Hva er det fineste dine foreldre har gjort for deg?

[AnonymBruker]

Som du kan huske altså. 

For min del var det å være med meg å konfrontere mobberene mine og forklare at denne oppførselen ikke var på noen måte akseptabel. De ga seg også etter denne episoden, så jeg er så glad for at de gjorde det. Akkurat hva foreldrene mine sa husker jeg ikke, men de satt de nok rimelig på plass. 

Flere hendelser hvor du tenker at du er glad for noe foreldrene dine har gjort for deg? 

Anonymkode: 3d77b...4bf

[Gjest Catalina Culès]

Det fineste min mor gjorde var at hun skilte seg fra den så kalte faren min.

[Nappetass1]

Moren min har stått så opp for meg at det er umulig å nevne enkelthendelser. Hun støtter meg alltid, har hjulpet økonomisk når ting ikke har gått rundt, gitt moralsk støtte og trøst alle gangene jeg har gått på ræva, pushet helsevesenet for at jeg skal få hjelpen jeg har behov for og krav på.. alt i alt er jeg ganske sikker på at mammaen min er verdens beste! Min far har jeg derimot lite til overs for. 

[appelsinjuice]

Alt de gjør for meg setter jeg pris på. Kan ikke trekke ut enkelthendelser, men er glad for alt. 

[Zienna]

Det viktigste mine foreldre ga meg var selvtillit og tillit til at jeg evnet å gjøre egne valg.  De var ikke opptatt av hvilken utdannelse jeg tok, men AT jeg sørget for å kunne stå på egne bein.  Jeg har aldri hatt behov for deres hjelp, ut over at de var gode og lojale samtalepartnere når jeg trengte det. 

Har fulgt samme "oppskriften" med egne barn, som nå er voksne.  Når det har vært vanskelig, f.eks. etter samlivsbrudd, har jeg lyttet og gitt råd.  Økonomisk har jeg også hjulpet til, når det var behov for det, eller når jeg bare har ønsket det.  Har også hjulpet til med søknadsskjemaer etc., fordi jeg kan slikt. 

Sist, men ikke minst, så tror jeg at jeg er en trygg og god bestemor for mine barns barn.  De vet at uansett hva som hender, så er jeg der for dem. 

 

[AnonymBruker]

Da jeg flyttet ut for første gang så var det ganske hektisk. 
Var syk og ventet på operasjon. Fikk leiligheten mye fortere enn jeg hadde tenkt. Fordi jeg sto på venteliste og det kom til å ta alt fra 4 til 6 måneder før jeg fikk tilbud om leilighet. Det tok 4 uker fra jeg skrev meg opp på listen, til jeg fikk nøklene i hånden. Måtte kjøpe alt av møbler og utstyr, for alt jeg eide var klærne mine og en kasserolle. 

Jeg måtte avlyse planen om å reise til Oslo. Fordi jeg hadde ikke nok penger til flybilletter og hotell. På grunn av legeregninger og innkjøp av møbler og utstyr. 
Mamma sa vi skulle ut på trøste-shopping, siden turen ble avlyst. Satt meg av på flyplassen og sa "god tur, her er billetten". 
Var i sjokk på hele turen nedover, for jeg var så forberedt på at det ikke skulle skje. Venninnen min viste om det hele tiden, og sto da på flyplassen. Vi skulle på konsert, teater og et humor show. Alle billettene skulle hun selge, men hun fikk vite samme dag som at jeg avlyste at mamma og pappa skulle betale flybillett. Men hun holdt det hemmelig. 
Dette var en tur jeg hadde spart til i over et år. Men så sa det stopp da det kom til flybillett og hotell. 

Jeg gruet meg til å dra hjem igjen. For jeg fikk nøklene den dagen jeg reiste. Måtte vaske, male og montere møbler. Jeg var utslitt og flyttingen var et stort ork. Planen var å bruke ei uke på å ordne i stand alene. Jeg viste hva som ventet meg da jeg kom hjem, og dagene i Oslo gikk alt for fort. Vi hadde planen klar, jeg skulle sove hjemme i over ei uke, til jeg var ferdig med leiligheten. 
Men jeg kom hjem til en nystrøken leilighet, alt var fiksferdig. Foreldrene mine sto på i flere dager. Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. De lurte meg på vei hjem fra flyplassen og sa vi bare skulle se på leiligheten. 

Anonymkode: 83471...de0

[mjauritz]

Det fineste de har gjort er å lære meg at mine meninger betyr noe, og dermed lære meg å ta egne valg, få egne meninger og stole på meg selv. De har vært strenge og aldri latt meg sluntre unna eller bare følge flokken uten mål og mening, og det er jeg utrolig takknemlig for i dag.

Men en hendelse der mamma virkelig stilte opp for meg var når jeg kom hjem fra min daværende samboer som var en skikkelig drittsekk. Han var voldelig og hadde svindlet meg for nesten 30k som var veldig mye for meg på den tiden. Jeg kom hjem og gråt og fortalte om alt som jeg hadde holdt inne så lenge fordi jeg var redd.
Hun satte seg rett i bilen og kjørte til hans mor (der han også var) og fikk dem begge til å komme ned og kjeftet han huden full! Hun fortalte alt han hadde gjort, og ga klar beskjed om at etter vi hadde vært der skulle vi rett til legevakten og dokumentere skadene og anmelde forholdet. Hvis ikke pengene han hadde tatt (han hadde handlet i mitt navn, tatt ut penger fra min konto, osv) var inne på hennes konto innen i morgen så kom hun til å anmelde det også. 
Hun var helt uredd og viste virkelig hvor skapet skulle stå! Etter dette ordnet hun med psykologtimer og hjalp meg tilbake til meg selv igjen.
Jeg kan aldri takke hun nok for det! (pengene kom forresten på konto innen morgendagen, og han fikk en hard bot for volden).

[BlendaSensitive]

Ingenting.

 

Selv det at jeg ble oppdratt til å være selvstendig, sterk og tøff har medført at jeg heller er ekstremt redd for å be om hjelp og støtte. Selv om det gjelder mobbing og andre slike alvorlige ting man faktisk skal og bør ha støtte!

 

Mens min søster fikk/får hjelp fortsatt. Vi er i 30-40 åra, ikke 18 år akkurat.

 

 

Men om jeg skal være positiv: Etter en tøff skilsmisse så fikk jeg økonomisk hjelp, første og eneste gangen i mitt liv. Var på 12 000,- og nedbetaling av hvitevarer, i en alder av 30. Og utgjorde stor forskjell for meg som annen hver uke alenemamma. DEN lettelsen var stor! 

I ettertid har jeg forstått at den antagligvis var enda en kreditkortgjeld mamma pådro seg - i tillegg til andre kredidkort gjeld hun hadde, der en andel var til min søster. 

[Arkana]

Å være sammen med oss. Mens vennene mine i barndommen sjelden opplevde at foreldrene faktisk lekte med dem eller engang spilte et spill gjorde foreldrene mine helt motsatt, de brukte tid på oss. De skyflet oss ikke bare ut fordi "det er fint vær", men ble faktisk med oss ut og bygget snømann eller snøborg i hagen, akte, dro på piknik, på stranden, på hyttetur. De lekte med oss, spilte spill med oss, leste for oss i årevis etter at vi hadde lært å lese selv. Og helt til vi flyttet hjemmefra hadde vi ofte sene spillkvelder (ja, det har vi faktisk fremdeles når vi treffes). Det setter jeg uendelig stor pris på.

[Gneis]

De har elsket meg og mine søsken, gitt oss et godt og trygt hjem , og blåst medvind inn i seilene våre.

[Zienna]

1 time siden, BlendaSensitive skrev:

Ingenting.

 

Selv det at jeg ble oppdratt til å være selvstendig, sterk og tøff har medført at jeg heller er ekstremt redd for å be om hjelp og støtte. Selv om det gjelder mobbing og andre slike alvorlige ting man faktisk skal og bør ha støtte!

 

Mens min søster fikk/får hjelp fortsatt. Vi er i 30-40 åra, ikke 18 år akkurat.

 

 

Men om jeg skal være positiv: Etter en tøff skilsmisse så fikk jeg økonomisk hjelp, første og eneste gangen i mitt liv. Var på 12 000,- og nedbetaling av hvitevarer, i en alder av 30. Og utgjorde stor forskjell for meg som annen hver uke alenemamma. DEN lettelsen var stor! 

I ettertid har jeg forstått at den antagligvis var enda en kreditkortgjeld mamma pådro seg - i tillegg til andre kredidkort gjeld hun hadde, der en andel var til min søster. 

Din mor gjorde virkelig det hun kunne!  De er ikke så stor ytelse når man har nok, men at din mor satte seg selv i vanskeligheter, for å lette deg, viser stor omsorg og kjærlighet.

[Fuju]

Jeg var/er en meget stor  Backstreet Boys fan.  I 2013 satt min far (da 65år) og jeg i bilen og da hørte vi på radioen at BSB skulle komme til Trondheim i 2014. Jeg tullet og sa at "vi burde jo dra på den konserten sammen" og så lo vi begge godt og hørte på resten av nyhetene. Dagen etterpå ringer han meg og forteller at han har kjøpt to billetter til BSB-konserten og lurer på om jeg vil være med han.  Jeg lever på den opplevelsen ennu jeg. Og jentene/damene på konserten ble ikke bare sjarmert av BSB, pappa fikk sin del av oppmerksomheten han også-  vel fortjent! 

[Gjest made4u]

Knullet og ikke tatt abort!!

[infectedsopp]

Det fineste mine foreldre har gjort var å ta tak i og støtte meg i mine rusproblemer <3

[strawberryjaw]

Min mamma trosset sin sykehusskrekk og ble med meg på sykehuset når jeg skulle føde. Hadde hun ikke gjort det hadde jeg nok måttet føde alene. Evig takknemlig for at hun var der med meg, for jeg vet hun haaaater det. Hun hater å se folk ha det vondt, hun hater alt som har med sykehus å gjøre. Men hun var virkelig helt fantastisk!!  hun og barnebarnet har et helt speiselt forhold i dag!

[AnonymBruker]

Det jeg satte mest pris på var nok den dagen mamma tok meg på alvor og satte i gang prosessen med å skilles fra min stefar.

Pappa er alltid god, alltid støttende osv, så jeg klarer ikke komme på en spesiell episode.

Anonymkode: fbd80...85d

[BlendaSensitive]

10 timer siden, Zienna skrev:

Din mor gjorde virkelig det hun kunne!  De er ikke så stor ytelse når man har nok, men at din mor satte seg selv i vanskeligheter, for å lette deg, viser stor omsorg og kjærlighet.

Historien er litt lengere og handler om psykisk mishandel, rusmisbruk, osv. Hun gjorde det mest av dårlig samvittighet. Jeg hadde heller tatt imot mental støtte og oppmuntring. 

 

Men tråden skulle jo være positiv, så får være med det.

[Cuntzilla]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg flyttet ut for første gang så var det ganske hektisk. 
Var syk og ventet på operasjon. Fikk leiligheten mye fortere enn jeg hadde tenkt. Fordi jeg sto på venteliste og det kom til å ta alt fra 4 til 6 måneder før jeg fikk tilbud om leilighet. Det tok 4 uker fra jeg skrev meg opp på listen, til jeg fikk nøklene i hånden. Måtte kjøpe alt av møbler og utstyr, for alt jeg eide var klærne mine og en kasserolle. 

Jeg måtte avlyse planen om å reise til Oslo. Fordi jeg hadde ikke nok penger til flybilletter og hotell. På grunn av legeregninger og innkjøp av møbler og utstyr. 
Mamma sa vi skulle ut på trøste-shopping, siden turen ble avlyst. Satt meg av på flyplassen og sa "god tur, her er billetten". 
Var i sjokk på hele turen nedover, for jeg var så forberedt på at det ikke skulle skje. Venninnen min viste om det hele tiden, og sto da på flyplassen. Vi skulle på konsert, teater og et humor show. Alle billettene skulle hun selge, men hun fikk vite samme dag som at jeg avlyste at mamma og pappa skulle betale flybillett. Men hun holdt det hemmelig. 
Dette var en tur jeg hadde spart til i over et år. Men så sa det stopp da det kom til flybillett og hotell. 

Jeg gruet meg til å dra hjem igjen. For jeg fikk nøklene den dagen jeg reiste. Måtte vaske, male og montere møbler. Jeg var utslitt og flyttingen var et stort ork. Planen var å bruke ei uke på å ordne i stand alene. Jeg viste hva som ventet meg da jeg kom hjem, og dagene i Oslo gikk alt for fort. Vi hadde planen klar, jeg skulle sove hjemme i over ei uke, til jeg var ferdig med leiligheten. 
Men jeg kom hjem til en nystrøken leilighet, alt var fiksferdig. Foreldrene mine sto på i flere dager. Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. De lurte meg på vei hjem fra flyplassen og sa vi bare skulle se på leiligheten. 

Anonymkode: 83471...de0

Foreldre altså  

[hjertesukka]

Da de reiste i flere timer for å besøke meg på sykehuset da jeg fikk mitt første barn.

[AnonymBruker]

For en fin tråd  

Jeg kommer ikke på noe spesielt, men blir inspirert i forhold til å stille opp og gjøre fine ting for mine egne barn! Det betyr faktisk mye mer en man tror der og da. 

Anonymkode: 6eafd...87d