Var det mer eller mindre krevende med to barn enn hva du hadde forestilt deg?

[AnonymBruker]

Vi venter litt med å prøve på en til, for han vi har på 2 år suger mye krefter  Jeg tenkte at jeg kanskje innbilte meg at han var i overkant utforskende og aktiv i forhold til andre barn, men da han begynte i barnehage i høst fikk jeg det greit bekreftet av personalet at han er litt å passe på han der. Så, tanken på å ha en nyfødt nå i tillegg.. Oh boy. Jeg tror vi drøyer litt så aldersforskjellen blir litt større og han er litt mer selvstendig. To tette kan sikkert være kjekt, men man må se sine begrensninger også. Er første barnet grei plankekjøring, så har man mer overskudd til å håndtere en til som kanskje ikke blir det. 

Anonymkode: d32b9...37c

[Vera Vinge]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

For min del som bare har en(og selvsagt derfor ikke erfaring med flere rolige) så har jeg nok tenkt ved å se på kollegaer/venner med flere barn av typen du beskriver at den store forskjellen her ikke ligger i 1,2 eller flere barn - men om man får sove om natten og ikke har masse sykdom.

For meg som bare hadde en så ser jeg jo at jeg var langt mer utslitt enn de med flere( og gjerne nummer 3 eller 4 i magen i tillegg) som hadde stort sett greie netter og ikke spesielt mye sykdom. De klarte jobbe fullt og var bare i langt bedre form - og hadde ingen innsikt i hva jeg snakket om når jeg skulle trekke referanser til måneder og år med mye søvn/matproblemer, sykdom etc.

Det var først når jeg traff en tvillingmamma hvorav den ene var ordentlig syk første året(altså virkelig syk som i at hun i praksis var sykepleier mer enn mamma) at jeg tenkte "der er ei som har hatt det langt verre enn meg på hva gjelder søvn". Vi var begge sykemeldte på grunn av det - og jeg merket jo at foreldre flest ikke ante hva jeg siktet til og trodde jeg mente noe langt mindre "ille" enn det faktisk var.

Så jeg vil tro at dersom jeg får en reprise eller verre ved flere blir det helt uttholdelig, mens om jeg kan sove OK om natta og ikke må styre mye med sykdom og mat så blir det helt overkommelig og kanskje tilogmed at jeg kunne sett for meg flere.

Anonymkode: e55c0...50b

Jeg tror heller ikke antall barn er det aller mest avgjørende for hvor slitsomt det er. Selv om sannsynligheten for dårlig søvn øker når man har flere enn ett barn. Men ett barn kan samtidig kreve sitt med sykdom og søvn.

Og så, syns jeg også jeg ser mange med ett barn styrer mer enn de med flere, og sånn sett ubevisst lager seg mer arbeid enn de med flere, som ofte blir mer laid back. Da snakker jeg ikke om sykdom og søvnmangel, men f.eks. hvor mye man aktiviserer barna eller hvor mye man bekymrer seg.

[agnesbjercke]

tja både og. Alt i alt mindre enn forventet. Nå er minsten 11mnd, største 4 år. Og vi venter nr 3 i desember. 
Han minste er jo en drøm, sååå tålmodig og grei med alt. Det var IKKE henne første da hun var på den alderen. Han er nok litt mer vant til å «ta hensyn» og ikke komme først hele tiden. Hun var SPOILED! 
Det eneste jeg blir sliten av er henne på 4 som virkelig vokser for tiden, men det hadde hun gjort uansett. Hun begynner å få ganske sterke meninger om ting, og jeg føler jeg til tider mister litt respekten hos henne, ellernoe. Hun begynner ordentlig å bli ett eget individ! Finne seg selv.
Merker jeg oftere enn før må heve stemmen og liksom «HALO» jeg prater til deg her. Hun velger jo bevvist og lukke ørene..

Også er jeg sliten av at hun styrer sånn med «babyen». Koser hardt, erter litt, skal legge, passe på, ordne. osv. Han begynner jo og å bli stor, men tror ikke helt hun forstår det. Positivt og negativt at hun er omtenksom...på en måte.

Men det hjelper med en god og flink far, støttende familie og at vi nå er veeeldig avslappet. Jeg stresser sjelden, higer ikke etter å rekke alt (det gjorde jeg før). Rot får være rot til tider, men samtidig hjelper det å ha det ryddig og systematisk.

Det er faktisk lov å gi ungen en kald pølse til frokost en dag liksom  
 

Endret 25. september 2016 av oktobermamma92

[Arkana]

1 time siden, Vera Vinge skrev:

Og så, syns jeg også jeg ser mange med ett barn styrer mer enn de med flere, og sånn sett ubevisst lager seg mer arbeid enn de med flere, som ofte blir mer laid back. Da snakker jeg ikke om sykdom og søvnmangel, men f.eks. hvor mye man aktiviserer barna eller hvor mye man bekymrer seg.

 

Det er jeg enig i. I barselgruppen med mellomste var alle unntatt én andregangsmødre. Da hun senere fikk nr 2 sa hun at nå skjønte hun at vi måtte ha tenkt veldig mye rart om alt hun var bekymret for og drev på med med førstemann, for nå som hun hadde to skjønte hun at veldig mye var faktisk ikke viktig og at hun skapte unødig mye bekymring og arbeid for seg selv. Med bare ett barn har man mulighet til å fokusere alt på dette ene barnet og det er både positivt og negativt. 

Endret 25. september 2016 av Arkana

[Favole]

Verken mer eller mindre, tror jeg. Jeg regnet med det ville bli krevende å dele oppmerksomheten mellom nyfødt og en toåring, skulle ivareta begges ganske så ulike behov samtidig osv. Og særlig at dette ville bli ekstra utfordrende når pappaen er mye borte pga jobb. De seks første ukene var litt heftige pga andre faktorer enn at vi fikk en unge til, men alt går om man er innstilt på det. 

Hadde minste vært en skikkelig antisoveunge eller at vi hadde opplevd mye sykdom, mattrøbbel ol. ville nok svaret vært ganske annerledes da! Men nå som hun er seks mnd og det er en del rutiner på plass (selv om de endrer seg rett som det er), så går hverdagen som regel ganske smooth. Jeg hadde ikke forventet idyll og harmoni fra første stund som tobarnsmor, så trikset er kanskje å legge lista litt lavt?  Det har lett for å gå bra, og går det ikke bra så går det over! 

Vil gjerne ha en eller to til, mannen derimot påstår han har fått nok.