Emosjonell mor

[marsvin]

Jeg har en veldig emosjonell mor. Å snakke med henne er en utfordring, for alt blir tatt sånn i verste mening. Uansett hva slags samtale vi har, så blir det kræsj mellom oss, og ofte begynner hun å gråte og si at det jeg sier gjør henne lei seg osv., vrir og vender og lager illusjoner.  er bare så utrolig lei av drama og følelser, det er bare så alt for mye. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når hun gråter, fordi for meg som datter finner jeg det vanskelig å trøste min egen mor på en måte  . er dette rart ? Jeg skulle ønske jeg kunne slappe av med familien, og jeg later som alt er bra. - for jeg vet at det som hadde gjort mine foreldre mest lei seg i hele verden, er om jeg ikke følte det slik. Jeg bare orker ikke ta det opp, for hele problemet er at vi ikke er.. kompitable rett og slett, det er for mye drama og mamma er så utrolig følsom, hun har og hatt et vanskelig liv - mye av grunnen til det. Jeg synes dette er forferdelig trist, da det er familien min, men jeg orker bare ikke.. liker ikke meg selv når jeg er med dem, og jeg føler ikke de kjenner meg, selvom de tror de kjenner meg best i verden. er litt trist for det, mest fordi jeg vet at avstanden jeg vil ta fra dem vil gjør dem lei seg. Moren min synes jeg egentlig mest synd på nå som jeg har blitt eldre.. men hun er mest vanskelig å forholde seg til. HM.. forhold til foreldre går vel opp og ned hele livet kanskje ?? er det andre som har opplevd etterhvert som de blir eldre å ville ha mindre kontakt rett og slett fordi man ikke er kompitable med hverandre, eller føler seg ukomfortable med familien sin? Blir så misunnelig på de som sier at familien er der de slapper av med mest.. for sånn er det ikke for alle  

 

 

[AnonymBruker]

Du får holde henne litt på avstand og så får du tenke godt gjennom hva du sier til henne. Ikke ta opp vanskelige tema, og lær å bytte tema om hun prøver å komme inn på noe som fører til at hun kan bli veldig følelsesladet. Men problemet er jo ikke at hun er emosjonell av seg, men at hun ikke klarer å takle følelsene sine på en god måte. Stresser og kaver hun mye ubevisst kanskje? Hva med å få deg selv og henne inn på meditasjon?

Anonymkode: a2fa7...5fe

[AnonymBruker]

Problemet her jo at moren her ikke greier å ivareta datterens behov for emosjonell støtte. Litt sånn "jeg ser at du er lei deg og jeg er her for deg, forstår at du ble lei deg når jeg sa at..men jeg mente ikke å såre deg, det jeg mente var at.." Det er ikke alle som kan kommunisere bra. Det er langt ifra slik at alle mødre greier å stå støtt i seg selv og ta ansvar for sine følelser slik at de kan støtte barna i sine. Sannsynligvis så har det alltid vært sånn for TS. Jeg vil anta at du er i 20 årene TS, og da er det vanlig å ta opp ting som man opplevde i barndommen, og så er det slik at din mor elsker deg, og at det er derfor det sårer sånn når du tar opp ting som viser at hun har gjort deg feil. Sant? fordi hun er så inderlig glad i deg, og fordi hun ikke har styrken å si til seg selv at, å ja, jeg gjorde feil. Men jeg gjorde så godt jeg kan..jeg tilgir meg selv og så skal jeg fikse det så godt jeg kan gjennom å støtte datteren min i hennes følelser. Det er så tøft! 

mitt råd til deg TS er å se at ja din mor bærer på emosjonelle mønster som gjør at hun ikke kan støtte deg i dine følelser. Hun ble heller ikke ivaretett i sine følelser av sin mor, mest sannsynligvis. Dermed legger hun alt ansvar over på deg litt sånn "SE så lei meg jeg er nå" og "greier ikke sortere det fordi jeg er så lei meg. støtt meg, jeg trenger omsorg fra deg fordi jeg er glad i deg"

sånn hadde jeg det også med min mor. min mor er nå borte, døde når hun var noe å 60. og jeg var også som deg, ts som ikke greide å være en mor for henne. det sårer meg sånn at jeg ikke greide å støtte henne. Det jeg vil anbefale deg er å feks oppmuntre henne til å få litt terapi. snakke med noen. kansje dere kan gå sammen? prøv å fikse forholdet deres, for plutselig blir de gamle, og så angrer man sånn på alle de årene man kunne hatt et godt forhold sammen.

Anonymkode: 87671...f61

[AnonymBruker]

Virker som om at du er litt i løsrivelses-fasen fra dine foreldre? Bor du fremdeles hos dem, eller har du flyttet for deg selv? 

 

Jeg kan nok heller ikke være 100% meg selv sammen med min mor da hun "samler opp ammunisjon" til å bruke mot meg da hun mener jeg burde utredes for en diagnose. Jeg har tidligere snakket med fagfolk om utredning, og de mente det ikke var behov for det. Nok om meg..

 

Skjønner dermed litt hvordan du har det. Jeg er likevel av typen som mener at man må kunne vise følelser når man er voksen også. Man har ulike personligheter, og noen av oss begynner lettere å gråte enn andre. Det betyr ikke at man ønsker å gråte, det kan komme automatisk. 

 

Kan hende du trenger å ta avstand fra henne i en periode. Hva med å jobbe som frivillig et sted i julen?

Anonymkode: a9049...dc8