Hvordan bestemme om skilsmisse er riktig?

[AnonymBruker]

Jeg bruker masse tid på å forsøke å finne ut av om jeg skal bli i ekteskapet eller om jeg skal gå, og håper noen kan komme med sine tanker og erfaringer rundt selve avgjørelsen. Det er så mange elementer å veie mot hverandre, og fordi vi ikke bor i Norge vil denne avgjørelsen være ekstra "endelig". Jeg må flytte hjem til Norge, få meg jobb, leilighet, starte på nytt på så mange måter dersom vi skilles, og dersom jeg blir her lenger vil jeg på den annen side investere mer i livet mitt her. Vi har ikke barn å ta hensyn til. Jeg føler at jeg står i et veikryss, og må sammenligne epler og appelsiner for å bestemme hvilken vei jeg skal ta..

Mannen min har masse gode sider, og vi har det nokså fint når vi ikke krangler. Jeg er redd for å gi slipp på en spesiell person som jeg ikke har møtt maken til. Samtidig har vi lenge hatt problemer med hvordan vi håndterer konflikter, men jeg er den eneste som synes dette er vanskelig. Det har nå gått så langt at jeg ikke føler noen form for nærhet for ham, vil ikke ha sex, og lurer på om jeg i det hele tatt har noen følelser for ham. Andre problemer er at vi har litt ulike mål med tanke på økonomisk trygghet (hvor viktig dette er for oss - det er mye viktigere for meg) og karriere og vi er ikke helt seksuelt kompatible. Igjen, han er fornøyd med sexlivet vårt (unntatt nå i det siste, da vi ikke har hatt sex), og ser ikke problemet. Fordi han har sjeldnere lyst enn meg, og bare fungerer i veldig spesifikke stillinger/settinger har det alltid vært på hans premisser. Jeg har liten interesse av å gråte meg til annerledes sex når jeg vet at partneren min ikke vil like det, men sammen med kranglingen har dette helt klart medført at jeg ikke lenger har noe som helst lyst på ham. Han er flink til å forsøke å opprettholde nærhet og kos, men noen ganger når vi klemmer må han minne meg på å klemme tilbake.. 

Jeg ser at jeg har like mye skyld i dette (om ikke mer) som ham, da jeg sikkert skulle vært mer direkte, tatt mer tak og kanskje vært sterkere og sørget for at mine behov også ble møtt. Kranglingen vår er det absolutt verste, og jeg tenker at vi sikkert kan dra nytte av samlivsterapi, men samtidig lurer jeg på om det er for sent. Vi krangler ikke med drama og høye stemmer, det handler mer om at jeg gråter og han er frustrert, og vi klarer absolutt ikke å føre en rasjonell diskusjon. Jeg synes det er vanskelig å snakke om følelser og å diskutere når ting blir opphetet, mens han blir lett frustrert over nettopp dette. Dette har ført til en negativ spiral vi ikke har klart å komme oss ut av. Selv om vi begge kanskje kan endre oss, så lurer jeg på om vi kan endre oss nok? Særlig ettersom jeg er den eneste som egentlig synes vi har problemer. Jeg har gått og vært usikker i to år nå (vi har vært sammen i ca 5 år, og er begge i 30-årene). Vi har hatt korte perioder vi ikke har bodd sammen av praktiske årsaker, og jeg trives gjerne bedre i disse periodene. Samtidig er korte alene-perioder noe helt annet enn å være enslig-enslig, og vi har det spesielt fint når vi er på korte eller lenger turer. Noen ganger tenker jeg at det beste hadde vært å skilles, men å beholde kontakten som ferie-venner. For det er virkelig trist å tenke på at denne personen som har vært en vesentlig del av livet mitt de siste fem årene skal forsvinne helt - for alltid. 

Det jeg lurer på er hvordan jeg kan gå frem for å få litt mer klarhet? Er det vanlig å være så usikker og ubestemt? Jeg kan også nevne at jeg de siste årene har utviklet følelser for en annen person, hvilket gjør alt enda mer uklart. Jeg har kuttet all kontakt med vedkommende, og tenkte først at det ville hjelpe, men det føles egentlig ikke slik. Mannen min vet at jeg vurderer å gå, og vil at vi skal prøve samlivsterapi. Dette har vi snakket om før også, men han har alltid ment vi ikke har råd så vi har aldri faktisk kommet oss til en time. 

Nå har jeg bare nevnt de vanskelige tingene her, men som sagt er det masse positive ting ved ham. Jeg ønsker meg derfor ikke råd som "dump ham" eller "husk løftet ditt", men heller hvordan jeg skal klare å avgjøre dette selv? Hvordan ville du gått frem? Hva ville du vektlagt? Hvorfor? Hva er andre sine erfaringer?

Anonymkode: 0193d...da4

[stan]

Slik du skriver virker det som du lager masse grunner til å bryte ut. Du skriver at du hadde det bedre når dere i perioder ikke bodde sammen. 

Men samtidig er det ofte lettere å sette ord på det negative. Det positive kommer mer i skyggen når man betror seg. 

Er det aktuelt med barn? I så fall kan du tenke deg å ha barn med ham? 

 

Det jeg gjorde når tanken om å bryte ut begynte å bli alvor, var å lage noen kriterier, over ting som trengte å bli bedre. De fleste kommuniserte jeg tydelig. Og satte en tid for når endring burde ha skjedd. 

Samtidig begynte jeg å forbedre meg på det værste. Det er en god del praktiske ting som må gjøres i forbindelse med et brudd. 

Så når bruddet var uunngåelig, var jeg forberedt, både praktisk og mentalt. 

Du trenger kanskje gjøre noe lignende. Lag en plan for forholdet. Og en plan B, hvis den første ikke slår til. 

Lykke til. 

 

[AnonymBruker]

Jeg henger meg mest opp i at du føler du har det bedre når du er alene enn sammen med han når dere har vært adskilt i perioder. Da tror jeg ikke det er riktig å fortsette for deg. Jeg tror det er hardt å ha ett liv med noen og langt fra en dans på roser. Men jeg tror det som bør ligge til grunn er at man tross alt har det bedre med den andre enn alene.

Anonymkode: 0247b...78d

[AnonymBruker]

2 timer siden, stan skrev:

Slik du skriver virker det som du lager masse grunner til å bryte ut. Du skriver at du hadde det bedre når dere i perioder ikke bodde sammen. 

Men samtidig er det ofte lettere å sette ord på det negative. Det positive kommer mer i skyggen når man betror seg. 

Er det aktuelt med barn? I så fall kan du tenke deg å ha barn med ham? 

 

Det jeg gjorde når tanken om å bryte ut begynte å bli alvor, var å lage noen kriterier, over ting som trengte å bli bedre. De fleste kommuniserte jeg tydelig. Og satte en tid for når endring burde ha skjedd. 

Samtidig begynte jeg å forbedre meg på det værste. Det er en god del praktiske ting som må gjøres i forbindelse med et brudd. 

Så når bruddet var uunngåelig, var jeg forberedt, både praktisk og mentalt. 

Du trenger kanskje gjøre noe lignende. Lag en plan for forholdet. Og en plan B, hvis den første ikke slår til. 

Lykke til. 

 

Ja, jeg er klar over at jeg har fokusert på det negative her, og det er helt klart positive aspekter også. Det er jo nettopp det som gjør meg så usikker. Barn er ikke aktuelt for noen av oss, så akkurat det trenger jeg ikke ta hensyn til. 

Jeg har forsøkt tidligere å sette krav og tidsfrister, men ettersom jeg har problemer med å få han til å forstå hva problemet er så har det fisslet litt ut hver gang. Men kanskje terapi vil hjelpe oss der. Jeg er en planlegger, så jeg liker tanken på å lage en plan. Jeg har vel jobbet en del med plan B allerede, siden jeg vet det ikke bare er å pakke og dra.

Anonymkode: 0193d...da4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg henger meg mest opp i at du føler du har det bedre når du er alene enn sammen med han når dere har vært adskilt i perioder. Da tror jeg ikke det er riktig å fortsette for deg. Jeg tror det er hardt å ha ett liv med noen og langt fra en dans på roser. Men jeg tror det som bør ligge til grunn er at man tross alt har det bedre med den andre enn alene.

Anonymkode: 0247b...78d

Jeg har aldri tenkt på det slik, men det høres jo ut som en fornuftig målestokk når du sier det slik. Jeg syntes det er vanskelig å sammenligne noen uker/mnd alene med en mer permanent alene-tilværelse. Det jeg liker best med å være alene er å kunne styre tiden min helt selv, jeg blir rett og slett mer aktiv og gjør mer av det jeg liker. Og det føles som rimelig overfladiske årsaker  Samtidig er det kanskje talende at jeg rett og slett trives bedre slik enn i hans selskap.

TS

Anonymkode: 0193d...da4

[stan]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er klar over at jeg har fokusert på det negative her, og det er helt klart positive aspekter også. Det er jo nettopp det som gjør meg så usikker. Barn er ikke aktuelt for noen av oss, så akkurat det trenger jeg ikke ta hensyn til. 

Jeg har forsøkt tidligere å sette krav og tidsfrister, men ettersom jeg har problemer med å få han til å forstå hva problemet er så har det fisslet litt ut hver gang. Men kanskje terapi vil hjelpe oss der. Jeg er en planlegger, så jeg liker tanken på å lage en plan. Jeg har vel jobbet en del med plan B allerede, siden jeg vet det ikke bare er å pakke og dra.

Anonymkode: 0193d...da4

Elsker du han? 

 

Det er mulig det ikke kommer frem i tråden, eller jeg leser det feil. Men hvorfor blir du? 

Det virker som det er dørstokkmila, og frykten livet alene som holder deg igjen. 

 

Men kanskje er jeg ikke den beste til å uttale meg. Det er nå sju år siden jeg brøt ut. Det ble de beste årene i mitt liv. Kanskje jeg tror det vil gå slik også for deg? 

[AnonymBruker]

Jeg er overrasket over hvordan dere har klart å bli gift når dere bare har vært sammen 5 år, og du allerede har vært usikker i 2 år...

Men uansett, jeg vil anbefale at dere gjør som mannen din foreslår og får hjelp av en samlivsterapeut til å få snakket skikkelig sammen og snakket ut om problemene. Kanskje vil det kunne løse hele problemet. ofte går man og tror at den andre liker sånn og sånn, ønsker det sånn og sånn, han er fornøyd osv, men så viser det seg når man får snakket skikkelig om det at dette ikke er tilfelle i det heletatt, og at en liten bagatell kan løse hele problemet. Og om det ikke løser seg så vil du i alle fall få klarhet i om det er riktig å gå eller ikke. Da har dere i alle fall prøvd å løse det. Du nevner ikke om dere har barn, men om dere har det så er det virkelig god grunn til å prøve alt før du går.

Og du, en ting til. Du kan jo gjøre mer av de tingene du liker selv også når han er hjemme. Man må ikke sitte å holde mannen i hånda selv om han er hjemme...

 

Anonymkode: d1fd2...8a7

[AnonymBruker]

11 timer siden, stan skrev:

Elsker du han? 

 

Det er mulig det ikke kommer frem i tråden, eller jeg leser det feil. Men hvorfor blir du? 

Det virker som det er dørstokkmila, og frykten livet alene som holder deg igjen. 

 

Men kanskje er jeg ikke den beste til å uttale meg. Det er nå sju år siden jeg brøt ut. Det ble de beste årene i mitt liv. Kanskje jeg tror det vil gå slik også for deg? 

Jeg er usikker på om jeg elsker ham, selv om jeg vet at jeg bryr meg om ham.. hvordan vet man det egentlig? Grunnen til at jeg blir er vel et håp om at følelsene kan komme tilbake, og at han er en av få mennesker jeg har virkelig knyttet meg til. Jeg føler meg mer redd for å angre på å miste en spesiell person, enn det å skulle være alene.. hvis det gir noen mening? 

Anonymkode: 0193d...da4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overrasket over hvordan dere har klart å bli gift når dere bare har vært sammen 5 år, og du allerede har vært usikker i 2 år...

Men uansett, jeg vil anbefale at dere gjør som mannen din foreslår og får hjelp av en samlivsterapeut til å få snakket skikkelig sammen og snakket ut om problemene. Kanskje vil det kunne løse hele problemet. ofte går man og tror at den andre liker sånn og sånn, ønsker det sånn og sånn, han er fornøyd osv, men så viser det seg når man får snakket skikkelig om det at dette ikke er tilfelle i det heletatt, og at en liten bagatell kan løse hele problemet. Og om det ikke løser seg så vil du i alle fall få klarhet i om det er riktig å gå eller ikke. Da har dere i alle fall prøvd å løse det. Du nevner ikke om dere har barn, men om dere har det så er det virkelig god grunn til å prøve alt før du går.

Og du, en ting til. Du kan jo gjøre mer av de tingene du liker selv også når han er hjemme. Man må ikke sitte å holde mannen i hånda selv om han er hjemme...

 

Anonymkode: d1fd2...8a7

Når man er fra ulike land er man gjerne nødt til å gifte seg for å forbli sammen, så vi giftet oss rimelig fort. Tvangsgiftet av staten, kalles det  

Jeg har nevnt flere ganger at vi ikke har, eller ønsker, barn. Vi kommer til å prøve samlivsterapeut, men jeg skulle gjerne hørt andres erfaringer rundt dette: er det mulig å få tilbake følelsene dersom man "løser" problemene sine? Med andre ord lurer jeg på om det er for sent, eller om det er vanlig å føle slik jeg gjør. 

TS

Anonymkode: 0193d...da4

[stan]

Det som ble viktig for meg, var at hun ikke ønsket å ta tvilen min på alvor. Når jeg fortalte at jeg tvilte på forholdet vårt, så ble det aldri i praksis noen endringer. Jeg opplevde å ikke bli hørt, men heller forsøkt manipulert. Fordi hun var fornøyd med forholdet, var det ikke nødvendig med noen endringer. Så om ikke begge er interessert i å bidra til å få forholdet bra igjen, så er det vanskelig. Da er det du som må leve på kompromiss. 

 

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, stan skrev:

Det som ble viktig for meg, var at hun ikke ønsket å ta tvilen min på alvor. Når jeg fortalte at jeg tvilte på forholdet vårt, så ble det aldri i praksis noen endringer. Jeg opplevde å ikke bli hørt, men heller forsøkt manipulert. Fordi hun var fornøyd med forholdet, var det ikke nødvendig med noen endringer. Så om ikke begge er interessert i å bidra til å få forholdet bra igjen, så er det vanskelig. Da er det du som må leve på kompromiss. 

 

 

Ja, der formulerte du problemet mitt mye bedre enn jeg har vært i stand til selv. Jeg føler meg kanskje ikke manipulert, men heller ikke hørt. Og veldig befriende å høre en mann kan oppleve det sånn også. 

Anonymkode: 0193d...da4

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man er fra ulike land er man gjerne nødt til å gifte seg for å forbli sammen, så vi giftet oss rimelig fort. Tvangsgiftet av staten, kalles det  

Jeg har nevnt flere ganger at vi ikke har, eller ønsker, barn. Vi kommer til å prøve samlivsterapeut, men jeg skulle gjerne hørt andres erfaringer rundt dette: er det mulig å få tilbake følelsene dersom man "løser" problemene sine? Med andre ord lurer jeg på om det er for sent, eller om det er vanlig å føle slik jeg gjør. 

TS

Anonymkode: 0193d...da4

Det er mulig! Jeg har opplevd det selv. Hadde fått følelser for en annen jeg også. Gjennom samtalene oppdaget jeg virkelig hvor glad jeg var i mannen min og hva han betydde for meg. Og vi fikk oppklart mye oss i mellom. Og begge klarte å endre holdninger og oppførsel, og kjærligheten blomstret igjen. Det er ikke alltid man klarer det, men ja, det er mulig.

Anonymkode: d1fd2...8a7

[AnonymBruker]

Har mannen din vært utro? 

Slår han deg? 

Mishandler han deg psykisk? 

 

Anonymkode: c24b5...999

[Pinkee]

Det jeg henger meg opp i her, er at du har problemer med forholdet, men ikke han. Har du endret deg for å gjøre han til lags, slik at det er derfor det er slik? Etter hva jeg forstår, bor dere i hans hjemland? Kan det være noe der, at du endrer på deg, for å passe inn både med landet og med han?

Og, at du ikke klarer å snakke med han om følelser, en ektefelle man ikke kan prate med om sine innerste tanker? Skurrer rimelig i mine ører. Der kan parterapi kanskje løse opp, og hjelpe dere til måter å snakke sammen på. Men, ønsker du å snakke med han om dine innerste tanker og følelser? Hvis ikke, så er det ingen vits i noe terapi.

For å spisse situasjonen litt, tenk deg at samlivsterapi ikke løser opp i noe, hvordan vil du da ha det om 10 år, sammen med han? Hva vil 10 år til, slik det er nå, gjøre med deg?

Å ta en avgjørelse på å gå, er alltid vanskelig, men å se for seg fremtiden, ikke om ett eller to år, men 10 eller 20, åpner for noen nye perspektiv. Der jeg gjorde feilen, så bare kort tid fremover. I etterpåklokskapens lys, ser jeg at hadde jeg vært med min partner i 10 år til, hadde jeg vært totalt ødelagt. Heldigvis tok han avgjørelsen for meg.

Lykke til, håper du finner den rette avgjørelsen for deg.

[Snowbrigade]

For meg er ikke nødvendigvis følelsen av å elske noen det mest nødvendige, man har forskjellige type følelser for forskjellige folk. Men det å trives med personen, å ha et bedre liv enn man ville hatt alene, det føles ganske vesentlig. Om både sexliv,  kommunikasjon/problemhåndtering og fremtidsplaner skurrer, så blir jeg usikker på hva dere har å bygge på. Kan du liste opp årsaker til å bli? Ofte er det da man innser hva man bør gjøre. 

Og du - hvis du går, Vær litt forsiktig. Jeg sier ikke dette fordi han er fra et annet land, partnerdrap er vanlig her også, men det skremmer meg at han ikke ser på problemene deres som problemer. jeg har nylig lest statistikk, og selv om de fleste menn aldri ville gjort noe sånn,  så er det utrolig hva enkelte kan finne på når de mister noen de ikke trodde de kunne miste. Så ha isåfall et sted å dra hvis ting blir for ubehagelig, og prøv å prate ordentlig om det istedenfor å la det bli en krangel. Skyld så lite på han som mulig, selv om du såklart skal forklare ting. Det er et generelt råd da

[AnonymBruker]

18 timer siden, Pinkee skrev:

Det jeg henger meg opp i her, er at du har problemer med forholdet, men ikke han. Har du endret deg for å gjøre han til lags, slik at det er derfor det er slik? Etter hva jeg forstår, bor dere i hans hjemland? Kan det være noe der, at du endrer på deg, for å passe inn både med landet og med han?

Og, at du ikke klarer å snakke med han om følelser, en ektefelle man ikke kan prate med om sine innerste tanker? Skurrer rimelig i mine ører. Der kan parterapi kanskje løse opp, og hjelpe dere til måter å snakke sammen på. Men, ønsker du å snakke med han om dine innerste tanker og følelser? Hvis ikke, så er det ingen vits i noe terapi.

For å spisse situasjonen litt, tenk deg at samlivsterapi ikke løser opp i noe, hvordan vil du da ha det om 10 år, sammen med han? Hva vil 10 år til, slik det er nå, gjøre med deg?

Å ta en avgjørelse på å gå, er alltid vanskelig, men å se for seg fremtiden, ikke om ett eller to år, men 10 eller 20, åpner for noen nye perspektiv. Der jeg gjorde feilen, så bare kort tid fremover. I etterpåklokskapens lys, ser jeg at hadde jeg vært med min partner i 10 år til, hadde jeg vært totalt ødelagt. Heldigvis tok han avgjørelsen for meg.

Lykke til, håper du finner den rette avgjørelsen for deg.

Ja, det kan kanskje virke som om jeg er den eneste som har ofret meg ut i fra omstendighetene og mine beskrivelser, men det er egentlig ikke sånn. Vi har begge inngått kompromiss (og ofret oss for å klare å bo på samme kontinent), og vi har bodd sammen i Norge også. I starten kunne jeg snakke med ham om alt, det var faktisk noe av grunnen til at jeg falt for ham - jeg følte meg så trygg og åpen (for første gang omtrent). Men helt fra starten har kranglene våre vært en arena hvor jeg kanskje har gitt etter mer enn ham - jeg liker ikke konflikter og er dårlig på diskusjoner dersom jeg ikke får bruke statistikk og kildehenvisninger...

Dersom vi fortsetter i samme spor uten endring kan jeg ikke se for meg ett eller to år en gang, og i alle fall ikke 10. Men det kan godt være at grunnen til at jeg har gått og vært usikker uten å komme noen vei de siste to årene har vært mangel på langtidsperspektiv..

Anonymkode: 0193d...da4

[AnonymBruker]

18 timer siden, Snowbrigade skrev:

For meg er ikke nødvendigvis følelsen av å elske noen det mest nødvendige, man har forskjellige type følelser for forskjellige folk. Men det å trives med personen, å ha et bedre liv enn man ville hatt alene, det føles ganske vesentlig. Om både sexliv,  kommunikasjon/problemhåndtering og fremtidsplaner skurrer, så blir jeg usikker på hva dere har å bygge på. Kan du liste opp årsaker til å bli? Ofte er det da man innser hva man bør gjøre. 

Og du - hvis du går, Vær litt forsiktig. Jeg sier ikke dette fordi han er fra et annet land, partnerdrap er vanlig her også, men det skremmer meg at han ikke ser på problemene deres som problemer. jeg har nylig lest statistikk, og selv om de fleste menn aldri ville gjort noe sånn,  så er det utrolig hva enkelte kan finne på når de mister noen de ikke trodde de kunne miste. Så ha isåfall et sted å dra hvis ting blir for ubehagelig, og prøv å prate ordentlig om det istedenfor å la det bli en krangel. Skyld så lite på han som mulig, selv om du såklart skal forklare ting. Det er et generelt råd da

Årsaker til å skulle bli:

• Delt livssyn (politisk, religiøst, familie)
• Delt humor - vi har det gøy sammen når vi har det bra
• Selv om jeg ikke alltid føler meg sett eller forstått, så viser han at han bryr seg om meg på sin måte (gjøre ting for meg, være med på teite ting som jeg liker bedre enn ham, etc)
• Her har jeg allerede et liv, og vet hva jeg får (og ikke får)

Jeg er ikke veldig bekymret for sikkerheten min. Dersom jeg gjør det slutt vil det sikkert bli stygt og ubehagelig i en periode, men han er ikke typen til å gå fysisk til verks eller stå i veien for at jeg eller tingene mine kommer oss avgårde. Han vet allerede at jeg tenker på å gå, og vi har diskutert litt rundt hvordan vi rent praktisk skal håndtere det i så fall.

TS

 

Anonymkode: 0193d...da4

[Sheherasade]

Det er helt normalt å være veldig usikker på hva man vil. Det å bryte med noen så totalt er et stort steg, og man vet ikke hva man går til... Ikke EGENTLIG. Hvordan kommer det til å bli? Kommer man til å angre??? Jeg gikk gjennom usikkerhet og vingling i to år, helt til det kom et punkt da nok var nok, og det ikke var noen vei tilbake.

Det viktigste for meg da jeg tok avgjørelsen var:

- De dårlige stundene overskygget de gode stundene vi hadde sammen.

- Hvor mye jeg ga i forhold til hvor mye jeg fikk tilbake, i tid, følelser og ressurser (mulig ikke dette er relevant for deg, selvsagt). Jeg ble helt uttømt. 

- At jeg ble en person jeg ikke kjente meg igjen i sammen med ham. Utrolige dårlige sider ved meg selv som jeg ikke ante fantes, kom ut når jeg var sammen med ham. 

- At jeg generelt var trist og lei meg, nesten hele tiden. Det farlige var at jeg ble så vant til det etter hvert. Dette så jeg nok klarest etter at en stund hadde gått etter at jeg forlot ham, og jeg igjen plutselig med overraskelse følte hvor deilig det var å våkne opp uten å være trist. 

Det kommer til å gjøre vondt en stund, og det tar tid å re-orientere livet sitt på en ny måte, hvor han ikke er en del av fremtiden lenger. Men det vanskeligste er faktisk å ta avgjørelsen. Når du endelig har bestemt deg og står ved det, har de praktiske tingene en tendens til å falle på plass av seg selv. Bestem deg, og så gjennomfører du det. Det går bra! Få støtte av familie og venner. 

Håper du finner ut av hva du vil! Lykke til, uansett hva du velger!