Trenger ett spark i ræva

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 27 som virkelig har rast opp i vekt de siste mnd og begynner å bli direkte feit. 

Jeg er 175 cm og veier nærmere 85 kg! 

Har fått to barn og ble meg selv igjen ganske kjapt etter hvert svangerskap. Har ett aktivt liv og trener hardt flere ganger i uken, samt tur og andre aktiviteter utenom. Det er nok kostholdet som har mesteparten av skylden. Jobber veldig mye så det har blitt en del raske løsninger og kos på kveldene. Det er flaut å si men jeg har gått opp 10 kg siden juni.

Min trivselsvekt er på ca 70-73 kg og jeg har alltid hatt kontroll da det ikke har vært mer enn ett par kilo å gå ned om jeg har skeiet litt ut en periode.

Men nå, føler nesten for å gi opp helt siden det er så mye at det nesten virker uoverkommelig. Jeg har også en samboer som er like matvrak som meg selv og han er meget uvillig til å endre kosthold. Vi spiser jo sunt sammen med ungene, det er når de har lagt seg og når jeg er på jobb det blir mest drittmat. 

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og har levd på luft og kaffe i perioder når jeg var yngre, samt enn mørk og dyster periode der jeg faktisk brukte ganske heftige (ulovlige) preparater for å rase ned i vekt. 

En del av meg har lyst til å gå til innkjøp av noe lignende igjen for å få en kickstart og motivasjon, en annen del har lyst til å stikke fingrene i halsen igjen men den dominerende delen (enn så lenge) sier at jeg må skjerpe meg, jeg er tross alt ett voksent oppegående menneske som skal være ett forbilde for mine barn og det er ikke som om jeg vet at kcal inn må være mindre enn kcal ut for å gå ned i vekt. 

Jeg klarer ikke lenger å se meg i speilet uten å vemmes.

Hvordan har andre folk tatt grep for å snu sin livsstil? 

Anonymkode: 7e7a5...1f1

[Wiggins]

Kickstart bør du glemme først som sist. Siden vi fysiologisk sett er steinaldermennesker tolker kroppen rask vektnedgang som at noe er alvorlig galt, og vil gjøre alt for å få tilbake det tapte igjen. Langsom, kontrollert vektnedgang er det som har størst sjanse til å lykkes i det lange løp.

Samboeren din er også et voksent menneske. Da burde han ikke være uvillig til å slutte med å ta fram godteskåla med en gang ungene har lagt seg. Du sier ikke noe om hvorvidt han også trenger å gå ned i vekt, men han trenger uansett å slutte med et usunt kostholdsregime. Man kan være usunn på innsiden selv om man ser normalvektig ut.

Det er veldig avhengig av hvordan du legger det fram for ham. Hvis du sier at "fra og med i dag må vi slutte med godteri og snacks" vil han mest sannsynlig bli som et barn og gjøre det motsatte. Hvis du derimot setter deg ned og sier at "nå har jeg (og kanskje han også) gått opp mange kilo i vekt på kort tid, og det skyldes kostholdet vårt. Det er ikke bra for hverken helsa eller forholdet, og vi trenger å få bedre rutiner. Kan du hjelpe meg?"

Det er ingen magiske triks. Du vet tydeligvis veldig godt selv hvor feilen ligger, og da er det bare å lage seg et sett med rutiner som gjør at det blir annerledes framover. På jobben må du enten finne et sted i nærheten  der du kan kjøpe sunn mat i passelige porsjoner, eller ta med selv hjemmefra.

[AnonymBruker]

Siden du tidligere har slitt med spiseforsyrrelser, ville jeg kontaktet ROS eller fastlege.

Her er mine tanker: Du trenger i hvert fall ikke å gi opp, ei eller å vende tilbake til "gamle synder". Jeg ville også egentlig fraråde å henge seg veldig opp i vekt, fokuser heller å endre på (u)vaner- en ad gangen. Få et bedre forhold til kroppen din slik den er nå, og tenk på eventuell vektnedgang som en bonus. 

Selv gikk jeg på Grete Roede og opplevde det som veldig bra for meg.  Har også vært jevlig til fastlege og veid meg i perioder.

Og det å skrive ned tankene mine i stedet for å spise, f.eks. Identifisere når på dagen/ i hvilke situasjoner jeg har en tendens til å spise for mye, ikke spise foran TV-en, den typen ting. Jeg har funnet noen tetyper som smaker søtt, eller jeg lakker neglene så hendene er opptatt når det står snacks på bordet m.m. Du finner din greie, bytt ut en uvane med en ny vane. Gi det tid.

Tror du skal være forsiktig med å være for streng med deg selv, så ikke dette sparket i rævva som du skriver blir et spark over grensen til spiseforstyrrelser igjen. Lykke til!

Anonymkode: b3b8d...81b