Uføre, hva sier dere i sosiale sammenhenger? - splittet

[AnonymBruker]

Hva sier dere om folk dere ikke kjenner, men som kjenner din familie eller venner, spør om hva dere jobber med? Jeg synes dette er veldig vanskelige situasjoner. Familie og venner vet at jeg er ufør, dermed kan jeg ikke gi en helt annen historie til disse bekjente, i tilfelle jeg treffer dem igjen. Sannheten har en tendens til å komme for en dag. Samtidig opplever jeg det å være ufør som dypt personlig og flaut, siden det hovedsakelig kommer av alvorlig psykisk lidelse (har flere selvmordsforsøk bak meg blant annet). Det er ikke åpenbart på utsiden for de som ikke kjenner meg. Jeg pleier å svare hva jeg er utdannet som, men at jeg ikke jobber i dag. Da kommer jo ofte spørsmålet hvorfor. 

Dette fører til at jeg isolerer meg og unngår å bli kjent med folk. 

 

Anonymkode: d6bfb...1df

Endret 2. november 2016 av Sulosi
Redigert overskrift pga splitt

[navn89]

Kan du ikke bare si du er ufør da ?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, navn89 skrev:

Kan du ikke bare si du er ufør da ?

Jeg har gjort det noen ganger, siden jeg ble anbefalt det av en behandler en gang. Men inni meg føles det så feil. Jeg blottlegger meg uten å ønske det, og da unngår jeg heller sosiale sammenhenger så mye som mulig. Det fører til at livet blir enda mer begrenset og fattig enn det allerede er. Derfor lurer jeg på hvordan andre uføre løser dette, om de føler på litt av det samme. Noen skammer seg kanskje ikke, og da er det jo lettere.

Anonymkode: d6bfb...1df

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er selv ufør, ikke av psykisk lidelse. Selv har jeg høyskoleutdannelse og flere fordypninger. Før brydde heg meg om det, men ikke nå lenger. Siden du har utdannelse så har du jo en god måte å presentere deg for. Selv har jeg kommet til at venners venner og andre som jeg ikke har omgang med eller kam gå flere år mellom jeg ser, presenterer jeg meg med det jeg er utdannet som, blir det mer prat så prater jeg om erfaringene i arbeidslivet. Nå har jeg utdannelse innen noe som folk stort sett oppfatter som veldig tungt og vanskelige fag. Så slikt sett skjønner de at når det gjelder matematikk, kjemi osv kan de ikke stille opp med så mye, også andre som har bachelorgrader men innen lettere emner.

Er det folk jeg kommer til å ha mer omgang med sier jeg det som det er når samtalene blir mer enn overfladiske. 

Venner vet så klart hvordan ståa er og de har sett meg til en viss grad når jeg er dårlig og skjønner hvorfor jeg er ufør.

Når det gjelder dater pleier jeg som regel å si at jeg er ufør, dette i tilfelle det skulle bli noe mer og at man da har vært ærlig om hvem man er. Tingen er at jeg også trives som singel, så hvis noen skygger banen pga at jeg er ufør er det deres tap.

Mange er forutinntatte når det gjelder uføre, de skal du ikke bry deg om og heller ikke ta inn i din nære vennekrets.  Ta inn ærlige og ikke dømmende mennesker og som gjør at du ikke trenger å uroe deg om hva de tror og synes.

Mye av usikkerheten din kommer av at du skammer deg over at du er ufør, og at du er redd for hva andre tror. Hvordan få et bedre liv:

1. Ikke bry deg om hva andre synes eller tror, eller hva du tror de synes. Dette gjelder alle, også ikke uføre. Dette er en energityv uten like.

2. Ikke skam deg over at du er ufør, det er fler enn du aner som er det. Godta at ting er som deter, men prøv å utvikle deg allikevel - men lær deg hva som gjør deg bedre.

3. Som ufør kan det være mye tid alene, men pass på T de  enne du har eller får genuint er positive, ikke dømmende, og inkluderende.

4. Mange mener at som ufør skal man bare ligge på en slitt sofa og være  ulykkelig. DET SKAL DU IKKE, du kan være ufør og lykkelig og ha et "aktivt liv".

Ton opp alt det gode og positive

Håper det ble noe svar.

 

 

 

 

Anonymkode: 96e94...5a5

[AnonymBruker]

Helt ærlig så pleier jeg å lyve. Sier at jeg jobber på et verksted for psykisk syke. Sannheten er jo at jeg ER en av de psykisk syke som benytter meg av et ergoterapittilbud, men er liksom ikke så vanskelig å lyve om noe som er nesten sant. Nære venner og familie vet nå hvordan jeg føler rundt det så de reagerer aldri. Hjelper meg heller å bytte tema. Orker ikke å måtte snakke om slikt med hvem som helst. Spesielt ikke i situasjoner der folk drikker alkohol. Om folk ikke tar hintet om at jeg ikke er interessert i å snakke om det går jeg ofte over på hva som interesserer meg og hva jeg kanskje har lyst til å studere eller bare "må på do" eller "sjekke noe".

Anonymkode: 52254...217

[nanuk]

Jeg er ufør. Ble det etter silikonprotese skader. Jeg har ikke vanskelig med og fortelle det. Det som er en større utfordring er at skadene er innvendig og er ikke synlige. De fleste nærstående forstår ikke helt

[AnonymBruker]

Hva med å si at du er midt imellom jobber, er usikker på hva du ønsker å jobbe med, lurer på om du skal ta mer utdanning, eller lignende...?

Min erfaring er at hvis man klarer å vri på spm. litt, si at man er midt imellom jobber, er usikker på hva man ønsker å jobbe med i lengden, så kan man si noe sånt som "Jeg er ganske interessert i blablabla så kanskje det blir noe sånt på meg. Liker du blablabla?"

Når det er sagt så vil jeg bare si at jeg forstår helt hva du mener. Har vært i lignende situasjon selv, og det gjorde at jeg unngikk å gå på butikken fordi jeg var redd for å møte på noen som skulle kjenne meg igjen og spørre hva jeg jobbet med. Jeg gjorde det jeg sa ovenfor, og på en måte klarte å vri meg unna spm. uten å heeelt lyve om det.

Å si hva du er utdannet som, men at du er mellom jobb for øyeblikket, kan kanskje være det beste alternativet. På en måte så lyver du jo ikke, du er jo "mellom jobber" for øyeblikket. Og hvis du sier det så er det kanskje ikke så mye mer å si eller grave om. Kanskje spør de hva du kunne tenke deg å jobbe med, da er det bare å være ærlig, si hva slags jobb du liker, og gjerne sleng på et par krav, i tilfelle de begynner å foreslå noen firma de kjenner. "Men har så lyst til å jobbe hjemmefra" eller "Orker bare ikke å pendle frem og tilbake" eller "Har lyst på en god lønn" eller noe sånt. Som oftest sier de bare "jaha" med et smil, også går samtalen videre. Iallefall er det min erfaring.  

Hvis du er ung, kanskje i 20-årene, er det veldig lett å si at du prøver å finne ut om du skal ta mer utdanning eller ikke. Da går som oftest praten over på utdanning og eventuelle interesser innenfor den utdanningen.

Anonymkode: 969fb...1e9

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg er selv ufør, ikke av psykisk lidelse. Selv har jeg høyskoleutdannelse og flere fordypninger. Før brydde heg meg om det, men ikke nå lenger. Siden du har utdannelse så har du jo en god måte å presentere deg for. Selv har jeg kommet til at venners venner og andre som jeg ikke har omgang med eller kam gå flere år mellom jeg ser, presenterer jeg meg med det jeg er utdannet som, blir det mer prat så prater jeg om erfaringene i arbeidslivet. Nå har jeg utdannelse innen noe som folk stort sett oppfatter som veldig tungt og vanskelige fag. Så slikt sett skjønner de at når det gjelder matematikk, kjemi osv kan de ikke stille opp med så mye, også andre som har bachelorgrader men innen lettere emner.

Er det folk jeg kommer til å ha mer omgang med sier jeg det som det er når samtalene blir mer enn overfladiske. 

Venner vet så klart hvordan ståa er og de har sett meg til en viss grad når jeg er dårlig og skjønner hvorfor jeg er ufør.

Når det gjelder dater pleier jeg som regel å si at jeg er ufør, dette i tilfelle det skulle bli noe mer og at man da har vært ærlig om hvem man er. Tingen er at jeg også trives som singel, så hvis noen skygger banen pga at jeg er ufør er det deres tap.

Mange er forutinntatte når det gjelder uføre, de skal du ikke bry deg om og heller ikke ta inn i din nære vennekrets.  Ta inn ærlige og ikke dømmende mennesker og som gjør at du ikke trenger å uroe deg om hva de tror og synes.

Mye av usikkerheten din kommer av at du skammer deg over at du er ufør, og at du er redd for hva andre tror. Hvordan få et bedre liv:

1. Ikke bry deg om hva andre synes eller tror, eller hva du tror de synes. Dette gjelder alle, også ikke uføre. Dette er en energityv uten like.

2. Ikke skam deg over at du er ufør, det er fler enn du aner som er det. Godta at ting er som deter, men prøv å utvikle deg allikevel - men lær deg hva som gjør deg bedre.

3. Som ufør kan det være mye tid alene, men pass på T de  enne du har eller får genuint er positive, ikke dømmende, og inkluderende.

4. Mange mener at som ufør skal man bare ligge på en slitt sofa og være  ulykkelig. DET SKAL DU IKKE, du kan være ufør og lykkelig og ha et "aktivt liv".

Ton opp alt det gode og positive

Håper det ble noe svar.

 

 

 

 

Anonymkode: 96e94...5a5

Tusen takk for et godt svar! Konkret, men reflektert. Det kommer til nytte. 

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig så pleier jeg å lyve. Sier at jeg jobber på et verksted for psykisk syke. Sannheten er jo at jeg ER en av de psykisk syke som benytter meg av et ergoterapittilbud, men er liksom ikke så vanskelig å lyve om noe som er nesten sant. Nære venner og familie vet nå hvordan jeg føler rundt det så de reagerer aldri. Hjelper meg heller å bytte tema. Orker ikke å måtte snakke om slikt med hvem som helst. Spesielt ikke i situasjoner der folk drikker alkohol. Om folk ikke tar hintet om at jeg ikke er interessert i å snakke om det går jeg ofte over på hva som interesserer meg og hva jeg kanskje har lyst til å studere eller bare "må på do" eller "sjekke noe".

Anonymkode: 52254...217

Jeg kan skjønne hvorfor du ikke forteller det. Samtidig er jeg selv en veldig dårlig løgner. Jeg tenker også at det er dumt dersom jeg treffer disse menneskene flere ganger, for løgner må man i så fall opprettholde. Men å unngå temaet, særlig med folk man ikke kommer til å bli bedre kjent med, må jeg bli bedre på. 

10 minutter siden, nanuk skrev:

Jeg er ufør. Ble det etter silikonprotese skader. Jeg har ikke vanskelig med og fortelle det. Det som er en større utfordring er at skadene er innvendig og er ikke synlige. De fleste nærstående forstår ikke helt

Det er også et poeng; at folk ikke nødvendigvis skjønner tilstanden selv om man forteller en del. For min del er det ikke aktuelt å fortelle om diagnoser m.m.

Anonymkode: d6bfb...1df

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Heisann,

jeg er også ufør. Mine helseproblemer synes ikke på utsiden, og jeg også opplever at selv ikke de nærmeste forstår hva det går ut på. Når det kommer til å svare hvis noen spør meg hva jeg driver med, så bruker jeg å si at jeg er ufør, og om det virker naturlig å si noe mer, så legger jeg til en samlebetegnelse på problemer i den delen av kroppen hvor jeg sliter.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å si at du er midt imellom jobber, er usikker på hva du ønsker å jobbe med, lurer på om du skal ta mer utdanning, eller lignende...?

Min erfaring er at hvis man klarer å vri på spm. litt, si at man er midt imellom jobber, er usikker på hva man ønsker å jobbe med i lengden, så kan man si noe sånt som "Jeg er ganske interessert i blablabla så kanskje det blir noe sånt på meg. Liker du blablabla?"

Når det er sagt så vil jeg bare si at jeg forstår helt hva du mener. Har vært i lignende situasjon selv, og det gjorde at jeg unngikk å gå på butikken fordi jeg var redd for å møte på noen som skulle kjenne meg igjen og spørre hva jeg jobbet med. Jeg gjorde det jeg sa ovenfor, og på en måte klarte å vri meg unna spm. uten å heeelt lyve om det.

Å si hva du er utdannet som, men at du er mellom jobb for øyeblikket, kan kanskje være det beste alternativet. På en måte så lyver du jo ikke, du er jo "mellom jobber" for øyeblikket. Og hvis du sier det så er det kanskje ikke så mye mer å si eller grave om. Kanskje spør de hva du kunne tenke deg å jobbe med, da er det bare å være ærlig, si hva slags jobb du liker, og gjerne sleng på et par krav, i tilfelle de begynner å foreslå noen firma de kjenner. "Men har så lyst til å jobbe hjemmefra" eller "Orker bare ikke å pendle frem og tilbake" eller "Har lyst på en god lønn" eller noe sånt. Som oftest sier de bare "jaha" med et smil, også går samtalen videre. Iallefall er det min erfaring.  

Hvis du er ung, kanskje i 20-årene, er det veldig lett å si at du prøver å finne ut om du skal ta mer utdanning eller ikke. Da går som oftest praten over på utdanning og eventuelle interesser innenfor den utdanningen.

Anonymkode: 969fb...1e9

Ja, det å si man er i mellom to jobber er også en mulighet. Og igjen prøve å pense temaet inn på den andre eller noe annet. Det er en del sammenhenger der det aldri vil bli aktuelt å fortelle om uførheten for eks hos frisøren (det er enda en situasjon jeg synes er vanskelig). Takk for rådene

2 timer siden, ~Fantabulous_kitten~ skrev:

Heisann,

jeg er også ufør. Mine helseproblemer synes ikke på utsiden, og jeg også opplever at selv ikke de nærmeste forstår hva det går ut på. Når det kommer til å svare hvis noen spør meg hva jeg driver med, så bruker jeg å si at jeg er ufør, og om det virker naturlig å si noe mer, så legger jeg til en samlebetegnelse på problemer i den delen av kroppen hvor jeg sliter.

Det er også en mulig måte å takle det på. Jeg har ofte sagt at jeg er ufør frem til nå, men føler jeg gjør meg så sårbar. Og det er kanskje unødvendig i mange tilfeller. Så jeg tror jeg skal prøve å unngå det så langt det er mulig fremover. Men om man blir bedre kjent med folk, så er det ikke til å unngå at man må være ærlig. Men jeg skammer meg for mye.

Anonymkode: d6bfb...1df

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan skjønne hvorfor du ikke forteller det. Samtidig er jeg selv en veldig dårlig løgner. Jeg tenker også at det er dumt dersom jeg treffer disse menneskene flere ganger, for løgner må man i så fall opprettholde. Men å unngå temaet, særlig med folk man ikke kommer til å bli bedre kjent med, må jeg bli bedre på. 

Ja godt poeng. Jeg må være veldig ærlig med alle om at jeg lyver. Alle vennene mine vet det som sagt. Vi har snakket om det og jeg møter stor forståelse hos dem. Det skal sies at jeg har vært i situasjonen der jeg ble kjent med noen bedre og bedre og til slutt hadde en samtale alá "Du vet jeg sa at jeg jobbet med x? Vel nå opplever jeg at vi er blitt ganske gode venner og siden du er så klok og snill og jeg liker deg så godt vil jeg bare si at sannheten er y. Jeg håper ikke du ble lei deg for at jeg var uærlig, men jeg forteller alltid den historien til folk når jeg møter dem for første gang. Jeg er så redd for å dømmes på grunnlag av dette. Men jeg ser bare mer og mer at du virkelig er en person jeg kan stole på og det setter jeg stor pris på" 

Etter jeg har sagt det (ved to anledninger) har jeg møtt så mye varme og fortåelse at jeg blir helt rørt.

Jeg prøver jo selvsagt helst å ikke måtte lyve den første gangen. Går litt rundt grøten før jeg plutselig må gå. Eller så er det gjerne fler i samtalen og da får jeg gjerne hjelp til å styre samtalen i en annen retning

Møter jo ikke nye folk så ofte at det gjør noe akkurat

Anonymkode: 52254...217

[aiba]

Sier at jeg er arbeidsledig og søker jobb eller at jeg har pause 

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg ufør, men på AAP. Jeg har også følt på akkurat det der, men pleier å si hva slags utdannelse jeg har og at jeg ikke jobber nå på grunn av langvarig sykdom. «I mellom jobber» er jo bare en parfymert utgave av «ingen arbeidsgiver vil ta i meg med ildtang», så det uttrykket passer ikke i det hele tatt, synes jeg.  Spør de hva slags sykdom, så svarer jeg som regel at jeg har bl.a. utmattelse. Det er ikke usant, selv om jeg også har andre og større utfordringer enn akkurat det, da utmattelsen ikke er blant de aller tyngste. Ingen random person i et selskap har rett på sykehistorien min, og utmattelse er jo en av mange diagnoser som ikke synes utenpå, og hvor symptomene kan variere en del fra person til person.  

Anonymkode: bb704...a7a

[AnonymBruker]

Hvis folk spør hva jeg jobber med eller hva jeg gjør om dagene så svarer jeg at jeg ikke jobber akkurat nå, eller at jeg har en pause mens jeg finner ut om jeg vil ta videre utdanning eller noe. Og hvis de er så frempå at de spør hvorfor jeg ikke jobber, så svarer jeg at jeg helst ikke vil snakke om det, eller jeg kan si at jeg går i behandling. Som regel blir samtalen vridd over på noe annet da, for ingen tør å spørre hva slags behandling jeg går til. 

Anonymkode: dc8e9...bda

[AnonymBruker]

Skjønner akkurat hvordan det er. Det er flaut og man skammer seg. Man er redd folk ikke skal tro deg og tenke du bare ikke gidder å jobbe. De hever kanskje bryna når de ser deg på butikken eller cafe. Synes det er rart du ser så frisk og klarer å handle når du sier du er uføre. Det er ikke noe gøy. Jeg har en usynlig sykdom og var LIVREDD hva andre skulle tenke. Faktisk så ille jeg løy og kom på historier. Jeg skammet meg og klarte ikke å si til bekjente at jeg var ufør. Det satt LANGT inne. Det var helt forferdelig! Jeg var redd for å bli dømt. Ser jo hva folk på KG tenker om uføre og det er ikke særlig positivt. 

Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg bare ikke orker mer. Hvis noen spør meg "så hva jobber du med da?" Da er jeg helt ærlig og sier det som det er. Nei, det er ikke noe gøy, men orker ikke å lyve. Det er fryktelig slitsomt. Når jeg sier jeg er uføre, så blir folk enten stille og sier ikke noe mer om det eller kan de spør hvorfor jeg er uføre. Da sier jeg at det vil jeg ikke gå inn på nå. For det er jo en privatsak og ikke noe andre har noe med.

Dette med dating er å vanskelig. Jeg vil ikke lyve å si jeg jobber. Jeg vil være ærlig, men jeg er redd for hva de skal tenke og at de synes det er turn off jeg er uføre. Det sitter langt inne og skulle si til en jeg snakker med på Sukker,  at jeg er uføre. Spørsmålet om hva du jobber med eller hva du studerer med kommer fort opp. Har opplevd menn har blitt stille når jeg sier det. Ikke gøy. 

Skulle ønske jeg kunne jobbe, men sånn er ikke realiteten dessverre  

Anonymkode: a95a2...f89

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er ikke jeg ufør, men på AAP. Jeg har også følt på akkurat det der, men pleier å si hva slags utdannelse jeg har og at jeg ikke jobber nå på grunn av langvarig sykdom. «I mellom jobber» er jo bare en parfymert utgave av «ingen arbeidsgiver vil ta i meg med ildtang», så det uttrykket passer ikke i det hele tatt, synes jeg.  Spør de hva slags sykdom, så svarer jeg som regel at jeg har bl.a. utmattelse. Det er ikke usant, selv om jeg også har andre og større utfordringer enn akkurat det, da utmattelsen ikke er blant de aller tyngste. Ingen random person i et selskap har rett på sykehistorien min, og utmattelse er jo en av mange diagnoser som ikke synes utenpå, og hvor symptomene kan variere en del fra person til person.  

Anonymkode: bb704...a7a

Ja, man kan velge å være delvis ærlig og si at man ikke jobber nå pga sykdom (men har jobbet som/er utdannet som xxx). Og om de spør mer om hva slags sykdom, så kan man kanskje si at det er så kjedelig eller komplisert at det skal man ikke kjede folk med i et selskap (eller hvor man nå er). 

Som AB f89 sier, så er det slitsomt å lyve også. Da må man huske på hvem man har løyet til og hva man har sagt. Da blir det enda verre å innrømme at man er ufør senere, om man må treffe dem igjen.

 

Tusen takk for alle de fine svarene i denne tråden

Anonymkode: d6bfb...1df

[Tibbie]

Jeg har aldri vært ufør, men jeg skjønner likevel hvorfor det kan være ekkelt å svare ærlig. Jeg ville heller ikke vært helt comfy med det.

Hva om du bare sier at du har noen helseproblemer du jobber med nå? For det er jo sant. Om du får oppfølgingsspørsmål, så svarer du bare at "det er litt forskjellig småsaker, bare". Om jeg hadde fått det svaret, hadde jeg ikke spurt mer. Hadde tolket det som at du ikke vil dele mer eller at det er litt privat 

Når jeg spør folk hva de jobber med og de svarer at de er ufør, bruker jeg som regel ikke å spørre mer. Man aner jo ikke om det er noe så enkelt som fysiske problemer, eller om det er noe annet som er litt mer "skambelagt" for personen det gjelder.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Tibbie skrev:

Jeg har aldri vært ufør, men jeg skjønner likevel hvorfor det kan være ekkelt å svare ærlig. Jeg ville heller ikke vært helt comfy med det.

Hva om du bare sier at du har noen helseproblemer du jobber med nå? For det er jo sant. Om du får oppfølgingsspørsmål, så svarer du bare at "det er litt forskjellig småsaker, bare". Om jeg hadde fått det svaret, hadde jeg ikke spurt mer. Hadde tolket det som at du ikke vil dele mer eller at det er litt privat 

Når jeg spør folk hva de jobber med og de svarer at de er ufør, bruker jeg som regel ikke å spørre mer. Man aner jo ikke om det er noe så enkelt som fysiske problemer, eller om det er noe annet som er litt mer "skambelagt" for personen det gjelder.

Ja, så enkelt kan det også sies  Jeg har en tendens til å gjøre ting mer kompliserte enn de behøver å være. 

Anonymkode: d6bfb...1df

[minister-mio]

Folk er frekke som spør hvorfor når du sier du ikke jobber.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, minister-mio skrev:

Folk er frekke som spør hvorfor når du sier du ikke jobber.

Ja, mange er frekke og nysgjerrige. Jeg hadde aldri turt å spørre noen andre om det.

Anonymkode: d6bfb...1df