Hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten hadde vært sammen i halvannet år da han fikk en jobbmulighet i et annet fylke. Vi hadde hittil ikke bodd sammen, mest på grunn av omstendigheter som at han holdt til i en annen kant av landet da vi ble kjent, selv om vi opprinnelig var fra samme område. Vi besøkte hverandre ofte, og på ett punkt det første året var vi sammen omtrent 4 måneder i strekk hjemme hos en av oss. Vi har alltid hatt det fantastisk sammen, og jeg har aldri tvilt på at dette er mannen i mitt liv, så da flyttingen ble et faktum valgte jeg å bli med på lasset. Jeg flyttet fra venner, familie, jobb og alt jeg kjenner til for å satse på oss. 

Men så er det slik da, at man er ingen ungdom lengre. Derfor har vi hatt noen runder med diskusjon om hva vi forventer og ser for oss sammen i fremtiden. Han har alltid sagt at han elsker meg ubetinget, at han føler han har møtt sin sjelevenn osv. I vinter som var sa han at han så for seg at vi ville forlove oss i løpet av sommeren. Det var derfor en lett avgjørelse for meg å ta ved å bli med hit - da vi begge så for oss livet sammen.

Livet på dette nye stedet er ensomt for min del. Jeg har ingen venner her, ingen jobb, og intet nettverk i det store og hele. Han er opptatt med sitt, jobber 9-10 timer hver dag og fortsetter gjerne å jobbe når han kommer hjem. Jeg rydder, vasker klær og har middag klar til han er hjemme for å gjøre tilværelsen så enkel så mulig for ham. Han er såklart sliten av å ha begynt i ny og krevende jobb hvor han gir 100% hver dag. Han er fantastisk flink og det sier jeg til ham, men han er stort sett opptatt og jeg har vel ved noen anledninger uttrykt at jeg skulle ønske han hadde litt tid til oss også. Dette er noe jeg tror han synes er "mas" fra min side.

Da frieriet han hadde forespeilet meg i sommer aldri kom ble jeg såklart trist, men jeg hadde ikke gitt opp alt håp enda, jeg tenkte at det er da fortsatt sensommer ...om man bruker godviljen iallefall.

Så i går, etter noen dager med rar stemning mellom oss spør jeg ham om han ser for seg fremtiden sammen med meg. Han dro på det før han sier "...jeg vet ikke". Dette har knust meg fullstendig. Vi har også snakket om når vi burde sette i gang med å prøve å få barn osv (mest pga alder så har vi ikke all tid i verden), og vi har vært helt på bølgelengde. Så sier han også at han "er ikke klar for barn egentlig". 

Jeg føler at jeg har strukket meg langt for å vise ham at jeg mener alvor med oss, og ja ..jeg føler meg rett og slett lurt. Jeg har reist fra alt for å være her, kvittet med boligen min, forlatt alt for ham og for oss. 

Så, hva gjør jeg nå? Han sier han fortsatt elsker meg, men for å være ærlig virker det litt selvmotsigende for min del. Hjertet mitt er knust og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre med oss nå. Jeg har mest lyst å pakke tingene mine og aldri se meg tilbake, men så er jeg så ufattelig glad i denne mannen. Han er det beste jeg har opplevd i verden. 

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a1f45...f70

[AnonymBruker]

Hadde satt pris på om noen av dere kunne svare.

Anonymkode: a1f45...f70

[AnonymBruker]

Flytt hjem igjen og gi han betenkningstid for hva han vil med deg. Sett en dato /frist. Du må ta vare på deg selv og ikke han.  

Anonymkode: 41fa0...31d

[AnonymBruker]

Forsøk å skaffe deg en jobb, sosialiser deg, skap deg noe for deg selv. Ingen har godt av å bare rusle rundt i heimen og ha forventninger om at partner skal være den eneste som skal dekke dine behov for forannevnte. Du gjør deg i tillegg til en ganske uinteressant person for partner med en slik tilværelse. 

I ny jobb har man gjerne fullt fokus der og dermed settes kanskje barneønske litt på vent for hans del. Det betyr ikke at ikke dette ønsket igjen kan dukke opp når ting roer seg litt for ham. 

Anonymkode: ad985...24e

[kikkana]

Ta deg en alvorsprat til og spør hva han mente med "jeg vet ikke". Hvis svaret er vagt eller i samme gate, tror jeg det beste er å dra. Det er for å spare deg selv, noe som uansett kommer eller som jeg tipper kommer. Du er nødt til å satse på deg selv også, eller så kommer du til å være ulykkelig.

 

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg av å lese svarene deres. Jeg vet at dere har rett.

Dette gjør så ufattelig vondt. 

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[Lykkehjerte]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir så lei meg av å lese svarene deres. Jeg vet at dere har rett.

Dette gjør så ufattelig vondt. 

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Lykkehjerte skrev:

Takk for klem

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og kjæresten hadde vært sammen i halvannet år da han fikk en jobbmulighet i et annet fylke. Vi hadde hittil ikke bodd sammen, mest på grunn av omstendigheter som at han holdt til i en annen kant av landet da vi ble kjent, selv om vi opprinnelig var fra samme område. Vi besøkte hverandre ofte, og på ett punkt det første året var vi sammen omtrent 4 måneder i strekk hjemme hos en av oss. Vi har alltid hatt det fantastisk sammen, og jeg har aldri tvilt på at dette er mannen i mitt liv, så da flyttingen ble et faktum valgte jeg å bli med på lasset. Jeg flyttet fra venner, familie, jobb og alt jeg kjenner til for å satse på oss. 

Men så er det slik da, at man er ingen ungdom lengre. Derfor har vi hatt noen runder med diskusjon om hva vi forventer og ser for oss sammen i fremtiden. Han har alltid sagt at han elsker meg ubetinget, at han føler han har møtt sin sjelevenn osv. I vinter som var sa han at han så for seg at vi ville forlove oss i løpet av sommeren. Det var derfor en lett avgjørelse for meg å ta ved å bli med hit - da vi begge så for oss livet sammen.

Livet på dette nye stedet er ensomt for min del. Jeg har ingen venner her, ingen jobb, og intet nettverk i det store og hele. Han er opptatt med sitt, jobber 9-10 timer hver dag og fortsetter gjerne å jobbe når han kommer hjem. Jeg rydder, vasker klær og har middag klar til han er hjemme for å gjøre tilværelsen så enkel så mulig for ham. Han er såklart sliten av å ha begynt i ny og krevende jobb hvor han gir 100% hver dag. Han er fantastisk flink og det sier jeg til ham, men han er stort sett opptatt og jeg har vel ved noen anledninger uttrykt at jeg skulle ønske han hadde litt tid til oss også. Dette er noe jeg tror han synes er "mas" fra min side.

Da frieriet han hadde forespeilet meg i sommer aldri kom ble jeg såklart trist, men jeg hadde ikke gitt opp alt håp enda, jeg tenkte at det er da fortsatt sensommer ...om man bruker godviljen iallefall.

Så i går, etter noen dager med rar stemning mellom oss spør jeg ham om han ser for seg fremtiden sammen med meg. Han dro på det før han sier "...jeg vet ikke". Dette har knust meg fullstendig. Vi har også snakket om når vi burde sette i gang med å prøve å få barn osv (mest pga alder så har vi ikke all tid i verden), og vi har vært helt på bølgelengde. Så sier han også at han "er ikke klar for barn egentlig". 

Jeg føler at jeg har strukket meg langt for å vise ham at jeg mener alvor med oss, og ja ..jeg føler meg rett og slett lurt. Jeg har reist fra alt for å være her, kvittet med boligen min, forlatt alt for ham og for oss. 

Så, hva gjør jeg nå? Han sier han fortsatt elsker meg, men for å være ærlig virker det litt selvmotsigende for min del. Hjertet mitt er knust og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre med oss nå. Jeg har mest lyst å pakke tingene mine og aldri se meg tilbake, men så er jeg så ufattelig glad i denne mannen. Han er det beste jeg har opplevd i verden. 

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a1f45...f70

Han må ta seg sammen og bestemme seg. Hvis du var bra nok for at han lot deg bli med på flyttelasset så burde han kunne binde seg til deg sånn som han sa han skulle. Så dårlig gjort. Jeg kan skjønne at du føler han har lurt deg

Som en annen bruker skreiv gi han en frist til å bestemme seg. Enten må han kunne binde seg eller så burde du dra. Han kan ikke ha deg værende i tilfelle han en vakker dag skulle få lyst å være med deg for alltid

Jeg ville nok bare reist min vei men det er meg da. Jeg håper du finner en løsning du blir lykkelig med

 

 

Anonymkode: 36d61...4d2

[kikkana]

De fleste går igjennom lignende og det ER tungt, men det går over. Dersom han ikke engang vet om han vil inkludere deg i fremtiden, hva er da poenget? Minimum er at han inkluderer deg mest mulig, når du bor på ett ukjent sted. Du kan ikke bare være der, til han plutselig finner seg noen andre en dag.

 

 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han må ta seg sammen og bestemme seg. Hvis du var bra nok for at han lot deg bli med på flyttelasset så burde han kunne binde seg til deg sånn som han sa han skulle. Så dårlig gjort. Jeg kan skjønne at du føler han har lurt deg

Som en annen bruker skreiv gi han en frist til å bestemme seg. Enten må han kunne binde seg eller så burde du dra. Han kan ikke ha deg værende i tilfelle han en vakker dag skulle få lyst å være med deg for alltid

Jeg ville nok bare reist min vei men det er meg da. Jeg håper du finner en løsning du blir lykkelig med

 

 

Anonymkode: 36d61...4d2

 

19 minutter siden, kikkana skrev:

De fleste går igjennom lignende og det ER tungt, men det går over. Dersom han ikke engang vet om han vil inkludere deg i fremtiden, hva er da poenget? Minimum er at han inkluderer deg mest mulig, når du bor på ett ukjent sted. Du kan ikke bare være der, til han plutselig finner seg noen andre en dag.

 

 

Å lese det dere skriver er så ufattelig vondt. Jeg trodde det var jeg som var dramatisk, klarte ikke stole på at det jeg føler nå, trangen til å trekke meg, var det "riktige". At dere bekrefter det gjør så vondt. 

Anonymkode: a1f45...f70

[kikkana]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Å lese det dere skriver er så ufattelig vondt. Jeg trodde det var jeg som var dramatisk, klarte ikke stole på at det jeg føler nå, trangen til å trekke meg, var det "riktige". At dere bekrefter det gjør så vondt. 

Anonymkode: a1f45...f70

Leit å høre det. Men du må jo også ta en skikkelig prat med han, så du er sikker på at dette ikke er en misforståelse. Hvis ett forhold skal vare og være bra, er etter min mening god kommunikasjon en hovedingrediens uansett.

 

Jeg vet io ingenting om han typen din og det kan være han som er "sær" også. Men det høres ikke ok ut.

[Peter007]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og kjæresten hadde vært sammen i halvannet år da han fikk en jobbmulighet i et annet fylke. Vi hadde hittil ikke bodd sammen, mest på grunn av omstendigheter som at han holdt til i en annen kant av landet da vi ble kjent, selv om vi opprinnelig var fra samme område. Vi besøkte hverandre ofte, og på ett punkt det første året var vi sammen omtrent 4 måneder i strekk hjemme hos en av oss. Vi har alltid hatt det fantastisk sammen, og jeg har aldri tvilt på at dette er mannen i mitt liv, så da flyttingen ble et faktum valgte jeg å bli med på lasset. Jeg flyttet fra venner, familie, jobb og alt jeg kjenner til for å satse på oss. 

Men så er det slik da, at man er ingen ungdom lengre. Derfor har vi hatt noen runder med diskusjon om hva vi forventer og ser for oss sammen i fremtiden. Han har alltid sagt at han elsker meg ubetinget, at han føler han har møtt sin sjelevenn osv. I vinter som var sa han at han så for seg at vi ville forlove oss i løpet av sommeren. Det var derfor en lett avgjørelse for meg å ta ved å bli med hit - da vi begge så for oss livet sammen.

Livet på dette nye stedet er ensomt for min del. Jeg har ingen venner her, ingen jobb, og intet nettverk i det store og hele. Han er opptatt med sitt, jobber 9-10 timer hver dag og fortsetter gjerne å jobbe når han kommer hjem. Jeg rydder, vasker klær og har middag klar til han er hjemme for å gjøre tilværelsen så enkel så mulig for ham. Han er såklart sliten av å ha begynt i ny og krevende jobb hvor han gir 100% hver dag. Han er fantastisk flink og det sier jeg til ham, men han er stort sett opptatt og jeg har vel ved noen anledninger uttrykt at jeg skulle ønske han hadde litt tid til oss også. Dette er noe jeg tror han synes er "mas" fra min side.

Da frieriet han hadde forespeilet meg i sommer aldri kom ble jeg såklart trist, men jeg hadde ikke gitt opp alt håp enda, jeg tenkte at det er da fortsatt sensommer ...om man bruker godviljen iallefall.

Så i går, etter noen dager med rar stemning mellom oss spør jeg ham om han ser for seg fremtiden sammen med meg. Han dro på det før han sier "...jeg vet ikke". Dette har knust meg fullstendig. Vi har også snakket om når vi burde sette i gang med å prøve å få barn osv (mest pga alder så har vi ikke all tid i verden), og vi har vært helt på bølgelengde. Så sier han også at han "er ikke klar for barn egentlig". 

Jeg føler at jeg har strukket meg langt for å vise ham at jeg mener alvor med oss, og ja ..jeg føler meg rett og slett lurt. Jeg har reist fra alt for å være her, kvittet med boligen min, forlatt alt for ham og for oss. 

Så, hva gjør jeg nå? Han sier han fortsatt elsker meg, men for å være ærlig virker det litt selvmotsigende for min del. Hjertet mitt er knust og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre med oss nå. Jeg har mest lyst å pakke tingene mine og aldri se meg tilbake, men så er jeg så ufattelig glad i denne mannen. Han er det beste jeg har opplevd i verden. 

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a1f45...f70

Han tenker vel at det var feil å flytte sammen med deg. Du er ikke den rette. 

Du bør vel ta tegnet og flytte videre for deg selv. Tungt og sårt, men er vel det rette? 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, kikkana skrev:

Leit å høre det. Men du må jo også ta en skikkelig prat med han, så du er sikker på at dette ikke er en misforståelse. Hvis ett forhold skal vare og være bra, er etter min mening god kommunikasjon en hovedingrediens uansett.

 

Jeg vet io ingenting om han typen din og det kan være han som er "sær" også. Men det høres ikke ok ut.

Det er ikke så lett å ta seg en "skikkelig prat" med ham. Han er ikke den som uttrykker seg så veldig med ord. Han har likevel vært flink til å trygge meg og vise at han elsker hele veien. Han sier forresten hver dag at han er glad i meg og at han elsker meg. Det er derfor dette kom som et sjokk på meg. 

Jeg føler kanskje at han tar meg for gitt. Noe som egentlig er rart, for jeg følte at han kjempet hardt for meg i begynnelsen, for å få meg. Jeg følte at jeg beviste min kjærlighet for ham ved å bli med hit. At det var min investering i "oss" liksom. Så får jeg ingenting tilbake...

Jeg er vel bare ikke så bra som han trodde jeg var da. 

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Peter007 skrev:

Han tenker vel at det var feil å flytte sammen med deg. Du er ikke den rette. 

Du bør vel ta tegnet og flytte videre for deg selv. Tungt og sårt, men er vel det rette? 

Ja. Det er vel det. 

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[kikkana]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så lett å ta seg en "skikkelig prat" med ham. Han er ikke den som uttrykker seg så veldig med ord. Han har likevel vært flink til å trygge meg og vise at han elsker hele veien. Han sier forresten hver dag at han er glad i meg og at han elsker meg. Det er derfor dette kom som et sjokk på meg. 

Jeg føler kanskje at han tar meg for gitt. Noe som egentlig er rart, for jeg følte at han kjempet hardt for meg i begynnelsen, for å få meg. Jeg følte at jeg beviste min kjærlighet for ham ved å bli med hit. At det var min investering i "oss" liksom. Så får jeg ingenting tilbake...

Jeg er vel bare ikke så bra som han trodde jeg var da. 

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

Handler ikke om at du ikke er bra nok for han eller ikke. Jeg anbefaler deg å fokusere mer på ditt liv, sett deg mål osv. Dette er da uansett hva som skjer mellom dere. Ikke for at du skal være egoistisk og bare tenke på deg selv. Men det gagner ingen, om du er butler på heltid. Kan godt hende han tenker, at tiden for å investere og vise sin beste side er forbi ja, at han har deg uansett.

 

Jeg også gjør en "større" innsats i begynnelsen en etter hvert for å gi ett bra inntrykk. Det er noe som kommer naturlig, men hvis den ene gjør null innsats, er det dømt etter hvert.

 

[AnonymBruker]

Dette var leit å lese, TS. Jeg tror absolutt at han elsker deg og at han liker hvordan dere har det nå, men jeg vil ikke si at jeg ser så lyst på fremtidsutsiktene deres. Jeg synes det er flott av deg at du konfronterte han med dette, men slike spørsmål har jo alltid et uønsket svar. Følelsene som strømmet på da han svarte på disse spørsmålene gjør vel at du vet hvor dere står. 

Når det er sagt synes jeg det er fryktelig at du har ofret ditt yrkesliv og sosiale liv på grunn av en mann, og det nå en mann som vipper mellom hva han vil. Det er viktig at du har et eget liv fylt med arbeid, interesser, venner og familie. Jeg synes ærlig talt at hverdagen din høres ganske traust og kjedelig ut. Slik skal det jo ikke være. 

Jeg råder deg til å ta en ordentlig samtale med han der du legger alle kortene på bordet. Dersom du fortsatt velger å bli i forholdet håper jeg du finner egne interesser, et nettverk og eventuelt et arbeid på det stedet dere bor. 

Anonymkode: 68205...2cd

[AnonymBruker]

He is just not the one for you, darling. You will be ok, I promise  

Anonymkode: 72925...5dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

He is just not the one for you, darling. You will be ok, I promise  

Anonymkode: 72925...5dc

Hva er det som gjør at du trekker den konklusjonen?

Jeg blir så lei meg av svarene deres.

Ts 

Anonymkode: a1f45...f70

[a l'orange]

Stekte, grønne tomater...

"Jeg rydder, vasker klær og har middag klar til han er hjemme for å gjøre tilværelsen så enkel så mulig for ham. Han er såklart sliten av å ha begynt i ny og krevende jobb hvor han gir 100% hver dag."

Du vet at det dere lever etter, er gamle kjønnsroller?

For noen menn ville det du gjør være som en drøm. Du gir opp jobb, venner, bolig, og følger han for å være og stelle for han der han er.

Men ikke for alle. Det er noe man bør avtale sammen, ikke bare ta for gitt.

Dessuten handler det om hva DU er komfortabel med.

"Han er fantastisk flink og det sier jeg til ham, men han er stort sett opptatt og jeg har vel ved noen anledninger uttrykt at jeg skulle ønske han hadde litt tid til oss også. Dette er noe jeg tror han synes er "mas" fra min side."

Dersom du virkelig er fornøyd med livet som husmor for en mann som gir alt i jobben, så kan du ikke samtidig bære nag til han for at han gjør det.

Dere er nødt til å finne ut om dere begge to er fornøyd med tingenes tilstand. Det er klart han ikke frir viss han ikke føler at han har det bra (selv om jeg synes det var litt tåpelig av han å forespeile det i første omgang).

Jeg tenker det handler om at du har gitt opp deg selv fullstendig. Nå tenker jeg ikke på utseende og kropp, men på at du så lett har forlatt ditt eget liv, venner, leilighet. Han får et større ansvar for deg for hver ting du forsaker for han.

Han ser at du ikke har det bra, og han føler at det er hans feil. Han kan ikke dytte deg ut av livet sitt heller, for du har jo ingen jobb. Han er med andre ord mer forpliktet overfor deg enn han ville ha vært viss du hadde et eget liv. Det kan ikke være noen god følelse for han.

En annen ting du nevner er at han ikke jakter på deg lengre. Men du ser at han ikke trenger det? Du er jo der for han, uansett hva han gjør eller ikke gjør. Kanskje han savner det selv, å kunne jakte litt på deg.

Og har du det bra på denne måten? Ser du for deg et liv hvor du kun går rundt og sviver på hjemmebane og dypest sett er misfornøyd med at han er opptatt hele tiden - en tendens som sikkert ikke kommer til å avta all den tid du går uten jobb og han er eneforsørger.

Jo, jeg tror dere kan ha det bra. Men jeg tror for at det skal skje, så er du nødt til å finne mening og glede i tilværelsen der du er.

Mitt råd må bli å ta grep i livet ditt. Snakk med han om hvordan han liker å ha det, og hvordan du ønsker å ha det. Er han komfortabel med at du ordner så mye for han? Viss han vil at du skal gjøre andre ting, må han også tåle at ting er litt på halv åtte i heimen. Finn deg en jobb, bidra økonomisk, bli venner med noen i nærområdet, bli med på en hobby som du har for deg selv. Vis at du fremdeles har evnen til å sette bena under deg og bære vekten av deg selv.

Etterhvert vil dere nok falle for DEG igjen, begge to