Hvorfor er dere så redde for å revne?

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overskriften er kanskje litt misvisende, men jeg forstår jo egentlig hvorfor dere er redde for å revne. Det høres grusomt ut, å revne "der nede", tenk så fælt? Jeg kan si at jeg har født to ganger, revnet grad 2 begge ganger (dvs at jeg måtte sy i 30-60 minutter etterpå). Jeg kjente ikke at jeg revnet selv om jeg ikke var bedøvet. Det var en ikke-sak, for å si det sånn, og det må være det mildeste med hele fødselen synes jeg. Det svir og brenner når hodet står i åpningen, og jeg vet at enkelte kjenner at de revner, men det som går igjen hos meg og de jeg kjenner er at man ikke kjenner akkurat det at man revner. Dessuten kan man be om bedøvelse hvis man er fryktelig redd for det. Ville bare skrive noen beroligende ord til de som er redde for det Mange kjenner det ikke i det hele tatt. For meg var riene verst! 

Anonymkode: 21770...f2a

Jeg lurer på om du har laget denne tråden for å provosere med vilje? Her bagatelliserer du store fødselsskader som ødelegger livet til de kvinnene som utsettes for det. Noen som aldri vil kunne holde på avføring eller urin igjen, noen som ikke kan sitte normalt resten av livet, og de som får ødelagt sexlivet sitt tidlig i voksenlivet. Hvem er du, som kan mene at dette er bagateller for de det gjelder? Å føde er risikabelt, man kan miste livet, babyen kan dø, man kan få store fødselsskader som aldri blir bra. Og du tror det bare er smerten folk er redd for? 

1. Jeg kjente svært godt at jeg revnet. Først inni, så utenpå. 

2. Jeg har slitt med dette i ti år, fordi jeg fikk skader av det. 

Og så skal du sitte og fortelle meg at det er bare tull, og jeg kunne jo bare bedt om bedøvelse? Du oppfattes nedlatende og arrogant med ditt innlegg, og jeg skjønner ikke hvorfor noen skal skrive noe slikt til andre mennesker. 

Anonymkode: d21a0...012

[Biloba]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

Jeg ble påkjørt av en bil som barn. Jeg slapp fra det med skrekken, noen småsår og en tur på legevakten. Mange sitter igjen med andre erfaringer etter trafikkulykker. Jeg sitter ikke og sier til andre at det går så bra så om de selv skulle komme borti en ulykke.

Ved fødselen fikk jeg "bare" en grad 2 rift. Den var så stor at de først trodde det var en grad 3,  riften hadde iflg gynekolog gått noen mm inn i kapsel, og jeg ble undersøkt av gynekolog 2 ganger for at de skulle være sikre på at det ikke måtte gjøres mer omfattende rekonstruksjon. Så nær har jeg aldri vært å komme i en situasjon der jeg kunne trenge å bruke bleier resten av livet, være redd for å begynne å lukte avføring ute blant folk eller prompe ukontrollert osv. Jeg var akkurat innafor, for den som kom akkurat over grensen kan livet være helt forandret fra det øyeblikket babyen kom ut. 

Jeg har ikke angst for å revne, men respekt for det har jeg, om jeg skal føde igjen. Det går stort sett bra med de fleste, men det er titusener av kvinner som lever med nedsatt livskvalitet pga fødselsskader. Det er helt ok å være bekymret for å bli rammet. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Arkana skrev:

Sannsynligheten for at man får en så stor fødselsskade at det gir varige mén er veldig liten (selv for de som får store rupturer vil de fleste bli bra igjen). Det er mye som kan skje under fødsel, barnet kan bli skadet eller dø, det samme kan mor. Risikoen vil aldri bli lik 0, og takler man ikke det må man nesten bare la være å få barn. 

Som jeg skrev til Silfen, det ene utelukker ikke det andre.

Eller har du så enkel logikk for alt annet i livet? Er man redd for bedøvelse, så skal man ikke gå til tannlegen? Er man nervøs for å begynne nye studier, da skal man la være? Osv.

Å anerkjenne at man har en frykt for noe er den del av det å håndtere frykten.

Anonymkode: 3a06f...73e

[AnonymBruker]

Er mere det å bli totalt ruinert der nede som skremmer meg :|

Anonymkode: f09b5...945

[Mippi]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg skrev til Silfen, det ene utelukker ikke det andre.

Eller har du så enkel logikk for alt annet i livet? Er man redd for bedøvelse, så skal man ikke gå til tannlegen? Er man nervøs for å begynne nye studier, da skal man la være? Osv.

Å anerkjenne at man har en frykt for noe er den del av det å håndtere frykten.

Anonymkode: 3a06f...73e

[Arkana]

Logikken ER enkel. Vil man ha barn har man tre valg: 1) akseptere at risikoen for å revne er til stede, selv om den er liten, 2) søke hjelp for å bearbeide frykten eller 3) la være å få barn.

[Biloba]

11 minutter siden, Arkana skrev:

Sånn var det for meg også, men jeg ble helt bra igjen og fødte to barn uten problemer etter det. Store rupturer sees nesten utelukkende hos førstegangsfødende, så det er heldigvis liten sjanse for at det skjer igjen, og det er lurt å snakke med sykehuset nesten gang du blir gravid slik at man kan legge en plan for fødselen for å unngå at det skjer igjen.

Hvis man bare kunne legge en plan for å hindre det, burde vel denne planen legges til første fødsel?

Det eneste som ble kommunisert til meg i forhold til revning, var at jordmor informerte i trykkefasen om at hun senere ville be meg om å bare puste, ikke trykke (og hun sa ikke hvorfor). Jeg fødte med flere jordmødre og gynekolog, og gikk til jordmor i hele svangerskapet. Revning/fødselsskade ble aldri nevnt(!) eller hva jeg eller de kunne gjøre for å minimere min risiko. 

Jeg synes brukeren du siterte hadde et godt poeng. Hun endte på den fine siden av statistikken, som kom noenlunde greit fra det til slutt. Men når man får en betydelig fødselsskade, må man gjerne gjennom en periode der man er preget av smerter, at underlivsfunksjonene ikke fungerer, og stress over at man ikke vet om problemene blir permanente. Å ha store plager i 8 mnd er i seg selv en helt ok grunn til hvorfor mange kvinner er redde for rifter, som var ts sitt spørsmål. (At risikoen ikke er en god grunn til å gjøre keisersnitt i stedet er en annen ting.)

[Mippi]

19 minutter siden, Arkana skrev:

Logikken ER enkel. Vil man ha barn har man tre valg: 1) akseptere at risikoen for å revne er til stede, selv om den er liten, 2) søke hjelp for å bearbeide frykten eller 3) la være å få barn.

Dette er helt opplagt for alle som har deltatt i tråden, men er ikke trådens tema.

Slik jeg leser tråden og TS' videre innlegg, burde overskriften og spørsmålet heller vært: "er du så redd for fødselsskader at du avstår fra å ha barn?" Eller, "vet du at sjansen for varige skader er liten?" 

Men nå er ikke trådens spørmål slik, den spør helt enkelt hvorfor man er redd. Fatter ikke hvorfor det har blitt så feil å svare direkte på HI uten å bli utsatt for angrep eller forklaringer på ting vi ikke trenger forklaring på.

Vi svarer ganske enkelt på HI. Vi VET at sjansen er liten for å bli så skadet som det vi er redd for. Likevel er vi redde for slike skader.

Jeg er også redd for edderkopper. Jeg vet jo at sjansen for å få skader eller dø av et møte med en edderkopp er enda mindre enn ved en fødsel. Likevel er jeg reddere for edderkopper enn fødselsskader. Jeg synes de er så ufattelig ekle. Det er ikke logisk, det gir ikke mening å være redd for edderkopper, men det er en frykt. Det nytter ikke å si "edderkoppene her i Norge er ikke farlig". Jeg VET jo det!?

Endret 27. september 2016 av Mippi

[Arkana]

2 minutter siden, Biloba skrev:

Hvis man bare kunne legge en plan for å hindre det, burde vel denne planen legges til første fødsel?

Det er ingen som prøver å få kvinnen til å revne med vilje, men enkelte tilstander/prosedyrer øker risikoen for å revne, f.eks. at kvinnen er overvektig, stort barn eller ved operativ forløsning (vakuum eller tang). Jeg revnet f.eks. fordi de måtte ha ut barnet raskt da de mistenkte fosterasfyksi og brukte tang. Der og da blir derfor den økte risikoen for ruptur mindre viktig enn barnets liv. Ved neste fødsel bestemte legen at hvis det igjen oppstod et behov for vakuum eller tang ville de i stedet ta keisersnitt. Det ville ikke være gunstig, hverken økonomisk for helsevesenet eller helsemessig for kvinnen, å alltid velge keisersnitt framfor operativ forløsning, men i tilfeller hvor kvinnen allerede har fått en fødselsskade vil man da senere prøve å ikke øke risikoen. 

[Biloba]

14 minutter siden, Arkana skrev:

Logikken ER enkel. Vil man ha barn har man tre valg: 1) akseptere at risikoen for å revne er til stede, selv om den er liten, 2) søke hjelp for å bearbeide frykten eller 3) la være å få barn.

4. Gjøre keisersnitt (som medfører andre risikoer). Ikke et valg det er lett å få gjennomslag for i Norge, men i mange land har kvinner faktisk reell selvbestemmelse.

Jeg ønsker ikke å fremme keisersnitt, fikk selv valget pga medisinsk risiko og takket nei. Keisersnitt er for de fleste et dårligere alternativ. 

I Norge står ikke kvinners valgmuligheter i svangerskap særlig sterkt. Keisersnitt er en av disse sakene. Abort en annen. Vi får bare presentert reglene for fødselsmåte og abortmåte som om de omtrent var naturgitte, mens reelt så er det andre som velger for oss etter både medisinsk skjønn og ressurshensyn. 

[Arkana]

Et øyeblikk siden, Biloba skrev:

4. Gjøre keisersnitt (som medfører andre risikoer). Ikke et valg det er lett å få gjennomslag for i Norge, men i mange land har kvinner faktisk reell selvbestemmelse.

Det er fordi i mange land har man private sykehus hvor kvinnen kan betale for keisersnittet selv. Jeg synes ikke det er det minste rart at man med et begrenset helsebudsjett prøver å få folk til ikke å velge løsninger som er både dyrere og mer risikable for både kvinnen og barnet. Til syvende og sist er det uansett sjelden at man med sterk fødselsangst tvinges til å føde vaginalt, men hvis man med litt hjelp kan få kvinnen selv til å se at vaginal fødsel er best er det win-win for alle.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men poenget mitt er at man, stort sett, ikke kjenner at man revner. Og stort sett så får man ikke fødselsskader. Prolaps behøver heller ikke å være alvorlig. Stort sett går det veldig bra ! 

"Dessuten skjønner du vel at det å revne i underlivet aldri kan høres forlokkende ut for noen?", skriver du, og det er jo nøyaktig det jeg selv har påpekt i hovedinnlegget ! 

Anonymkode: 21770...f2a

Inkonsistens og prolaps kommer senere. Er noe man vil slite med som eldre. 

Men dom du sier for de fleste går det fint og får ingen etterfølger. Men er noen som har smerter/sterkt ubehag i arret år og år etter. Permanent ødelegger sexlivet sitt osv osv. Nå er det ikke selve det å revne man er redd for, da er man jo bedøvet, men etterfølgende av det å revne

Anonymkode: dbee3...8b7

[Fru Uperfekt]

1 time siden, Mippi skrev:

Aner ikke hvorfor det har blitt sånn.

Jeg jobber med mange kvinner, og det er ikke rent sjeldent at det på bl.a.  julebordet snakkes høyt om ting det er vanskelig å snakke om ellers. Derfra vet jeg at veldig mange kvinner ser på sex etter barn som totalt unødvendig. Ofte nok hører jeg dem si "jeg har barn, sex er ikke akkurat noe jeg har tid til". De samme kvinnene opplever ting som de snakker om ellers i året, sure mannfolk som de krangler mye med, utroskap og det å bli forlatt. Og ikke skjønner de liksom hvorfor... 

Selv om en har barn må sex inn på timeplanen, er jo ikke slik at alle samleier må være langvarige kan fint være en kjappis midt på formiddagen.

Å forvente at total tørke ikke påvirker samlivet blir for mye bobletenking.

[Solsenga]

Hvorfor man er redd for å revne?

Fordi det høres noe helt forj***ig utrivelig ut! 

Spesielt som førstegangs ser man for seg de verste scenarioene og at man hører at det revner. Synes det er viktig å være klar over at det KAN skje, men kan ikke bruke 9 mnd på å grue seg når det likevel er lite man får gjort. Ungen skal ut. 

Endret 27. september 2016 av Solsenga

[AnonymBruker]

Herregud! Det finnes flere grader av revning, og tro meg, det er ikke særlig morsomt å få en grov rift! Jeg fikk en tredjegradsruptur og ble trillet rett på operasjonssalen etter babyen var ute for å sy. Jeg lå deretter flere timer på intensiven (tror jeg det var?) for observasjon. Fikk ikke se babyen min før det hadde gått mange timer. De første ukene var et smertehelvete. Jeg levde på reseptbelagt smertestilende, klarte ikke sitte ordentlig, og nå et halvt år etter går jeg fremdeles til fysioterapeut som er spesialist i fødselsskader. Så der har du svaret - det er ikke alle som bare må sy pyntesting, og det er dritkjipt å revne! 

Anonymkode: 71f50...96e

[AnonymBruker]

Synes det er mange som tar litt på vei i svarene sine her. TS burde nok presisert at hun ikke snakker om alvorlige rifter, det er jo selvfølgelig noe INGEN ønsker. Jeg tipper hun sikter til de laveste gradene av revning, som jo er det de fleste får dersom de revner. Jeg revnet selv en grad 2 b og det var hverken noe jeg merket eller var plaget med i ettertid, og jeg tror det er det TS mente å få frem. Når jeg fortalte venninner (som ikke har født) at jeg hadde fått en rift og måtte sy litt så trodde de det måtte ha vært det verste med fødselen, men det var det letteste med fødselen. Som TS sier, riene var mye mye verre. 

Jeg tror det er ingen som bagatelliserer de alvorlige rupturer og fødselsskader, men det kan være greit for gravide å vite at de mindre riffene (igjen, mest vanlig) ikke trenger å være så fryktelige som man tror smertemessig og at for de fleste som må sy litt så blir underlivet ok igjen likevel. 

Ved neste fødsel er jeg selvfølgelig redd for en alvorlig ruptur, men mindre revning tar jeg på strak arm og må jeg sy litt vet jeg nå at det går fint høyst sannsynlig. Det visste jeg ikke før jeg fødte første gang og så for meg at det måtte være forferdelig vondt å revne der nede. 

Anonymkode: b9f89...c0f

[Fru Uperfekt]

41 minutter siden, Arkana skrev:

Det er fordi i mange land har man private sykehus hvor kvinnen kan betale for keisersnittet selv. Jeg synes ikke det er det minste rart at man med et begrenset helsebudsjett prøver å få folk til ikke å velge løsninger som er både dyrere og mer risikable for både kvinnen og barnet. Til syvende og sist er det uansett sjelden at man med sterk fødselsangst tvinges til å føde vaginalt, men hvis man med litt hjelp kan få kvinnen selv til å se at vaginal fødsel er best er det win-win for alle.

Er virkelig vaginal fødsel alltid best?

Jeg har født både vaginalt og med planlagt keisersnitt og må si at keisersnitt var best.

Hadde jeg hatt mulighet til å føde på privat sykehus så hadde jeg gjort det, velger f.eks konsekvent vekk mitt lokale sykehus ved fødsler og ved andre ting hvor en har alternativer pga dårlige opplevelser med føden og andre avdelinger der.

 

[Fru Uperfekt]

1 time siden, Arkana skrev:

Det er fordi i mange land har man private sykehus hvor kvinnen kan betale for keisersnittet selv. Jeg synes ikke det er det minste rart at man med et begrenset helsebudsjett prøver å få folk til ikke å velge løsninger som er både dyrere og mer risikable for både kvinnen og barnet. Til syvende og sist er det uansett sjelden at man med sterk fødselsangst tvinges til å føde vaginalt, men hvis man med litt hjelp kan få kvinnen selv til å se at vaginal fødsel er best er det win-win for alle.

Hørt om Haukeland, er nok av de som har fått nei på ks der tiltross for påvist sterk fødselsangst.

[Biloba]

17 minutter siden, Arkana skrev:

Det er fordi i mange land har man private sykehus hvor kvinnen kan betale for keisersnittet selv. Jeg synes ikke det er det minste rart at man med et begrenset helsebudsjett prøver å få folk til ikke å velge løsninger som er både dyrere og mer risikable for både kvinnen og barnet. Til syvende og sist er det uansett sjelden at man med sterk fødselsangst tvinges til å føde vaginalt, men hvis man med litt hjelp kan få kvinnen selv til å se at vaginal fødsel er best er det win-win for alle.

I Romania føder nesten alle med keisersnitt, så din hypotese om at dette skyldes den enkelte gravides gode privatøkonomi er nok ikke helt korrekt. I Storbritannia har kvinner også nylig fått retten til å ta det endelige valget for sin egen fødsel, i det offentlige helsevesenet. 

Jeg har ikke inntrykk av at det er så sjelden at man blir nektet keisersnitt ved fødselsangst. Jeg tilhørte tidligere KK i Bergen, som er strengere til og med for kvinner som har traumer etter seksuelt misbruk. Kjenner også en gynekolog ved et mellomstort sykehus i Norge, han sa at hos dem fikk svært få ks, bl.a. fordi de hadde mangel på overleger som kunne delta i inngrep. En kvinne skrev her inne om å søke ks ved det sykehuset, og beskrev det som det mest ydmykende hun hadde vært med på. Hennes bakgrunn var en angst etter en komplisert fødsel som endte med akutt snitt fordi barnets tilstand ble dårlig. Det viste seg etterpå at hun pga bekkenmål ikke ville klart å føde hverken nummer 1 eller nummer 2. En venninne av meg har lignende opplevelse av å møte på fødepol på KK, etter en unormal fødsel med komplisert hastekeisersnitt på første fødsel. Hun følte seg ikke trygg for sitt eget liv fordi det tok så lang tid før de grep inn i den unormale fødselen at både mor og barn ble dårlige. Det hun opplevde var å bli møtt med nedlatenhet og disrespekt, der hun skulle ha møtt med forståelse, beklagelse og saklig informasjon om muligheter videre. Men legen bare måtte starte konsultasjonen med å prøve å trykke henne ned.

[Fru Uperfekt]

1 time siden, Biloba skrev:

4. Gjøre keisersnitt (som medfører andre risikoer). Ikke et valg det er lett å få gjennomslag for i Norge, men i mange land har kvinner faktisk reell selvbestemmelse.

Jeg ønsker ikke å fremme keisersnitt, fikk selv valget pga medisinsk risiko og takket nei. Keisersnitt er for de fleste et dårligere alternativ. 

I Norge står ikke kvinners valgmuligheter i svangerskap særlig sterkt. Keisersnitt er en av disse sakene. Abort en annen. Vi får bare presentert reglene for fødselsmåte og abortmåte som om de omtrent var naturgitte, mens reelt så er det andre som velger for oss etter både medisinsk skjønn og ressurshensyn. 

Det stemmer

Virker som om du kan bestemme abort eller ei, og velger du å beholde så har du plutselig ikke bestemmelsesrett over kroppen din lenger.

Skulle ønske en kunne fått private sykehus som tilbydde fødsel og her til lands.