Syns det er vanskelig og ha avtaler. Vet ikke om jeg orker å gå ut før dagen faktisk kommer..

[AnonymBruker]

Jeg har to diagnoser og sliter veldig med depresjon og angst. Er midt under flere påkjenninger på en og samme gang også. Jeg hater og ha avtaler, for jeg vet aldri om jeg faktisk orker å gå ut når dagen kommer. Jeg strever veldig mye. Tar meg skikkelig sammen når jeg er ute blant folk. Bruker masse energi på og anstrenge meg. Når jeg sminker meg setter jeg på en måte på masken, og blir en helt annen versjon av meg selv. Later som jeg har det bra. Når jeg er hjemme ser jeg helt ut som en dass og driter i alt. Flere som har det sånn? Andre friske mennesker skjønner jo ikke en brøkdel av dette. Er dritt lei av å prøve å forklare sykdommene mine. Blir bare avfeid som bagateller. Andre ser meg bare slik jeg fremstår ute blant folk, ikke hvordan jeg faktisk har det. Vet ikke hva jeg skal gjøre.. ? Føles håpløst.

Anonymkode: aa232...256

[AnonymBruker]

Lager aldri avtaler. Det stresser meg bare og det positive med å treffe folk, veier aldri opp for det negative. Hvorfor prøver du å å forklare så mye og bli så forstått av andre? Folk skjønner bare de tingene de har opplevd selv. Hadde ikke giddet bruke tid på det. 

Anonymkode: 96483...0ae

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lager aldri avtaler. Det stresser meg bare og det positive med å treffe folk, veier aldri opp for det negative. Hvorfor prøver du å å forklare så mye og bli så forstått av andre? Folk skjønner bare de tingene de har opplevd selv. Hadde ikke giddet bruke tid på det. 

Anonymkode: 96483...0ae

Hvordna holder du kontakt med venner da? Jeg prøver å forklare fordi det hadde vært fint om de kunne forstå litt. Om ikke alt, så hvertfall litt forståelse. Ikke lett å være syk og samtidig bli beskyldt for å drite i avtaler, når det overhode ikke er tilfelle og noe jeg ikke kan noe for i det hele tatt. Ja, mange skjønner virkelig bare det de opplever selv.. Ts

Anonymkode: aa232...256

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvordna holder du kontakt med venner da? Jeg prøver å forklare fordi det hadde vært fint om de kunne forstå litt. Om ikke alt, så hvertfall litt forståelse. Ikke lett å være syk og samtidig bli beskyldt for å drite i avtaler, når det overhode ikke er tilfelle og noe jeg ikke kan noe for i det hele tatt. Ja, mange skjønner virkelig bare det de opplever selv.. Ts

Anonymkode: aa232...256

Jeg forstår at du har det vanskelig, og jeg håper at du får det bedre snart

Det med sykdom som er til hinder for avtaler har jeg selv erfaring med.

Jeg løste det ved å forklare venner om at det er risiko for at jeg må avlyse avtaler dersom vi avtaler noe flere dager i forveien, og at det derfor er best å ta ting på sparket (dvs å lage avtalen samme dag som vi skal møtes, slik at jeg vet hvordan formen er den dagen før jeg avtaler noe. Og dermed slipper jeg så mange avlysninger).

Anonymkode: 72bf1...c47

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordna holder du kontakt med venner da? Jeg prøver å forklare fordi det hadde vært fint om de kunne forstå litt. Om ikke alt, så hvertfall litt forståelse. Ikke lett å være syk og samtidig bli beskyldt for å drite i avtaler, når det overhode ikke er tilfelle og noe jeg ikke kan noe for i det hele tatt. Ja, mange skjønner virkelig bare det de opplever selv.. Ts

Anonymkode: aa232...256

Når jeg treffer folk gjør jeg det på impuls og holder ellers kontakt på telefon/internet. Jeg tilpasser meg ikke andre, fordi det koster meg mye mer enn dem. Det kommer de aldri til å forstå, men jeg unngår å forklare eller diskutere det. Hvis de vil treffe meg, får det skje impulsivt. Har de aldri tid til det, får det bare være. 

Anonymkode: 96483...0ae

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at du har det vanskelig, og jeg håper at du får det bedre snart

Det med sykdom som er til hinder for avtaler har jeg selv erfaring med.

Jeg løste det ved å forklare venner om at det er risiko for at jeg må avlyse avtaler dersom vi avtaler noe flere dager i forveien, og at det derfor er best å ta ting på sparket (dvs å lage avtalen samme dag som vi skal møtes, slik at jeg vet hvordan formen er den dagen før jeg avtaler noe. Og dermed slipper jeg så mange avlysninger).

Anonymkode: 72bf1...c47

Tusen takk  

Ja, har sagt det til noen. Håper de kan ha forståelse for det. Ts

Anonymkode: 0d400...557

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg treffer folk gjør jeg det på impuls og holder ellers kontakt på telefon/internet. Jeg tilpasser meg ikke andre, fordi det koster meg mye mer enn dem. Det kommer de aldri til å forstå, men jeg unngår å forklare eller diskutere det. Hvis de vil treffe meg, får det skje impulsivt. Har de aldri tid til det, får det bare være. 

Anonymkode: 96483...0ae

Jeg vet... ts

Anonymkode: aa232...256

[AnonymBruker]

Hei, TS. Jeg har det på samme måte. Mennesker som ikke kan vise forståelse, vil man bestandig komme borti - dessverre. For egen del har jeg likevel mange gode, nære venner rundt meg som kjenner til situasjonen og viser forståelse. Vi lager en avtale, og de er innforstått med at dagsformen min varierer veldig.... og om jeg absolutt ikke får det til så skjønner de. Likevel er det godt å kunne opprettholde de avtalene for å føle seg litt presset, spesielt om alternativet er å bli sittende alene og dvele med mange tanker. Det er ikke hver gang det går, men se på ethvert møte med venner som en seier - selv om det tapper deg litt. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 5012b...e40

[Lofilteret]

Jeg har det ganske likt deg, og det har gjort at jeg er blitt veldig lite sosial. Har et par venninner som vet hvordan jeg har det og som "holder ut" med meg uansett ... men bortsett fra det blir alt tatt på impuls. 

Vet ikke om jeg kan si at jeg har akseptert at det er slik det er, men jeg prøver iallefall. Jeg prøver generelt å ha et mest mulig "laidback" syn på livet. 

Ønsker deg alt godt 

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen.. Og så føler jeg meg så kjip som må avlyse..

Anonymkode: 697e5...194

[AnonymBruker]

På 4.12.2016 den 15.53, AnonymBruker skrev:

Lager aldri avtaler. Det stresser meg bare og det positive med å treffe folk, veier aldri opp for det negative. Hvorfor prøver du å å forklare så mye og bli så forstått av andre? Folk skjønner bare de tingene de har opplevd selv. Hadde ikke giddet bruke tid på det. 

Anonymkode: 96483...0ae

Det er viktig å bli forstått, for å få forståelse.

Anonymkode: 72bf1...c47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er viktig å bli forstått, for å få forståelse, og når venner har forståelse for dette problemet med avtaler forstår de jo hva grunnen er, og da slipper vennene å tenke og tro ting som ikke stemmer.

F.eks kan venner tro at man ikke har lyst til å møte dem, og vennskapet kan bli ødelagt, dersom vennene ikke vet og forstår årsaken til avlysningene og årsaken til at det ofte er best å ta ting på sparket for å unngå å bryte avtaler og skuffe sine venner.

Anonymkode: 72bf1...c47

 

Anonymkode: 72bf1...c47

[AnonymBruker]

På 4. desember 2016 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Hei, TS. Jeg har det på samme måte. Mennesker som ikke kan vise forståelse, vil man bestandig komme borti - dessverre. For egen del har jeg likevel mange gode, nære venner rundt meg som kjenner til situasjonen og viser forståelse. Vi lager en avtale, og de er innforstått med at dagsformen min varierer veldig.... og om jeg absolutt ikke får det til så skjønner de. Likevel er det godt å kunne opprettholde de avtalene for å føle seg litt presset, spesielt om alternativet er å bli sittende alene og dvele med mange tanker. Det er ikke hver gang det går, men se på ethvert møte med venner som en seier - selv om det tapper deg litt. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 5012b...e40

 

21 timer siden, Betrakteren skrev:

Jeg har det ganske likt deg, og det har gjort at jeg er blitt veldig lite sosial. Har et par venninner som vet hvordan jeg har det og som "holder ut" med meg uansett ... men bortsett fra det blir alt tatt på impuls. 

Vet ikke om jeg kan si at jeg har akseptert at det er slik det er, men jeg prøver iallefall. Jeg prøver generelt å ha et mest mulig "laidback" syn på livet. 

Ønsker deg alt godt 

 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så igjen.. Og så føler jeg meg så kjip som må avlyse..

Anonymkode: 697e5...194

Ja, jeg også!  

 

Tusen takk for fine svar 💞

 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 72bf1...c47

 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 72bf1...c47

Ja, nettopp! Kunne ønske andre kunne forstå dette  ts

Anonymkode: aa232...256

[AnonymBruker]

Nå gråter jeg nesten av gleden over at noen forstår. Dette var en god tråd å finne.

Usynlige sykdommer er noe herk å forklare! Selv venner som ønsker å forstå misforstår eller glemmer..

Anonymkode: 65a2a...9ed

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå gråter jeg nesten av gleden over at noen forstår. Dette var en god tråd å finne.

Usynlige sykdommer er noe herk å forklare! Selv venner som ønsker å forstå misforstår eller glemmer..

Anonymkode: 65a2a...9ed

Helt sant. Har du det på samme måte? Ts

Anonymkode: aa232...256

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon og dine venninners. Siden jeg ikke orker så mye av gangen passer jeg på å bare ha en avtale i løpet av en helg. Jeg har ikke så ofte avtaler for jeg tør ikke avtale for så å bryte da jeg vet hvor kjedelig det er. Jeg har ei venninne som alltid avlyser og det er utrolig slitsomt og tungt å forholde seg til. Det blir liksom sånn at jeg ikke gleder meg til å treffe henne lengre fordi jeg regner med det ikke blir noe av og er redd for å bli skuffa. Ikke for å ikke vise forståelse men det er utrolig demotiverende å forholde seg til, det blir så utrolig mange skuffelser.

Anonymkode: 4b0a8...dec

[exictence]

Jeg forstår dere godt som har det sånn. Jeg tenker at det er veldig fint og forståelig at dere da kan si at dere gjerne vil være med på ......., men at dere dessverre noen ganger føler dere i så dårlig form at dere derfor ikke kan lage en avtale før nærmere, fordi det er så dumt å avlyse.  

 

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke invitere en venninne hjem til deg på en hyggelig og litt mer avslappet filmkveld?

Anonymkode: e3940...237

[AnonymBruker]

På 4.12.2016 den 16.14, AnonymBruker skrev:

Når jeg treffer folk gjør jeg det på impuls og holder ellers kontakt på telefon/internet. Jeg tilpasser meg ikke andre, fordi det koster meg mye mer enn dem. Det kommer de aldri til å forstå, men jeg unngår å forklare eller diskutere det. Hvis de vil treffe meg, får det skje impulsivt. Har de aldri tid til det, får det bare være. 

Anonymkode: 96483...0ae

Hvordan vet du egentlig dette?

Hiver ut en brannfakkel her, men vil gjerne sette litt perspektiv på dette...TS sier selv at hun tar på seg en maske når hun drar ut og later som hun har det bra. Det er hun ikke alene om. Både i denne tråden og generelt.

Mange mennesker kan ha det slik. Mange mennesker finner det en påkjenning med noe sosialt og snakker ikke om det, mange frykter de blir for asosiale om de ikke er med på nok.

Så hvordan har du kommet til konklusjonen at dette kun gjelder deg? Hvilken rett har du til å si at ingen andre forstår deg, eller uttale deg om hvor mye ting koster for deg vs. hva de koster for andre?

At psykisk sykdom er stigmatisert er jeg enig i, men det betyr ikke at mennesker med diagnoser kan fritas all kritikk. Og et faktum er at vanvittig mange blir selvsentrerte. De luller seg inn i en "ingen forstår meg"- tankegang, der all kommunikasjon med andre som ikke er omfavnelse, blir et angrep. 

Og ja, jeg har vært alvorlig deprimert. Jeg husker hvor vondt det var, men jeg er også i stand til å se tilbake på den tiden og huske hvor egoistisk jeg også kunne være, og uten evne til å se andres side fordi jeg druknet i min egen ulykke.

Anonymkode: e3940...237

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du egentlig dette?

Hiver ut en brannfakkel her, men vil gjerne sette litt perspektiv på dette...TS sier selv at hun tar på seg en maske når hun drar ut og later som hun har det bra. Det er hun ikke alene om. Både i denne tråden og generelt.

Mange mennesker kan ha det slik. Mange mennesker finner det en påkjenning med noe sosialt og snakker ikke om det, mange frykter de blir for asosiale om de ikke er med på nok.

Så hvordan har du kommet til konklusjonen at dette kun gjelder deg? Hvilken rett har du til å si at ingen andre forstår deg, eller uttale deg om hvor mye ting koster for deg vs. hva de koster for andre?

At psykisk sykdom er stigmatisert er jeg enig i, men det betyr ikke at mennesker med diagnoser kan fritas all kritikk. Og et faktum er at vanvittig mange blir selvsentrerte. De luller seg inn i en "ingen forstår meg"- tankegang, der all kommunikasjon med andre som ikke er omfavnelse, blir et angrep. 

Og ja, jeg har vært alvorlig deprimert. Jeg husker hvor vondt det var, men jeg er også i stand til å se tilbake på den tiden og huske hvor egoistisk jeg også kunne være, og uten evne til å se andres side fordi jeg druknet i min egen ulykke.

Anonymkode: e3940...237

Hva er det som er en brannfakkel med dette? Dette hører da psykisk syke og folk med skjulte sykdommer hele tiden. 

Anonymkode: fd2c5...8a2