hjem klart for salg. Jeg dro ham med på et par møter, for å inkludere ham i prosessen, men da klaget han etterpå fordi han følte seg dum. Han hadde ikke satt seg inn i ting, så da førte selvfølgelig jeg ordet. Prøvde å dra ham med, og spørre om hans mening, men han har jo knapt noen, så lite engasjert som han er. 

 

I prosessen bytter vi også bank, fordi vi får bedre rente. Det tok jeg selvsagt opp med ham, før jeg takket ja til tilbudet, men da vi skulle avgårde til banken for å signere lurte han plutselig på hvorfor. Han hadde altså ikke engang hørt etter da "vi" diskuterte det. Sa seg enig, og ante faktisk ikke hva han hadde sagt seg enig i. Slike ting er jo så kjedelige... tydeligvis! 

 

Vi har vært par i mange år, men ble for noen år siden separert, mye fordi jeg var frustrert over at alt faller på meg. Vi fant tilbake til hverandre, og han lovet å bidra mer, men dessverre ser jeg lite til det. Det er liksom mine barn (de er faktisk hans og), mitt hus og min økonomi, og han er mest som et stort barn som får lommepenger. Og ikke nok av det mener han, for selv om jeg viser ham inntekter og utgifter er altså ikke det hans problem. 

 

Hvordan kan jeg få ham mer engasjert i alt rundt barn, økonomi og praktiske ting? Eller er det for sent/umulig? Han er jo over år blitt vant til at jeg tar meg av alt slikt, og det er sikkert behagelig. Men for meg tærer det på følelsene og respekten for mannen min, og jeg tar meg stadig oftere i å tenke at jeg hadde klart meg bedre uten ham. Jeg har til og med regnet på at jeg klarer å sitte med det nye huset uten ham.

Det blir veldig lett å henge ut mannen her. I stedet for å bare se det fra en side så lurer jeg på hvorfor ikke dere er mer "sammen" om det som du beskriver. Jeg ser ikke noe fellesskap i det du skriver (naturligvis)

Jeg tipper mannen din har dårlig selvtillit. Han bygges ikke opp av at du dampveivalser over ham med alle disse tingene og er misfornøyd. Han trenger å oppleve mestring og suksess. 

Hva med at dere begynner å jobbe sammen mot å være et par som samarbeider? - invester gjerne i en terapeut som kan hjelpe dere å styre forholdet inn på at dere er mer likeverdig. 

Jeg tror ikke det bare er mannen din som er problemet her. 

 

[Ginny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det vil jeg da absolutt si at det er! Ikke detaljert, men i det minste en grov oversikt over hvorvidt dere ønsker tradisjonell arbeidsfordeling eller ikke. Hvordan han lever før dere flytter sammen, sier deg jo også en hel masse  

Ved å betrakte det som et. Dersom han er helt fantastisk på alt ellers, hvorfor ser du på dette som et problem? Det er det jeg ikke forstår.

Anonymkode: 6200e...a56

Tradisjonell arbeidsfordeling som i jeg gjør alt og han surrer rundt med det han måtte føle for? Det har hvertfall aldri vært aktuelt, og det tror jeg han er ganske klar over. Han bodde sammen med en kompis da vi ble sammen, og der så det stort sett veldig bra ut. Viste seg at det var kompisen som dro lasset der 😋

Men hvis jeg skjønner deg rett så skal jeg bare akseptere at siden han er en morsom, interessant og trivelig fyr, så skal jeg bare stå for alt av husarbeid selv? Ta opp klærne han slipper fra seg ved senga, lage all maten, rydde og vaske etterpå. Hva mer bør jeg gjøre, servere han maten og mate han? Tørke han i ræva når han er på do? Skal barna våre vokse opp og lære at mamma er den som ordner og sørger for alt, og pappa gjør det som passer han, når det passer han? Han vil også at huset skal være rent og ryddig, men han gidder ikke gjøre noe for det. Men siden man for Guds skyld ikke skal forandre på folk, så må jeg enten være hushjelp, eller gå? Er det virkelig for mye å forlange at en voksen mann rydder opp etter seg selv? At han tar ansvar for det livet han selv vil ha, og prøver å skaffe seg?

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Ginny skrev:

Tradisjonell arbeidsfordeling som i jeg gjør alt og han surrer rundt med det han måtte føle for? Det har hvertfall aldri vært aktuelt, og det tror jeg han er ganske klar over. Han bodde sammen med en kompis da vi ble sammen, og der så det stort sett veldig bra ut. Viste seg at det var kompisen som dro lasset der 😋

Men hvis jeg skjønner deg rett så skal jeg bare akseptere at siden han er en morsom, interessant og trivelig fyr, så skal jeg bare stå for alt av husarbeid selv? Ta opp klærne han slipper fra seg ved senga, lage all maten, rydde og vaske etterpå. Hva mer bør jeg gjøre, servere han maten og mate han? Tørke han i ræva når han er på do? Skal barna våre vokse opp og lære at mamma er den som ordner og sørger for alt, og pappa gjør det som passer han, når det passer han? Han vil også at huset skal være rent og ryddig, men han gidder ikke gjøre noe for det. Men siden man for Guds skyld ikke skal forandre på folk, så må jeg enten være hushjelp, eller gå? Er det virkelig for mye å forlange at en voksen mann rydder opp etter seg selv? At han tar ansvar for det livet han selv vil ha, og prøver å skaffe seg?

Nei. Detsom du forstår meg rett så skal du ta tak i din egen passivitet og ta kontroll over livet ditt. Du er ikke noe godt forbilde for barn dersom du konsekvent går og slaver for en mann uten å ønske det av hele ditt hjerte. Men du er heller ikke noe godt forbilde for barn dersom du går rundt og er misfornøyd med ting og aldri egentlig gjør noe konkret med det.

Ta en avgjørelse. Enten godtar du å være den som må gjøre husarbeidet, og som takk får du alt det andre som er så fantastisk. Eller så går du din vei og lever alene til du finner noen som gir deg både fantastisk + hjelper med husarbeid.

Anonymkode: 6200e...a56

[Trolltunge]

35 minutter siden, Coolaid skrev:

Det blir veldig lett å henge ut mannen her. I stedet for å bare se det fra en side så lurer jeg på hvorfor ikke dere er mer "sammen" om det som du beskriver. Jeg ser ikke noe fellesskap i det du skriver (naturligvis)

Jeg tipper mannen din har dårlig selvtillit. Han bygges ikke opp av at du dampveivalser over ham med alle disse tingene og er misfornøyd. Han trenger å oppleve mestring og suksess. 

Hva med at dere begynner å jobbe sammen mot å være et par som samarbeider? - invester gjerne i en terapeut som kan hjelpe dere å styre forholdet inn på at dere er mer likeverdig. 

Jeg tror ikke det bare er mannen din som er problemet her. 

 

Det tror ikke jeg heller! Jeg tror vi på sett og vis er en dårlig match. Jeg kan se for meg at ovenfor en mer hjelpeløse kvinne ville han ha tatt mer initiativ. Men jeg har også forsøkt å trekke meg tilbake, gi ham plass til å være sterke, og til å utvikle seg. Jeg gir mye back- up og skryt/oppmuntring de gangene han viser initiativ, eller utfører det jeg ber om bra. Jeg er også raus med kjærtegn, og siden jeg vet at han har behov for at vi to har alenetid, så har jeg satt av tid til det. Det har slått meg at mye kan bunne i at han har dårlig selvtillit, så derfor har jeg forsøkt å sette den myke siden til så mye som det lar seg gjøre. Siden jeg har følelser for ham, og et dypt ønske om å ikke splitte familien har jeg virkelig forslkt, men det hjelper ikke! 

Jeg vil gjerne være et par som samarbeider, men man må være to om det. I det siste har jeg mer og mer følt at det er jeg som har tilegnet ham den "menneskelige siden " at han er usikker, og at det er derfor. .., mens den stygge sannheten er at jeg blir brukt. Jeg har ønsket så sterkt at det var evnen, ikke viljen det står på, og har derfor latt meg tråkke på,  for å bygge ham opp. Men resultatet er bare at han tråkker hardere. Jeg har etterhvert måtte innse at han ikke har noe ønske om endring. Å ha det slik vi har det er slik han ønsker å ha det. .. Bare jeg kunne slutte å "mase", og la ham få beholde all lønnen sin selv. 

Det har tatt meg tid, fordi jeg har unnskyldt ham, og tatt hvert eneste lille tegn på at han bryr seg om mer enn seg selv som mer enn det har vært. Fordi jeg så sårt ønsker at det skal være slik.  Men han gjør sitt beste i å motbevise det. Kun når han ser at jeg har kommet til bristepunktet "gir" han litt, for å huke meg inn igjen, men så snart han ser at det virket, og at jeg har fått pågangsmot til å forsøke litt til, da er det rett tilbake til å sette seg selv først. 

Det er vondt å innrømme det, men jeg tror dessverre at det er den sørgelige sannheten. 

[Juniper]

3 timer siden, Ginny skrev:

Tradisjonell arbeidsfordeling som i jeg gjør alt og han surrer rundt med det han måtte føle for? Det har hvertfall aldri vært aktuelt, og det tror jeg han er ganske klar over. Han bodde sammen med en kompis da vi ble sammen, og der så det stort sett veldig bra ut. Viste seg at det var kompisen som dro lasset der 😋

Men hvis jeg skjønner deg rett så skal jeg bare akseptere at siden han er en morsom, interessant og trivelig fyr, så skal jeg bare stå for alt av husarbeid selv? Ta opp klærne han slipper fra seg ved senga, lage all maten, rydde og vaske etterpå. Hva mer bør jeg gjøre, servere han maten og mate han? Tørke han i ræva når han er på do? Skal barna våre vokse opp og lære at mamma er den som ordner og sørger for alt, og pappa gjør det som passer han, når det passer han? Han vil også at huset skal være rent og ryddig, men han gidder ikke gjøre noe for det. Men siden man for Guds skyld ikke skal forandre på folk, så må jeg enten være hushjelp, eller gå? Er det virkelig for mye å forlange at en voksen mann rydder opp etter seg selv? At han tar ansvar for det livet han selv vil ha, og prøver å skaffe seg?

Du skulle trolig gått for kompisen... 

Selvsagt skal du ikke akseptere å være en tjener i eget hjem. Men velger du en mann som driter i det å skulle dra sin del av lasset er det det du ender opp med! Spørsmålet er vil du ha det sånn eller ikke? 
Ikke reng med at voksne folk endrer seg uten videre!

[AnonymBruker]

Dette er dessverre en klassisk problemstilling for kvinner. De oppgavene du er fullstendig overlatt til å gjøre selv tilhører det som heter det tredje skiftet. Der første skiftet er lønnsarbeid, det andre er husarbeid og omsorgsarbeid og det tredje er det usynlige tankearbeidet, planlegging, koordinering og organisering.

Jeg sliter med det samme i mitt forhold, dog ikke så ekstremt som i ditt tilfelle. Og mannen min er klar over problemet og jobber hele tiden med å bedre seg på det. Hva som har ført til dette vet jeg ikke helt, men jeg har liksom aldri funnet meg i det, og gjort ham oppmerksom på problemstillingen hele veien i forholdet vårt. Også er han en åpen person som så gjerne vil bidra i familien og som har klart å ta det til seg.

Jeg tror også det er lurt å legge opp til faste fremfor flytende oppgaver. Dvs at han f.eks. fra nå av får ansvaret for å planlegge og handle inn til middag. Hvis det alltid er hans ansvar er der vanskeligere å la deg ta det. Også fordeler man enkelte områder litt etter litt slik at planleggingansvaret er jevnere fordelt.

Anonymkode: 5ce23...892

[Trolltunge]

6 timer siden, Strixvaria skrev:

Uff, jeg skjønner at dette må være fryktelig slitsomt. Også at det har pågått i så mange år + at dere har barn i bildet. Klart det krever en god del ekstra å bryte ut én gang for alle da. Man ønsker jo at det skal fungere, og jeg synes ikke nødvendigvis at man aldri skal gi en sjanse til, men det har du jo gjort, og ingen endring har skjedd. Og et eller annet sted må man trekke den grensen, både for seg selv og for barna. Det er ingen som har det godt av å leve sånn. Og det ansvaret det faktisk er å ha kontroll på økonomien på vegne av hele familien er et stort press, og når da mannen verken interesserer seg, eller er villig til å lære mer for å bidra, så er det klart at det der blir et stressmoment. Litt som jeg tror du skrev tidligere i tråden, at han på en måte blir nok en unge som vil ha mer "ukepenger". Og en voksen mann som har en sånn holdning til penger, han forstår jo rett og slett ikke hva det hele dreier seg om, og har kanskje heller ikke de nødvendige forutsetningene til noen gang å kunne forstå. 

Det finnes et TV-program som er sånn at barna i familien får styre pengene en periode, og når du beskriver din manns forhold til penger tenker også jeg at han blir litt som ungene i det programmet - dritmoro første uka, hvor hele lønna som skulle holdt i 4 uker går med på dritt, og ikke like kult de neste 3 ukene når familien ikke har mat mens han sitter på en haug av nye ting og tang som han kjøpte til seg selv - for pengene som skulle brødfø alle fire. Det at man mangler forutsetninger til å styre en familieøkonomi som barn bør ikke overraske noen, men å finne de samme holdninger og atferd hos en godt voksen mann, som i tillegg er etablert med samboer/kone og flere barn, det skulle jo egentlig ikke vært mulig. Har han meldt seg ut av alle prosjekter bestandig? Jeg ser jo at du skriver om oppussing hvor du har stått for både det teoretiske og det praktiske, mens han egentlig ikke har gjort noe som helst. Likevel har han jo fått, som du også har vært inne på, et godt liv med samboer, barn, hus, bil og alt annet han kan ønske seg - men han klarer ikke å se hvor godt han faktisk har det. Dere har jo også lagt til dere noen mønstre gjennom disse årene hva gjelder arbeidsfordeling og forventninger, og det må være utrolig frustrerende å måtte være "masekjerringa" - der har jeg vært selv, og det ble jeg så lei av at jeg til slutt gikk ut av forholdet og har ikke angret siden. 

Nå kjenner heller ingen av oss mannen din ellers hans "side av saken", men samtidig synes jeg du skriver såpass reflektert over din egen situasjon at det er lett å se noen mønstre. Og når du svarer ganske bekreftende på at det er enkelte ting som går igjen, og som har gått igjen over mange år, da er det klart at dette ikke er småting. De følelsene du har og de tankene du har rundt både arbeidsfordeling og hva din "rolle" i huset har endt opp med å være synes jeg du skal kjenne på. Magefølelsen har som oftest rett, og når du i tillegg har grunnet godt på dette over lang tid, og du ser de samme problemene som aldri endrer seg, da er det også på tide at du finner en grense for når du skal sette et punktum. Ingen av dere har godt av å leve sånn på sikt, og så mye som du gjør og lite du får igjen for det risikerer du å ende opp som bitter og ulykkelig, og det er et ordtak som sier noe som at det er bedre å være litt ensom alene enn å være ensom i et forhold. Og det tenker jeg kanskje oppsummerer mye av situasjonen slik jeg forstår den ut fra innleggene dine.

Synes du er tøff  

Ja jeg har faktisk flere ganger tenkt på det programmet. Synes foreldrene er tøffe som lar ungene lære på den måten, og lurt på om jeg bare skulle gjøre det samme med mannen min. Men så våger jeg ikke. I programmet blir ungdommen fulgt opp, og får etterpå påpekt dumme valg. Om jeg hadde forsøkt dette med mannen måtte jeg ha påpekt de dummeste valgene etterpå, OG rydde opp etter dem. Da hadde jeg vel mast og vært vanskelig!

Du har rett i at det er bedre å være ensom alene, enn i et forhold! Jeg tar meg i å lengte tilbake til at det var bare meg og ungene. Mye mindre frustrasjon! Lite krangling, og da stort sett mellom ungene, og ganske så ufarlige krangler. Nå er det ofte dårlig stemning i huset, og ungene påpeker det også.  Det var hyggeligere da pappa ikke bodde her, sier min datter rett ut. Hun synes at faren gjør for lite, og klager for mye, og selv om jeg forsøker å glatte over ser hun rett gjennom, og synes jeg er teit som lar ham være urimelig. Gutten er derimot svært knyttet til faren sin, og hans største redsel er at vi skal gå fra hverandre igjen. Men til syvende og sist er det nok best for ham også. Jeg vil jo ikke at han skal vokse opp og tro dette er normalt. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Trolltunge skrev:

Det tror ikke jeg heller! Jeg tror vi på sett og vis er en dårlig match. Jeg kan se for meg at ovenfor en mer hjelpeløse kvinne ville han ha tatt mer initiativ. Men jeg har også forsøkt å trekke meg tilbake, gi ham plass til å være sterke, og til å utvikle seg. Jeg gir mye back- up og skryt/oppmuntring de gangene han viser initiativ, eller utfører det jeg ber om bra. Jeg er også raus med kjærtegn, og siden jeg vet at han har behov for at vi to har alenetid, så har jeg satt av tid til det. Det har slått meg at mye kan bunne i at han har dårlig selvtillit, så derfor har jeg forsøkt å sette den myke siden til så mye som det lar seg gjøre. Siden jeg har følelser for ham, og et dypt ønske om å ikke splitte familien har jeg virkelig forslkt, men det hjelper ikke! 

Jeg vil gjerne være et par som samarbeider, men man må være to om det. I det siste har jeg mer og mer følt at det er jeg som har tilegnet ham den "menneskelige siden " at han er usikker, og at det er derfor. .., mens den stygge sannheten er at jeg blir brukt. Jeg har ønsket så sterkt at det var evnen, ikke viljen det står på, og har derfor latt meg tråkke på,  for å bygge ham opp. Men resultatet er bare at han tråkker hardere. Jeg har etterhvert måtte innse at han ikke har noe ønske om endring. Å ha det slik vi har det er slik han ønsker å ha det. .. Bare jeg kunne slutte å "mase", og la ham få beholde all lønnen sin selv. 

Det har tatt meg tid, fordi jeg har unnskyldt ham, og tatt hvert eneste lille tegn på at han bryr seg om mer enn seg selv som mer enn det har vært. Fordi jeg så sårt ønsker at det skal være slik.  Men han gjør sitt beste i å motbevise det. Kun når han ser at jeg har kommet til bristepunktet "gir" han litt, for å huke meg inn igjen, men så snart han ser at det virket, og at jeg har fått pågangsmot til å forsøke litt til, da er det rett tilbake til å sette seg selv først. 

Det er vondt å innrømme det, men jeg tror dessverre at det er den sørgelige sannheten. 

Alt dette kunne vært meg som skrev, jeg kjenner meg så godt igjen i refleksjonene og måten du håndterer ting på. Mannen min sier at han bare ønsker fred, men nekter å imøtekomme mitt ønske om seperasjon. Når du var fra ham i 3 år, hadde du ikke noen andre menn da? 

Anonymkode: 0ff18...5f3

[L'amie]

Hva om du fast en gang i uka holder på med din egen hobby? Korøvelsen begynner kl.19, så da må mannen ta ansvaret for ungene den kvelden. Litt og litt kan dere innføre flere ting han skal ha ansvaret for. Begge deler må selvsagt diskuteres og enes om. Jeg tror mange kvinnfolk føler at de mister seg selv mer og mer. Påpek ovenfor han hvor viktig det er for deg å kunne holde på med ditt jevnlig.

 

Dess mindre man gjør, dess latere blir man. Innerst inne kan det godt hende at samvittigheten hans gnager, men det er vanskelig å komme seg ut av en ond sirkel.

[Trolltunge]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt dette kunne vært meg som skrev, jeg kjenner meg så godt igjen i refleksjonene og måten du håndterer ting på. Mannen min sier at han bare ønsker fred, men nekter å imøtekomme mitt ønske om seperasjon. Når du var fra ham i 3 år, hadde du ikke noen andre menn da? 

Anonymkode: 0ff18...5f3

Nei jeg hadde ikke det. Han hadde noen andre kvinner den tiden jeg insisterte på at han og jeg var helt over, men jeg hadde små barn, og det var ikke tid. Jeg prioriterte iallfall ikke tid til det. Jeg var forresten på to dater, men det var middag, og ferdig med det.  Hyggelige menn, men det var ganske klart at jeg ikke var klar for noe mer. 

Det frister ikke med andre menn om/når jeg blir singel nå heller. Har vel tatt skrekken. Ikke av menn, men av min evne til å velge gode menn. Eller manglende evne, må jeg si. Jeg kjenner så mange gode menn at jeg vet at min mann, og slike som han, ikke er standard for alle menn, men nei... det frister likevel ikke! 

Kanskje savnet kommer en dag, men nå vil jeg bare ha ro med ungene. Min mann vil heller ikke akseptere en separasjon lett, men den kampen begynner jeg å bli villig til å ta. Denne tråden har egentlig gjort meg mer innstilt på det. Jeg begynte den med et ønske om løsning, men når jeg har lest gjennom mine egne svar tegner det seg et bilde jeg ikke liker. Jeg synes faktisk at det er ganske flaut at jeg finner meg i dette. Hadde noen andre stått i denne situasjonen, og bedt meg om råd, ville jeg bedt vedkommende om å sette foten ned. Det er vanskeligere å se klart når det gjelder en selv, men jeg forstår at jeg må sette grenser. Jeg har latt ting gå for langt, på et spinkelt håp om endring,  men jeg kan ikke endre en mann som ikke vil endre seg. Da får jeg heller ta den sorgen det er å gi opp håpet. 

Jeg håper at det ordner seg for oss begge to! Vil ikke akseptere separasjon. .. vel de kan ikke nekte om vi insisterer! Og er sterke nok til å stå kampen ut. 

Selv tenker jeg at jeg må vente til februar, av ulike praktiske grunner. Jeg vet at det aldri vil passe,  men jeg har et hus som skal selges, og det må gå i orden før jeg har hodet med meg til å ta den kampen jeg vet resten vil bli. 

Endret 28. desember 2016 av Trolltunge
Skrivefeil

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Trolltunge skrev:

Nei jeg hadde ikke det. Han hadde noen andre kvinner den tiden jeg insisterte på at han og jeg var helt over, men jeg hadde små barn, og det var ikke tid. Jeg prioriterte iallfall ikke tid til det. Jeg var forresten på to dater, men det var middag, og ferdig med det.  Hyggelige menn, men det var ganske klart at jeg ikke var klar for noe mer. 

Det frister ikke med andre menn om/når jeg blir singel nå heller. Har vel tatt skrekken. Ikke av menn, men av min evne til å velge gode menn. Eller manglende evne, må jeg si. Jeg kjenner så mange gode menn at jeg vet at min mann, og slike som han, ikke er standard for alle menn, men nei... det frister likevel ikke! 

Kanskje savnet kommer en dag, men nå vil jeg bare ha ro med ungene. Min mann vil heller ikke akseptere en separasjon lett, men den kampen begynner jeg å bli villig til å ta. Denne tråden har egentlig gjort meg mer innstilt på det. Jeg begynte den med et ønske om løsning, men når jeg har lest gjennom mine egne svar tegner det seg et bilde jeg ikke liker. Jeg synes faktisk at det er ganske flaut at jeg finner meg i dette. Hadde noen andre stått i denne situasjonen, og bedt meg om råd, ville jeg bedt vedkommende om å sette foten ned. Det er vanskeligere å se klart når det gjelder en selv, men jeg forstår at jeg må sette grenser. Jeg har latt ting gå for langt, på et spinkelt håp om endring,  men jeg kan ikke endre en mann som ikke vil endre seg. Da får jeg heller ta den sorgen det er å gi opp håpet. 

Jeg håper at det ordner seg for oss begge to! Vil ikke akseptere separasjon. .. vel de kan ikke nekte om vi insisterer! Og er sterke nok til å stå kampen ut. 

Selv tenker jeg at jeg må vente til februar, av ulike praktiske grunner. Jeg vet at det aldri vil passe,  men jeg har et hus som skal selges, og det må gå i orden før jeg har hodet med meg til å ta den kampen jeg vet resten vil bli. 

Dette er skremmende , men jeg tenker det samme om både dating og fristen for separasjonen.Jeg ønsker fred jeg også for å si det mildt. Har heldigvis store unger, så det hjelper mye på. Jeg håper også at det ordner seg for oss to, vi har dessvere møtt på veggen økonomisk pga hans ansvarsfraskrivelse, det er en av grunnene til at jeg tenker at dette ikke går lenger. 

Anonymkode: 0ff18...5f3

[AnonymBruker]

10 timer siden, Trolltunge skrev:

Nei jeg hadde ikke det. Han hadde noen andre kvinner den tiden jeg insisterte på at han og jeg var helt over, men jeg hadde små barn, og det var ikke tid. Jeg prioriterte iallfall ikke tid til det. Jeg var forresten på to dater, men det var middag, og ferdig med det.  Hyggelige menn, men det var ganske klart at jeg ikke var klar for noe mer. 

Det frister ikke med andre menn om/når jeg blir singel nå heller. Har vel tatt skrekken. Ikke av menn, men av min evne til å velge gode menn. Eller manglende evne, må jeg si. Jeg kjenner så mange gode menn at jeg vet at min mann, og slike som han, ikke er standard for alle menn, men nei... det frister likevel ikke! 

Kanskje savnet kommer en dag, men nå vil jeg bare ha ro med ungene. Min mann vil heller ikke akseptere en separasjon lett, men den kampen begynner jeg å bli villig til å ta. Denne tråden har egentlig gjort meg mer innstilt på det. Jeg begynte den med et ønske om løsning, men når jeg har lest gjennom mine egne svar tegner det seg et bilde jeg ikke liker. Jeg synes faktisk at det er ganske flaut at jeg finner meg i dette. Hadde noen andre stått i denne situasjonen, og bedt meg om råd, ville jeg bedt vedkommende om å sette foten ned. Det er vanskeligere å se klart når det gjelder en selv, men jeg forstår at jeg må sette grenser. Jeg har latt ting gå for langt, på et spinkelt håp om endring,  men jeg kan ikke endre en mann som ikke vil endre seg. Da får jeg heller ta den sorgen det er å gi opp håpet. 

Jeg håper at det ordner seg for oss begge to! Vil ikke akseptere separasjon. .. vel de kan ikke nekte om vi insisterer! Og er sterke nok til å stå kampen ut. 

Selv tenker jeg at jeg må vente til februar, av ulike praktiske grunner. Jeg vet at det aldri vil passe,  men jeg har et hus som skal selges, og det må gå i orden før jeg har hodet med meg til å ta den kampen jeg vet resten vil bli. 

Er han klar over at du er så klar for å gå? At det nå faktisk nesten bare handler om når det er praktisk å gjennomføre? Det er trist når det er sånn, for det burde jo vært så lett å fikse (for han), men han gidder ikke.

Kanskje du kan prøve en siste gang og gi et ultimatum - at du kan godta å styre skuta som du har gjort, men da må han akseptere at han blir kommandert av deg - hvis han vil at du skal være kaptein så må han finne seg i å være matros og adlyde ordre. Du gjør han en kjempetjeneste ved å ta på deg alt av logistikk så da er det minste han kan gjøre er å følge opp med det han får beskjed om. Én til kommentar om at du maser, eller at du "tar" pengene hans (så utrolig latterlig at han mener dette), eller at han protesterer på arbeidsoppgaver du delegerer - da er det slutt. Og da er det ingen vei tilbake fordi du vil ikke risikere mer ustabilitet for barna dine på dette området. Hvis han noen gang tror at du ikke håndterer f.eks. penger riktig så står han helt fritt til å gå gjennom budsjettet og komme opp med en ny løsning, men hvis han ikke gidder det så har han heller ingen grunn til å klage.

Kanskje du kan vise han denne tråden? Så kan han lese tankene dine i fred og ro uten å avbryte eller begynne å krangle. Du skriver veldig godt og tydelig, og han får et helt ærlig innblikk av hva du føler om forholdet. Hvis du vil gi det en siste sjanse, da.

Anonymkode: 52540...fe7

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er han klar over at du er så klar for å gå? At det nå faktisk nesten bare handler om når det er praktisk å gjennomføre? Det er trist når det er sånn, for det burde jo vært så lett å fikse (for han), men han gidder ikke.

Kanskje du kan prøve en siste gang og gi et ultimatum - at du kan godta å styre skuta som du har gjort, men da må han akseptere at han blir kommandert av deg - hvis han vil at du skal være kaptein så må han finne seg i å være matros og adlyde ordre. Du gjør han en kjempetjeneste ved å ta på deg alt av logistikk så da er det minste han kan gjøre er å følge opp med det han får beskjed om. Én til kommentar om at du maser, eller at du "tar" pengene hans (så utrolig latterlig at han mener dette), eller at han protesterer på arbeidsoppgaver du delegerer - da er det slutt. Og da er det ingen vei tilbake fordi du vil ikke risikere mer ustabilitet for barna dine på dette området. Hvis han noen gang tror at du ikke håndterer f.eks. penger riktig så står han helt fritt til å gå gjennom budsjettet og komme opp med en ny løsning, men hvis han ikke gidder det så har han heller ingen grunn til å klage.

Kanskje du kan vise han denne tråden? Så kan han lese tankene dine i fred og ro uten å avbryte eller begynne å krangle. Du skriver veldig godt og tydelig, og han får et helt ærlig innblikk av hva du føler om forholdet. Hvis du vil gi det en siste sjanse, da.

Anonymkode: 52540...fe7

Nei han tror nok ikke at jeg er så klar til å gå. Han tror nok ganske sterkt at jeg ikke vil gå igjen, og har det som en hvilepute. Tror det blåser over, og at det er trygt for ham å bare presse meg videre. Så trygg føler han seg at han senest forrige uke trampet ganske stygt på grensene mine, og ikke viser tegn til å gjøre opp for seg. 

Vi har en avtale om at vi sparer til felles ferie, men dersom en av oss vil dra på tur alene /med venner betaler vi selv fra egne penger. Han har lenge snakket om at han ville ta en ferie til våren, og forrige uke bestilte jeg billetter for ham. Jeg gjorde det på mitt kredittkort, siden det var det jeg hadde tilgjengelig. Da jeg logget inn på hans konto som jeg har tilgang til, for å overføre penger tilbake til kredittkortet, viste det seg at han hadde satt alt over på en konto jeg ikke har tilgang til. "Da får du straks overføres penger selv!" forlangte jeg. Nei han kunne ikke betale alt med en gang, svarte han  (selv om jeg vet han har nok) , men han kunne betale "meg" 2000 kr. Det er en uke siden, og han har ennå ikke betalt 1kr. Det vil si at jeg må dekke inn 3400 kr på kredittkortet, selv om det er til ferie for ham. Jeg kommer til å ta det fra delen han skal ha som egne penger når lønnen hans kommer inn, men vet at han vil bli sur da. Selv om det er han som respektløst ikke vil gjøre opp for seg. Ikke fordi han ikke kan, men ikke vil. 

Jeg tror at han tenker at jeg vil la dette gå på felles, om han bare tier det ihel. 

Jeg har forøvrig ikke råd til en slik ferie, selv om jeg tjener mer, for det jeg lar meg selv sitte igjen med strekker ikke til egoferier. Det går greit, men ikke dersom jeg også skal være med på å betale hans egoferie. 

Jeg kan godt vise ham tråden, men tror ikke et øyeblikk på at han vil lese den. Blir nok heller forbanna for at jeg utleverer oss til andre på denne måten. Det ble han selv da jeg ville snakke med familie rådgiver. Ingen andre har noe med dette å gjøre, sier han. Det forteller meg at han vet at han er urimelig,  men det skal holdes skjult. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Trolltunge skrev:

Nei han tror nok ikke at jeg er så klar til å gå. Han tror nok ganske sterkt at jeg ikke vil gå igjen, og har det som en hvilepute. Tror det blåser over, og at det er trygt for ham å bare presse meg videre. Så trygg føler han seg at han senest forrige uke trampet ganske stygt på grensene mine, og ikke viser tegn til å gjøre opp for seg. 

Vi har en avtale om at vi sparer til felles ferie, men dersom en av oss vil dra på tur alene /med venner betaler vi selv fra egne penger. Han har lenge snakket om at han ville ta en ferie til våren, og forrige uke bestilte jeg billetter for ham. Jeg gjorde det på mitt kredittkort, siden det var det jeg hadde tilgjengelig. Da jeg logget inn på hans konto som jeg har tilgang til, for å overføre penger tilbake til kredittkortet, viste det seg at han hadde satt alt over på en konto jeg ikke har tilgang til. "Da får du straks overføres penger selv!" forlangte jeg. Nei han kunne ikke betale alt med en gang, svarte han  (selv om jeg vet han har nok) , men han kunne betale "meg" 2000 kr. Det er en uke siden, og han har ennå ikke betalt 1kr. Det vil si at jeg må dekke inn 3400 kr på kredittkortet, selv om det er til ferie for ham. Jeg kommer til å ta det fra delen han skal ha som egne penger når lønnen hans kommer inn, men vet at han vil bli sur da. Selv om det er han som respektløst ikke vil gjøre opp for seg. Ikke fordi han ikke kan, men ikke vil. 

Jeg tror at han tenker at jeg vil la dette gå på felles, om han bare tier det ihel. 

Jeg har forøvrig ikke råd til en slik ferie, selv om jeg tjener mer, for det jeg lar meg selv sitte igjen med strekker ikke til egoferier. Det går greit, men ikke dersom jeg også skal være med på å betale hans egoferie. 

Jeg kan godt vise ham tråden, men tror ikke et øyeblikk på at han vil lese den. Blir nok heller forbanna for at jeg utleverer oss til andre på denne måten. Det ble han selv da jeg ville snakke med familie rådgiver. Ingen andre har noe med dette å gjøre, sier han. Det forteller meg at han vet at han er urimelig,  men det skal holdes skjult. 

Du kjenner han best, så om han ikke kommer til å lese det du skriver og bare vil starte en krangel så er det jo ikke noe poeng. Hvis han er en sånn "angrep er det beste forsvar"-type så blir det vanskelig uansett hva/hvordan man tar opp ting. De tingene du skriver at han gjør er jo så grove overtramt at det er åpenbart at enten så må han endre seg eller så må du gå. Og det virker det veldig lite sannsynlig at han vil endre seg, så...

Poenget med et ultimatum er vel å gi deg "peace of mind" i ettertid på at du ga han alle sjanser du kunne og at det var HAN som valgte å ikke benytte seg av dem. Og for å gjøre det ekstremt tydelig for han i tilfelle han prøver å bruke det mot deg senere og prøver å skrive om historien til at du er den slemme som leker med følelsene hans og utsetter barna for ustabilitet osv. Faren er jo da at han skjerper seg en liten periode igjen så  følelsene dine bygges opp igjen, slik at det bare blir vondere å gjennomføre det og gjøre det slutt når den tid kommer. Så du får vurdere om det er verdt det eller ikke.

Når dere krangler om sånne ting, minner du han på "vilkårene" og lovnadene han kom med for at dere skulle bli sammen igjen? Hva svarer han eventuelt til det? Jeg skjønner virkelig ikke at han ikke klarer å se selv hvor urimelig oppførselen hans er. Det er så kvalmt å tenke på at han utnytter deg og tar deg for gitt og i tillegg klager på deg, kaller deg for masete og nærmest en tyv som stjeler pengene hans... Men at du skal få nok og gå, nei det er utenfor fatteevnen hans. Han har sikkert mange gode sider altså, men den oppførselen der har jeg ikke ord for.

Anonymkode: 52540...fe7

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kjenner han best, så om han ikke kommer til å lese det du skriver og bare vil starte en krangel så er det jo ikke noe poeng. Hvis han er en sånn "angrep er det beste forsvar"-type så blir det vanskelig uansett hva/hvordan man tar opp ting. De tingene du skriver at han gjør er jo så grove overtramt at det er åpenbart at enten så må han endre seg eller så må du gå. Og det virker det veldig lite sannsynlig at han vil endre seg, så...

Poenget med et ultimatum er vel å gi deg "peace of mind" i ettertid på at du ga han alle sjanser du kunne og at det var HAN som valgte å ikke benytte seg av dem. Og for å gjøre det ekstremt tydelig for han i tilfelle han prøver å bruke det mot deg senere og prøver å skrive om historien til at du er den slemme som leker med følelsene hans og utsetter barna for ustabilitet osv. Faren er jo da at han skjerper seg en liten periode igjen så  følelsene dine bygges opp igjen, slik at det bare blir vondere å gjennomføre det og gjøre det slutt når den tid kommer. Så du får vurdere om det er verdt det eller ikke.

Når dere krangler om sånne ting, minner du han på "vilkårene" og lovnadene han kom med for at dere skulle bli sammen igjen? Hva svarer han eventuelt til det? Jeg skjønner virkelig ikke at han ikke klarer å se selv hvor urimelig oppførselen hans er. Det er så kvalmt å tenke på at han utnytter deg og tar deg for gitt og i tillegg klager på deg, kaller deg for masete og nærmest en tyv som stjeler pengene hans... Men at du skal få nok og gå, nei det er utenfor fatteevnen hans. Han har sikkert mange gode sider altså, men den oppførselen der har jeg ikke ord for.

Anonymkode: 52540...fe7

Ærlig talt, hun har gitt han NOK sjanser. Langt flere enn det man vanligvis gir menn.

Anonymkode: 6200e...a56