Gå til innhold

Når maten tar overhånd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg overspiser. Trøst, kjedsomhet og belønning. Mat kan brukes til det meste. Jeg er snart 24 år, og har slitt med mat og trening i ca. 4 år. Det startet i Forsvaret, da jeg tjenestegjorde på en båt langt ute i gokk. I løpet av dette året gikk jeg inn i en depresjon. Jeg elsket å trene, men de store bølgene oppe i Nord-Norge gjorde treningen til en umulighet for meg. Med varmmat 3 ganger om dagen og kjeks som alltid stod fremme, gikk ikke vekta akkurat ned. Jeg gikk fra å være i mitt livs beste form - å elske det, til mitt livs verste form, på 8-9 måneder. 

Jeg tipper jeg gikk opp ca. 10 kg. i løpet av mitt år som vernepliktig, og mitt forhold til mat har aldri blitt normalisert etter det året. De gode treningsrutinene jeg en gang levde og brente for, har heller ikke returnert.

Det er lite kult å ikke være fornøyd med seg selv, det er vel noe alle på en eller annen måte har erfaring med. Jeg er inne i mitt siste år på et krevende studie, og har innsett at jeg ikke ønsker å bli det jeg utdanner meg til. På et tidspunkt hvor jeg bør se muligheter, ser jeg mat. Maten må kompensere for de følelsene som oppstår av ikke å strekke til. Jeg gidder ikke finne på ting fordi jeg føler meg dårlig i alt jeg tar i av klær. Isolasjon gjør jo ikke saken særlig mye bedre.

Jeg har prøvd litt av hvert for å snu denne elendigheten, som opptar altfor mye av min hjernekapasitet i hverdagen. Jeg har betalt mange tusen kroner for personlig trener, og nesten like mange tusen for nettcoaching. Jeg har vært hos psykolog, og jeg har prøvd og mislyktes uendelig ganger ved å starte hver mandag, hver første dag i hver måned, og 1. januar hvert bidige år.

Kan vel egentlig ikke si jeg har noen spesifikke mål ved å poste dette innlegget, annet enn å lette litt på topplokket. Det hadde også vært hyggelig og kommet i kontakt med likesinnede, for jeg vet dette er et problem flere har. Jeg er i grunnen ikke ute etter råd, for jeg er inneforstått med at det - til syvende og sist, kun er meg selv og min viljestyrke som klarer å snu denne dårlige trenden.

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Finn noe som engasjerer deg. Samme hva det er. Bare en eller annen ting som du syns er virkelig gøy å gjøre. Så gjør du det og ser om det endrer noe.

Anonymkode: acb17...a21

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en midlertidig tilstand du er i, som kommer til å gå over når du er ferdig utdannet. Da må du finne ut hva du vil jobbe som, det er gjerne noe innenfor ditt fagfelt som interesserer deg, selv om det ikke nødvendigvis er helt det du utdanner deg til.

Jeg har aldri gjort noe som var relevant for utdannelsen min. Men merket fortsatt fort at den var nødvendig, mange av jobbene jeg har hatt, hadde jeg ikke fått uten en bachelorgrad. Du trenger å se mulighetene og bli motivert, vil tro det hjelper.
Jeg er arbeidsledig nå. Har vært det noen ganger, og hver gang er det en kamp mot vekta. Helt ulogisk, for jeg har jo all  verdens tid til å trene. Men jeg har også all verdens tid til å spise på dagtid, og har problemer med å komme opp av sofaen. Men jeg vet at jeg kommer til å få en jobb, om ikke altfor lenge, må bare ikke la ting komme helt ut av kontroll i denne perioden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg overspiser. Trøst, kjedsomhet og belønning. Mat kan brukes til det meste. Jeg er snart 24 år, og har slitt med mat og trening i ca. 4 år. Det startet i Forsvaret, da jeg tjenestegjorde på en båt langt ute i gokk. I løpet av dette året gikk jeg inn i en depresjon. Jeg elsket å trene, men de store bølgene oppe i Nord-Norge gjorde treningen til en umulighet for meg. Med varmmat 3 ganger om dagen og kjeks som alltid stod fremme, gikk ikke vekta akkurat ned. Jeg gikk fra å være i mitt livs beste form - å elske det, til mitt livs verste form, på 8-9 måneder. 

Jeg tipper jeg gikk opp ca. 10 kg. i løpet av mitt år som vernepliktig, og mitt forhold til mat har aldri blitt normalisert etter det året. De gode treningsrutinene jeg en gang levde og brente for, har heller ikke returnert.

Det er lite kult å ikke være fornøyd med seg selv, det er vel noe alle på en eller annen måte har erfaring med. Jeg er inne i mitt siste år på et krevende studie, og har innsett at jeg ikke ønsker å bli det jeg utdanner meg til. På et tidspunkt hvor jeg bør se muligheter, ser jeg mat. Maten må kompensere for de følelsene som oppstår av ikke å strekke til. Jeg gidder ikke finne på ting fordi jeg føler meg dårlig i alt jeg tar i av klær. Isolasjon gjør jo ikke saken særlig mye bedre.

Jeg har prøvd litt av hvert for å snu denne elendigheten, som opptar altfor mye av min hjernekapasitet i hverdagen. Jeg har betalt mange tusen kroner for personlig trener, og nesten like mange tusen for nettcoaching. Jeg har vært hos psykolog, og jeg har prøvd og mislyktes uendelig ganger ved å starte hver mandag, hver første dag i hver måned, og 1. januar hvert bidige år.

Kan vel egentlig ikke si jeg har noen spesifikke mål ved å poste dette innlegget, annet enn å lette litt på topplokket. Det hadde også vært hyggelig og kommet i kontakt med likesinnede, for jeg vet dette er et problem flere har. Jeg er i grunnen ikke ute etter råd, for jeg er inneforstått med at det - til syvende og sist, kun er meg selv og min viljestyrke som klarer å snu denne dårlige trenden.

Anonymkode: 12940...28f

Ser du ikke er ute etter råd,men jeg ønsker å gi deg et håper det er greit. Mitt råd er rett og slett bestilt time hos fastlegen din,si ting akkurat som det er å be om henvisning til spesialisthelsetjenesten. For jeg er ikke enig i at det bare er å bruke viljestyrken din.Hadde du kunnet gjort det hadde du gjort det for lengst,og du sier selv at du bruker maten for å kompensere for følelser og den setningen der viser at dette problemet stikker dypere enn at det bare er å snu trenden. 

 

Klem sendes til deg :klem:

Anonymkode: e630a...ebf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil driste meg til å foreslå at det ikke er manglende viljestyrke, men mangel på en klar plan og effektiv taktikk. Hvordan ser du for deg at du vil spise og bevege deg når du er i form og ikke deprimert? Hvis du skal "legge om livsstilen", så starter du ikke med det på mandag, eller i morgen, du starter nå. Start med noen små enkle ting som du kan gjøre selv om du er sliten og deprimert. Du kan heller ikke få noen til å gjøre dette for deg, du må gjøre det selv. De er ikke så mye du skal gjøre, men du må gjøre det. Selv den enkleste plan må følges for at den skal fungere.

Kanskje henger mat og karriere sammen for deg. Nei, det er ikke sikkert du får drømmejobben selv med fullført drømmeutdannelse, og det kan hende drømmejobben bare var en drøm, også. Men snakk med veileder på skolen din om hva du kan gjøre med utdannelsen du har valgt. Du vil helt sikkert kunne finne noe du vil trives med.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du skriver ligner mye på min historie. Jeg gikk på et krevende studie og begynte å spise mat for å regulere følelser. Skjedde det noe bra spiste jeg godteri for å "feire" og skjedde det noe kjipt var godteri som en slags trøst. Jeg syntes hele tiden at jeg fortjente det. Når jeg sier godteri er det ikke bare litt, men ekstremt store mengder som den vanlige mannen i gata ikke hadde trodd det var mulig å få ned på en kveld. Har gått til behandling i en stund nå og hvis jeg kan komme med et tips som jeg har lært derfra er det å legge vekk tanken om å begynne på mandag, begynne den 1. i hver måned og 1. januar. Det kan bygges opp en tanke om at "nå skal jeg ta grep" og "nå har jeg vært flink så så lenge, så da fortjener jeg en belønning". Da er det lett å sprekke og havne i gamle spor igjen. Sørg for å få i deg rikelig med næring hele uken, slik at ikke kroppen tror det er sult og du ender med overspising etter en stund med strikt regime. Håper virkelig du finner motivasjonen til å komme deg ut av det, og at du kan finne motivasjon i en jobb som interesserer deg eller kanskje en ny utdanning. 

Anonymkode: 2d875...1aa

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 2.12.2016 den 0.46, AnonymBruker skrev:

Finn noe som engasjerer deg. Samme hva det er. Bare en eller annen ting som du syns er virkelig gøy å gjøre. Så gjør du det og ser om det endrer noe.

Anonymkode: acb17...a21

Takk for innspill. Å finne noe som engasjerer meg er en svært god idé, men også noe jeg har prøvd og mislyktes i flere ganger. Overskuddet til å prøve nye ting nå, er dessverre ikke-eksisterende, men noe jeg absolutt bør forsøke igjen neste gang jeg føler overskuddet til det.

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 timer siden, Tvist skrev:

Det er en midlertidig tilstand du er i, som kommer til å gå over når du er ferdig utdannet. Da må du finne ut hva du vil jobbe som, det er gjerne noe innenfor ditt fagfelt som interesserer deg, selv om det ikke nødvendigvis er helt det du utdanner deg til.

Jeg har aldri gjort noe som var relevant for utdannelsen min. Men merket fortsatt fort at den var nødvendig, mange av jobbene jeg har hatt, hadde jeg ikke fått uten en bachelorgrad. Du trenger å se mulighetene og bli motivert, vil tro det hjelper.
Jeg er arbeidsledig nå. Har vært det noen ganger, og hver gang er det en kamp mot vekta. Helt ulogisk, for jeg har jo all  verdens tid til å trene. Men jeg har også all verdens tid til å spise på dagtid, og har problemer med å komme opp av sofaen. Men jeg vet at jeg kommer til å få en jobb, om ikke altfor lenge, må bare ikke la ting komme helt ut av kontroll i denne perioden.

Takk for innspill. Jeg håper virkelig det er tilstanden jeg er i som gjør at jeg har det slik jeg har det, men samtidig er dette trist. Dette er det samme som å si at maten er en stor del av følelseslivet mitt. Dette er konkludert, men svært trist. Jeg kan ikke spise hver gang jeg har det kjipt, og det er dette som er hovedproblemet. Et langt liv består av mange kjipe perioder.

Jeg tenker hele tiden på fremtiden. "Om jeg en gang får gjort noe som passer meg bedre enn det jeg gjør nå, vil jeg bli meg selv igjen". Det er en skummel tanke, for det er absolutt ingen garanti for at jeg finner eller får jobbet med det som er midt i blinken for meg. Jeg må rett og slett lære meg å ha det bra i nuet, og ikke tenke at NÅR det blir sånn, ja, DA forsvinner problemene mine.

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser du ikke er ute etter råd,men jeg ønsker å gi deg et håper det er greit. Mitt råd er rett og slett bestilt time hos fastlegen din,si ting akkurat som det er å be om henvisning til spesialisthelsetjenesten. For jeg er ikke enig i at det bare er å bruke viljestyrken din.Hadde du kunnet gjort det hadde du gjort det for lengst,og du sier selv at du bruker maten for å kompensere for følelser og den setningen der viser at dette problemet stikker dypere enn at det bare er å snu trenden. 

 

Klem sendes til deg :klem:

Anonymkode: e630a...ebf

Hei, og tusen takk for rådet. Da jeg gikk til psykolog, var dette en spesialist innen spiseforstyrrelser, og det er dermed noe jeg allerede har prøvd. Jeg vil imidlertid ta dette opp til ny vurdering, da jeg ikke ser andre måter å få nøstet opp i ting på.

Når det gjelder viljestyrke, er jeg enig med deg, og det er mulig jeg har formulert meg dårlig i startinnlegget. Jeg sier ikke at det bare er å bruke viljestyrken min, for da hadde problemet - som du sier, vært borte for lengst. Jeg sier at jeg trenger hjelp, men at det til syvende og sist kun er meg som kan gjøre endringer. Til nå, besitter jeg ikke de verktøyene jeg trenger for å kunne arbeide meg ut av dette.

Klem til deg, også!

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Pringle skrev:

Jeg vil driste meg til å foreslå at det ikke er manglende viljestyrke, men mangel på en klar plan og effektiv taktikk. Hvordan ser du for deg at du vil spise og bevege deg når du er i form og ikke deprimert? Hvis du skal "legge om livsstilen", så starter du ikke med det på mandag, eller i morgen, du starter nå. Start med noen små enkle ting som du kan gjøre selv om du er sliten og deprimert. Du kan heller ikke få noen til å gjøre dette for deg, du må gjøre det selv. De er ikke så mye du skal gjøre, men du må gjøre det. Selv den enkleste plan må følges for at den skal fungere.

Kanskje henger mat og karriere sammen for deg. Nei, det er ikke sikkert du får drømmejobben selv med fullført drømmeutdannelse, og det kan hende drømmejobben bare var en drøm, også. Men snakk med veileder på skolen din om hva du kan gjøre med utdannelsen du har valgt. Du vil helt sikkert kunne finne noe du vil trives med.

Hei, og takk for innspill. Her ligger litt av problemet for meg. Jeg har fulgt en klar plan og effektiv teknikk, og det fungerte. I en periode. Hodet mitt vet hva som skal til for å komme ut av dette deprimerende mønsteret, men kroppen makter ikke å lytte. Du sier "start med noen små enkle ting som du kan gjøre selv om du er sliten og deprimert". Dette har du så rett i! Det er bare uflaks at jeg er en "alt-eller-ingenting-person", og ikke besitter egenskaper om at en liten utskeielse er greit. Da er dagen ødelagt, og jeg kan lik så godt skeie helt ut. Jeg irriterer vettet av meg selv med å vite hva som er sunn fornuft og ren logikk, men ikke klare å etterfølge dette.

Jeg vet ikke om mat og karriere henger sammen. Jeg vet bare at følelser og mat henger sammen, og så lenge jeg ikke har det bra, blir maten et lett bytte. Nå har jeg det ikke bra på studiet mitt, da det gjør meg forferdelig sliten og demotivert.

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du skriver ligner mye på min historie. Jeg gikk på et krevende studie og begynte å spise mat for å regulere følelser. Skjedde det noe bra spiste jeg godteri for å "feire" og skjedde det noe kjipt var godteri som en slags trøst. Jeg syntes hele tiden at jeg fortjente det. Når jeg sier godteri er det ikke bare litt, men ekstremt store mengder som den vanlige mannen i gata ikke hadde trodd det var mulig å få ned på en kveld. Har gått til behandling i en stund nå og hvis jeg kan komme med et tips som jeg har lært derfra er det å legge vekk tanken om å begynne på mandag, begynne den 1. i hver måned og 1. januar. Det kan bygges opp en tanke om at "nå skal jeg ta grep" og "nå har jeg vært flink så så lenge, så da fortjener jeg en belønning". Da er det lett å sprekke og havne i gamle spor igjen. Sørg for å få i deg rikelig med næring hele uken, slik at ikke kroppen tror det er sult og du ender med overspising etter en stund med strikt regime. Håper virkelig du finner motivasjonen til å komme deg ut av det, og at du kan finne motivasjon i en jobb som interesserer deg eller kanskje en ny utdanning. 

Anonymkode: 2d875...1aa

Hei, og tusen takk for innspill. Utrolig kjipt å høre at du var i samme situasjon og hadde samme tankegang som det jeg har nå, men så utrolig bra at du har får hjelp til å komme deg ut av det altoppslukende og dårlige mønsteret. Og ikke minst, at den hjelpen du får, funker for deg.

Ironisk som det høres ut, kan jeg ganske mye om kosthold, og når jeg har mine gode perioder spiser jeg aldri for lite. Jeg spiser ikke slik at kroppen tror det er sult, men kroppen ender likevel opp med å overspise etter en periode med et nokså strengt regime. Dette nokså strenge regime må dog til for at jeg skal kunne redusere vekten.

Det du sier om det du har lært angående "mandag, 1. i hver måned, 1. januar", skal jeg ta med meg på veien, for her ligger mye av kjernen. Jeg tenker jo hver uke "NÅ er dagen kommet. NÅ skal jeg ta grep". Dette er en destruktiv måte å tenke på, da det - for meg, gjør sannsynligheten for å føle at jeg mislykkes 10 ganger større.

Klem til deg :)

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde spiseforstyrrelser i alle varianter fra jeg var 11-24 år. Er frisk nå! Det som satt i gang tilfriskningsprosessen var at jeg fikk hjelp for bipolar depresjon, og da var det også mye annet jeg mestret bedre/uten angst og mat.

Har du lest denne boken? 

http://www.nb.no/nbsok/nb/de7a7c67c886ac1c30587e552b6a825f?index=1#0

Det er lenge siden jeg leste den, men husker at jeg synes den var god. Bøker kan også være terapi. En annen ting du kan forsøke, er gruppeterapi. Fastlegen kan sikkert skaffe deg en oversikt over gruppeterapeuter eller finne ut hvor du skaffer deg oversikt. Lykke til, ikke gi opp. :hug: 

Anonymkode: 0dfd5...1db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, vil bare si at du er ikke den eneste. Har det på samme måte som deg. Jeg kan "alt" om trening og mat - i teorien. Men å applisere det på meg selv er en annen sak.

Jeg har dessuten holdt på i 15 år med dette, med en stadig oppadgående vekt. Og de gangene jeg går ned i vekt, så ødelegger jeg for meg selv og spiser usunt. 

 

:klem:

Anonymkode: ee493...27a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fulgt en klar plan og effektiv teknikk, og det fungerte. I en periode. Hodet mitt vet hva som skal til for å komme ut av dette deprimerende mønsteret, men kroppen makter ikke å lytte. Du sier "start med noen små enkle ting som du kan gjøre selv om du er sliten og deprimert". Dette har du så rett i! Det er bare uflaks at jeg er en "alt-eller-ingenting-person", og ikke besitter egenskaper om at en liten utskeielse er greit. Da er dagen ødelagt, og jeg kan lik så godt skeie helt ut. Jeg irriterer vettet av meg selv med å vite hva som er sunn fornuft og ren logikk, men ikke klare å etterfølge dette.

Anonymkode: 12940...28f

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ironisk som det høres ut, kan jeg ganske mye om kosthold, og når jeg har mine gode perioder spiser jeg aldri for lite. Jeg spiser ikke slik at kroppen tror det er sult, men kroppen ender likevel opp med å overspise etter en periode med et nokså strengt regime. Dette nokså strenge regime må dog til for at jeg skal kunne redusere vekten.

Det du sier om det du har lært angående "mandag, 1. i hver måned, 1. januar", skal jeg ta med meg på veien, for her ligger mye av kjernen. Jeg tenker jo hver uke "NÅ er dagen kommet. NÅ skal jeg ta grep". Dette er en destruktiv måte å tenke på, da det - for meg, gjør sannsynligheten for å føle at jeg mislykkes 10 ganger større.

Anonymkode: 12940...28f

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei, vil bare si at du er ikke den eneste. Har det på samme måte som deg. Jeg kan "alt" om trening og mat - i teorien. Men å applisere det på meg selv er en annen sak.

Jeg har dessuten holdt på i 15 år med dette, med en stadig oppadgående vekt. Og de gangene jeg går ned i vekt, så ødelegger jeg for meg selv og spiser usunt

Anonymkode: ee493...27a

Ingenting endrer seg før man endrer tankegang. Det kan ingen få noen andre til å gjøre. Man kan få all verdens informasjon, men koblingen må man gjøre selv. Man må være så frustrert med nåværende situasjon at man ikke ser noe annet valg enn endring, og man må samtidig oppdage et alternativ som både er gjennomførbart og åpenbart mer fordelaktig. Dette kan ta mange år. Mynten faller ikke ned før man er klar for at den skal falle ned.

Sunt, hva betyr det? Er det bare noen matvarer som er sunne, og dermed er alt annet usunt? Har det ingenting med dosering og kontekst å gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde spiseforstyrrelser i alle varianter fra jeg var 11-24 år. Er frisk nå! Det som satt i gang tilfriskningsprosessen var at jeg fikk hjelp for bipolar depresjon, og da var det også mye annet jeg mestret bedre/uten angst og mat.

Har du lest denne boken? 

http://www.nb.no/nbsok/nb/de7a7c67c886ac1c30587e552b6a825f?index=1#0

Det er lenge siden jeg leste den, men husker at jeg synes den var god. Bøker kan også være terapi. En annen ting du kan forsøke, er gruppeterapi. Fastlegen kan sikkert skaffe deg en oversikt over gruppeterapeuter eller finne ut hvor du skaffer deg oversikt. Lykke til, ikke gi opp. :hug: 

Anonymkode: 0dfd5...1db

Hei, og tusen takk for innspill. Så flott å høre at du har blitt frisk etter så mange år med ulike spiseforstyrrelser. Dette gir jo håp.

Jeg har ikke lest boken du her anbefaler, men det skal jeg så absolutt gjøre! Jeg har faktisk vært litt på leting etter en god bok som kan treffe meg på dette området, så denne må jeg nesten lese. Ellers er gruppeterapi også noe som høres ut som en god idé. Jeg skal grave litt mer i den tanken som et alternativ.

Igjen, tusen takk. Jeg kan ikke gi opp :)

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, vil bare si at du er ikke den eneste. Har det på samme måte som deg. Jeg kan "alt" om trening og mat - i teorien. Men å applisere det på meg selv er en annen sak.

Jeg har dessuten holdt på i 15 år med dette, med en stadig oppadgående vekt. Og de gangene jeg går ned i vekt, så ødelegger jeg for meg selv og spiser usunt. 

 

:klem:

Anonymkode: ee493...27a

Hei på deg, og takk for innspill. Ja, det er vel ganske mange av "oss" der ute. Det er tydeligvis ikke nok med kunnskapen, selv om den er et svært godt verktøy i de gode periodene. Enda verre er den i de dårlige periodene, for da ser man ekstra godt hvor riv ruskende galt man behandler kroppen sin.

Trist å høre at du har hatt det slik så lenge. Jeg håper ikke du har gitt opp, og at du fremdeles prøver å komme deg ut av det.

Klem til deg :)

Anonymkode: 12940...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

12 timer siden, Pringle skrev:

 

Ingenting endrer seg før man endrer tankegang. Det kan ingen få noen andre til å gjøre. Man kan få all verdens informasjon, men koblingen må man gjøre selv. Man må være så frustrert med nåværende situasjon at man ikke ser noe annet valg enn endring, og man må samtidig oppdage et alternativ som både er gjennomførbart og åpenbart mer fordelaktig. Dette kan ta mange år. Mynten faller ikke ned før man er klar for at den skal falle ned.

Sunt, hva betyr det? Er det bare noen matvarer som er sunne, og dermed er alt annet usunt? Har det ingenting med dosering og kontekst å gjøre?

Hei igjen. Må starte med å si at det siste innlegget du siterte, ikke var skrevet av meg - trådstarter. Anonymkoden min slutter på 28f.

Jeg er enig i alt du sier, og det er dette alternativet jeg har til gode å oppdage. Jeg jobber med saken, og det kan helt sikkert ta mange år. Forhåpentligvis tar det meg ikke mange år.

"Sunt, hva betyr det? Er det bare noen matvarer som er sunne, og dermed er alt annet usunt? Har det ingenting med dosering og kontekst å gjøre?" Det var kanskje ikke mitt innlegg du refererte til da du stilte disse spørsmålene, men jeg velger uansett å si litt om mine tanker rundt dem. Sunt er subjektivt. I hodet mitt er sunt å ha en balanse mellom å spise "sunn" og "usunn" mat. Det er rett og slett å ikke overanalysere hver en minste kalori du putter i kroppen. I praksis (for meg) er sunt kun sunn mat. Usunn mat trigger så mye ved meg, at jeg må holde meg unna det helt til jeg har kommet over en kneik jeg ikke vet hvor ender. Når jeg har funnet enden på denne kneika, er målet mitt å spise det jeg ønsker - når jeg ønsker, og de kaloririke og næringsfattige matvarene i moderate mengder. Det har alt med dosering og kontekst å gjøre.

Anonymkode: 12940...28f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen. Må starte med å si at det siste innlegget du siterte, ikke var skrevet av meg - trådstarter. Anonymkoden min slutter på 28f.

Jeg er enig i alt du sier, og det er dette alternativet jeg har til gode å oppdage. Jeg jobber med saken, og det kan helt sikkert ta mange år. Forhåpentligvis tar det meg ikke mange år.

"Sunt, hva betyr det? Er det bare noen matvarer som er sunne, og dermed er alt annet usunt? Har det ingenting med dosering og kontekst å gjøre?" Det var kanskje ikke mitt innlegg du refererte til da du stilte disse spørsmålene, men jeg velger uansett å si litt om mine tanker rundt dem. Sunt er subjektivt. I hodet mitt er sunt å ha en balanse mellom å spise "sunn" og "usunn" mat. Det er rett og slett å ikke overanalysere hver en minste kalori du putter i kroppen. I praksis (for meg) er sunt kun sunn mat. Usunn mat trigger så mye ved meg, at jeg må holde meg unna det helt til jeg har kommet over en kneik jeg ikke vet hvor ender. Når jeg har funnet enden på denne kneika, er målet mitt å spise det jeg ønsker - når jeg ønsker, og de kaloririke og næringsfattige matvarene i moderate mengder. Det har alt med dosering og kontekst å gjøre.

Anonymkode: 12940...28f

Veldig enig med det Pringle sier.

Jeg var også en alt eller ingenting person. Har hatt mange strenge raske og tidvis ganske store vektnedganger de siste 15 årene. To ganger har jeg nådd mål, men fordi jeg ikke hadde tenkt gjennom hvilken livsstil jeg ønsket å ha, gikk jeg opp igjen. Nå jobber jeg med å finne ut av hva kroppen min kan leve med av mat og trening. Jeg må lære meg å skille mellom hverdag og fest, og gi rom for å være sosial og ta en øl med venner. Det er viktig for min livskvalitet. Vektnedgangen går sakte, men målet er at dette skal vare livet ut. 

Som Pringle sier må du ha en klar plan å følge og planen må være godt gjennomtenkt og lett å holde seg til. Høres ut som det for deg kan være lurt å begynne med kun trening og la vekten være til studiet er over. Ofte virker aktivitet apetittregulerende og det å nekte deg selv mat gjør at du overspiser. 

Vi på KG er ikke psykologer (i hvert fall ikke de fleste av oss), men dette er noe mange kjenner seg igjen i. Du er ikke unormal.

Anonymkode: 2ac14...5f8

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen. Må starte med å si at det siste innlegget du siterte, ikke var skrevet av meg - trådstarter. Anonymkoden min slutter på 28f.

Jeg er enig i alt du sier, og det er dette alternativet jeg har til gode å oppdage. Jeg jobber med saken, og det kan helt sikkert ta mange år. Forhåpentligvis tar det meg ikke mange år.

"Sunt, hva betyr det? Er det bare noen matvarer som er sunne, og dermed er alt annet usunt? Har det ingenting med dosering og kontekst å gjøre?" Det var kanskje ikke mitt innlegg du refererte til da du stilte disse spørsmålene, men jeg velger uansett å si litt om mine tanker rundt dem. Sunt er subjektivt. I hodet mitt er sunt å ha en balanse mellom å spise "sunn" og "usunn" mat. Det er rett og slett å ikke overanalysere hver en minste kalori du putter i kroppen. I praksis (for meg) er sunt kun sunn mat. Usunn mat trigger så mye ved meg, at jeg må holde meg unna det helt til jeg har kommet over en kneik jeg ikke vet hvor ender. Når jeg har funnet enden på denne kneika, er målet mitt å spise det jeg ønsker - når jeg ønsker, og de kaloririke og næringsfattige matvarene i moderate mengder. Det har alt med dosering og kontekst å gjøre.

Anonymkode: 12940...28f

Ja, jeg siterte deg og en bruker til, fordi jeg syntes innleggene deres hadde mye av det samme i seg.

Det er absolutt sant at det ikke er lett å finne balansen mellom teori og praksis, og enighet mellom hode og kropp. 

Jeg lurer på om det med "kneik" ødelegger for deg. Jeg pleide også å tenke på "kneiker", og bare jeg kom over dem, så var det "sletta". Mer erfaring tilsier at det ikke er sånn, men at man kan gjøre noe ubehagelig en stund, og hvis det bare er litt ubehagelig, kan man gjøre det en lang stund, men til sist må man gi opp. Og da smeller det noe skikkelig.

Jeg har også hatt som mål å kunne spise "hva som helst" i "moderate mengder". Men det er enkelte matvarer som rett og slett trigger overspising. Jeg har forsøkt å kjøpe inn "normale mengder" og ha liggende, jeg har forsøkt å spise bare litt, men det fungerer bare ikke. Den usunne sitringen jeg kjenner er så plagsom at det ikke er verdt det. Jeg spiste godteri og saltsnacks daglig inntil for litt over tre år siden. Ikke fordi jeg syntes det var ålreit. Se på signaturen min, den er ikke bare til pynt.

Både å spise triggermat, eksponeres for triggermat, tenke på triggermat, alt øker suget. Det er håndterbart fordi jeg spiser veldig bra og ikke nekter meg noenting som jeg kan spise i moderate mengder. Men det er fremdeles tildels plagsomt. Det hadde vært uutholdelig hvis jeg også hadde tenkt på den som "usunn" og "ulovlig". Som du vet - forbuden frukt smaker best. Jeg har derfor innstillingen om at jeg kan spise hva jeg vil, men at enkelte matvarer er vanskelige for meg å omgås, sånn at jeg foretrekker å unngå en del ting. 

Veldig mye av min strategi dreier seg altså om hvordan jeg tenker, hvilke ord jeg bruker. Vaner kommer fort på plass om de er levelige. Følelser tar veldig mye lenger tid. Og noen ting lar seg ikke engang endre. Det er bra å ha mål, men urealistisk å tro at man kan få til alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 4. desember 2016 den 1.50, AnonymBruker skrev:

Hei, og tusen takk for innspill. Så flott å høre at du har blitt frisk etter så mange år med ulike spiseforstyrrelser. Dette gir jo håp.

Jeg har ikke lest boken du her anbefaler, men det skal jeg så absolutt gjøre! Jeg har faktisk vært litt på leting etter en god bok som kan treffe meg på dette området, så denne må jeg nesten lese. Ellers er gruppeterapi også noe som høres ut som en god idé. Jeg skal grave litt mer i den tanken som et alternativ.

Igjen, tusen takk. Jeg kan ikke gi opp :)

Anonymkode: 12940...28f

Hvor i landet bor du? Jeg er den ab som først nevnte at jeg syntes det hørte ut som om du hadde en form for spiseforstyrrelse

 

Anonymkode: e630a...ebf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...