Et liv uten familie rundt seg, en annerledes sorg

[Skifer]

Et liv uten familie, en sorg som aldri helt forsvinner

 

Jeg undres jo litt, er det flere som kjenner seg igjen ?

 

Jeg er 37 år gammel og har en datter på 14 år. Helt siden hun var tre mnd gammel har jeg hatt forsørgeransvaret for henne alene. Vi har alltid hatt et sterkt bånd og jeg får ofte høre at jeg er verdens beste mamma som er snill og tilstede og støtter i gode og vanskelige situasjoner. Ja jeg er trygg på at jeg er en god mamma og at datteren min har det bra. Hun er ikke vant til noe annet liv enn å vokse opp med bare mamma. Pappa finnes i livet hennes noen få ganger i året. Jeg har brukt mange år på å snakke med han om hvor viktig det er å være til stedet i datterens liv. Dessverre gjelder dette besteforeldre også.

Jeg har vokst opp med foreldre som har hatt nok med sitt eget, en mor med psykiske problemer og en far som drakk for å føle seg bedre, fysisk og psykisk vold. Det var en forferdelig oppvekst til tider som jeg har lært mye av, på godt og vondt. Jeg visste tidlig som barn at jeg ikke burde ha det slik, dessverre tok ingen tak i det selv om mange visste.

I dag ser jeg på fortiden som en ressurs jeg kan bruke til å hjelpe og forstå andre. Min far ble innhentet av alkoholens konsekvenser og døde for noen år siden. Jeg har ikke hatt kontakt med han siden han stod med knyttneven og kastet meg ut som 19 åring. Min mor har alvorlig personlighetsforstyrrelser og blir verre jo eldre hun blir. Til tross for stadig trakassering og stikk fra min mor har jeg forsøkt å skaffe hjelp for henne i form av å be psykiatrisk sykepleier i kommunen om å besøke og være til stede for henne når hun trenger det. Hun er hyggelig og omgjengelig med fremmede, ikke sine barn. Det er nemlig slik at min mor også har psykopatiske trekk, hun klarer ikke la være å såre meg. Det er nok en uforståelig tanke for mange, at din egen mor alltid rakker ned på deg og alltid fremhever seg selv som flinkest og best i alt. Slik har det alltid vært.

Motstridende nok har jeg alltid hatt en sterk psyke og mye empati for andre mennesker. Jeg vet det plager min mor at jeg og min datter har et godt forhold. Det er jo bare trist. Men min mor er også et menneske, hun trenger at noen bryr seg, det må bare være noen andre enn meg og min bror.

Jeg har en bror som er en del år eldre enn meg, han og jeg vokste ikke opp sammen men vi har dessverre de samme opplevelsene. Han har jammen ikke hatt det godt han heller. Men vi har klart oss og er begge bevisste på hvordan et barn ikke skal ha det.Min bror og jeg bor langt fra hverandre og har aldri hatt et spesielt nært forhold, men vi snakker ofte på telefonen. Han lider nok litt av «det er mye lenger til deg enn til meg»-syndromet. Men hva kan jeg si, han vet heller ikke hva det vil si å ha en familie rundt seg.

 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en familie å være sammen med, det er en lidelse uten like å se og høre om alle som blir invitert hjem av sine. Bare tanken på å ha noen å feire jul, påske,17 mai osv, med, det må være fint. Det er vondt at jeg ikke kan tilby min datter dette. Alle skoleavslutninger, foreldremøter, bursdager og aktiviteter har det bare vært meg som har stilt opp, det er jo bare meg.

En kjæreste har jeg ikke funnet. Nå er man ikke mye ute blant folk når man har barn alene på heltid. De få jeg har møtt har enten vært nyskilt og desperate eller ute etter tilfeldig flørt. Det er ikke noe jeg ønsker meg akkurat. Derfor har jeg vært singel lenge, jeg våger ikke satse min datters trygge tilværelse mot noe usikkert og useriøst.

Hjemmet vårt har alltid vært et åpent hjem og det har vært mange barn på besøk her hos min datter opp gjennom årene. Det pussige er at samtlige har sagt at de liker seg best her, de synes min datter er heldig som bare bor med mamma. Jeg tenker årsaken er at det er et roligere tempo og mer oppmerksomhet her, ikke fordi det bare er en mamma. Min datter forteller om foreldre som ikke engang snakker med henne når hun er på besøk hos venninner, det er jo stikk motsatt her. Barn trenger å bli sett og føle seg trygge, dette er noe alle voksne bør sørge for overfor alle barn, sine egne og andres. Det er en grunn for at det finnes mer konflikter mellom voksne og barn noen steder, mens andre steder er det nærmest ingen. Det handler om hvordan man forholder seg til hverandre, i dette finnes et hav av nyanser og ingen fasit på hvordan skape trygge rammer.

 

Men jeg savner fremdeles familien jeg aldri har hatt. Det har resultert i de rareste tanker, som at jeg har tenkt på om det finnes en familie som mangler et voksent barn og barnebarn. Jeg kunne tenke meg å adoptere en slik snill og omgjengelig familie. Noen å bry seg om og noen som bryr seg om oss jentene her. Kan hende det høres rart ut, kan hende det ville vært rart, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har ønsket seg flere rundt seg.

Jeg har et godt liv og verdens beste datter, jeg har skaffet meg hus og hjem uten hjelp fra noen. Jeg klarer meg jo i grunn bra og kan både snekre, bygge, male og ordne alt som trengs i hus og hage. I mens par krangler om hva de må gjøre og hvem av de som skal gjøre det, så gjør jeg alt selv. Vi trives i hjemmet vårt, men tenk så koselig det hadde vært med en familie som kom på besøk av og til. Jeg baker kake og lager kaffe, det skal ikke stå på husverten i hvert fall.

 

Jeg håper ikke alt for mange har det som meg, men jeg vet om noen av dere og jeg vet hvordan det er. Det er vondt å føle at man ikke er elsket, at man er et barn, uansett alder, som ikke har noen som tenker på deg når det er bursdagen din, jul, som vet hva du gjør om dagene, som inviterer eller besøker deg.

Til deg vil jeg også si at du har styrke og ressurser i deg som du må finne frem, bruk de til å ta vare på deg selv og vær god mot deg selv. Det å være snill med seg selv og gjøre ting du liker å gjøre kan være beskyttende og skape en indre ro og trygghet.

At det som er vondt og sårt vil dukke opp med ujevne mellomrom er helt sikkert, det samme er de dagene du vil føle er gode dager.

 

Du er best når du er som du er!

 

[AnonymBruker]

Hei,

Du skriver veldig godt, og dette er nok gjenkjennelig for mange. Det er mange i din situasjon! I min beskjedne vennekrets, har jeg to som er i samme situasjon som deg. Som ikke har kontakt med foreldre/besteforeldre/søsken på grunn av at de er enebarn, og foreldrene er syke/døde. Og de har barn (en er alenemor, den andre har mann).

De innrømmer ofte at det gjør vondt å se og høre om andre som feirer jul med familien. Det er vondt å kjøpe bursdagsgaver til barna fra f.eks. bestemor og late som bestemor har tenkt på dem på bursdagen, når bestemor egentlig sitter alkoholisert i en ieilighet og har kuttet alle bånd til familien og ikke ofrer barnebarna en tanke på bursdagen.

Innimellom det vonde, finnes det muligheter. For eksempel er reservebesteforeldre en løsning som kan fungere. Ensomme eldre i nabolaget som heller ikke har familie i nærheten, som gjerne vil ha et lånt barnebarn å skjemme bort av og til. Som de kan ta med på kino eller ha på overnattingsbesøk. Jeg har sett eksempler på at dette kan fungere (selv om det tok litt tid å finne noen gjennom rette kanaler). Ta kontakt med kommunen, hør om det finnes et slikt tilbud. Evt. kan man henge opp lapp på et aktivitetssenter for eldre.

Noe annet som har fungert for folk jeg kjenner i din situasjon, er å gjøre noe for å hjelpe andre, rundt typiske familiehøytider (jul/påske). Det er andre som har det verre, som dere kan hjelpe! I allefall hvis barnet er gammelt nok til å være med. I min by finnes det suppekjøkken, noen kirker eller samlingssteder arrangerer julemiddager etc. Hvis man finner glede i å hjelpe til der, kan det bli en fin og verdifull juletradisjon som vil være givende for barnet.

Anonymkode: afbd8...d32

[AnonymBruker]

Felte nesten en tåre mens jeg satt å leste her. Dette var veldig gjenkjennelig for meg på mange måter. Det du skriver om at barnet ditt blir oversett av foreldrene når borte på besøk hos venner slo rett hjem. Dette skjedde når jeg en sjelden gang hadde venner på besøk, og en gang var det så ille at det resulterte i at en av dem ikke ville være venner noe mer. Vet ikke om det bare var dem eller om foreldrene hadde sagt noe. Skjønner det uansett godt, selv om det var vondt dengang.

Når jeg selv var borte på besøk tok en stund før jeg lærte å sette pris på at foreldrene til venner jeg besøkte forsøkte å få kontakt. Jeg var vant med at kontakt med voksne betydde kjefting og vold, så jeg ble jo stiv av skrekk og svarte ikke da de snakket til meg. Det endret seg heldigvis etterhvert som jeg lærte at dette var gode mennesker jeg kunne stole på:)

Men det å ikke ha noe familie er også noe jeg tenker mye på. Jeg ser med misunnelse på venner på facebook som tar barnebarnet med seg til bestemor, onkel, søskenbarn osv. som feirer milepæler på skolen, 17. mai, jul osv. sammen. Majoriteten av min familie er død, og de eneste som er igjen er min mor og min far som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. De skilte seg tidlig, drakk og slet med økonomi og diverse problemer. Nå er de så syke og har så dårlig råd de ikke kan kjøpe seg hjelpen de trenger(så mye for gratis helsehjelp). Feiringer sammen med dem reflekterte at alle forberedelser bare var ork, men i det minste kunne de drikke.

Så en av mine store frykter er jo nettopp å sitte alene med ett barn slik som du gjør ts. Men det høres jo ut som dere har det ganske bra, selv om dere ikke har så mye familie:) Jeg har ingen barn enda, men jeg vet jeg blir å angre om jeg ikke får i alle fall ett. Jeg har jo samboer, men det er jo statistisk sett stor sjanse for at det ikke holder i lengden. Og jeg jobber skift, så mens barnet er for lite til å passe på seg selv er jeg jo avhengig av å ha noen. Og der er jeg redd for å følge i min mors fotspor; de siste 10-15 årene har alle kjærestene hun hatt vært kjærester hun har bare for å kunne få hjelp av noen, ikke for at hun er glad i dem. Og de fleste av dem har ikke akkurat behandlet henne godt. Jeg har bodd et annet sted pga studier, og hun bor på landet hvor det er for få jobber innen det jeg er utdannet som, ellers skulle jeg hjulpet henne(hun trenger det enn så lenge mer enn min far).

Det er en rar følelse å føle seg forpliktet til å hjelpe noen du hater, men som du føler deg skyldig for å hate. Det er tabu å hate mamma. Folk reagerer ofte med avsky over hvordan jeg kan føle sånn ovenfor min mor, uavhengig av hva hun har gjort. g jeg er så stygg og fæl. Men jeg kan liksom ikke fortelle detaljer heller synes jeg.

Men det du skriver om å adoptere en familie som mangler et voksent barn og barnebarn er ikke en så dum tanke. Det er mange voksne og eldre som er ensomme, og som sikkert vil sette stor pris på å få besøk eller dra på besøk. Kanskje særlig de som er på sykehjem. Du kan prøve å ta kontakt med stiftelsen livsglede for eldre Kanskje sertifiserte livsglede sykehjem der du bor.

Synes du reflekterer godt og gjør deg mange varierte tanker. Jeg er spent på resten av svarene du får. Alt det beste til deg og datteren din:)

Anonymkode: 9b236...350

[AnonymBruker]

Jeg rekker ikke skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vil bare si at det er flere som har det slik. Heldigvis har dere hverandre og tross alt har du en bror (enebarn som er vokst opp under slike forhold har det ofte tøft med at de ikke har noen andre å snakke med om dette). 

Har et par venninner i samme sit; hun ene (foreldrene døde, et søsken som bor langt unna, og barnets far langt unna), har vært veldig flink og heldig som har funnet seg venner venninner (med og uten egne barn, de fleste single som de feirer merkedager med). Hun andre er skilt med en sønn, søsken boende lenger unna og et noenlunde OK samarbeid m faren, også hun er flink til å pleie vennskap, stille opp når noen trenger det, bidra til fellesskapet når hun inviteres med barnet sitt. En tredje har barn men null kontakt med faren, får støtte av egne foreldre, men de er gamle. Ingen søsken. Hun også teamer opp med andre småbarnsforeldre. Har du noen mulighet for å slå deg sammen med andre aleneforeldre - med eller uten samarbeid med far? Treffe noen gjennom verv og aktiviteter ditt barn er med på feks? Dere høres jo ut som en fin liten familie så å adoptere besteforeldre elle få vennefamilie burde jo være mulig..?!

klem ❤️

Anonymkode: 257c2...be8

[Skifer]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Du skriver veldig godt, og dette er nok gjenkjennelig for mange. Det er mange i din situasjon! I min beskjedne vennekrets, har jeg to som er i samme situasjon som deg. Som ikke har kontakt med foreldre/besteforeldre/søsken på grunn av at de er enebarn, og foreldrene er syke/døde. Og de har barn (en er alenemor, den andre har mann).

De innrømmer ofte at det gjør vondt å se og høre om andre som feirer jul med familien. Det er vondt å kjøpe bursdagsgaver til barna fra f.eks. bestemor og late som bestemor har tenkt på dem på bursdagen, når bestemor egentlig sitter alkoholisert i en ieilighet og har kuttet alle bånd til familien og ikke ofrer barnebarna en tanke på bursdagen.

Innimellom det vonde, finnes det muligheter. For eksempel er reservebesteforeldre en løsning som kan fungere. Ensomme eldre i nabolaget som heller ikke har familie i nærheten, som gjerne vil ha et lånt barnebarn å skjemme bort av og til. Som de kan ta med på kino eller ha på overnattingsbesøk. Jeg har sett eksempler på at dette kan fungere (selv om det tok litt tid å finne noen gjennom rette kanaler). Ta kontakt med kommunen, hør om det finnes et slikt tilbud. Evt. kan man henge opp lapp på et aktivitetssenter for eldre.

Noe annet som har fungert for folk jeg kjenner i din situasjon, er å gjøre noe for å hjelpe andre, rundt typiske familiehøytider (jul/påske). Det er andre som har det verre, som dere kan hjelpe! I allefall hvis barnet er gammelt nok til å være med. I min by finnes det suppekjøkken, noen kirker eller samlingssteder arrangerer julemiddager etc. Hvis man finner glede i å hjelpe til der, kan det bli en fin og verdifull juletradisjon som vil være givende for barnet.

Anonymkode: afbd8...d32

Hei! Takk for fin tilbakemelding. Det er flott at du engasjerer deg og kan føle med dine venner som av ulike grunner også kjenner på denne typen sorg. Det finnes jo ingen fasit på lindring,det er nok individuelt. Men jeg tenker du har rett i at man kan bruke seg selv som en ressurs og gjennom det få en god følelse av å hjelpe andre. Selv er jeg Sosionom og besøksvenn for ensomme eldre i kommunen Jeg har også samtaler med en del av ungdommene og deres foreldre som kommer innom dette huset med jevne mellomrom. Jeg har mer enn nok hjerterom til alle som trenger det.

Men det var denne familien da, det er nok et tomrom som ikke kan fylles med noe annet.

[AnonymBruker]

Kjære deg TS,

Det er mange ensomme eldre i verden. Hva med å være frivillig da? 

Anonymkode: 384a1...583

[Skifer]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Felte nesten en tåre mens jeg satt å leste her. Dette var veldig gjenkjennelig for meg på mange måter. Det du skriver om at barnet ditt blir oversett av foreldrene når borte på besøk hos venner slo rett hjem. Dette skjedde når jeg en sjelden gang hadde venner på besøk, og en gang var det så ille at det resulterte i at en av dem ikke ville være venner noe mer. Vet ikke om det bare var dem eller om foreldrene hadde sagt noe. Skjønner det uansett godt, selv om det var vondt dengang.

Når jeg selv var borte på besøk tok en stund før jeg lærte å sette pris på at foreldrene til venner jeg besøkte forsøkte å få kontakt. Jeg var vant med at kontakt med voksne betydde kjefting og vold, så jeg ble jo stiv av skrekk og svarte ikke da de snakket til meg. Det endret seg heldigvis etterhvert som jeg lærte at dette var gode mennesker jeg kunne stole på:)

Men det å ikke ha noe familie er også noe jeg tenker mye på. Jeg ser med misunnelse på venner på facebook som tar barnebarnet med seg til bestemor, onkel, søskenbarn osv. som feirer milepæler på skolen, 17. mai, jul osv. sammen. Majoriteten av min familie er død, og de eneste som er igjen er min mor og min far som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. De skilte seg tidlig, drakk og slet med økonomi og diverse problemer. Nå er de så syke og har så dårlig råd de ikke kan kjøpe seg hjelpen de trenger(så mye for gratis helsehjelp). Feiringer sammen med dem reflekterte at alle forberedelser bare var ork, men i det minste kunne de drikke.

Så en av mine store frykter er jo nettopp å sitte alene med ett barn slik som du gjør ts. Men det høres jo ut som dere har det ganske bra, selv om dere ikke har så mye familie:) Jeg har ingen barn enda, men jeg vet jeg blir å angre om jeg ikke får i alle fall ett. Jeg har jo samboer, men det er jo statistisk sett stor sjanse for at det ikke holder i lengden. Og jeg jobber skift, så mens barnet er for lite til å passe på seg selv er jeg jo avhengig av å ha noen. Og der er jeg redd for å følge i min mors fotspor; de siste 10-15 årene har alle kjærestene hun hatt vært kjærester hun har bare for å kunne få hjelp av noen, ikke for at hun er glad i dem. Og de fleste av dem har ikke akkurat behandlet henne godt. Jeg har bodd et annet sted pga studier, og hun bor på landet hvor det er for få jobber innen det jeg er utdannet som, ellers skulle jeg hjulpet henne(hun trenger det enn så lenge mer enn min far).

Det er en rar følelse å føle seg forpliktet til å hjelpe noen du hater, men som du føler deg skyldig for å hate. Det er tabu å hate mamma. Folk reagerer ofte med avsky over hvordan jeg kan føle sånn ovenfor min mor, uavhengig av hva hun har gjort. g jeg er så stygg og fæl. Men jeg kan liksom ikke fortelle detaljer heller synes jeg.

Men det du skriver om å adoptere en familie som mangler et voksent barn og barnebarn er ikke en så dum tanke. Det er mange voksne og eldre som er ensomme, og som sikkert vil sette stor pris på å få besøk eller dra på besøk. Kanskje særlig de som er på sykehjem. Du kan prøve å ta kontakt med stiftelsen livsglede for eldre Kanskje sertifiserte livsglede sykehjem der du bor.

Synes du reflekterer godt og gjør deg mange varierte tanker. Jeg er spent på resten av svarene du får. Alt det beste til deg og datteren din:)

Anonymkode: 9b236...350

Hei! Takk for fin tilbakemelding og tanker om hvordan du har det. Ja det er jo rart å oppleve voksne som snille når man selv ikke opplever det i eget hjem i like stor grad. Det at du er redd for å bli som din mor er faktisk noe du kan velge. Jeg valgte å bli stikk motsatt av min mor, nettopp fordi jeg ikke vil være som henne. Nei jeg synes ikke det er stygt sagt, det er jo sant. Jeg har aldri vært glad i min mor, det er trist, men sånn er det. Det er noe med opplevelse av å bli behandlet dårlig over tid som hindrer at man blir glad i den andre, det gjelder også ens egne foreldre.Man må gjøre seg fortjent til å oppleves som en god forelder for sine barn, og det skal jo ikke så fryktelig mye mer til enn omsorg, oppmerksomhet, gode samtaler og tilstedeværelse.

Jeg tenker vi skal være glad for at vi har evne til samvittighet overfor de vi ikke føler fortjener det, men som vi likevel hjelper. 

Jeg forstår godt at du er redd for å bli alene med et barn, men når det barnet først er til stede i denne verden så vil nok denne fryktet etter hvert bli svakere. En ting er jeg sikker på , det finnes alltid en løsning. Vi har klart oss, uten hjelp med pass fra noen andre enn barnehage og skolevenninner de få gangene det har vært behov for det. Men akkurat jobber som innebærer skift/turnus kan nok være vanskeligere ja.

Jeg håper du og din samboer får et godt og langt liv sammen. Og husk: du er ikke din mor! 

[Skifer]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg rekker ikke skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vil bare si at det er flere som har det slik. Heldigvis har dere hverandre og tross alt har du en bror (enebarn som er vokst opp under slike forhold har det ofte tøft med at de ikke har noen andre å snakke med om dette). 

Har et par venninner i samme sit; hun ene (foreldrene døde, et søsken som bor langt unna, og barnets far langt unna), har vært veldig flink og heldig som har funnet seg venner venninner (med og uten egne barn, de fleste single som de feirer merkedager med). Hun andre er skilt med en sønn, søsken boende lenger unna og et noenlunde OK samarbeid m faren, også hun er flink til å pleie vennskap, stille opp når noen trenger det, bidra til fellesskapet når hun inviteres med barnet sitt. En tredje har barn men null kontakt med faren, får støtte av egne foreldre, men de er gamle. Ingen søsken. Hun også teamer opp med andre småbarnsforeldre. Har du noen mulighet for å slå deg sammen med andre aleneforeldre - med eller uten samarbeid med far? Treffe noen gjennom verv og aktiviteter ditt barn er med på feks? Dere høres jo ut som en fin liten familie så å adoptere besteforeldre elle få vennefamilie burde jo være mulig..?!

klem ❤️

Anonymkode: 257c2...be8

Hei! Takk for fin tilbakemelding. Det er så fint at også de som kjenner noen som har det slik svarer og reflekterer over venners livssituasjon. Dine venner har en god venn i deg som bruker tid på å skrive om deres situasjon.

Jeg og min bror vokste opp som alenebarn, vi husker ikke hverandre noe særlig fra oppveksten. Delvis på grunn av traume, delvis på grunn av stor aldersforskjell og resten fordi vi aldri var samlet som familie. Men i godt voksen alder har vi tatt opp kontakten igjen, heldigvis. Det er nok ikke så mange aleneforeldre her jeg bor dessverre, men der det er mulig er det jo en fantastisk mulighet. Jeg har venner med barn og noen av de er blitt aleneforeldre, men de har samtlige familie. Det er nok litt tendenser i bygda jeg bor i at en alenemor er litt skummel å bli kjent med. Bygdenorge er ikke alltid inkluderende. Jeg har alltid lagt til rette for sammenkomster for alle barna, med foreldre. Dessverre er ikke dette initiativ mange viser tilbake. 

Du har helt rett i at vi er en fin liten familie. Det er mange, mange som har det fryktelig mye verre

 

[Skifer]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg TS,

Det er mange ensomme eldre i verden.Hva med å være frivillig da? 

Anonymkode: 384a1...583

Ja det er dessverre det, mange som ikke har en eneste en i hele verden.Jeg er en del av besøkstjenesten, frivillig besøksvenn for eldre

[AnonymBruker]

Så fint du skriver, og som jeg kjenner meg igjen. Jeg har mann og to barn, vi bor også på bygda. Vi har etter hvert fått et visst nettverk i naboer og venner, men samtlige har familie å være med i helger og høytider. Vi er en velfungerende og fin liten kjernefamilie, jeg har en god mann og to fine jenter. Vi er veldig sammensveiset. Men jeg bærer på et evig savn av tilstedeværende onkler,  tanter og besteforeldre. De fins, men bryr seg dessverre ikke nok til å komme på besøk. Har nok med sitt. Barna våre har det bra, og alle sier jeg har ikke rett til å klage, men dette savnet bærer jeg med meg dessverre. Å finne reservebesteforeldre er vanskelig, vi prøvde noen år, men kom borti andre kontaktsøkende som ikke var positive personer å ha i livene våre. Alkoholproblemer og andre udefinerte utfordringer. Så vær litt forsiktig m hvem du involverer i livene deres! Egentlig skulle det vært 'organisert' en måte for folk å finne hverandre. Utfordringen bli at det kan kreve mye å sørge for at det er seriøse mennesker m gode hensikter som registrerer seg. 

Anonymkode: 10a9f...940

[TinaChristina]

[Skifer]

På 4.10.2016 den 8.39, AnonymBruker skrev:

Så fint du skriver, og som jeg kjenner meg igjen. Jeg har mann og to barn, vi bor også på bygda. Vi har etter hvert fått et visst nettverk i naboer og venner, men samtlige har familie å være med i helger og høytider. Vi er en velfungerende og fin liten kjernefamilie, jeg har en god mann og to fine jenter. Vi er veldig sammensveiset. Men jeg bærer på et evig savn av tilstedeværende onkler,  tanter og besteforeldre. De fins, men bryr seg dessverre ikke nok til å komme på besøk. Har nok med sitt. Barna våre har det bra, og alle sier jeg har ikke rett til å klage, men dette savnet bærer jeg med meg dessverre. Å finne reservebesteforeldre er vanskelig, vi prøvde noen år, men kom borti andre kontaktsøkende som ikke var positive personer å ha i livene våre. Alkoholproblemer og andre udefinerte utfordringer. Så vær litt forsiktig m hvem du involverer i livene deres! Egentlig skulle det vært 'organisert' en måte for folk å finne hverandre. Utfordringen bli at det kan kreve mye å sørge for at det er seriøse mennesker m gode hensikter som registrerer seg. 

Anonymkode: 10a9f...940

Hei! Takk for fint svar.

Det første jeg vil si til deg er at selvfølgelig har du rett til å klage. Jeg synes det er respektløst og nedlatende å si til et annet menneske at de ikke har rett til å klage, ikke har rett til å kjenne på vonde følelser i forhold til hva det enn skal være. Hva som er sårt og vondt for den enkelte er ikke noe andre skal avgjøre, du eier dine tanker og følelser. 

Det er vondt å ha familie som kun er " familie". Jeg er enig med deg at det burde være mer fokus på dette i form av en "organisert" og seriøs kontaktarena. Det finnes dessverre ikke. Kunne tenke meg å starte noe slikt, men som du er inne på så ser jeg ikke for meg en måte å luke ut useriøse og de med uærlige hensikter.

Trist at dere ikke fant noen gode reservebesteforeldre, men endte opp med mennesker som trenger hjelpeapparatet og ikke er en gjensidig ressurs. Jeg tenker mange her vil være skeptisk andre veien også og stiller spørsmålstegn til hvorfor man ikke har en familie i form av foreldre, tanter og onkler osv som man har god kontakt med. Noen er nok redd for at det har økonomiske hensikter, og det kan jo hende er tilfelle for noen.

Det handler om verdier, den typen verdier som handler om omsorg og omtanke, samt det å dele flere sider av livet ditt med noen du er trygg på er der for akkurat deg og dine og vil deg vell.

Jeg har ikke tall på alle tilstelninger på skole og fritidsaktiviteter hvor jeg står mutters alene mens det vimser glade besteforeldre,tanter og onkler rundt meg sammen med sine. Det er klart det er sårt å ikke kunne tilby barnet sitt det samme. Men slik er det, det er dessverre ikke slik at alle som har barn bryr seg om de. Det må man bare akseptere.

Det er nok skepsis på begge sider her.  Jeg for min del er redd for å havne i situasjonen du beskriver som kontaktsøkende som ikke er positive mennesker å ha i livet sitt.

Jeg er glad på dine vegne at du og din mann har det godt sammen og at barna deres har det bra. Men jeg er enig med deg, dette savnet av øvrig familie er et savn som er tilstede uansett

 

 

[Skifer]

På 4.10.2016 den 8.50, CaramelDevil skrev:

[AnonymBruker]

På Wednesday, October 05, 2016 den 10.28, Skifer skrev:

Hei! Takk for fint svar.

Det første jeg vil si til deg er at selvfølgelig har du rett til å klage. Jeg synes det er respektløst og nedlatende å si til et annet menneske at de ikke har rett til å klage, ikke har rett til å kjenne på vonde følelser i forhold til hva det enn skal være. Hva som er sårt og vondt for den enkelte er ikke noe andre skal avgjøre, du eier dine tanker og følelser. 

Det er vondt å ha familie som kun er " familie". Jeg er enig med deg at det burde være mer fokus på dette i form av en "organisert" og seriøs kontaktarena. Det finnes dessverre ikke. Kunne tenke meg å starte noe slikt, men som du er inne på så ser jeg ikke for meg en måte å luke ut useriøse og de med uærlige hensikter.

Trist at dere ikke fant noen gode reservebesteforeldre, men endte opp med mennesker som trenger hjelpeapparatet og ikke er en gjensidig ressurs. Jeg tenker mange her vil være skeptisk andre veien også og stiller spørsmålstegn til hvorfor man ikke har en familie i form av foreldre, tanter og onkler osv som man har god kontakt med. Noen er nok redd for at det har økonomiske hensikter, og det kan jo hende er tilfelle for noen.

Det handler om verdier, den typen verdier som handler om omsorg og omtanke, samt det å dele flere sider av livet ditt med noen du er trygg på er der for akkurat deg og dine og vil deg vell.

Jeg har ikke tall på alle tilstelninger på skole og fritidsaktiviteter hvor jeg står mutters alene mens det vimser glade besteforeldre,tanter og onkler rundt meg sammen med sine. Det er klart det er sårt å ikke kunne tilby barnet sitt det samme. Men slik er det, det er dessverre ikke slik at alle som har barn bryr seg om de. Det må man bare akseptere.

Det er nok skepsis på begge sider her.  Jeg for min del er redd for å havne i situasjonen du beskriver som kontaktsøkende som ikke er positive mennesker å ha i livet sitt.

Jeg er glad på dine vegne at du og din mann har det godt sammen og at barna deres har det bra. Men jeg er enig med deg, dette savnet av øvrig familie er et savn som er tilstede uansett

 

 

Du tenker veldig likt meg, og det er vel ikke så rart. Vi savner begge mye av det samme. Gode, nære og varige relasjoner som man kan ha gjensidig glede av. God grunn til å være skeptisk til hvem man involverer. Vi møtte f eks en dame via annonse i et blad. Hun ville så veldig gjerne være reservebestemor. Men når vi var sammen, brydde hun seg ikke døyt om barnet jeg da hadde. Hun ville rett og slett drikke kaffe og prate med meg om sin mislykka eks. På sikt gikk ikke dette... Hun var en veldig bitter og grinete dame som også var ensom. Hun trengte andre enn oss, og jeg sa det som det var, at det ikke var ny venninne til meg som var tanken m å få en reservebestemor. Deretter kom vi i kontakt med et ektepar i Oslo, som skrev et veldig hyggelig brev til oss. Vi hadde tenkt å ta kontakt med dem, men rakk aldri det. For 3 dager etter vi mottok brevet deres, kom det truende meldinger på tlf vår om hvorfor vi ikke svarte på brevet. De beskyldte oss for mye rart. De begynte også å ringe oss i rusa tilstand og opptre ufint. Veldig skremmende opplevelse og jeg var sjeleglad da de sluttet å ta kontakt. Etter det har jeg ikke turt å søke noen utvidet familie. Hvor bor dere?

Anonymkode: 10a9f...940

[H Smith]

På Friday, September 30, 2016 den 12.55, Skifer skrev:

Et liv uten familie, en sorg som aldri helt forsvinner

 

Jeg undres jo litt, er det flere som kjenner seg igjen ?

 

Jeg er 37 år gammel og har en datter på 14 år. Helt siden hun var tre mnd gammel har jeg hatt forsørgeransvaret for henne alene. Vi har alltid hatt et sterkt bånd og jeg får ofte høre at jeg er verdens beste mamma som er snill og tilstede og støtter i gode og vanskelige situasjoner. Ja jeg er trygg på at jeg er en god mamma og at datteren min har det bra. Hun er ikke vant til noe annet liv enn å vokse opp med bare mamma. Pappa finnes i livet hennes noen få ganger i året. Jeg har brukt mange år på å snakke med han om hvor viktig det er å være til stedet i datterens liv. Dessverre gjelder dette besteforeldre også.

Jeg har vokst opp med foreldre som har hatt nok med sitt eget, en mor med psykiske problemer og en far som drakk for å føle seg bedre, fysisk og psykisk vold. Det var en forferdelig oppvekst til tider som jeg har lært mye av, på godt og vondt. Jeg visste tidlig som barn at jeg ikke burde ha det slik, dessverre tok ingen tak i det selv om mange visste.

I dag ser jeg på fortiden som en ressurs jeg kan bruke til å hjelpe og forstå andre. Min far ble innhentet av alkoholens konsekvenser og døde for noen år siden. Jeg har ikke hatt kontakt med han siden han stod med knyttneven og kastet meg ut som 19 åring. Min mor har alvorlig personlighetsforstyrrelser og blir verre jo eldre hun blir. Til tross for stadig trakassering og stikk fra min mor har jeg forsøkt å skaffe hjelp for henne i form av å be psykiatrisk sykepleier i kommunen om å besøke og være til stede for henne når hun trenger det. Hun er hyggelig og omgjengelig med fremmede, ikke sine barn. Det er nemlig slik at min mor også har psykopatiske trekk, hun klarer ikke la være å såre meg. Det er nok en uforståelig tanke for mange, at din egen mor alltid rakker ned på deg og alltid fremhever seg selv som flinkest og best i alt. Slik har det alltid vært.

Motstridende nok har jeg alltid hatt en sterk psyke og mye empati for andre mennesker. Jeg vet det plager min mor at jeg og min datter har et godt forhold. Det er jo bare trist. Men min mor er også et menneske, hun trenger at noen bryr seg, det må bare være noen andre enn meg og min bror.

Jeg har en bror som er en del år eldre enn meg, han og jeg vokste ikke opp sammen men vi har dessverre de samme opplevelsene. Han har jammen ikke hatt det godt han heller. Men vi har klart oss og er begge bevisste på hvordan et barn ikke skal ha det.Min bror og jeg bor langt fra hverandre og har aldri hatt et spesielt nært forhold, men vi snakker ofte på telefonen. Han lider nok litt av «det er mye lenger til deg enn til meg»-syndromet. Men hva kan jeg si, han vet heller ikke hva det vil si å ha en familie rundt seg.

 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en familie å være sammen med, det er en lidelse uten like å se og høre om alle som blir invitert hjem av sine. Bare tanken på å ha noen å feire jul, påske,17 mai osv, med, det må være fint. Det er vondt at jeg ikke kan tilby min datter dette. Alle skoleavslutninger, foreldremøter, bursdager og aktiviteter har det bare vært meg som har stilt opp, det er jo bare meg.

En kjæreste har jeg ikke funnet. Nå er man ikke mye ute blant folk når man har barn alene på heltid. De få jeg har møtt har enten vært nyskilt og desperate eller ute etter tilfeldig flørt. Det er ikke noe jeg ønsker meg akkurat. Derfor har jeg vært singel lenge, jeg våger ikke satse min datters trygge tilværelse mot noe usikkert og useriøst.

Hjemmet vårt har alltid vært et åpent hjem og det har vært mange barn på besøk her hos min datter opp gjennom årene. Det pussige er at samtlige har sagt at de liker seg best her, de synes min datter er heldig som bare bor med mamma. Jeg tenker årsaken er at det er et roligere tempo og mer oppmerksomhet her, ikke fordi det bare er en mamma. Min datter forteller om foreldre som ikke engang snakker med henne når hun er på besøk hos venninner, det er jo stikk motsatt her. Barn trenger å bli sett og føle seg trygge, dette er noe alle voksne bør sørge for overfor alle barn, sine egne og andres. Det er en grunn for at det finnes mer konflikter mellom voksne og barn noen steder, mens andre steder er det nærmest ingen. Det handler om hvordan man forholder seg til hverandre, i dette finnes et hav av nyanser og ingen fasit på hvordan skape trygge rammer.

 

Men jeg savner fremdeles familien jeg aldri har hatt. Det har resultert i de rareste tanker, som at jeg har tenkt på om det finnes en familie som mangler et voksent barn og barnebarn. Jeg kunne tenke meg å adoptere en slik snill og omgjengelig familie. Noen å bry seg om og noen som bryr seg om oss jentene her. Kan hende det høres rart ut, kan hende det ville vært rart, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har ønsket seg flere rundt seg.

Jeg har et godt liv og verdens beste datter, jeg har skaffet meg hus og hjem uten hjelp fra noen. Jeg klarer meg jo i grunn bra og kan både snekre, bygge, male og ordne alt som trengs i hus og hage. I mens par krangler om hva de må gjøre og hvem av de som skal gjøre det, så gjør jeg alt selv. Vi trives i hjemmet vårt, men tenk så koselig det hadde vært med en familie som kom på besøk av og til. Jeg baker kake og lager kaffe, det skal ikke stå på husverten i hvert fall.

 

Jeg håper ikke alt for mange har det som meg, men jeg vet om noen av dere og jeg vet hvordan det er. Det er vondt å føle at man ikke er elsket, at man er et barn, uansett alder, som ikke har noen som tenker på deg når det er bursdagen din, jul, som vet hva du gjør om dagene, som inviterer eller besøker deg.

Til deg vil jeg også si at du har styrke og ressurser i deg som du må finne frem, bruk de til å ta vare på deg selv og vær god mot deg selv. Det å være snill med seg selv og gjøre ting du liker å gjøre kan være beskyttende og skape en indre ro og trygghet.

At det som er vondt og sårt vil dukke opp med ujevne mellomrom er helt sikkert, det samme er de dagene du vil føle er gode dager.

 

Du er best når du er som du er!

 

Steike ta for et innlegg! Du skriver suverent, og tar opp et ømfintlig tema. Jeg synes du først og fremst skal være stolt for at du lager et godt hjem for datteren din. Skjønner at du ønsker flere nære familiepersoner for henne, men i blant får vi utdelt de kortene vi har, og vi må bare gjøre det beste ut av det. Og du er jo bare 37, ingen grunn for å gi opp i forhold til å få/ha større familie i framtiden!

[Skifer]

På 6.10.2016 den 22.16, AnonymBruker skrev:

Du tenker veldig likt meg, og det er vel ikke så rart. Vi savner begge mye av det samme. Gode, nære og varige relasjoner som man kan ha gjensidig glede av. God grunn til å være skeptisk til hvem man involverer. Vi møtte f eks en dame via annonse i et blad. Hun ville så veldig gjerne være reservebestemor. Men når vi var sammen, brydde hun seg ikke døyt om barnet jeg da hadde. Hun ville rett og slett drikke kaffe og prate med meg om sin mislykka eks. På sikt gikk ikke dette... Hun var en veldig bitter og grinete dame som også var ensom. Hun trengte andre enn oss, og jeg sa det som det var, at det ikke var ny venninne til meg som var tanken m å få en reservebestemor. Deretter kom vi i kontakt med et ektepar i Oslo, som skrev et veldig hyggelig brev til oss. Vi hadde tenkt å ta kontakt med dem, men rakk aldri det. For 3 dager etter vi mottok brevet deres, kom det truende meldinger på tlf vår om hvorfor vi ikke svarte på brevet. De beskyldte oss for mye rart. De begynte også å ringe oss i rusa tilstand og opptre ufint. Veldig skremmende opplevelse og jeg var sjeleglad da de sluttet å ta kontakt. Etter det har jeg ikke turt å søke noen utvidet familie. Hvor bor dere?

Anonymkode: 10a9f...940

Det er såpass ja, en kan jo lure på hva som får enkelte til å tikke noen ganger. Verden er full av ulike virkelighetsoppfatninger, så det å finne likesinnede er nok ikke like enkelt bestandig. Det var nå bra dere ikke rakk å svare dette brevet slik at denne mindre hyggelige siden ved disse kom frem tidsnok.

Det er vanskelig å ikke være skeptisk til folk i dag, særlig over nett, og det tenker jeg man i høyeste grad skal være. Annonse i blad har dere jo erfart ikke er risikofritt heller. En skal nok ha flaks eller rammes av tilfeldigheter som gjør at man kommer i kontakt med de som er bra for en liten barnefamilie. De sitter nok ikke å venter på at slike som oss lyser ut ledige stillinger som snille besteforeldre. Jeg kan nesten tenke meg at disse blir skremt av våre innlegg og holder seg unna, dessverre. 

Men som jeg sa, det er vanskelig å ikke være skeptisk. 

Vi bor i Hedmark, hvor holder dere til?

[Skifer]

På 10.10.2016 den 18.41, H Smith skrev:

Steike ta for et innlegg! Du skriver suverent, og tar opp et ømfintlig tema. Jeg synes du først og fremst skal være stolt for at du lager et godt hjem for datteren din. Skjønner at du ønsker flere nære familiepersoner for henne, men i blant får vi utdelt de kortene vi har, og vi må bare gjøre det beste ut av det. Og du er jo bare 37, ingen grunn for å gi opp i forhold til å få/ha større familie i framtiden!

Hei, takk for hyggelig tilbakemelding!

Ja du vet, det er få eller ingen spill som er lagt opp til at det skal mangle kort i kortstokken. Men man kan jo alltids bygge et litt lavere korthus...holde pusten og håpe det ikke kommer et vindkast! 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Skifer skrev:

Det er såpass ja, en kan jo lure på hva som får enkelte til å tikke noen ganger. Verden er full av ulike virkelighetsoppfatninger, så det å finne likesinnede er nok ikke like enkelt bestandig. Det var nå bra dere ikke rakk å svare dette brevet slik at denne mindre hyggelige siden ved disse kom frem tidsnok.

Det er vanskelig å ikke være skeptisk til folk i dag, særlig over nett, og det tenker jeg man i høyeste grad skal være. Annonse i blad har dere jo erfart ikke er risikofritt heller. En skal nok ha flaks eller rammes av tilfeldigheter som gjør at man kommer i kontakt med de som er bra for en liten barnefamilie. De sitter nok ikke å venter på at slike som oss lyser ut ledige stillinger som snille besteforeldre. Jeg kan nesten tenke meg at disse blir skremt av våre innlegg og holder seg unna, dessverre. 

Men som jeg sa, det er vanskelig å ikke være skeptisk. 

Vi bor i Hedmark, hvor holder dere til?

Vi bor i Akershus, en times tid fra Oslo. Kunne tenkt meg å sende deg en pm. Er det ok?

Anonymkode: 10a9f...940

[AnonymBruker]

På 30. september 2016 den 12.55, Skifer skrev:

Et liv uten familie, en sorg som aldri helt forsvinner

 

Jeg undres jo litt, er det flere som kjenner seg igjen ?

 

Jeg er 37 år gammel og har en datter på 14 år. Helt siden hun var tre mnd gammel har jeg hatt forsørgeransvaret for henne alene. Vi har alltid hatt et sterkt bånd og jeg får ofte høre at jeg er verdens beste mamma som er snill og tilstede og støtter i gode og vanskelige situasjoner. Ja jeg er trygg på at jeg er en god mamma og at datteren min har det bra. Hun er ikke vant til noe annet liv enn å vokse opp med bare mamma. Pappa finnes i livet hennes noen få ganger i året. Jeg har brukt mange år på å snakke med han om hvor viktig det er å være til stedet i datterens liv. Dessverre gjelder dette besteforeldre også.

Jeg har vokst opp med foreldre som har hatt nok med sitt eget, en mor med psykiske problemer og en far som drakk for å føle seg bedre, fysisk og psykisk vold. Det var en forferdelig oppvekst til tider som jeg har lært mye av, på godt og vondt. Jeg visste tidlig som barn at jeg ikke burde ha det slik, dessverre tok ingen tak i det selv om mange visste.

I dag ser jeg på fortiden som en ressurs jeg kan bruke til å hjelpe og forstå andre. Min far ble innhentet av alkoholens konsekvenser og døde for noen år siden. Jeg har ikke hatt kontakt med han siden han stod med knyttneven og kastet meg ut som 19 åring. Min mor har alvorlig personlighetsforstyrrelser og blir verre jo eldre hun blir. Til tross for stadig trakassering og stikk fra min mor har jeg forsøkt å skaffe hjelp for henne i form av å be psykiatrisk sykepleier i kommunen om å besøke og være til stede for henne når hun trenger det. Hun er hyggelig og omgjengelig med fremmede, ikke sine barn. Det er nemlig slik at min mor også har psykopatiske trekk, hun klarer ikke la være å såre meg. Det er nok en uforståelig tanke for mange, at din egen mor alltid rakker ned på deg og alltid fremhever seg selv som flinkest og best i alt. Slik har det alltid vært.

Motstridende nok har jeg alltid hatt en sterk psyke og mye empati for andre mennesker. Jeg vet det plager min mor at jeg og min datter har et godt forhold. Det er jo bare trist. Men min mor er også et menneske, hun trenger at noen bryr seg, det må bare være noen andre enn meg og min bror.

Jeg har en bror som er en del år eldre enn meg, han og jeg vokste ikke opp sammen men vi har dessverre de samme opplevelsene. Han har jammen ikke hatt det godt han heller. Men vi har klart oss og er begge bevisste på hvordan et barn ikke skal ha det.Min bror og jeg bor langt fra hverandre og har aldri hatt et spesielt nært forhold, men vi snakker ofte på telefonen. Han lider nok litt av «det er mye lenger til deg enn til meg»-syndromet. Men hva kan jeg si, han vet heller ikke hva det vil si å ha en familie rundt seg.

 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en familie å være sammen med, det er en lidelse uten like å se og høre om alle som blir invitert hjem av sine. Bare tanken på å ha noen å feire jul, påske,17 mai osv, med, det må være fint. Det er vondt at jeg ikke kan tilby min datter dette. Alle skoleavslutninger, foreldremøter, bursdager og aktiviteter har det bare vært meg som har stilt opp, det er jo bare meg.

En kjæreste har jeg ikke funnet. Nå er man ikke mye ute blant folk når man har barn alene på heltid. De få jeg har møtt har enten vært nyskilt og desperate eller ute etter tilfeldig flørt. Det er ikke noe jeg ønsker meg akkurat. Derfor har jeg vært singel lenge, jeg våger ikke satse min datters trygge tilværelse mot noe usikkert og useriøst.

Hjemmet vårt har alltid vært et åpent hjem og det har vært mange barn på besøk her hos min datter opp gjennom årene. Det pussige er at samtlige har sagt at de liker seg best her, de synes min datter er heldig som bare bor med mamma. Jeg tenker årsaken er at det er et roligere tempo og mer oppmerksomhet her, ikke fordi det bare er en mamma. Min datter forteller om foreldre som ikke engang snakker med henne når hun er på besøk hos venninner, det er jo stikk motsatt her. Barn trenger å bli sett og føle seg trygge, dette er noe alle voksne bør sørge for overfor alle barn, sine egne og andres. Det er en grunn for at det finnes mer konflikter mellom voksne og barn noen steder, mens andre steder er det nærmest ingen. Det handler om hvordan man forholder seg til hverandre, i dette finnes et hav av nyanser og ingen fasit på hvordan skape trygge rammer.

 

Men jeg savner fremdeles familien jeg aldri har hatt. Det har resultert i de rareste tanker, som at jeg har tenkt på om det finnes en familie som mangler et voksent barn og barnebarn. Jeg kunne tenke meg å adoptere en slik snill og omgjengelig familie. Noen å bry seg om og noen som bryr seg om oss jentene her. Kan hende det høres rart ut, kan hende det ville vært rart, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har ønsket seg flere rundt seg.

Jeg har et godt liv og verdens beste datter, jeg har skaffet meg hus og hjem uten hjelp fra noen. Jeg klarer meg jo i grunn bra og kan både snekre, bygge, male og ordne alt som trengs i hus og hage. I mens par krangler om hva de må gjøre og hvem av de som skal gjøre det, så gjør jeg alt selv. Vi trives i hjemmet vårt, men tenk så koselig det hadde vært med en familie som kom på besøk av og til. Jeg baker kake og lager kaffe, det skal ikke stå på husverten i hvert fall.

 

Jeg håper ikke alt for mange har det som meg, men jeg vet om noen av dere og jeg vet hvordan det er. Det er vondt å føle at man ikke er elsket, at man er et barn, uansett alder, som ikke har noen som tenker på deg når det er bursdagen din, jul, som vet hva du gjør om dagene, som inviterer eller besøker deg.

Til deg vil jeg også si at du har styrke og ressurser i deg som du må finne frem, bruk de til å ta vare på deg selv og vær god mot deg selv. Det å være snill med seg selv og gjøre ting du liker å gjøre kan være beskyttende og skape en indre ro og trygghet.

At det som er vondt og sårt vil dukke opp med ujevne mellomrom er helt sikkert, det samme er de dagene du vil føle er gode dager.

 

Du er best når du er som du er!

 

👍

Anonymkode: 491de...f73

[AnonymBruker]

Så vemodig, men likevel hjertevarm tråd <3 Jeg er velsignet med en flott familie som jeg har lært å sette veldig stor pris på i voksen alder, i tillegg er jeg så heldig at jeg har en fantastisk svigerfamilie også. Når jeg leser her blir jeg enda mer takknemlig for det jeg har, det er ingen selvfølge. Jeg kan likevel kjenne igjen den sorgen du beskriver: Mine foreldre var nok alt for unge og lite rustet til å få barn da jeg kom til verden, noe som har ført til at de har vært tidvis fraværende og jeg har blitt overlatt veldig mye til meg selv. Nå i voksen alder ser jeg konsekvensene av det i form av angst og et dårlig selvbilde. Likevel: Jeg har det utrolig godt, og jeg gleder meg til å få barn selv en dag, da familie er så utrolig viktig for meg  

Anonymkode: 6b60d...706