"Skilles" fra min egen familie?

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg 30, er etablert, har gjort alt jeg skal, og lever et helt standard a4-liv. Mine foreldre bor ikke lenger enn en kort kjøretur unna, og søsken ikke veldig mye lenger etter det igjen.

Men jeg har ikke sett dem på snart et år. 

Grunnen er ganske enkel. Det dukket opp en enkel hendelse som gjorde at glasset rant over.

Jeg er yngst. Det er tre år mellom meg og søsken, som alltid har vært et mønsterbarn. Søsken føler selvsagt at jeg som pøbel fikk all oppmerksomhet, og at hun måtte kjempe for sin bit. Jeg føler hun fikk bekreftelse og anerkjennelse, mens mine prestasjoner ble tatt som en selvfølge. Det er sårt. Veldig sårt. Dessuten fungerte alt i arv. Når en type skolesekk ble trendy fikk hun det. Jeg fikk samme investeringen når jeg ble like gammel, tre år etter, når det ikke var fult så trendy lenger. Men jeg hadde likevel gledet meg i tre år! Når hun fikk sykkel viste jeg at det kom sykkel til meg også, tre år etter. Hele barndommen gikk i intervaller på tre år. 

Et godt eksempel er når søsteren kom inn på vgs. Hun hadde jobbet hardt for gode karakterer, og målrettet for en bestemt skole. Det var da naturlig at hun fikk belønning for det, og det unnet jeg henne veldig. Foreldrene mine stelte i stand flott middag hjemme, med duk og lys, og hun fikk et pent smykke i gave. Dette er ikke typisk hjemme hos oss, og jeg synes det var kjempestas! Jeg gledet meg sånn til å sitte i høysetet slik jeg også.

Jeg kom også inn på mitt førstevalg. Jeg var ikke hjemme da jeg logget inn og så det på nettet, men sendte melding hjem. Fikk en "grattis". Det var siste gang det ble nevnt.

Det er flere slike hendelser, hvor jeg føler jeg hadde hatt godt av bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok. Skole, fritid, etc. Men jeg følte hele tiden at det var en selvfølge, siden noen allerede hadde oppnådd det før meg. Jeg flyttet til og med tidlig hjemmefra, ble voksen, betalte regninger, klarte meg økonomisk med jobb og skole. Jeg var dødsflink, og jeg er i dag utrolig stolt av meg selv. Ingen foreldre kom da jeg tok imot vitnemål siste dagen på videregående. Ingen blomsterbukett, ikke noe kort. Jeg kan ikke huske at jeg følte det spesielt på noen som helst måte. Det er jeg lei meg for i dag.

Jeg var en drittunge som tenåring. Frem til jeg ble "voksen" mot slutten, var jeg ikke til å stole på. Det kan jeg forstå, det har jeg anerkjent, det skammer jeg meg veldig over. Men det var ekstremt sårende da jeg ikke fikk ha nøkkel til foreldrene mine sitt hus da jeg flyttet hjemmefra i en alder av 18 år. De stolte ikke på meg. Søsteren min beholdt sine hjemmefra.

Det var også vondt da pappa lo og sa at han ikke turte å la meg låne bilen deres. De har vel til den dag i dag ikke vært passasjer, og visste aldri at jeg var en veldig ansvarlig bilist i ung alder. 

For noen år siden tok jeg det opp med min far. Det kom nok litt brått på han, men da jeg sa jeg var såret over at jeg aldri fikk det vakre smykket søsteren min fikk (og bruker daglig) den dagen hun kom inn på vgs, svarte han hånlig at det er forskjell på folk. 

I voksen alder tar jeg meg selv i å søke bekreftelse. Som en hund som har hentet pinnen for første gang trenger jeg at ledere, sjefer, til og med PT'en min skryter av hvor tøff og flink jeg er. For ting som bør være en selvfølge at jeg får til. Jeg søker også bekreftelse av menn, gjerne eldre menn. Ikke nødvendigvis på utseendet mitt, men på at jeg er bra nok, smart nok, flink nok. Både seksuelt og intellektuelt. 

 

Nå har alt hopet seg opp og kommet til en enkel hendelse. Det ble nok for meg, og jeg varslet foreldrene mine om at vi måtte ta en prat. At jeg hadde mye på hjertet. Jeg er konfliktsky og har fylt opp timeplanen for å unngå praten, men i dag sendte moren min en melding og sa at hun ikke kunne fatte hva de hadde gjort meg. Så jeg brast, og sendte en halv novelle..

De kan fortsatt ikke forstå, og skjønner ikke at en fattlig unnskyldning ikke holder. De lurer på hva jeg vil gjøre med denne saken, hva jeg vil at de skal si, hva jeg vil at de skal gjøre.

Jeg vet ikke. Hvor går vi herfra? De kommer aldri virkelig til å anerkjenne mine følelser. De synes det er flåsete, barnlig og unødvendig av meg. Jeg trenger at de virkelig kjenner på det, og at de eventuelt virkelig er lei seg for det. At de godtar at dette er min virkelighet, og dette er mine følelser. Selv om det kanskje ikke er slik de husker det.

Er jeg i ferd med å ta ut skilsmisse fra min egen familie? og tåler jeg det?

Anonymkode: a5f36...7af

[AnonymBruker]

Vet ikke hva du skal gjøre med familien din, MEN det er veldig slitsomt å skulle hente bekrftelse fra at du er god nok fra folk rundt deg. Du kan heller ikke endre voksne folk. Beklager, men foreldra dine kommer nok alltid til å være slik de er. Jeg tror du hadde hat mer nytte av å jobbe med deg selv slik at du slipper å hele tiden prøve å få bekreftelse av menneskene rundt deg. Hva alle andre synes og tror burde være irrelevant for deg! Din egen menig er viktigst!! 

Anonymkode: 75764...960

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg synes du skal gå inn i deg selv. Du er 30, du er voksen - du føler sjalusi ovenfor ditt søsken og at du har blitt behandlet urettferdig. at dine foreldre har gjort visse feil som gjør at du ikke fikk like stor grad mestringsfølelse. De gjorde feil, og det er helt normalt at foreldre ikke greier å inrømme de feil de har gjort. Sånn hadde min mor det når hun levde, sånn er tanta mi med mine søskenbarn. Min mor greide ikke se at mine følelser var ekte og viktige. Jeg tok avstand i flere år, helt frem til hun døde. Jeg er 35. Plutselig kan det skje, TS, og da vil du måtte leve med skyldsfølelse for at du ikek greide å være en voksen ovenfor din mor. Ikke skill deg fra foreldre fordi du sliter med ting fra barndommen, men ta heller kontakt på en voksen og moden måte. De gjorde så godt de kunne, og de er ikke perfekte, det er heller ikke du. men de elsker deg! og de vil de gjøre frem til de dør selv om det er vanskelig for dem å VISE det. Jeg lover deg at selv om du føler at du ikke trenger de nå, så vil du savne de når de er borte og angre på de samtalene dere aldri hadde. så vær så snill, gå inn i deg selv, bli voksen og gå videre. 

Anonymkode: d6978...262

[AnonymBruker]

Enig med hun over her. 

Sånn var det i vår familie også... alle fikk alltid noe men noen fikk mer tidvis og det plager min søster enda. At hun ikke fikk nøyaktig likt eller mer enn de andre. Nå er mor død men det plager henne fremdeles. 

Du lager egentlig bare ris til egen rumpe når du lar ting som har skjedd av forskjellsbehandling plage deg i voksen alder. Du har tydeligvis klart deg greit uansett.

Anonymkode: 307cb...287

[AnonymBruker]

Hei TS

 

Jeg forstår hvor du kommer fra. Det som skjedde i barneårene får konsekvenser for oss når vi er voksne.

Men ser du at du selv bagatelliserer din søsters følelser. Hva hun føler trenger også du å anerkjenne. Du ser det fra en annen vinkel enn din søster.

Dine følelser er også dine følelser og bør selvsagt bli tatt på alvor. De sier hvertfall unnskyld selv om de ikke helt forstår hvor det kommer fra. Det er nok dessverre mange som ikke ser hvordan ens oppførsel, spesielt overfor egne barn, påvirker og hvilken innvirkning det har.

Siden det i det minste har vært en dialog, hva med å ta opp tråden igjen? Her kan du forklare at du føler de ikke satt pris på deg og den innsatsen du faktisk la ned selv om du nok var litt pøbelunge den gang. Kanskje du kan klare å fortelle dem om disse eksemplene du har skissert her, og kanskje flere. Skriv dem ned på forhånd slik at du husker dem.

En annen ting, hva forventer du at dem skal gjøre for å gjøre det godt nå?

 

Selv har jeg ei mor som gikk barnevernspedagog da jeg var barn. Man skulle tro at hun da visste litt om hvordan barn tenker. Men nei. Jeg ble overlatt til meg selv og var ekstremt selvselvstendig fra tidlig barneår. Hun har aldri gitt ett kompliment, aldri en 'så flink du har vært', aldri 'takk', aldri 'jeg er stolt over deg', aldri 'jeg er glad i deg'. Ikke ett eneste positivt ord gjennom hele oppveksten. Jeg, som deg, søker nå bekreftelse fra omtrent alle hold. Jeg føler meg aldri god nok i noen sammenheng. Jeg kutta kontakten da min egen mor sendte melding og sa at jeg drev og ruset meg etter å ha fått barn! Dette er 3 år siden. Angrer ikke i det hele tatt. Har det så mye bedre uten narsissten. Men fremdeles henger det igjen

Anonymkode: 165b7...fcd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg nærmer meg 30, er etablert, har gjort alt jeg skal, og lever et helt standard a4-liv. Mine foreldre bor ikke lenger enn en kort kjøretur unna, og søsken ikke veldig mye lenger etter det igjen.

Men jeg har ikke sett dem på snart et år. 

Grunnen er ganske enkel. Det dukket opp en enkel hendelse som gjorde at glasset rant over.

Jeg er yngst. Det er tre år mellom meg og søsken, som alltid har vært et mønsterbarn. Søsken føler selvsagt at jeg som pøbel fikk all oppmerksomhet, og at hun måtte kjempe for sin bit. Jeg føler hun fikk bekreftelse og anerkjennelse, mens mine prestasjoner ble tatt som en selvfølge. Det er sårt. Veldig sårt. Dessuten fungerte alt i arv. Når en type skolesekk ble trendy fikk hun det. Jeg fikk samme investeringen når jeg ble like gammel, tre år etter, når det ikke var fult så trendy lenger. Men jeg hadde likevel gledet meg i tre år! Når hun fikk sykkel viste jeg at det kom sykkel til meg også, tre år etter. Hele barndommen gikk i intervaller på tre år. 

Et godt eksempel er når søsteren kom inn på vgs. Hun hadde jobbet hardt for gode karakterer, og målrettet for en bestemt skole. Det var da naturlig at hun fikk belønning for det, og det unnet jeg henne veldig. Foreldrene mine stelte i stand flott middag hjemme, med duk og lys, og hun fikk et pent smykke i gave. Dette er ikke typisk hjemme hos oss, og jeg synes det var kjempestas! Jeg gledet meg sånn til å sitte i høysetet slik jeg også.

Jeg kom også inn på mitt førstevalg. Jeg var ikke hjemme da jeg logget inn og så det på nettet, men sendte melding hjem. Fikk en "grattis". Det var siste gang det ble nevnt.

Det er flere slike hendelser, hvor jeg føler jeg hadde hatt godt av bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok. Skole, fritid, etc. Men jeg følte hele tiden at det var en selvfølge, siden noen allerede hadde oppnådd det før meg. Jeg flyttet til og med tidlig hjemmefra, ble voksen, betalte regninger, klarte meg økonomisk med jobb og skole. Jeg var dødsflink, og jeg er i dag utrolig stolt av meg selv. Ingen foreldre kom da jeg tok imot vitnemål siste dagen på videregående. Ingen blomsterbukett, ikke noe kort. Jeg kan ikke huske at jeg følte det spesielt på noen som helst måte. Det er jeg lei meg for i dag.

Jeg var en drittunge som tenåring. Frem til jeg ble "voksen" mot slutten, var jeg ikke til å stole på. Det kan jeg forstå, det har jeg anerkjent, det skammer jeg meg veldig over. Men det var ekstremt sårende da jeg ikke fikk ha nøkkel til foreldrene mine sitt hus da jeg flyttet hjemmefra i en alder av 18 år. De stolte ikke på meg. Søsteren min beholdt sine hjemmefra.

Det var også vondt da pappa lo og sa at han ikke turte å la meg låne bilen deres. De har vel til den dag i dag ikke vært passasjer, og visste aldri at jeg var en veldig ansvarlig bilist i ung alder. 

For noen år siden tok jeg det opp med min far. Det kom nok litt brått på han, men da jeg sa jeg var såret over at jeg aldri fikk det vakre smykket søsteren min fikk (og bruker daglig) den dagen hun kom inn på vgs, svarte han hånlig at det er forskjell på folk. 

I voksen alder tar jeg meg selv i å søke bekreftelse. Som en hund som har hentet pinnen for første gang trenger jeg at ledere, sjefer, til og med PT'en min skryter av hvor tøff og flink jeg er. For ting som bør være en selvfølge at jeg får til. Jeg søker også bekreftelse av menn, gjerne eldre menn. Ikke nødvendigvis på utseendet mitt, men på at jeg er bra nok, smart nok, flink nok. Både seksuelt og intellektuelt. 

 

Nå har alt hopet seg opp og kommet til en enkel hendelse. Det ble nok for meg, og jeg varslet foreldrene mine om at vi måtte ta en prat. At jeg hadde mye på hjertet. Jeg er konfliktsky og har fylt opp timeplanen for å unngå praten, men i dag sendte moren min en melding og sa at hun ikke kunne fatte hva de hadde gjort meg. Så jeg brast, og sendte en halv novelle..

De kan fortsatt ikke forstå, og skjønner ikke at en fattlig unnskyldning ikke holder. De lurer på hva jeg vil gjøre med denne saken, hva jeg vil at de skal si, hva jeg vil at de skal gjøre.

Jeg vet ikke. Hvor går vi herfra? De kommer aldri virkelig til å anerkjenne mine følelser. De synes det er flåsete, barnlig og unødvendig av meg. Jeg trenger at de virkelig kjenner på det, og at de eventuelt virkelig er lei seg for det. At de godtar at dette er min virkelighet, og dette er mine følelser. Selv om det kanskje ikke er slik de husker det.

Er jeg i ferd med å ta ut skilsmisse fra min egen familie? og tåler jeg det?

Anonymkode: a5f36...7af

Hmm. 

Må nok bare si: voks opp! 

Jeg fikk heller aldri bekreftelse da storesøster var mønsterbarn. Selv om jeg var til å stole på i motsettning til deg. Skjønner også de litt, det verste som er er når dine egne barn ikke er til å stole på! Må ha vært vanskelig for de å hanskes med deg. 

Du må slutte å dvele, kom deg videre i livet. 

Anonymkode: 16b3d...502

[LittleBabyBlue]

Føler det er mye som ikke kommer fram her, så må spørre.

1. Hvorfor flyttet du ut når du ble 18? Hvis mitt "problembarn", som hadde vært umulig de siste åra, hadde flytta ut hadde jeg trodd det var for å slippe foreldre så hun kunne feste og gjøre som hun ville. Hun hadde da ikke fått nøkkel til mitt hus. Det er også uøkonomisk da pengene som blir brukt på husleie kunne blitt spart til innskudd på en leilighet senere. Nå virker det som det riktige valget for deg siden du roa deg ned og ble ansvarlig, men kan se at dine foreldre ikke oppfatta det sånn. Spesielt ikke hvis de fikk høre rykter om ditt behov for "seksuell bekreftelse" (mye gutter innom blir sett ned på av gamlegjengen).

2. Hva var ditt førstevalg? Ville si det er forskjell på en unge som surrer seg gjennom skolen og kommer inn på en "lett" skole, og en unge som jobber hardt, ofrer sosiallivet og kommer inn på en prestisjeskole. Kan skjønne det hvis de denne ene gangen ville gi din søster noe ekstra fordi hun hadde jobbet hard, alltid vært snill og pliktoppfyllende (ifølge deg er dette den eneste gangen det ble gjort forskjell og du fikk automatisk det din søster gjorde, uansett innsats.)

3. Siden du ikke bodde hjemme når det var skoleavsluttning, innviterte du dine foreldre? 

4. Sa du noen gang ifra at du ønsket deg noe annet 3 år etter at din søster fikk det?

[AnonymBruker]

Det er overhode ikke noen selvfølge at man er veldig "bestekompis" med foreldre (eller søsken) bare fordi man er i nær familie med dem.

Hvis du mener at det er så fryktelig slitsomt å alltid bli målt opp mot søsken (eller stadig føler på denne forskjellsbehandlingen) fra foreldrene dine, så kanskje du burde tatt en slags "pause" fra dem?

Du er voksen nå. Lditt eget liv, og slutt å bry deg så mye om hvordan foreldrene dine mener og føler..

Anonymkode: 2a38d...498

[Gjest Black Amethyst]

Måten du beskriver din familie på virker som en typisk disfunkskjonell familie, hvis du er oppvokst i en familie der en eller begge foreldre er narsisster så er det normalt at en eller flere søsken blir forskjellsbehandlet. Dette betyr ikke at det er riktig oppførsel, men gjennom en narsisst's øyne er alle satt i hver sin rollebås. Jeg virkelig anbefaler at du leser mer om hvordan det er å være et voksent barn i en slik familie, du kan finne flere nettsider hvor det snakkes om akkurat dette, hva slags rollefordelinger det er mellom søsken, hvordan en narsisstisk forelder tenker, o.s.v... Jeg vet ikke om det er lov å dele andre nettsider innpå her, men du kan også sende meg en pm og så kan jeg vise til noen nettsider jeg vet om.

Dette har heller ingenting om å vokse opp som andre har hevdet innpå her, siden du er allerede voksen nå. Sår fra vonde familie relasjoner kan fortsatt gjøre vondt også etter at en har blitt voksen. Og det valget om å skilles fra egen familie, vil avhenge mer om hva du kan takle. Noen velger å ha mindre kontakt, mens andre trenger å kutte av kontakten fullstendig. Siden ikke alle familie relasjoner er så nære, så er det noen ganger at en familie kan føles mer som fremmede enn nær og god familie. Hvis du velger å kutte av kontakten fullstendig så er det også viktig med å god støtte rundt deg, i begynnelsen vil det føles vanskeligere ut for deg. Det vil bli mye lettere etterhvert, men god støtte fra andre mennesker som er glad i deg er viktig i denne perioden da du velger å kutte av kontakt med dem.

[AnonymBruker]

Kanskje du kunne trengt litt terapi TS? At du går å gnager så på dette viser at du har problemer med de nære relasjonene dine og at du har problemer med å akseptere fortiden. Jeg vil si det er vanlig å oppleve litt forskjellsbehandling i en familie, det kan aldri bli helt likt mellom søsken. Jeg synes ikke forskjellene var så store slik du forteller, men kan forstå at det føles vondt å ikke bli anerkjent for dine prestasjoner. Dessverre gjør en del foreldre feil og sammenligner feks skoleprestasjoner mellom søsken, og det blir ikke riktig. 

Hva med din søster, har du reflektert over hvordan ting var for henne i barndommen? Kanskje det ikke var så rosenrødt for henne som du forestiller deg? 

Anonymkode: d2de6...3ba

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kunne trengt litt terapi TS? At du går å gnager så på dette viser at du har problemer med de nære relasjonene dine og at du har problemer med å akseptere fortiden. Jeg vil si det er vanlig å oppleve litt forskjellsbehandling i en familie, det kan aldri bli helt likt mellom søsken. Jeg synes ikke forskjellene var så store slik du forteller, men kan forstå at det føles vondt å ikke bli anerkjent for dine prestasjoner. Dessverre gjør en del foreldre feil og sammenligner feks skoleprestasjoner mellom søsken, og det blir ikke riktig. 

Hva med din søster, har du reflektert over hvordan ting var for henne i barndommen? Kanskje det ikke var så rosenrødt for henne som du forestiller deg? 

Anonymkode: d2de6...3ba

Jeg vet det ikke var rosenrødt for henne heller, men hun og jeg har aldri stått hverandre nære, så jeg må innrømme at jeg ikke tenker så ofte på hvordan hun har det.

Anonymkode: a5f36...7af

[Lou Salome]

Mye av det du beskriver er helt vanlige opplevelser/barndom for en som har søsken, særlig en som er yngst. Jeg måtte alltid arve, mine gode karakterer var aldri noe stas men en selvfølge, min konfirmasjon var en mye mindre affære enn mine søskens, ingen kom på vitnemålsutdelingen. Det er kun det siste jeg husker som litt sårt, ellers var jeg aldri i tvil om at de egentlig elsket meg, var stolt av meg og så meg. Du føler det tydeligvis ikke slik, men at de har gjort deg stor urett. Spørsmålet de stiller er jo helt betimelig: hva vil du de skal gjøre med det nå? Hva skal til for at du skal tilgi dem?  Du bør kanskje gå til litt samtaleterapi for å finne ut av hva som gjør deg så sårbar? Min far ville aldri øvelseskjøre med meg, og er fortsatt nervøs når jeg kjøret. Det er fordi jeg er YNGST, ikke fordi han elsker mine søsken mer.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er overhode ikke noen selvfølge at man er veldig "bestekompis" med foreldre (eller søsken) bare fordi man er i nær familie med dem.

Hvis du mener at det er så fryktelig slitsomt å alltid bli målt opp mot søsken (eller stadig føler på denne forskjellsbehandlingen) fra foreldrene dine, så kanskje du burde tatt en slags "pause" fra dem?

Du er voksen nå. Lditt eget liv, og slutt å bry deg så mye om hvordan foreldrene dine mener og føler..

Anonymkode: 2a38d...498

Jeg har prøvd det det siste halvåret. Men mor maser om å se oss igjen, spise middag, spise lunsj. Jeg tenker ikke stort på dem, helt til jeg får melding; og jeg får dårlig samvittighet. En nøytral følelse blir noe negativt og slitsomt.

 

ts

Anonymkode: a5f36...7af

[AnonymBruker]

Det er vel ikke helt unormalt å ofte bli målt opp mot søsken da.

Førstemann som oppnår gode karakterer / vitnemål eller andre ting, er jo liksom veldig stort da. Men det er ikke stort når noen andre gjør noe lignende... 

Anonymkode: 2a38d...498

[AnonymBruker]

2 timer siden, LittleBabyBlue skrev:

Føler det er mye som ikke kommer fram her, så må spørre.

1. Hvorfor flyttet du ut når du ble 18? Hvis mitt "problembarn", som hadde vært umulig de siste åra, hadde flytta ut hadde jeg trodd det var for å slippe foreldre så hun kunne feste og gjøre som hun ville. Hun hadde da ikke fått nøkkel til mitt hus. Det er også uøkonomisk da pengene som blir brukt på husleie kunne blitt spart til innskudd på en leilighet senere. Nå virker det som det riktige valget for deg siden du roa deg ned og ble ansvarlig, men kan se at dine foreldre ikke oppfatta det sånn. Spesielt ikke hvis de fikk høre rykter om ditt behov for "seksuell bekreftelse" (mye gutter innom blir sett ned på av gamlegjengen).

2. Hva var ditt førstevalg? Ville si det er forskjell på en unge som surrer seg gjennom skolen og kommer inn på en "lett" skole, og en unge som jobber hardt, ofrer sosiallivet og kommer inn på en prestisjeskole. Kan skjønne det hvis de denne ene gangen ville gi din søster noe ekstra fordi hun hadde jobbet hard, alltid vært snill og pliktoppfyllende (ifølge deg er dette den eneste gangen det ble gjort forskjell og du fikk automatisk det din søster gjorde, uansett innsats.)

3. Siden du ikke bodde hjemme når det var skoleavsluttning, innviterte du dine foreldre? 

4. Sa du noen gang ifra at du ønsket deg noe annet 3 år etter at din søster fikk det?

Jeg flytta fordi kjæresten skulle flytte hjemmefra, og det virket fornuftig å være to. Vi hadde allerede vært sammen noen år. Lite festing. Lite gutter. Jeg jobbet, mye, og gikk på skole. Men det var godt for familien at jeg flyttet ut. Nøklene mine fikk jeg meg meg, men min far ba senere om å få dem igjen.

 

Jeg jobbet minst like hardt for å komme inn på skole slm

søsteren min. Kanskje hardere. Jeg hadde ikke like lett for å ta alt på skolen som henne. Og kom inn på like prestisjetung skole. Jeg tok ekstra undervisning etter skolen, gråt meg gjennom år etter år. Gikk ut med skikkelig gode karakterer. 

Klart jeg inviterte mine foreldre! Burde jeg trenge å be på mine knær om at de ofrer langhelg på hytta for skoleavslutning? 

Nei, jeg sa aldri ifra, fordi jeg ønsket meg akkurat det min søster fikk. Jeg hadde jo gledet meg i TRE år 

 

 

Anonymkode: a5f36...7af

[AnonymBruker]

Du er den eneste taperen i denne saken. Desverre.. At dine foreldre ikke behandlet deg og dine søsken likt er et problem de har, og uansett hvor mye du unngår de kan ikke de gjøre noe for å endre på fortiden. Det er ikke sikkert at de vil erkjenne det heller.. Hvis jeg var deg ville jeg valgt mine kamper med omhu, og AKSEPTERT DEM. Å akseptere er ikke det samme som å tilgi og la folk "slippe unna" men en måte å gjøre det enklere for DEG å leve DITT liv på en måte som gjør at DU ikke ender opp bitter som 90åring. Skriv ned hver dag og gjenta for deg selv setninger som feks

- Jeg aksepterer at mine foreldre ikke er perfekte

- Jeg aksepterer at barndommen ikke ble som jeg ønsket

- Jeg aksepterer at jeg og min familie har problemer

- Jeg aksepterer at vi er ulike 

 

Videre kan du jobbe med din egen selvfølelse som feks

- Jeg er verdt å elske selv om jeg føler meg såret av foreldrene mine

- Jeg er viktig

- Jeg er god nok

- Jeg er min egen lykkes smed

- Jeg tar ansvar for min egen lykke

 

Osv.

 

Poenget mitt er: du må være den med sterkt hjertet her og ha VERDIGHET. Du må være din egen bestevenn og ikke la andre være ansvarlig for din lykke. Kun du er det.

 

Håper du kommer i kontakt med dem igjen. Det er ikke din skyld at ting er som det er, men du trenger ikke være "like dårlig"

Anonymkode: 345fc...ad1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS

 

Jeg forstår hvor du kommer fra. Det som skjedde i barneårene får konsekvenser for oss når vi er voksne.

Men ser du at du selv bagatelliserer din søsters følelser. Hva hun føler trenger også du å anerkjenne. Du ser det fra en annen vinkel enn din søster.

Dine følelser er også dine følelser og bør selvsagt bli tatt på alvor. De sier hvertfall unnskyld selv om de ikke helt forstår hvor det kommer fra. Det er nok dessverre mange som ikke ser hvordan ens oppførsel, spesielt overfor egne barn, påvirker og hvilken innvirkning det har.

Siden det i det minste har vært en dialog, hva med å ta opp tråden igjen? Her kan du forklare at du føler de ikke satt pris på deg og den innsatsen du faktisk la ned selv om du nok var litt pøbelunge den gang. Kanskje du kan klare å fortelle dem om disse eksemplene du har skissert her, og kanskje flere. Skriv dem ned på forhånd slik at du husker dem.

En annen ting, hva forventer du at dem skal gjøre for å gjøre det godt nå?

 

Selv har jeg ei mor som gikk barnevernspedagog da jeg var barn. Man skulle tro at hun da visste litt om hvordan barn tenker. Men nei. Jeg ble overlatt til meg selv og var ekstremt selvselvstendig fra tidlig barneår. Hun har aldri gitt ett kompliment, aldri en 'så flink du har vært', aldri 'takk', aldri 'jeg er stolt over deg', aldri 'jeg er glad i deg'. Ikke ett eneste positivt ord gjennom hele oppveksten. Jeg, som deg, søker nå bekreftelse fra omtrent alle hold. Jeg føler meg aldri god nok i noen sammenheng. Jeg kutta kontakten da min egen mor sendte melding og sa at jeg drev og ruset meg etter å ha fått barn! Dette er 3 år siden. Angrer ikke i det hele tatt. Har det så mye bedre uten narsissten. Men fremdeles henger det igjen

Anonymkode: 165b7...fcd

Jeg har tatt det opp. Disse og fler. Jeg savner å føle at de oppriktig anerkjenner disse som mine følelser. Trenger ikke egentlig en unnskyldning. Min mor har også samme bakgrunn som din.. Min far er gammeldags.

 

jeg kan ikke huske setningen "stolt av deg". Husker jeg trodde det skulle komme i konfirmasjonstalen, men heller ikke da..

 

ts

Anonymkode: a5f36...7af

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er den eneste taperen i denne saken. Desverre.. At dine foreldre ikke behandlet deg og dine søsken likt er et problem de har, og uansett hvor mye du unngår de kan ikke de gjøre noe for å endre på fortiden. Det er ikke sikkert at de vil erkjenne det heller.. Hvis jeg var deg ville jeg valgt mine kamper med omhu, og AKSEPTERT DEM. Å akseptere er ikke det samme som å tilgi og la folk "slippe unna" men en måte å gjøre det enklere for DEG å leve DITT liv på en måte som gjør at DU ikke ender opp bitter som 90åring. Skriv ned hver dag og gjenta for deg selv setninger som feks

- Jeg aksepterer at mine foreldre ikke er perfekte

- Jeg aksepterer at barndommen ikke ble som jeg ønsket

- Jeg aksepterer at jeg og min familie har problemer

- Jeg aksepterer at vi er ulike 

 

Videre kan du jobbe med din egen selvfølelse som feks

- Jeg er verdt å elske selv om jeg føler meg såret av foreldrene mine

- Jeg er viktig

- Jeg er god nok

- Jeg er min egen lykkes smed

- Jeg tar ansvar for min egen lykke

 

Osv.

 

Poenget mitt er: du må være den med sterkt hjertet her og ha VERDIGHET. Du må være din egen bestevenn og ikke la andre være ansvarlig for din lykke. Kun du er det.

 

Håper du kommer i kontakt med dem igjen. Det er ikke din skyld at ting er som det er, men du trenger ikke være "like dårlig"

Anonymkode: 345fc...ad1

Tusen takk!

 

ts

Anonymkode: a5f36...7af

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg flytta fordi kjæresten skulle flytte hjemmefra, og det virket fornuftig å være to. Vi hadde allerede vært sammen noen år. Lite festing. Lite gutter. Jeg jobbet, mye, og gikk på skole. Men det var godt for familien at jeg flyttet ut. Nøklene mine fikk jeg meg meg, men min far ba senere om å få dem igjen.

 

Jeg jobbet minst like hardt for å komme inn på skole slm

søsteren min. Kanskje hardere. Jeg hadde ikke like lett for å ta alt på skolen som henne. Og kom inn på like prestisjetung skole. Jeg tok ekstra undervisning etter skolen, gråt meg gjennom år etter år. Gikk ut med skikkelig gode karakterer. 

Klart jeg inviterte mine foreldre! Burde jeg trenge å be på mine knær om at de ofrer langhelg på hytta for skoleavslutning? 

Nei, jeg sa aldri ifra, fordi jeg ønsket meg akkurat det min søster fikk. Jeg hadde jo gledet meg i TRE år 

 

 

Anonymkode: a5f36...7af

 

Men hva mener du de skulle gjort når det gjelder det siste punktet? Gitt deg det samme som din søster samtidig slik at du alltid fikk alt 3 år tidligere enn henne?

Anonymkode: 3df4a...81e

[tirben]

Får helt vondt å lese hvordan du opplever dette. Skjønner deg også, for det er vondt å ikke føle seg anerkjent av foreldrene sine. Samtidig er det veldig vanlig at den eldste og yngste blir behandlet forskjellig. Selv har jeg også to døtre med større aldersforskjell enn dere. Jeg innrømmer at jeg har dullet mer med den yngste. Vet også at den eldste har irritert seg over det. Men i dag er begge voksne og jeg gir begge mye oppmerksomhet og anerkjennelse.  

Men du får dessverre ikke endret din historie, og heller ikke dine foreldres forståelse av deg. Synes du var flink som skrev alt ned i et brev til dem. Dessverre skjønner de fortsatt ikke hva du mener!

Det eneste du nå kan gjøre, er å søke hjelp hos en terapeut som kan hjelpe deg til å legge det bak deg. Det virker som du har jobbet hardt og klart deg bra i livet, så all ære til deg for det! Vær stolt av deg selv. Tenk om du vil ha familien i livet ditt. Det virker jo som at de vil ha deg i sitt liv!  Prøv å legg det bak deg og gå videre i livet ditt.