What to do? Hjelp en hormonell høygravid dame

[AnonymBruker]

Hei, har seg slik at jeg er høygravid og kanskje full av hormoner som jeg forhåpentligvis kan skylde på.. Dette ble et veldig langt innlegg, men nå har det gått 2 timer og jeg tenker fortsatt på hendelsene som har skjedd k går kveld og for 2 timer siden.

 

I går ringte jeg mannen for å si at min søster og jeg kom innom strax, jeg skulle hjem og søster skulle sjekke i boden om tv'en til mor sto der. Han hadde sovnet og ble vekt av at jeg ringte (hørte det på stemmen). Så begynte han med "nei, er ingen ting der og uansett om den er der klarer dere umulig å få ut noe (boden er så full at når man åpner døra så faller det gjenstander ut. Og det er som han sier; ingen tv fremme i boden, da må evt halve ut og bare kanskje da er det noe å lete etter). Han sier dette meeget irritert i telefonen, så sier jeg "jaja, hun får se selv da vettu."

så kommer vi hjem, men søster skal uansett videre med noen venner og droppet meg egentlig bare av og sa "jeg har sett hva mor har gjort med boden din, gidder ikke å lete gjennom der så jeg dropper det heller og kjøper en ny en.

jeg kommer hjem og han står og tar oppvasken (han gjør alt av husarbeid og er en drømmekar sånn ellers som for eksempel har varm middag klar til meg når jeg kommer hjem fra studiet selv om han har stått opp 05.30 og jobbet 8 timer, så er alltid maten varm til jeg kommer hver eneste dag.

joa videre til det som skjedde.. Han spør om hvor søsteren min er og lm hun ikke skulle til boden, så sier jeg "nei du skremte jo henne vekk mtp. at du sa at hun ikke kom til å finne noe der. Så nå må hun dra å kjøpe spøitterny tv til studentene som skal leie den gamle boligen hennes. Og forresten så husker jeg mor kom med en tv for et par år siden så dette var veldig unødvendig når det nå står en ubrukt tv i boden som bare fyller den enda mer"

vi setter oss for å se på tv, så mens jeg skal fikse film ringer broren min og han svarer.. Mannen min tuller og ler i telefonen, også spør han "skulle ikke vi ut å shoppe i dag da?" "Nei slutt a, hva er det med deg? Jeg jobbet til nå skjønner du, fikk ikke tid uansett så sa jeg i går at (butikken de skulle på i dag) det stengte tidlig i dag"

og da legger mannen min på uten et ord. Så spør jeg "hvorfor gjorde du det? Det er jo frekt?" Og "hva er det med deg? Er ikke frekt? Han får lære seg at man holder avtaler" -sant, broren min er IKKE til å stole på.. Sier gutten 16.00 ser man ikke snerten til han før klokken 18.00, det er bare sånn min bror er skrudd sammen. 

Broren min ringer opp igjen, og mannen min nekter å snakke så jeg tar opp og sier det ble brutt og at han nå dusjer.. Så spør han er han lei seg?" "Nei han dusjer" sier jeg mens mannen sitter i sofaen rett ved siden av meg.

så etter å ha lagt på så sier jeg, "hva skjera? Så rar du er i dag?" "Nei han lyver, han sa aldri at det stengte tidlig og att på til så spør hva det er meg meg?" "Hva er det med deg, er ikke frekt. Han ringte jo til og med opp igjen med engang fordi han var redd du ble lei deg" "slutt å forsvar broren din så sinnsykt!" Så kaster han druen han har halvspist og velter ett sjakkbrett og går på rommet og legger seg.

jeg ender opp med å se 7 episoder av serien min og gråter mellom hver episode for utbruddet til mannen min. Ila disse 5 årene sammen har han hatt 5 utbrudd, ser ut som han blir "full" av noe i hjertet og bare takler det ikke. Skal sies at han mistet far når moren hans gikk gravid og moren i en ung alder/samtidig som vi møttes for 5 år siden. Før kunne han gråte ut sorgen sin forran meg, nå sier han at han er ferdig med å sørge og har godtatt livet som det er, for alle skal dø en dag uansett. Han kan mimre/få tårer i øyekroken hvis han blir sterkt minnet på foreldrene men det skjer heller ikke ofte da han er alenebarn.

må legge til at han ikke er sjalu på min familie eller ikke liker dem, han mekler ofte i blant oss og tar den som har rett sin side alltid. Noen ganger er det søster, noen ganger bror, noen ganger min far noen ganger min mor. Han er veldig på at vi må besøke foreldrene mine minst 1 gang i uka for eksempel.

joa tilbake.. Klokken ett står han opp for å gå på do, han kommer til stua og ber meg til å slå av tv'en og legge meg. "Det er ikke bra for babyen å ligge så mye på sofaen, kom nå det er sent. Unnskyld" 

"nei gå, jeg ser på tv. Slapp av skal ikke sove her skal se ferdig filmen min" han prøver å ta kontrollen men jeg er raskere aå skal han slå av tv manuelt ig da sier jeg "ånei, det gjør du ikke. Legg deg! Skal se ferdig så kommer jeg" og da drar han tilbake til rommet.

klokken 05.30 igjen våkner han for å dra på jobb. Han kommer og skal prøve å bære sovende meg til sengen, våkner og nekter han. "Slipp meg, ikke ta på meg, stikk, osv" han unnskylder seg igjen og igjen, jeg står opp selv og drar på rommet han følger etter. Prøver å gi meg ikke dårlig samvittighet, men liksom sånn "åhh jeg er såå sulten har ikke spsist siden i går (når vi krangla klokken 18.00)" bare for å liksom bli venner og snakke sammen igjen da.. Og så sier jeg "når tror du jeg og ungen i magen spsiste sist da?" Og da tenker han seg om og løper på kjøkkenet og fikser meg frokost som han tar med seg til senga mi for at jeg skal få i meg mat. (Dette er et perfekt eksempel på hvordan fantastisk person han bokstavelig talt 99,9% er av tiden)

jeg nekter og begynner å hylgråte og sier at jeg aldri burde ha blitt gravid med han, og at ungen kommer til å vokse opp med en voldelig far som knuser ting" -"hææ knuser ting?" "Ja sjakkbrettet knuste!" "Nei gjorde det vel ikke?" Så går han for å sjekke, så hører jeg han rydder det sammen og kommer inn igjen "unnskyld, var ikke meningen. Men hør da xxx, kanskje jeg hadde det litt vondt i går? Hvordan kunne du ikke lagt merke til det? Var dumt av meg å reagere sånn, men kanskje det skjedde noe i går? Kanskje var jeg full av noe som jeg ikke ville nevne det til deg der og da? Kunne du ikke bare ha roet meg ned og etterpå sagt hvor dumt gjort det var av meg? Slik jeg alltid gjør med deg (SANT🙈). Kommer ikke jeg alltid bort til deg etter 5 minutter krangling og gjør alt godt igjen, (han eier ikke å være langsint, det er bokstaveligtalt 5 min så har han glemt hvorfor han er sint/kommer og blir venner med meg igjen) kunne ikke du gjort dette en gang for meg?"

Så braser han i gråt og dro på jobb uten å ha spist noen ting eller vasket seg skikkelig.. Sendte han en melding etter 20 minutter og takket for frokosten og skrev at jeg elsket han. Fikk tilbake at han elsket meg mer, så sendte jeg 2 smilys og han 5 og jeg 5 så slutt.. Er 24 og han 29 om noen skulle lure.

Hvorfor gråter jeg fortsatt?

Anonymkode: f0853...14b

[AnonymBruker]

Tror ikke det er bare hormoner som er problemet...

Anonymkode: d3beb...6c0

[Arawis]

Du gråter vel fordi du selv skjønner hvor bak mål oppførselen din var. 

[AnonymBruker]

Gravid tenåring? 

Anonymkode: 506ab...d5d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det er bare hormoner som er problemet...

Anonymkode: d3beb...6c0

Hva mer? Så fortell da?

1 minutt siden, Arawis skrev:

Du gråter vel fordi du selv skjønner hvor bak mål oppførselen din var. 

Jeg gjorde jo ikke stort? Eller.. La meg bare på sofaen?

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Gravid tenåring? 

Anonymkode: 506ab...d5d

Du har tydligvis ikke lest alt, men klandrer deg ikke; vet det ble langt.. Men som jeg skrev i HI, er jeg 24 og mannen 29.

Anonymkode: f0853...14b

[Jordbæra]

Jeg har lest alt til punkt og prikke. Og jeg syns du høres utrolig slitsom ut. Han gjør bokstaveligtalt alt for deg. Han står opp tidlig og drar på jobb. Han har middagen klar til du kommer hjem og da orket ikke han å være den som rydder boden for søsteren i tillegg. Der syns jeg du kunne svart han at hun ikke prket å rydde boden så hun kjøper ny. Allerede der ble beskyldningene dine skeivt fordelt. 

Så opplevde han sikkert for 10 gang at broren din ikke er til å stole på, så backer du han ikke en gang. Du trykker han bare mer ned. Du kunne sagt, jeg vet han er sånn, skal vi ta en tur i stedet i morgen? F.eks. 

Så begynner du bare å svare han frekt. Og hittil syns jeg og at det har blitt for mye for han. Du burde skrudd av serien din, sett litt forbi egen nese og gått etter han. Bare spørre hvrdan det går med han! Hva du kan gjøre for han! 

Så drar du opp at du ikke ønsker barn med voldelig far. Hvorfor? Hva var poenget med det? Mer trøst du ikke fortjener? 

[Arawis]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg gjorde jo ikke stort? Eller.. La meg bare på sofaen?

Anonymkode: f0853...14b

Innsikt er en fin bil du. 

Mannen din høres ut som om han står litt på pinne for deg. Sørger for at du har det bra. 
Du sier jo selv at mannen din ikke oppførte seg som normalt - åpenbart at det var noe som plagde han. Han sier jo også faktisk rett ut til deg at han skulle ønske at du stilte opp for han. At du hadde kommet inn etter han (slik han gjør for deg etter en krangel). Men der faila du. I stedet får du han til å føle seg verre. Backer han ikke når han nok en gang blir skuffet over broren din. Blir snurt for at han ikke gidder å lete i boden. Svarer han frekt. Legger deg på soffaen som en trassig unge og nekter han å ta i deg for å få deg i seng (omsorg fra hans side). Og attpåtil beskylder han for å være voldelig og at du ikke vil ha barn med han?? Fyskam på deg. Ta vare på den snille mannen din! 

Dette her må du be om unnskyldning for, så kanskje du og får det bedre med deg selv og slutter å grine. Strengt talt er det han som har lov til å være lei seg her, ikke du. 

[asterix]

Stakkars mannen din. Du bør virkelig skjerpe deg.

[AnonymBruker]

Du er definitivt hormonell. Et slikt utbrudd i året, hvot man er sint, irrasjonell og lei må da være lov. Når det skjer så skjelden sier det seg jo srlv at det er noe anna som ligger bak. Han er den perfekte kjæreste og du burde gårt etter ham når han gikk å la seg. Tenk selv hvordan du hadde reagert om du selv storma sint til sengs tidlig uten at han kom etter? 

Du skylder ham en stor unskyldning!!!!!

Anonymkode: 9d972...f8c

[Jordbæra]

Jeg håper virkelig du rydder og ordner, samt har middagen klar til han kommer hjem denne dagen. Så unnskylder du deg på en ordentlig måte og viser mer interesse for han fremover.

[AnonymBruker]

Jeg ser hva dere skriver, ok så burde jeg ha sett til han når jeg til og med merket at det var noe galt. Jeg har vokst opp med en voldelig far, så igår etter at han kastet druen og sjakkbrettet så ble jeg redd hvis jeg ikke slår hardt mot hardt (slik min mor aldri gjorde, og dermed fikk far lov til å komme med utbrudd i hytt og pine) så kan det hende dette blir hverdagslig hvis jeg ikke hadde reagert på min måte. Om dette er rasjonell tenkning er jeg ikke sikker på, ville bare i hvert fall vise at dette her er IKKE lov og det får store konsekvenser..

sendte han en melding nå hvor jeg skrev at jeg har tenkt over det som skjedde og at jeg burde ha skjønt at noe var galt og at jeg aldri burde latt han løegge seg så tidlig alene og til og med oppføre meg slik etterpå. Fikk som svar at "det var han som burde beklage for oppførselen og det gjorde han"

men nå er jeg redd igjen for at meldingen min vil bidra til at neste utbrudd ikke blir neste år (statestistiks sett), men kanskje om et par måneder. For han som ble voldelig, mens det er jeg som tar på meg skylda nå ved å ha sendt den meldingen?

Anonymkode: f0853...14b

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for de andre svarene her også, for jeg er helt enig med dem. Her er det kun du som er urimelig, du oppfører deg virkelig ikke bra mot mannen din! Du burde be om unnskyldning, gi han en dag hvor han slipper å gjøre noe for deg. Og du, det her er ikke hormoner, hadde det vært fordi du hadde vært hormonell hadde du selv skjønt at du oppførte deg feil. Du gikk virkelig langt over streken når du mente du ikke burde fått barn med han. Har du tenkt over hvor sårende et slikt utsagt kan være? 

Anonymkode: 2ded6...c4a

[Silfen]

Han var ikke voldelig, skjerp deg. Du derimot driver med mental vold mot han. Du er den voldelige.

[Sh999]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser hva dere skriver, ok så burde jeg ha sett til han når jeg til og med merket at det var noe galt. Jeg har vokst opp med en voldelig far, så igår etter at han kastet druen og sjakkbrettet så ble jeg redd hvis jeg ikke slår hardt mot hardt (slik min mor aldri gjorde, og dermed fikk far lov til å komme med utbrudd i hytt og pine) så kan det hende dette blir hverdagslig hvis jeg ikke hadde reagert på min måte. Om dette er rasjonell tenkning er jeg ikke sikker på, ville bare i hvert fall vise at dette her er IKKE lov og det får store konsekvenser..

sendte han en melding nå hvor jeg skrev at jeg har tenkt over det som skjedde og at jeg burde ha skjønt at noe var galt og at jeg aldri burde latt han løegge seg så tidlig alene og til og med oppføre meg slik etterpå. Fikk som svar at "det var han som burde beklage for oppførselen og det gjorde han"

men nå er jeg redd igjen for at meldingen min vil bidra til at neste utbrudd ikke blir neste år (statestistiks sett), men kanskje om et par måneder. For han som ble voldelig, mens det er jeg som tar på meg skylda nå ved å ha sendt den meldingen?

Anonymkode: f0853...14b

Du trenger hjelp til og få bearbeidet det du har vært igjennom, hvis ikke vil du ødelegge forholdet og mannen din.. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Jordbæra skrev:

Jeg håper virkelig du rydder og ordner, samt har middagen klar til han kommer hjem denne dagen. Så unnskylder du deg på en ordentlig måte og viser mer interesse for han fremover.

Skal rydde og ordne, men orker ikke å lage middag. Men hvis jeg tar på meg all skylden vil ikke han tro dette er greit? At han kan ødelegge et sjakkbrett for eksempel? Liker at du har svart meg 2 ganger, ville du lest svaret mitt et par innlegg over? Glemte å signere som TS. Far var forresten aldri voldelig mot oss barna, kun ved å knuse ting og rope til mor om hvor udugelig hun var.

hilsen TS.

 

 

Anonymkode: f0853...14b

[AnonymBruker]

Ts, oppsøk hjelp på FVK. Dette er virkelig ikke ok oppførsel av deg. Forstår at du er redd pga din egen barndom, men du kan ikke leve videre i et forhold og la mannen gjøre alt mens du ligger på sofaen og aldri gir han omsorg. Han er ikke den samme som din far.

Anonymkode: 1025a...e47

[Jordbæra]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser hva dere skriver, ok så burde jeg ha sett til han når jeg til og med merket at det var noe galt. Jeg har vokst opp med en voldelig far, så igår etter at han kastet druen og sjakkbrettet så ble jeg redd hvis jeg ikke slår hardt mot hardt (slik min mor aldri gjorde, og dermed fikk far lov til å komme med utbrudd i hytt og pine) så kan det hende dette blir hverdagslig hvis jeg ikke hadde reagert på min måte. Om dette er rasjonell tenkning er jeg ikke sikker på, ville bare i hvert fall vise at dette her er IKKE lov og det får store konsekvenser..

sendte han en melding nå hvor jeg skrev at jeg har tenkt over det som skjedde og at jeg burde ha skjønt at noe var galt og at jeg aldri burde latt han løegge seg så tidlig alene og til og med oppføre meg slik etterpå. Fikk som svar at "det var han som burde beklage for oppførselen og det gjorde han"

men nå er jeg redd igjen for at meldingen min vil bidra til at neste utbrudd ikke blir neste år (statestistiks sett), men kanskje om et par måneder. For han som ble voldelig, mens det er jeg som tar på meg skylda nå ved å ha sendt den meldingen?

Anonymkode: f0853...14b

Han kastet noe og og gikk ut av rommet. Han var ikke fysisk på deg. Og du kan faktisk ikke bruke alle andre som grunner til at du reagerer på nåværende type. 99.9% av tiden er han jo perfekt. Får han ikke lov til å ha feil han eller? Kan det være en grunn til at han ikke lenger åpner seg/gråter rundt deg? Fordi du mangler endel empati? 

[Jordbæra]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal rydde og ordne, men orker ikke å lage middag. Men hvis jeg tar på meg all skylden vil ikke han tro dette er greit? At han kan ødelegge et sjakkbrett for eksempel? Liker at du har svart meg 2 ganger, ville du lest svaret mitt et par innlegg over? Glemte å signere som TS. Far var forresten aldri voldelig mot oss barna, kun ved å knuse ting og rope til mor om hvor udugelig hun var.

hilsen TS.

 

 

Anonymkode: f0853...14b

Moren min var nemlig voldelig PÅ meg. På broren min. Eksen min var faktisk voldelig på meg. Fysisk. Det holdt ikke for han å slå hull i veggen, neida, jeg har arr etter knivstikk. Og jeg kan forstå din redsel. Men akkurat her virker det mer som om du styrer han og forteller alt som er galt med han. Hvorfor orker du ikke å lage middag? En enkel salat med ferdig kylling ved siden av f.eks. det vil nok lette dagen hans.

Han vet allerede at det å kaste ting ikke er ok akkurat som du vet at det ikke var ok av deg å bare bli på sofaen når du visste at noe var galt.

[AnonymBruker]

Stakkars mann. "Jeg burde aldri blitt gravid med deg". Jeg hadde pakket sakene mine og dratt til du var kommet til fornuft og ba om unnskyldning. 

Anonymkode: 088ef...447

[AnonymBruker]

Stakkars stakkars mann. Du spør what to do? Skyld på hormoner og legg deg HELT flat. Lag middag(kjøp noe ferdig) og en blomst hvis han er typen som liker slike gester (han høres ut som det), og begynn med matlaging annenhver dag. Si unnskyld og la vær å diskutere dette igjen, ingen detaljer om TV eller sjakkbrett eller din bror eller sofa.  Så gjentar du ikke dette igjen noensinne. Nå må du gi ham masse omsorg, den kommentaren om å ikke ønske barn med ham er faktisk helt utilgivelig, så her må du jobbe hardt. Så bestiller du time hos fastlegen, og ber om henvisning til psykolog, fordi du mistenker et snev av personlighetsforstyrrelse eller kanskje bare trenger noen å sortere følelser og diskutere hensiktsmessige strategier for å hanskes med dem, nå som du skal bli mor. Fordi du ser du fungerer ikke optimalt i rollen som kjæreste, og det er grunn til bekymring.

Anonymkode: bbb64...6a0