Hvor gammelt bør barnet være før det kan få "straff"

[Sushi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt skal man forklare situasjonen for barnet. Time-out er jo for situasjoner der barnet er for oppkavet til å få med seg slike forklaringer. 

Anonymkode: fbf6f...f6f

Når barnet er veldig oppkava er det en fordel å la ham/henne roe seg ned et annet sted, ja, men som forelder bør du jo være der for barnet i denne vanskelige situasjonen. Toåringen min kan (som de fleste i den alderen) bli så sint at han ligger flatt på gulvet og hyler til han nesten ikke får puste. Jeg kommer ikke gjennom med forklaringer da, men jeg forlater ham heller ikke. Han har det jo utrolig kjipt og trenger etterhvert hjelp til å sette ord på hva han føler. Han får ikke viljen sin på hva det nå var som forårsaket utbruddet, men jeg går heller ikke fra ham.

På samme måte kan femåringen bli så frustrert at hun hylgråter og må tas med bort fra middagsbordet. Jeg eller pappaen er da sammen med henne til hun roer seg, og vi snakker om det. Det er slik hun lærer og blir flinkere til å roe seg selv. 

[Sariou]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i det med sengen og også det med alder, men å sette en 5-åring på en stol og be han/hun om å sitte der noen minutt og tenke seg om kan umulig være skadelig.

5-åringer er ikke kognitivt modne nok til å "tenke seg om", og det er dessuten temmelig meningsløs å "tenke seg om". Hva innebærer det egentlig? Hva hadde du gjort om en omsorgsperson, som skal være glad i deg og som du faktisk ønsker å samarbeide med, ble sint på deg, tvang deg til å sitte et sted og "tenke deg om"? Det der med å tenke seg om er ikke egnet til noe som helst annet enn å påføre barnet skam, og hvorfor i all verden vil man det?

Jeg synes det er merkverdig hvor mange foreldre som oppfører seg som om foreldrerollen er en maktkamp og ungene en fiende som må bekjempes. Barn ønsker å samarbeide, de ønsker å gjøre det som er riktig, men de får ikke til. På samme måte hender det at vi voksne dummer oss ut innimellom, og forskjellen mellom oss og barna våre, er at barna våre ikke avviser oss uansett. I hvert fall ikke om de ikke har lært at det er slik man skal reagere når noen er dumme/slemme/urettferdige. 

[skruf]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i det med sengen og også det med alder, men å sette en 5-åring på en stol og be han/hun om å sitte der noen minutt og tenke seg om kan umulig være skadelig. Supernanny er en TV-serie ja, men metodene hun bruker er jo velkjente metoder. Noen metoder er sikkert omdiskutert, men det gjelder jo de fleste oppdragelsesmetoder. Jeg tror at mange av metodene hennes er veldig effektive. Har selv sett det på venner sine barn. F.eks belønningssystem ved pottetrening (få ett klistremerke hver gang de vil sitte på potten). 

Skammekrok er forøvrig noe annet, da barnet ble plassert foran alle i klassen og på en måte latterliggjort. Jeg snakker om å gi barnet anledning til å roe seg ned og tenke over hva han/hun har gjort.

Nå har jeg bare erfaring med en 1-åring, og har åpenbart ikke noen fasit på barneoppdragelse (som vist i HI), men synes det er litt merkelig hvor bastante holdninger andre her har. Er dere virkelig så skråsikker på at dere har fasiten?

Jeg ser i alle fall at jeg har en sunn og glad gutt og får beskjed også fra barnehagen at han alltid er så blid og smilenes. Jeg kan selvsagt ikke ta all æren for det, men tenker at det må jo være en indikasjon på at jeg har gjort noe rett.

Anonymkode: fbf6f...f6f

Redigert.

Så ikke at det var ts jeg svarte før etter jeg trykket publiser

Endret 25. september 2016 av skruf

[Sushi]

1 minutt siden, skruf skrev:

Her må du ta i betrakning at ts sitt barn er 1 år, ikke 5 år 

Det er TS du siterer...

[skruf]

5 minutter siden, Sushi skrev:

Det er TS du siterer...

Har redigert innlegget mitt.. 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du som voksen her har gjort, er faktisk mye verre enn hva barnet har gjort. Du lærer nå barnet at senga er straff, slutt med dette om du ikke vil ha et barnnsom nekter å være i senga - får sengeskrekk. 

Det er din jobb som forelder å enten fjerne det barnet ikke skal røre eller å avlede/stenge for muligheten til å gjøre noe som er farlig eller til skade for barnet. Du bør tydelig søke hjelp slik at du selv lærer hvordan du skal håndtere barnet på dette området. En ettåring skal ikke sraffes men veiledes med en kjærlig, fast hånd. 

Anonymkode: 762bc...96b

Oioi, dette var virkelig ett typisk KG svar! Ja, jeg trenger virkelig å oppsøke hjelp for å ha gjort en feil i oppdragelsen av sønnen min! Det er jammen godt det finnes perfekte foreldre som deg som kan rettlede meg! Jeg pleier å le når jeg ser slike svar i andre sine tråder, for det er så tydelig skrevet av mindre intelligente personer som tror de selv er ufeilbarlige orakler. Men jammen klarte du å provosere meg litt likevel.

Ps! Alle barn burde veiledes med en kjærlig, fast hånd. Det er ikke en motsetning mellom dette og å gi konsekvenser når barnet gjør noe galt.

Anonymkode: fbf6f...f6f

[MajorasMaske]

Minst 30.

[Batmom]

At barn tester grenser, undersøker og er nysgjerrige er helt naturlig. At de får positive og negative sanksjoner er en del av oppdragelsen. Det er slik de lærer hva som er forventet oppførsel.

 Straffen TS bruker har nok ikke noe for seg, slik mange har påpekt. Bedre å ta barnet bort fra situasjonen evt situasjonen bort fra barnet. Prøver å forklare: mamma sin, farlig kan få auau, men en 1-åring forstår nok ikke alt. 

Er ikke lett å vite hva som er rett og galt alltid og i hvert fall ikke å gjøre det i en hektisk hverdag. Gjør sikkert mange "feil" selv. 

Tror jeg ville ringt helsestasjonen og bedt om et ekstra møte hvor dette er tema. De hjelper gjerne til. Evt hør med en pedagog i barnehagen hvis barnet har begynt der. 

lykke til

 

[Vera Vinge]

Når man har en 1-åring må man bare følge med og si nei, men gjerne også rydde unna mye, sånn at man ikke må vifte meed pekefingeren hele dagen. Så små er så impulsive at de ofte vil slite med å styre seg selv om de vet det kan komme en straff, så det har ingenting for seg. Jeg er generelt ingen tilhenger av time out,og hvertfall ikke i senga(!). Masse forklaringer tror jeg heller ikke på til så små, men enkle beskjeder. De er små, delæærer tidsnok, men i den alderen må man forvente mye utforskning, det ligger jo i 1-åringers natur.

[Hactar]

Jeg mener man skal være forsiktig med å bruke metoder som innebærer avvisning av barnet. Man kan fint ha gode grenser fot barnet uten å forlate det når det har vanskelige følelser. Nettopp når de vanskelige følelsene resulterer i vanskelig oppførsel er det barnet trenger trygghet og rettledning mest. Å sitte og tenke seg om når alt er bare kaos vil neppe være konstruktivt annet enn som dressur for å true bort uønsket oppførsel.

Jeg ønsker at mine barn skal våge å komme til meg om de har problemer også når de blir tenåringer, selv om problemet skulle skyldes at de har gjort noe galt, skammer seg eller har dummet seg ut. Da må jeg legge grunnlaget nå. Hvis de lærer nå at de blir avvist når de oppfører seg dumt, kan jeg ikke bli overrasket om de ikke forteller meg noe dersom de har drukket seg dritings og noe dumt har skjedd. Det er faktisk min største frykt, at barna mine skal ha store vansker og ikke våge å la meg hjelpe dem.

 

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ett barn på litt over 1 år som tydelig forstår når han ikke får lov til noe, men han gjør det likevel. Til nå har jeg bare avledet oppmerksomheten hans eller laget sperringer slik at han ikke kommer bort til de tingene han ikke skal bort til. Jeg har også forsøkt å si at han ikke får lov med en litt streng stemme, men da smiler han som regel bare lurt og fortsetter.

I dag forsøkte jeg å ta han inn på rommet hans i sengen hans og la han være der 1 minutt når han hadde fortsatt med noe flere ganger selv om jeg sa nei. Første gang jeg tok han inn på rommet lekte han bare i sengen i det minuttet, og når jeg hentet han lekte han videre med lekene sine og hadde glemt alt om det han ikke skulle holde på med. Andre gangen jeg gjorde det i dag begynte han å gråte når jeg satte han i sengen. Da jeg hentet han koste jeg med han og sa at jeg var glad i han og forsøkte å forklare hvorfor jeg hadde satt han i sengen. Men det var veldig vondt å se han med tårer i øynene og jeg fikk litt dårlig samvittighet. Er han for ung til å få straff/konsekvenser når han er ulydig? 

Jeg vil jo helst bare fjerne muligheten hans til å gjøre ting han ikke har lov til, så slipper jeg denne utfordringen. Men her er det snakk om noe lignende som å rive løs tapet, og jeg kan ikke sperre av det området.

Anonymkode: fbf6f...f6f

Jeg ville ha meldt deg inn til Barnevernet.

Du har jo null innsikt i barn!

Nei, du straffer ikke barn!😡

 

 

 

 

Anonymkode: cab80...259