Gå til innhold

Uføre, hva sier dere i sosiale sammenhenger? - splittet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er selv ufør, og i tillegg er jeg veldig ung. Syntes alltid det er svært ubehagelig å havne i situasjoner der det er større sjanser for at jeg blir spurt hva jeg driver med. Før så prøvde jeg alltid å finne på noe annet, men nå orker jeg ikke lenge finne på noe så sier at jeg er ufør. 

Når jeg merker at det begynner å bli et tema å bli spurt om hva jeg gjør får jeg alltid klump i magen, kaldsvetter og føler meg generelt uvel. Og dette kommer fra meg med en fysisk sykdom, så det er ikke lett uansett grunn til at man er ufør.

 

Anonymkode: 709fa...a50

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tenker jeg ville sagt at jeg var ufør og hvis noen spurte hvorfor hadde jeg sagt at det er personlig, eller komplisert, hvis jeg ikke ønsket å fortelle om det. Når folk spør var du driver på med er det som oftest bare small talk, eller en inngangsport til å diskutere ting og tang, hvis personen driver med noe spennende eller man har noe til felles. Det finnes et ordtak som sier at ingenting utenfor deg selv kan skade deg uten hjelp fra det du bærer inni deg. Skammen du bærer på må du bearbeide i deg selv, det er du som dømmer deg selv.  Jeg tenker det verste du kan gjøre er å begynne å lyve om det, eller rømme fra det, da får du enda mer angst og skam. Det er en øvelse å lære seg å stå oppreist i sitt liv med sine erfaringer, og det vil gjøre deg sterk. 

Anonymkode: 39853...620

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg sier eg er uføretrygdet eller hjemmeværende. Eg skammer meg ikkje, eg er tross alt uføretrygdet av ein grunn.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville lett avbrutt det spørsmålet om hva jeg gjør med noe om henne som spurte. Spør henne om en annen ting hun nettopp sa, jobben hennes, si hvor fin kjole hun har eller noe annet. Bare så hun/han kommer på andre tanker. Det er teknikken jeg har brukt, og den funker.

Still et spørsmål, og gi et kompliment i samme slengen, så glemmer vedkommende å ha spurt om hva du jobber med/gjør. 

Har erfaring med at om man sier at man er ufør, så er man i samme øyeblikk helt uinteressant å snakke med videre og senere. Glem det, og bruk spørsmål/kompliment aktivt.

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, mange er frekke og nysgjerrige. Jeg hadde aldri turt å spørre noen andre om det.

Anonymkode: d6bfb...1df

Enig. Folk er ekstremt nysgjerrig og stikker nesa si oppi ting de ikke har noe med. Det gjelder vel også sykemeldte. "Hvorfor er du sykemeldt da?"

Anonymkode: 43c12...2b6

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går på AAP på 4. året pga psykiske lidelser. Jeg har skammet meg enormt, og kjent på stigmaet knyttet til å være i NAV systemet. MEN jeg har valgt å ikke lyve om dette fordi jeg ved å lyve fòrer skammen. Ved å lyve så forteller du deg selv at dette er noe som må skjules fordi det er skambelagt og det er ingen vei å gå. Jeg har bare positive erfaringer med å være åpen, og du oppdager ganske fort at det er mange som sliter og som kjenner seg igjen. 

 

Anonymkode: b690f...036

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 19.10.2016 den 20.22, AnonymBruker skrev:

Hva sier dere om folk dere ikke kjenner, men som kjenner din familie eller venner, spør om hva dere jobber med? Jeg synes dette er veldig vanskelige situasjoner. Familie og venner vet at jeg er ufør, dermed kan jeg ikke gi en helt annen historie til disse bekjente, i tilfelle jeg treffer dem igjen. Sannheten har en tendens til å komme for en dag. Samtidig opplever jeg det å være ufør som dypt personlig og flaut, siden det hovedsakelig kommer av alvorlig psykisk lidelse (har flere selvmordsforsøk bak meg blant annet). Det er ikke åpenbart på utsiden for de som ikke kjenner meg. Jeg pleier å svare hva jeg er utdannet som, men at jeg ikke jobber i dag. Da kommer jo ofte spørsmålet hvorfor. 

Dette fører til at jeg isolerer meg og unngår å bli kjent med folk. 

 

Anonymkode: d6bfb...1df

Jeg sier det som det er. Kan da ikke noe for at man havner i slik situasjon selv.

Anonymkode: ab429...b04

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk til dere som svarte på temaet i tråden. Dere har rett i at man ikke skal skamme seg for noe man ikke kan noe for. Samtidig har man ingen opplysningsplikt overfor andre, å si man er ufør er mer personlig enn hva et yrke er, så jeg skal forsøke litt av tipsene jeg har fått i denne tråden. 

 

 

Anonymkode: d6bfb...1df

Endret av Sulosi
sitat som Viser til slettede innlegg
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ufør selv, og det varierer hva jeg svarer når folk spør. De gangene jeg kjenner at jeg skammer meg over å være ufør, er de gangene samtalen blir mest ubehagelig, har jeg erfart. Noen ganger klarer jeg å tenke at jeg har ikke noe å være flau over, da kan jeg f.eks si at jeg ikke er i jobb akkurat nå (på grunn av helsen)/jobber med å bli frisk/er mellom jobber/ fortelle om hva jeg har studert. Forsøker også om godt er å vri samtalen om til noe annet.

Har opplevd at andre ikke helt forstår at jeg unngår tema av en grunn og bare gjentar og gjentar og ikke gir slipp. Det er ubehagelig. Men det som har hjulpet, er å tenke at da er det faktisk den andre personen som går over en grense. Særig når de kommer med inngående spørsmål om hvor lenge jeg kommer til å være syk.. For å sette grenser, har jeg funnet ut at det beste svaret er å si: "Det ønsker jeg ikke å gå inn på". Med et smil. Vil jo helst ikke gjøre det ubehagelig for den jeg prater med heller, flertallet spør jo ikke for å gjøre meg ukomfortabel. Og de få som allerede ha bestemt seg for å dømme,  vel, de er ikke verdt min energi og går nok glipp av flere hyggelige bekjentskaper pga fordommene sine.

Synes det var lurt det å si at "det ønsker jeg ikke å kjede deg med", -da viser man at man tar hensyn til den man prater med. Jeg tror også at vi uføre har så godt av å gå med hevet hode, ikke skamme oss! Jeg tror at noe av denne skammen kan skinne igjennom til dem som prater med oss, og farge kommunikasjonen. Kanskje til og med forsterke skammen. I starten trenger man ikke engang tro på det, men utstråle med kroppsspråket at jeg har ikke noe å skamme meg over, så endrer det seg hvordan man føler seg, litt etter litt.

(Beklager, sporet av og ble litt engasjert her :) )

Anonymkode: 43f10...efb

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.10.2016 den 10.55, AnonymBruker skrev:

Jeg sier jeg er hemmlig agent.

Anonymkode: 7152a...bd2

Hemmelige agenter kan vel egentlig ikke si det ;)

Anonymkode: d6bfb...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.10.2016 den 14.08, AnonymBruker skrev:

Jeg er ufør selv, og det varierer hva jeg svarer når folk spør. De gangene jeg kjenner at jeg skammer meg over å være ufør, er de gangene samtalen blir mest ubehagelig, har jeg erfart. Noen ganger klarer jeg å tenke at jeg har ikke noe å være flau over, da kan jeg f.eks si at jeg ikke er i jobb akkurat nå (på grunn av helsen)/jobber med å bli frisk/er mellom jobber/ fortelle om hva jeg har studert. Forsøker også om godt er å vri samtalen om til noe annet.

Har opplevd at andre ikke helt forstår at jeg unngår tema av en grunn og bare gjentar og gjentar og ikke gir slipp. Det er ubehagelig. Men det som har hjulpet, er å tenke at da er det faktisk den andre personen som går over en grense. Særig når de kommer med inngående spørsmål om hvor lenge jeg kommer til å være syk.. For å sette grenser, har jeg funnet ut at det beste svaret er å si: "Det ønsker jeg ikke å gå inn på". Med et smil. Vil jo helst ikke gjøre det ubehagelig for den jeg prater med heller, flertallet spør jo ikke for å gjøre meg ukomfortabel. Og de få som allerede ha bestemt seg for å dømme,  vel, de er ikke verdt min energi og går nok glipp av flere hyggelige bekjentskaper pga fordommene sine.

Synes det var lurt det å si at "det ønsker jeg ikke å kjede deg med", -da viser man at man tar hensyn til den man prater med. Jeg tror også at vi uføre har så godt av å gå med hevet hode, ikke skamme oss! Jeg tror at noe av denne skammen kan skinne igjennom til dem som prater med oss, og farge kommunikasjonen. Kanskje til og med forsterke skammen. I starten trenger man ikke engang tro på det, men utstråle med kroppsspråket at jeg har ikke noe å skamme meg over, så endrer det seg hvordan man føler seg, litt etter litt.

(Beklager, sporet av og ble litt engasjert her :) )

Anonymkode: 43f10...efb

Bra sagt :) Du sporet ikke av. Jeg tror du har rett i at man må gå med hevet hode og ikke skamme seg, nettopp fordi det kan bli pinlig også for den man snakker med. Da dreper man mange sosiale relasjoner som kanskje kunne utviklet seg til beljentskap, om ikke mer. Har opplevd noen sånne pinlige samtaler som bare stopper opp, og det vil jeg helst unngå fremover. 

Anonymkode: d6bfb...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ufør og når jeg får slike spørsmål,svarer jeg at jeg er ufør. Ikke alle er like heldige med kroppen..

Hvis jeg merker at personen blir negativ.. så får det bli den personens problem. Jeg har mitt på det rene. Og lært meg å gi blanke F i hva andre måtte mene.

Men har merket at mange ser ned på uføre ,det er fryktelig slitsomt.Vi kan da for søtten ikke noe for at kroppen svikter

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På ‎19‎.‎10‎.‎2016 den 20.22, AnonymBruker skrev:

Hva sier dere om folk dere ikke kjenner, men som kjenner din familie eller venner, spør om hva dere jobber med? Jeg synes dette er veldig vanskelige situasjoner. Familie og venner vet at jeg er ufør, dermed kan jeg ikke gi en helt annen historie til disse bekjente, i tilfelle jeg treffer dem igjen. Sannheten har en tendens til å komme for en dag. Samtidig opplever jeg det å være ufør som dypt personlig og flaut, siden det hovedsakelig kommer av alvorlig psykisk lidelse (har flere selvmordsforsøk bak meg blant annet). Det er ikke åpenbart på utsiden for de som ikke kjenner meg. Jeg pleier å svare hva jeg er utdannet som, men at jeg ikke jobber i dag. Da kommer jo ofte spørsmålet hvorfor. 

Dette fører til at jeg isolerer meg og unngår å bli kjent med folk. 

 

Anonymkode: d6bfb...1df

Jeg har ikke personlig erfaring (er ikke ufør selv), men jeg vet at når folk spør om hva du driver med / jobber med, så er det for å ha noe å snakke om, finne ut om man har noe/noen felles, lære noe om personen osv. Om folk er i betalt eller ubetalt jobb, eller er langtidssykemeldt eller delvis ufør osv, er jo ikke så relevant, hvis jeg får noen andre interessante opplysninger som sier noeom deg.

Så hvis jeg spør "hva jobber du med", så er et fint svar for meg å få: "jeg jobber ikke akkurat nå, men jeg er utdannet sykepleier og har jobbet på sykehuset i byen her tidligere". Da har jeg mange ting å følge opp videre, om du jobbet på sykehuset før de bygget det nye sykehusbygget eller om du tok utdannelsen din i Trondheim sammen med søsteren min, eller du hadde barn i sykehusbarnehagen slik som naboen osv osv. Om du velger å si at du ikke jobber akkurat nå fordi du har helseproblemer, eller mottar behandling for et helseproblem eller ikke sier noe om det, bestemmer du selv.

Eller du kan si "Jeg jobber ikke akkurat nå, på grunn av helsesituasjonen min, men jeg driver en del med fotografering / hundeoppdrett/ veving av bånd til bunader"..

Eller "jeg er ikke i arbeid for tiden, men jeg er utdannet arkitekt, og har lyst til å videreutdanne meg innen belysning, jeg synes det virker veldig spennende å jobbe med".

Øv deg på å svare noe om det du ønsker å snakke om /fortelle om, og å svare litt diffust på eventuelle dumme / ubetenksomme konkrete spørsmål om hvorfor du ikke jobber / helsesituasjonen din. Smile og si "ja det er jo noe jeg må finne ut sammen med legene - jeg håper som sagt å få anledning til / bli frisk nok til å begynne med videre studier innen arbeid med barn og unge: Du har jo barn i den alderen selv, er du fornøyd med SFO slik det er på skolen vår?"...

 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 30.10.2016 den 12.06, Cottontail skrev:

Jeg har ikke personlig erfaring (er ikke ufør selv), men jeg vet at når folk spør om hva du driver med / jobber med, så er det for å ha noe å snakke om, finne ut om man har noe/noen felles, lære noe om personen osv. Om folk er i betalt eller ubetalt jobb, eller er langtidssykemeldt eller delvis ufør osv, er jo ikke så relevant, hvis jeg får noen andre interessante opplysninger som sier noeom deg.

Så hvis jeg spør "hva jobber du med", så er et fint svar for meg å få: "jeg jobber ikke akkurat nå, men jeg er utdannet sykepleier og har jobbet på sykehuset i byen her tidligere". Da har jeg mange ting å følge opp videre, om du jobbet på sykehuset før de bygget det nye sykehusbygget eller om du tok utdannelsen din i Trondheim sammen med søsteren min, eller du hadde barn i sykehusbarnehagen slik som naboen osv osv. Om du velger å si at du ikke jobber akkurat nå fordi du har helseproblemer, eller mottar behandling for et helseproblem eller ikke sier noe om det, bestemmer du selv.

Eller du kan si "Jeg jobber ikke akkurat nå, på grunn av helsesituasjonen min, men jeg driver en del med fotografering / hundeoppdrett/ veving av bånd til bunader"..

Eller "jeg er ikke i arbeid for tiden, men jeg er utdannet arkitekt, og har lyst til å videreutdanne meg innen belysning, jeg synes det virker veldig spennende å jobbe med".

Øv deg på å svare noe om det du ønsker å snakke om /fortelle om, og å svare litt diffust på eventuelle dumme / ubetenksomme konkrete spørsmål om hvorfor du ikke jobber / helsesituasjonen din. Smile og si "ja det er jo noe jeg må finne ut sammen med legene - jeg håper som sagt å få anledning til / bli frisk nok til å begynne med videre studier innen arbeid med barn og unge: Du har jo barn i den alderen selv, er du fornøyd med SFO slik det er på skolen vår?"...

 

Takk for konkrete og gode eksempler. De vil være til hjelp!

 

 

Anonymkode: d6bfb...1df

Endret av Sulosi
sitat som Viser til slettede innlegg
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Hva med å si : "jeg jobber ikke for tiden grunnet sykdom".

Anonymkode: 39b85...0c4

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer an på situasjonen. Men jeg er blitt såpass gammal nå at jeg pleier å ta en humoristisk vri; "Du, jeg lever herrens glade dager, og er kun istand til å løfte små diamanter og tusenlapper".

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier at studerer. Og når noen spør, ja men hva har du gjort før, så svarer jeg at jeg har jobbet med litt forskjellig ditt og datt. Jeg har hatt en periode nå hvor jeg ble skikkelig dårlig igjen, og da har jeg kjent veldig på skammen, veldig lite konstruktivt. Før var jeg mer sånn som tenkte framover og så etter muligheter for å komme meg inn i arbeidslivet. Uvørne kommentarer fra andre (nå som jeg har vært så veldig sårbar) har plaget meg mye mer nå enn før. Ja, jeg ble lei meg, men jeg greide liksom å få håpet tilbake igjen. Det som er nytt for meg, siden jeg ikke har vært så mye på forum og lest før, er alle disse som er alvorlig psykisk syke og i jobb, som beskylder uføre for dårlige holdninger. Overraskende, synes jeg. Jeg trodde egentlig at det var mennesker som ikke har opplevd å virkelig ikke fungere (og da er det ikke egenvurdert), som er de mest dømmende.Det inntrykket sitter jeg ikke med lenger. Jeg forstår ikke helt hvordan man kan tro at det skal motivere noen eller få til en holdningsendring med å dømme de? 

 

Anonymkode: 3780a...fe6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier at studerer. Og når noen spør, ja men hva har du gjort før, så svarer jeg at jeg har jobbet med litt forskjellig ditt og datt. Jeg har hatt en periode nå hvor jeg ble skikkelig dårlig igjen, og da har jeg kjent veldig på skammen, veldig lite konstruktivt. Før var jeg mer sånn som tenkte framover og så etter muligheter for å komme meg inn i arbeidslivet. Uvørne kommentarer fra andre (nå som jeg har vært så veldig sårbar) har plaget meg mye mer nå enn før. Ja, jeg ble lei meg, men jeg greide liksom å få håpet tilbake igjen. Det som er nytt for meg, siden jeg ikke har vært så mye på forum og lest før, er alle disse som er alvorlig psykisk syke og i jobb, som beskylder uføre for dårlige holdninger. Overraskende, synes jeg. Jeg trodde egentlig at det var mennesker som ikke har opplevd å virkelig ikke fungere (og da er det ikke egenvurdert), som er de mest dømmende.Det inntrykket sitter jeg ikke med lenger. Jeg forstår ikke helt hvordan man kan tro at det skal motivere noen eller få til en holdningsendring med å dømme de? 

 

Anonymkode: 3780a...fe6

Må legge til, det var greit for meg med en vaskejobb. Og jeg gjorde det jeg kunne for å gjøre et godt inntrykk, blid og pliktoppfyllende. Men jeg ble dårlig igjen (hadde utviklet seg over tid). Nå skal jeg konsentrere meg om å bli bedre igjen.

Anonymkode: 3780a...fe6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...