Hvorfor er dere så redde for å revne?

[Biloba]

4 timer siden, Arkana skrev:

Nei, tallene for påfølgende svangerskap står øverst i artikkelen. 2,5 ganger høyere risiko. Og så er dere velkomne til å lese den store danske studien jeg linket til lenger opp.

 

Nå synes jeg denne debatten begynner å bli ganske uinteressant. Tallene snakker for seg selv, det er ingen tvil om at keisersnitt er forbundet med høyere risiko for både mor og barn, og for min del er det rimelig ufruktbart å diskutere med folk som nekter for det, det blir som,å diskutere med noen som tror jorda er flat. 

For det første står det 20% høyere risiko for asthma i den studien, ikke 50%. For det andre står det direkte at studien ikke tar for seg kausalitet, altså at det ikke er vist at det er ks i seg selv som forårsaker tilstandene. Bakterieflora i tarm vet vi lite om som årsak til sykdommer enda, men det er trolig mye å finne på forskning der framover. Bakterier i mors vagina er lett tilgjengelige fra utsiden. Keisersnitt øker også risiko for ammeproblemer, og en eneste porsjon morsmelkerstatning endrer visstnok tarmfloraen til babyen i 2 uker, og vi som måtte gi erstatning allerede i første leveuke har visst gjort uopprettelig endring på virgin gut, enda så mye vi har presset babyen gjennom vagina og prøvd å presse ikke-eksisterende melk ut av brystet. Kvinner som ikke vil kunne amme eller ikke ønsker å amme oppfordres heller ikke til å la være å få barn fordi barnet kan gå økt risiko for asthma.

Det som opprører meg er at du hevder at kvinner som har så sterk angst at kun ks er gjennomførbart for dem, skal være avskåret fra å få barn. Det synes jeg er en helt uholdbar tilleggsstraff for å være syk, eller ha angst som etterreaksjon etter f.eks seksuelt misbruk som barn. Hvis jeg ikke husker helt feil har du selv en medisinsk tilstand som kan utgjøre en fare for dine barn i svangerskap/fødsel, og mange kvinner bruker medikamenter som gjør at amming må frarådes. Hvorfor er det ok at helsevesenet møter deg og andre kvinner med helseutfordringer med tilrettelegging og hjelp for å trygge situasjonen mest mulig, selv om noe risiko ikke kan elimineres, mens hvis det er en psykisk årsak til at en trenger intervensjon for å få barn er det take it or leave it i forhold til å takle en vaginal fødsel? 

[Vera Vinge]

Jeg husker selv at revning var det jeg var mest redd for ved en fødsel før jeg fikk barn. Bare fordi tanken på det var så fæl, og jeg var redd for at "alt" skulle rives opp. Nå ble jeg klippet pga. tangforløsning i første fødsel, og jeg husker ikke det som spesielt vondt (men mulig jeg fikk bedøvelse jeg ikke merket?), og hadde en del trøbbel med sting i ettertid. Men det er utrolig hvordan kvinners underliv kan reparere seg selv, for de plagene ble borte. Før andre fødsel, var jeg redd for hva som skulle skje med det gamle arret, men til tross for stor baby, revnet jeg bare så vidt en liten rift.

Jeg syns for øvrig ikke det virker som ts bagatelliserer de som faktisk får store skader etter fødsel. Men, det er fort gjort at man blir redd når man hører slike historier, og tror det representerer virkeligheten. Det er jo ikke spesielt vanlig med skader som gjør at man får varige mèn, selv om det skjer i blant. Så, jeg vil si at revning for fleste antakelig ikke merkes, og at det er litt nytteløst å være redd for alvorlige skader, siden det ikke er spesielt vanlig.

Jeg leste en del om keisersnitt vs. vaginalfødsel da jeg skjønte at jeg hadde en baby i seteleie, og jeg var ikke i tvil om at jeg ville velge vanlig fødsel, selv ved et seteleie (når baby og mine bekkenmål var innenfor kriteriene, vel og merke). Så det skulle mye til for at jeg ville velge keisersnitt, når det er medisinsk forsvarlig med vaginalfødsel, når man veier fordeler og ulemper for både mor og barn opp mot hverandre. Det er ikke bare fordi vaginalfødsel er billigere for helsevesenet at det anbefales for de fleste.

[Arkana]

Jeg har aldri hevdet at kvinner med sterk fødselsangst ikke bør få keisersnitt, tvert i mot. Derimot holder jeg fast ved at keisersnitt er mer risikabelt enn vaginal fødsel og at keisersnitt uten medisinsk grunn ikke bør være førstevalget. Kvinner med fødselsangst bør få hjelp til å forhåpentligvis velge vaginal fødsel likevel. Det er himmelvid forskjell på tilrettelegging der man gjør alt for å minske risiko og tilrettelegging der man bevisst øker risiko.

[Biloba]

51 minutter siden, Arkana skrev:

Jeg har aldri hevdet at kvinner med sterk fødselsangst ikke bør få keisersnitt, tvert i mot. Derimot holder jeg fast ved at keisersnitt er mer risikabelt enn vaginal fødsel og at keisersnitt uten medisinsk grunn ikke bør være førstevalget. Kvinner med fødselsangst bør få hjelp til å forhåpentligvis velge vaginal fødsel likevel. Det er himmelvid forskjell på tilrettelegging der man gjør alt for å minske risiko og tilrettelegging der man bevisst øker risiko.

Det ser nå slik ut når du lister opp det å la være å få barn som et av 3 alternativer og utelater å forløse med elektivt snitt som et alternativ.

Jeg måtte ha medisinsk behandling for å i det hele tatt bli gravid, og ingen hadde nektet oss å få barn fordi vi har forhøyet risiko for at barnet skulle få asthma, selv om legen er medansvarlig for at barnet vårt har blitt til. De krever ikke at man slutter å røyke engang, selv om det øker risiko for bl. a. fosterdød, lav fødselsvekt, krybbedød, asthma osv, og er mye mer selvvalgt enn angst. 

[AnonymBruker]

For å svare direkte på spørsmålet fra TS..

Jeg er nå gravid for andre gang, og denne gangen gruer jeg meg mer til fødselen og barseltiden, noe jeg ikke gjorde forrige gang, mye pga tanken på å revne. Jeg fikk som deg "bare" en perinealrift grad 2 (på ca 5 cm), men kjente godt når jeg revnet. Det var derimot ikke noe stort oppstyr for meg, da det gikk raskt over. Syingen var vond, men tålelig. Men tiden etterpå var veldig smertefull.. Det tok noen uker før jeg klarte å sitte på stol, trille tur uten smerter og før jeg klarte å kontrollere helt luftavgang.. Sex var helt forferdelig, og jeg var redd for å ha blitt ødelagt for livet. Når jeg tok knipeøvelser, så kjente jeg ikke at noe skjedde før lenge etter. Alt var ganske.. slapt! Så for meg ble barselstiden veldig preget av mye smerter (i tillegg til at lillen hadde kolikk). Derfor er jeg redd for å revne, om det var svar nok

Klart.. For meg, som for de aller fleste andre, så gikk det bra til slutt. Og jeg er ikke ødelagt for livet, på noen måte! Og sex sluttet å gjøre vondt etter ca fire mnd. Nå merker jeg ikke at jeg har født (ca et år siden). Og jeg har ikke angst for fødselen eller å revne. Men jeg kjenner at det blir tøft om det skjer igjen, fordi jeg hadde så mye smerter etterpå.

Anonymkode: 293de...d3e

[AnonymBruker]

Er ikke bekymret for litt rifter her og der men en av mine kolleger revnet fra A til B under fødselen og det må jeg jo si at er noe som ikke frister... Hun går fremdeles sykemeldt 80% ett år etter fødselen på grunn av plager tilknyttet til skaden. Hun har også slitt med å tisse på seg og ikke ha kontroll på avføringen i lang tid etter fødselen så slike skrekkhistorier er det jo klart at mange er bekymret for  

Anonymkode: 9ddd4...28b

[AnonymBruker]

Tja, jeg har stomi pga fødselskader...Hadde de bare gitt meg keisersnittet jeg så desperat ville ha..fml 

Anonymkode: 653dc...fd7

[AnonymBruker]

Hm, jeg er ganske redd for å revne igjen.

Jeg revnet når jeg fødte, men jeg kjente det ikke engang. Så det var ikke problemet. Problemet var at jeg måtte sy i to timer etter en kjempe lang fødsel og jeg var så sliten og ønsket bare å kunne legge meg ned med babyen. Da var ikke akkurat det å ligge i TO timer å sy når man er helt omtåket av følelser og litt emosjonelt ustabil helt optimalt. 

Det å revne i seg selv var egentlig ikke noe problem. Dessuten kan jeg bare dele av min erfaring; etter å bli sydd en del etter fødsel så blir vaginaen sydd "stramt" igjen så min erfaring er i hvert fall at det ikke har ødelagt noe av sexlivet - heller gjort det bedre. Har venninner som ikke måtte sy og har måtte gjøre masse øvelser og styre for å få det stramt igjen, men det slapp jeg  

Anonymkode: 89ade...573

[Timsy]

På 27. september 2016 den 9.39, AnonymBruker skrev:

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

Ja sannsynligheten er liten, men for de det gjelder er det en katastrofe. 

[AnonymBruker]

Jeg var ikke redd for å revne før første fødsel. Dessverre fikk jeg ganske store rifter. Smertene da det skjedde var overkommelige, men det jeg fikk å stri med i etterkant gjorde meg redd for å revne igjen. 
Nå etter andre fødsel er underlivet stygt og ødelagt med flaue problemer.. Det ødelegger mye av selvtillitten.

Anonymkode: 4fd79...af4

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så redd for smertene ved å eventuelt revne, for jeg antar at det svir å føde uansett. Det jeg bekymrer meg for er at de da skal sy med enten for stramt igjen sånn at sex skal bli vondt, eller at de ikke syr meg nok igjen, sånn at jeg får et slapt underliv.. Andre komplikasjoner er ogs skummelt.. Er ikke særlig begeistret å sone til Haukeland når jeg vet at det er der de fleste får rifter :/ 

Anonymkode: d4b00...4b4