Hvordan var det å være skilsmisse barn for deg?

[MockingJay]

Vet ikke om veien går dit hen for oss nå, men jeg reflekterer hvertfall litt over hvordan det var å være skilsmisse barn for meg selv hvertfall. 

Mine foreldre var aldri gift da, og var mye 'av og på', pluss ingen stabil samværsordning og husker en mye fortvilet mamma. Viste ikke om jeg var skilsmisse barn eller ei og ingen snakket til oss om det. 

Ser for meg at om man går fra hverandre, så må det være virkelig og stabilt. Ingen vingling, og faste ordninger. Men jeg vet jo ikke om det er noe løsning heller, kanskje noen liker det fleksibelt som når de besøker en bestemor feks? 

Derfor lurer jeg altså på, hvordan var det å være et skilsmisse barn for deg, og hva gjorde at du følte det slik du følte det? 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt noe problem med å være skilsmissebarn. Men foreldrene mine skiltes for godt og som venner. Kommunikasjonen har alltid vært god mellom de. Vi hadde faste samværsrutiner, men når vi ble eldre fikk vi bestemme mer og mer selv. Det kom litt av seg selv, men vi måtte avklare på forhånd da.

Anonymkode: 4ccbf...c3e

[Prestekragen]

Jeg hadde heller ikke noe problem med skilte foreldre. Jeg syns det var rart før jeg ble forklart hvorfor ditten og datten skjedde, men da jeg fikk en ordentlig forklaring når jeg ble litt eldre, så skjønte jeg det, og det har aldri vært noe rart siden. Nå skal det sies at jeg ikke har kontakt med faren min i dag, og heller ikke noe særlig siden de ble skilt for ca 13 år siden.

[MockingJay]

8 minutter siden, Prestekragen skrev:

Jeg hadde heller ikke noe problem med skilte foreldre. Jeg syns det var rart før jeg ble forklart hvorfor ditten og datten skjedde, men da jeg fikk en ordentlig forklaring når jeg ble litt eldre, så skjønte jeg det, og det har aldri vært noe rart siden. Nå skal det sies at jeg ikke har kontakt med faren min i dag, og heller ikke noe særlig siden de ble skilt for ca 13 år siden.

Hvor dyp forklaring fikk du? Om jeg kan spørre? 

[AnonymBruker]

Jeg var 16 år og veldig umoden. Mamma og pappa forandret seg totalt og jeg mistet familien min. Nå har pappa en ny familie, og mamma er enda bitter.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så umoden og en angst full unge. For da hadde det sikkert gått bedre.Men mamma forandret seg fra å være det nermeste jeg hadde til å være helt ustabil og egoistisk. Pappa gikk fra å være skummel sint til en mer rolig fyr. 

Og de tenkte ikke at dette var fælt for meg og min søster siden vi var så gamle. Men alle er forskjellige.

Anonymkode: 9f79e...064

[SlemUlv]

For meg betydde det at foreldrene mine bare kranglet når de være i nærheten av hverandre.. og ikke hver dag. 

 

[AnonymBruker]

Det var ikke bra, i det hele tatt. Jeg var så liten at jeg ikke har visst om annet. Mye bitterhet og anklagelser mellom mine foreldre. Jeg har nå et relativt distansert forhold til min mor da all hennes bitterhet ødela mye, jeg innså det først når jeg ble eldre. 

Det er en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn selv. 

Anonymkode: 14195...bd8

[AnonymBruker]

Det var utrolig deilig. Det eneste jeg var litt bitter over var at det ikke skjedde tidligere. Da hadde jeg fått en mye bedre barndom. Nå er det jo ganske åpenbart at utgangspunktet i min situasjon var ganske ille, så det er nok ikke helt det svaret du søker. 

I en situasjon der begge foreldre er involvert etter skilsmissen er nok et godt samarbeid samt en god relasjon mellom partene optimalt. Halvsøskenene mine gikk gjennom dette, og de har heller ingen vonde minner fra skilsmissen mellom deres foreldre. Nå var det imidlertid bare én av foreldrene som hadde det primære oppdrageransvaret. 

Jeg tror det er mange foreldre som lar sine følelser gå over barnas beste. Det er ikke vanskelig å forstå ved stygge samlivsbrudd. Samtidig synes jeg det er vanskelig å forstå at de ikke klarer å legge dette til side for barnas skyld. Akkurat dét har jeg lite respekt for. 

Anonymkode: f1f7e...d10

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var mellom 1 og 2 år. De hadde vært sammen siden tenårene, og var midt i 20- årene da de skilte seg. 

Mamma hadde hovedomsorg, og jeg var hos pappa 1 (noen ganger 2) helg pr mnd. Og litt i ferier. Avtalen var egentlig annenhver helg og en dag i uka, men han bodde flere år et annet sted i landet, så det lot seg ikke gjøre. 

Jeg hadde det trygt hos mamma og hun giftet seg på nytt da jeg var 6 år. Så stefaren min ble en viktig del av hverdagen min. Jeg hadde dessverre ikke så god tilknytning til pappa. Dermed tror jeg samværet med ham fra jeg var så liten (2 år) har gjort mer skade enn det har gjort meg bra. Jeg var for liten, tror jeg. Jeg hadde jevnlig samvær med pappa hele oppveksten, men vi kjente ikke hverandre. Følte ikke trygghet sammen med han. Han fikk også ny familie etterhvert, og jeg følte meg mer ivaretatt av samboeren hans enn av han. Først i voksen alder fikk vi et godt, nærere forhold.

Ellers har jeg sjelden tenkt at mamma og pappa fortsatt skulle vært sammen. Jeg skjønte tidlig at ting var bedre slik de var, og jeg fikk jo en "ny" far i min stefar. Men jeg var jo veldig liten da de gikk fra hverandre. 

Anonymkode: 2ffac...5cc

[AnonymBruker]

Skilsmissebarn skrives i et ord. 

Anonymkode: 54e78...311

[Gjest Benja Golden]

Mine foreldre skilte seg da jeg var godt voksen. Og jeg synes det var bra mamma burde ha skilt seg fra den idioten for lenge siden.  Så jeg er ikke skilsmissebarn ( siden man er jo ikke det når foreldrene skiller seg som voksne ) men ingenting ville ha gledet meg mer enn om jeg var det.

[Gjest Catalina Culès]

Var ungdom når de skilte seg, men syns det var en befrielse,for min far var en manipulerende psykopat.

Så det hadde ikke vært meg i mot at de hadde skilt seg når jeg var et lite barn.

[AnonymBruker]

Hadde det ikke hvert for mine foreldre og familiens fiendtlighet ovenfor hverandre så ville den hvert flott. I dag veldig opptatt av et godt samarbeid med min eks og at vi er gode venner pga våres barn. All familie som må prate negativt om meg eller far får klar beskjed om å holde munn eller så kan de holde seg unna oss og barna. 

 

Anonymkode: 2aab2...643

[infectedsopp]

De skilte seg da jeg var 13/14, fredeligere i heimen ble det, men det var slitsomt å bytte hjem hver uke.

[Prestekragen]

15 timer siden, MockingJay skrev:

Hvor dyp forklaring fikk du? Om jeg kan spørre? 

Jeg fikk vite det meste da det skjedde, men litt og litt etterhvert etter det, mer detaljer og snakk som kanskje passer best når man blir mer voksen.

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg det året jeg fylte 16. Jeg orket ikke all dramaet, frem og tilbake situasjonen så jeg flyttet for meg selv. 

Anonymkode: 32690...369

[cerruti]

Fra å tilsynelatende være en happy family, ble alt kaos. Foreldrene mine kranglet om alt da bruddet var et faktum. 20 år etter er det full isfront, og de veksler ikke ett ord i dåp til barnebarn feks. Utrolig trist da det skjedde og fortsatt. Vi var 10 og 14. Tror det har preget meg masse. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, MockingJay skrev:

Vet ikke om veien går dit hen for oss nå, men jeg reflekterer hvertfall litt over hvordan det var å være skilsmisse barn for meg selv hvertfall. 

Mine foreldre var aldri gift da, og var mye 'av og på', pluss ingen stabil samværsordning og husker en mye fortvilet mamma. Viste ikke om jeg var skilsmisse barn eller ei og ingen snakket til oss om det. 

Ser for meg at om man går fra hverandre, så må det være virkelig og stabilt. Ingen vingling, og faste ordninger. Men jeg vet jo ikke om det er noe løsning heller, kanskje noen liker det fleksibelt som når de besøker en bestemor feks? 

Derfor lurer jeg altså på, hvordan var det å være et skilsmisse barn for deg, og hva gjorde at du følte det slik du følte det? 

50/50, samme nabolag, god stemning og kommunikasjon, dobbelt med goder og ferier, fin oppfølging med lekser og livet generelt hos både mor og far - ville ikke ha hatt det annerledes!

Så aldri noe til nye partnere, antar mor og far av respekt for barna holdt disse unna.

 

 

 

Anonymkode: 490c9...69f

[AnonymBruker]

16 timer siden, MockingJay skrev:

Vet ikke om veien går dit hen for oss nå, men jeg reflekterer hvertfall litt over hvordan det var å være skilsmisse barn for meg selv hvertfall. 

Mine foreldre var aldri gift da, og var mye 'av og på', pluss ingen stabil samværsordning og husker en mye fortvilet mamma. Viste ikke om jeg var skilsmisse barn eller ei og ingen snakket til oss om det. 

Ser for meg at om man går fra hverandre, så må det være virkelig og stabilt. Ingen vingling, og faste ordninger. Men jeg vet jo ikke om det er noe løsning heller, kanskje noen liker det fleksibelt som når de besøker en bestemor feks? 

Derfor lurer jeg altså på, hvordan var det å være et skilsmisse barn for deg, og hva gjorde at du følte det slik du følte det? 

Problemet mange møter er at du kun kan kontrollere deg selv og hvordan du håndterer det angående barna. Uansett hvor gode hensiktene og ønsket om stabilitet og samarbeid for barna er når der skiller dere, så kan dette forandre seg.
Spesielt når dere møter nye partnere, som også ofte har med seg sine barn og familier.

Anonymkode: 4ab8b...059