Å være "kona" nr 2...

[Schmuu]

Hei.

Er det noen her som har vært "kona nr 2"?

Samboeren min mistet kona si i kreft for ca 3 1/2 år siden og vi ble kjent ganske nøyaktig 6mnd senere. I dag bor vi sammen med totalt 3 barn og det går ganske greit. 

Men jeg har alltid en underliggende følelse av at jeg ikke er god nok og at uansett hva jeg gjør så er jeg ikke hun... Sikkert bare tåpelig men følelsen forsterkes av at jeg gir så mye mer av meg til han en hva jeg får tilbake. 

Jeg prøver hele tiden å være slik jeg vet og tror at han vil at jeg skal være men likevel føler jeg meg ikke god nok.

Og ved så å si hver eneste familiesammenkomst så kommer hans avdøde kone opp til diskusjon og alle skryter henne opp til skyene og vel så det og da føler jeg meg enda mindre og nesten bare i veien...

[AnonymBruker]

Føler du hana "brukte deg " i sorge , siden dere møttes bare 6mnd etterpå, det er jo ikke lang tid.

Skjønner at dette må være en kjip følelse, men føler du han ser deg som person, eller at han sammenligner deg?

Kanskje dette er bare tanker du har, men som ikke er reelle?

Snakker han mye om kona? 

Anonymkode: e4a53...e4e

[Schmuu]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler du hana "brukte deg " i sorge , siden dere møttes bare 6mnd etterpå, det er jo ikke lang tid.

Skjønner at dette må være en kjip følelse, men føler du han ser deg som person, eller at han sammenligner deg?

Kanskje dette er bare tanker du har, men som ikke er reelle?

Snakker han mye om kona? 

Anonymkode: e4a53...e4e

Føler ikke at han har brukt meg i sorgen egentlig. Det var jo det jeg var mest redd for men han mente at han hadde jobbet seg ut av sorgen. At sorgprosessen startet lenge før kona døde siden hun var syk lenge. Men jeg tror nok at han ikke var 100% klar for et forhold.

Han snakker igrunn ikke mye om henne sånn sett og det plager meg ikke når han gjør det. Hun var jo tross alt en del av hans liv i 20 år og de fikk 2 sønner sammen som bor hos oss.

Men jeg føler heller ikke at han ser meg som person. Jeg får kanskje 3 klemmer om dagen og like mange kyss (som er veldig lite for min del) og han roser meg veldig sjelden. Det er også meg som alltid sier "jeg elsker deg" først. Bortsett fra den aller første gangen, da var det han som sa det.

[Atea]

Tror du må jobbe litt med selvfølelsen. Kjæresten min døde (vi levde særbo). Et halvt år etter var jeg nesten faktisk klar for et nytt forhold, en kamerat jeg hadde svermet for i x antall år. Men han døde også.

Det jeg vil frem til er at noen av oss velger å leve videre. Synes for øvrig det er ufint av familien å prate om henne når du er tilstede. Jeg hadde ikke gjort det. Men, det kan du ikke klandre han for heller.

 

Endret 23. oktober 2016 av Atea

[Zouk]

3 timer siden, Schmuu skrev:

Men jeg har alltid en underliggende følelse av at jeg ikke er god nok og at uansett hva jeg gjør så er jeg ikke hun... Sikkert bare tåpelig men følelsen forsterkes av at jeg gir så mye mer av meg til han en hva jeg får tilbake. 

Jeg prøver hele tiden å være slik jeg vet og tror at han vil at jeg skal være men likevel føler jeg meg ikke god nok.

Nei, selvsagt er du ikke henne og din mann forventer neppe det.  Du er ikke tåpelig heller, men du har en ufølsom svigerfamilie hvis de snakker om hennes fortreffeligheter hver gang dere samles.

Hvis du konstant lever i en følelse av at du aldri er god nok uansett hva du gjør, og at du gir mye mer enn du får tilbake er det veldig usunt.  Hva om du tar opp dette med mannen din?  Jeg vet jo ikke helt om hva og i hvilke situasjoner dette kommer til uttrykk.  Eller du kan begynner å gjøre det som faller deg naturlig uten tanker for hva en død ekskone du aldri kjente ville gjort.  Og ikke anstrenge deg mer enn det som føles bra.  Det er ikke sikkert han merker det eller ser det som noe negativt.  Og hvis han lurer på hvorfor hva det enn er blir gjort annerledes, fortell ham det.

Savner du innsats fra ham, fortell ham det. 

Er du så selvutslettende fordi han har mistet sin kone og derfor pr def er et offer som du ikke synes du kan vente noe godt fra for deg selv? Hvordan er dine andre relasjoner, til egne foreldre, venner, kollegaer, arbeidsgiver etc? er du samme type person overfor dem?

[I Grosny]

6 timer siden, Schmuu skrev:

 

Jeg prøver hele tiden å være slik jeg vet og tror at han vil at jeg skal være

 

Slutt med det. Prøv heller å være deg selv helt naturlig. Når du blir deg selv, så blir du god nok, og er ikke det godt nok der i huset, så bør du ikke bli der. Du skal ikke miste deg selv. Et hjem er ett fristed der man skal kunne slappe av og være seg selv 100%. Skaff deg ett slikt hjem. For å få det slik er det bare en ting som virker: "Vær deg selv!"

[AnonymBruker]

Men vet du at han var drastisk annerledes med henne?

Det at de liker henne betyr jo ikke at han dermed sagt var en kjærlig partner ovenfor henne. 

Har du tatt disse følelsene opp med ham?

Anonymkode: 1da7f...acc

[jauda]

6 timer siden, Atea skrev:

Tror du må jobbe litt med selvfølelsen. Kjæresten min døde (vi levde særbo). Et halvt år etter var jeg nesten faktisk klar for et nytt forhold, en kamerat jeg hadde svermet for i x antall år. Men han døde også.

Det jeg vil frem til er at noen av oss velger å leve videre. Synes for øvrig det er ufint av familien å prate om henne når du er tilstede. Jeg hadde ikke gjort det. Men, det kan du ikke klandre han for heller.

 

Hvorfor er det ufint av famillien å prate om henne? Ts må bare finne seg i at dei prater om hun, hun er moren til barna og døde ifra dem, er jo bare positivt at famillien prater om fint om henne osv

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg aldri startet noe forhold med en som mistet kona gjennom 20 år etter 6 mnd. Av respekt for den avdøde burde både du og han latt henne bli kald i grava før dere innledet noe forhold. Jeg skjønner familien godt! Hun går bort, og etter 6 (!) mnd har han allerede en ny.. Det spiller ingen rolle hvor lenge hun var syk eller hvor "forberedt" han var, det handler om respekt både for henne, deres barn, og resten av hennes familie. Ja man skal leve videre, men 6 mnd etter, når de var sammen i 20 år, det er for drøyt. Denne mannen kan umulig ha vært klar for noe nytt, selv om han hevder det selv. Så ja, det er nok stor sjanse for at han sammenligner, og at han bruker deg som erstatning. Her burde du styrt unna i utgangspunktet.

Anonymkode: e09d2...129

[Cata]

7 timer siden, Schmuu skrev:

Jeg prøver hele tiden å være slik jeg vet og tror at han vil at jeg skal være men likevel føler jeg meg ikke god nok.

Slutt med det der. Du er deg, ikke hans kone nr. 1 og du skal heller ikke være en kopi av henne eller la deg forme 100% etter hans ønsker. Da forsvinner jo kvinnen han falt for i utgangspunktet, og det vil du vel ikke? 

Jeg skjønner det er en litt slitsom situasjon, når du hele tiden føler deg som nr. 2, men som flere andre her har vært inne på så er det slett ikke sikkert han ser det på samme måten. En oppklarende prat i fred og fordragelighet kunne kanskje hjelpe på? Med ham, ikke med hele slekta hans vel og merke. 

Når det gjelder antall kyss og klemmer så tror jeg du skal tenke litt over det der. For min del ville "3 av hver" pr. dag vært mye etter at den første forelskelsen hadde lagt seg. Folk har ganske forskjellige behov og vaner hva den slags angår. Noen er klemmere, andre er det ikke. Kan det være at mannen din rett og slett ikke har det samme behovet for kyss og klem som du har? Det trenger ikke ha noe med hans første kone å gjøre i det hele tatt, det kan rett og slett bare være slik han er. 

At familien hans roser kone nr. 1 opp i skyene er taktløst. Du må selvsagt tåle at de snakker om henne og det bra for barnas del at de husker henne og skryter av henne, men det må også gjøres plass til deg som det familiemedlemmet du nå er blitt. Akkurat det er det nok lite du kan gjøre med, så du får nesten bare bite i deg deres taktløsheter og håpe det roer seg med tiden. 

[AnonymBruker]

Selv om jeg vet folk er forskjellige, synes jeg 6 mnd var kort tid. 

Nå vet jeg ikke om han hadde barn med henne, men de skal jo venne seg til at hun er borte før det kommer en ny inn i livet deres.

Mistet pappa da jeg var 2, og det tok fire år før mamma traff en ny mann.

Anonymkode: ec0f0...0a0

[Schmuu]

Bare så det er sagt så virker det som om familien hans liker meg og det virker som familien til hans avdøde kone liker meg også. Selv om det har, naturlig nok, tatt de litt lengre tid å venne seg til tanken.

Og det er ikke alltid at familien hans begynner å snakke om hans avdøde kone hver gang vi treffes, det er mer hvis det er familieselskap med alle til stede og de begynner å snakke om noe som skjedde for flere år siden... Men hun blir alltid rost opp til skyene uansett.

Jeg har bare virkelig lyst til å føle meg sett og elsket... Ikke som hjemmehjelp i vårt felles hjem...

Så blir han så sur pga små ting... I går ble han sur fordi han sier(jeg dessverre husker det ikke) at han skal ha sagt noe til meg og at datteren min har grepet inni og sagt noe til meg og han fikk derfor ikke snakket med meg om noe (han nekter å si hva det er for noe). Og når han blir sur pga sånt noe da velger han å holde kjeft og ikke si noe og ikke svare når jeg prøver å snakke med han... Så dagen i dag har foregått nærmest i taushet... For jeg ba om unnskyldning i gårkveld og det så ikke ut til å hjelpe.
Det blir bare så vanvittig barnslig oppførsel føler jeg... For det tar jo flere timer før han sier hva som er galt og nei, han skal ikke gjenta det siden jeg ikke gadd å høre første gangen liksom...

SUKK!!!

[I Grosny]

10 timer siden, Schmuu skrev:

Bare så det er sagt så virker det som om familien hans liker meg og det virker som familien til hans avdøde kone liker meg også. Selv om det har, naturlig nok, tatt de litt lengre tid å venne seg til tanken.

Og det er ikke alltid at familien hans begynner å snakke om hans avdøde kone hver gang vi treffes, det er mer hvis det er familieselskap med alle til stede og de begynner å snakke om noe som skjedde for flere år siden... Men hun blir alltid rost opp til skyene uansett.

Jeg har bare virkelig lyst til å føle meg sett og elsket... Ikke som hjemmehjelp i vårt felles hjem...

Så blir han så sur pga små ting... I går ble han sur fordi han sier(jeg dessverre husker det ikke) at han skal ha sagt noe til meg og at datteren min har grepet inni og sagt noe til meg og han fikk derfor ikke snakket med meg om noe (han nekter å si hva det er for noe). Og når han blir sur pga sånt noe da velger han å holde kjeft og ikke si noe og ikke svare når jeg prøver å snakke med han... Så dagen i dag har foregått nærmest i taushet... For jeg ba om unnskyldning i gårkveld og det så ikke ut til å hjelpe.
Det blir bare så vanvittig barnslig oppførsel føler jeg... For det tar jo flere timer før han sier hva som er galt og nei, han skal ikke gjenta det siden jeg ikke gadd å høre første gangen liksom...

SUKK!!!

Samlivskurs er laget for sånne som dere. Det handler mye om å lære kommunikasjon.

Du gjør helt feil når du ber om unnskyldning. Tøffeladferd av verste sort, dom fører til disrespekt og tap av respekt og forelskelse.

Det ser rett og slett ut som om du ikke viser tøff nok ryggrad og blir overkjørt. Er du for veik til å takle denne mannen og dette forholdet på en bestemt og trygg måte, så bør du helst komme deg ut. Det er du som har ansvaret for ditt liv, og det er uansvarlig å bare sitte og se på at man blir overkjørt.

Jeg sier litt imot meg selv her. Først sier jeg at du må være deg selv, og i neste innlegg så sier jeg at du må bli tøffere enn deg selv.  Saken er at du ikke er kompatibel med en såpass tøff mann. Samtidig kan det være slik at du tiltrekkes av slik tøffhet, og sånn sett ligger an til å få ett dårligere liv enn du kunne hatt med en på ditt eget nivå, eller en tøffing som tar hensyn.

Egentlig bør du si unnskyld for at du har sagt unnskyld, fortelle at det ikke skal gjenta seg , og at du dessverre er nødt til å flytte ut dersom han ikke viser respekt og tar kommunikasjon på alvor.

Den som setter grenser og setter seg i respekt får respekt. Den som bare føyer seg får ikke respekt. Man kan si at du er for snill og føyelig og derfor ikke fortjener respekt.

Dere har en alvorlig maktubalanse i forholdet, og denne blir misbrukt.

[Atea]

På ‎23‎.‎10‎.‎2016 den 10.36, jauda skrev:

Hvorfor er det ufint av famillien å prate om henne? Ts må bare finne seg i at dei prater om hun, hun er moren til barna og døde ifra dem, er jo bare positivt at famillien prater om fint om henne osv

Joda jeg ser den, men fikk ikke med meg at det er barn med i bildet. Da synes jeg det var tidlig av han å bli samboer igjen, hvis det bare var et halvt år etter at hun døde, litt avhengig av barnas alder.

[jauda]

På 27.10.2016 den 20.09, Atea skrev:

Joda jeg ser den, men fikk ikke med meg at det er barn med i bildet. Da synes jeg det var tidlig av han å bli samboer igjen, hvis det bare var et halvt år etter at hun døde, litt avhengig av barnas alder.

Men uansett om det er barn inn i bildet eller ikke så skjønner jeg forsatt ikke hvorfor det er ufint av famillien å prate om hun?