Hvorfor er det negativt med aktive barn?

[AnonymBruker]

Det som er problemet et at folk går rundt og sier at aktive folk generelt har ADHD. Det er hel på jordet! Jeg er voksen og er veldig aktiv, har masse energi, det samme med mitt barn. Men vi fungerer godt I hverdagen. Mitt barn klarer seg godt på skolen og har aldri hengt etter,jeg har struktur og orden I mine saker og får unna jobben min på en god og ansvarlig måte. Alikevel sier folk at vi har ADHD. Vi er ute og sykler, går på rulleskøyter, klatrer osv etter skole jobb hver dag. Jeg blir så forbannet av at de bruker en diagnose for å "beskrive" oss. Og det er et hån mot de som har det. Diagnosen settes ikke på barn som bare er aktive, men flåkjeftetet folk kaller deg det gjerne lell og dette blir nesten et skjellsord. Og barn lærer av de voksne. Det er sikkert ikke hva ts mente, men fikk da ut litt frustrasjon og kanskje avsporer en tråd også.. 

Anonymkode: 4f7d0...a23

[AnonymBruker]

Som mor har jeg flere ganger sagt og tenkt at med en annen familie, hadde vår sønn fått diagnosen. Privat har vi sett på kosthold, og jeg har brukt positiv forsterkning og tydelige grenser. Min mann (hans far) var helt lik da han var liten, og er veldig rolig i dag. Men jeg ser nok at dette hadde slått annerledes ut i en annen familie. Fetteren hans har fått diagnosen og går på medisiner. Vi har hatt ett tett samarbeid med barnehage og skole, men nå ser det ut som det går rette veien.

På jobb er de så store at de ofte har sluttet med medisin. I høst har jeg fått en ny elev som har diagnosen. Merker stor forskjell på undervisning der elevene får litt frie tøyler og der jeg strammer inn. I stedet for å fokusere på diagnosen, har vi snakket om hva som fungerer og ikke. Det er viktig at man ikke blir diagnosen, men finner gode løsninger. For eksempel putte mobil i sekken og få hjelp hvis man har prøveskrekk.

En diagnose kan være fin og ha, men samtidig kan den også brukes som en unnskyldning. Har flere eksempler fra jobb der jeg får beskjed om hvordan eleven egentlig skal være, og kjenner meg ikke igjen. Nå jobber jeg med en som har en autismediagnose, og er ikke helt overbevist om at den er rett. Har hatt elever med både asperger og autismediagnoser tidligere, samt noen som var helt på grensa, og er ikke sikker på om det er gener eller miljø som er årsaken til diagnosen, med denne eleven jeg har i år. Jobber nå med eleven for å se hva som egentlig er problemet, ser hva som fungerer og ikke.

I Danmark har de kommet lenger enn oss, og ser på hvordan kosthold kan påvirke helsa til ungene.

For å oppsummere

Jeg tror at noen har ADHD og vil ha utfordringer hele livet. Samtidig er det også en del som ikke har det, men på grunn av miljø, får diagnosen, fordi hjem/skole/barnehage påvirker hverandre negativt.

Anonymkode: e81a8...94e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke egentlig uenig med deg, men må bare komme med et innspill til det uthevede: jeg synes den største forskjellen på mitt barn som har ADHD, og de to som ikke har det, er nettopp at han responderer annerledes på korreksjon og ikke kan nyttiggjøre seg dette på samme måte som sine søsken.

Han vet hva som er rett og galt. Han vet hva han bør gjøre. Han vet at dersom han ikke gjør lekser, blir det vanskelig på skolen neste dag, og han vet at hvis han sniker seg ned på rommet for å spille på mobilen etter leggetid blir han høyst sannsynlig oppdaget og pappa blir sur. Likevel ender han ofte opp med å gjøre slike ting, fordi manglende impulskontroll er en av de klassiske hovedutfordringene med ADHD og det hjelper ikke uansett hva han vet. Så angrer han fryktelig i etterkant, og skjønner ikke hvorfor han gjorde det osv osv.

Dette var hverdagen, hver eneste dag, i mange år. Selvsagt må vi bare fortsette med tydelige grenser, positiv forsterkning, ros i store mengder og samtidig korreksjon av uønsket adferd. Vi finner strategier, vi skriver lister, vi snakker, snakker, snakker. Det hjelper... litt.

Hva synes du vi skal gjøre når det ikke fungerer? Rose enda mer? Korrigere enda mer? Snakke enda mer? Vi snakker allerede tjue ganger så mye med denne gutten som med brødrene hans, og det er grenser for i hvor høy grad et barns oppførsel og gjøremål kan være et tema uten at det går ut over dette barnets selvfølelse. Han er allerede pinlig klar over at han er "annerledes" og "krever mer", han vet godt at han ikke har kontroll på temperamentet sitt og lider under den vissheten, og han opplever å mislykkes hver eneste dag.

Ritalin (som er et amfetaminlignende stoff, men som virker annerledes på hjernen hos de som har ADHD enn hos de som ikke har ADHD, derfor er medisinen virkningsløs dersom det er en differensialdiagnose som ligger til grunn for atferdsproblemene) har gjort stor forskjell i vår hverdag, men aller størst forskjell i vår sønns. For ham er det å slippe å mislykkes på daglig basis en stor lettelse. Endelig klarer han å samle seg om det han ønsker å gjøre, endelig får han roen til å bruke evnene sine, endelig slipper han å mistolke alt og alle og bruke tid på konflikt og sinne.

Som sagt er jeg ikke uenig i at det er mye man kan gjøre i familien og omgivelsene for å bedre hverdagen til barn med ADHD. Men hadde jeg fått ei krone for hver gang en velmenende sjel hadde fortalt meg at det er viktig med god oppdragelse, tydelige grenser, positiv forsterkning og klare konsekvenser (eller vitaminer, homeopati og lys-terapi for den saks skyld, jeg har hørt mye rart) hadde jeg vært rik nå. Og fremdeles hatt en sønn med ADHD-relaterte problemer, for noe av sakens kjerne er nettopp det at de vanlige metodene ikke fungerer. I hvert fall ikke uten å rose/kjefte/problematisere barnet i hjel, og er det en god løsning? For hvem, i så fall? 

Jeg ser det veldig, veldig tydelig, siden jeg også har to barn uten ADHD. Det kan virkelig ikke sammenlignes. Selvsagt er det store forskjeller innad i spekteret, og mange varianter, og det er ikke slik at vår erfaring er noen fasit. Andre kan ha god nytte av andre løsninger. men jeg har ingen tro på at det settes hordevis av friske, aktive barn på Ritalin i Norge i dag. Vi måtte igjennom grundig testing hos BUP, det tok nesten et halvt år før han var ferdig utredet. Og det er standardprosedyre her, det er ingen fastleger som slenger rundt med Ritalinresepter i hytt og pine fordi lille Ole er litt voldsom i leken.

TS, du har ikke peiling, så jeg foreslår du finner et annet tema å lissomprovosere over.

Anonymkode: 7e1c5...b66

Du snakker av erfaring, og jeg respekterer det. Det høres ut som dere har gjort alt dere kan for å hjelpe sønnen dere. Poenget mitt (som jeg kanskje ikke skrev tydelig nok) er at det ene ikke utelukker det andre. Man kan både medisinere (som sikkert er nldvendig i tilfeller som din sønns), men det betyr ikke at man ikke kan korrigere atferd og lære. Og som du sier, kanskje de virkelig hardt rammede kan oppfatte korreksjoner bedre med medisiner. Men jeg har ingen tro på at kun medisiner løser alt sammen. Man må fremdeles vise at man forventer noe av barnet. Jeg har tro på rammer, struktur og konsekvenser, gitt med en kjærlig og støttende hånd.

Dårlig impulskontroll kan også skyldes flere ting, som personlighetstrekk. Det er ikke alltid det handler om ADHD. Disse trekkene kan formes en del i ung alder, men det er vanskelig som voksen. I verste fall kan barnet utvikle en persoonlighetsforstyrrelse. Men nettopp derfor er det viktig med korrekt diagnose. 

Anonymkode: 27afd...856