Gå til innhold

Hun vil tvinge kroppen ned i vekt.


Tøytigern

Anbefalte innlegg

9 timer siden, mooileuk skrev:

Kjære deg. 

Jeg føler virkelig med deg. Har selv spiseforstyrrelser og vet godt hvordan det også går ut over de nærmeste. Jeg vet også at ingenting mine nærme sa og sier til meg om mat og kropp betydde noe. Det betyr mye at de er der og bryr seg, men de kan ikke gjøre meg frisk. Du kan heller ikke gjøre din kone frisk, men bare være der for henne. Det er jo selvsagt frustrerende. Enda mer fordi hun ikke innser selv at hun er (på vei til å bli?) syk.

Jeg tror jeg ville kontaktet legen hennes, eventuelt behandler om hun har hatt det tidligere.

Hvis du ønsker å spørre meg om noe, må du gjerne det.

 

Takk for svaret. Jeg forsøkte meg i dag på å kontakte legen hennes, men de avviste meg fordi det er hun som må ville gå til legen selv, fordi det er hennes lege og hun er en myndig person. Legen har taushetsplikt og han skal ikke forholde seg til familie, siden reglene skal beskytte mot at familie skal kunne misbruke legen til å styre livet til et familiemedlem.

Det var det legesekretæren sa, iallefall.

Så legen kommer ikke til å gjøre noe fordi jeg sier det. Hun må komme dit, si tingene selv og be om hjelpen selv.

Foreldre kan snakke med legen når barnet er ikke myndig. Men når de er voksne har ikke familien noe med saken å gjøre. Man må snakke med den det gjelder om sin bekymring, og så må de ringe legen sin personlig.

Sekretæren til legen sa også at hun ble skrevet ut av sykehus for mange år siden og behandlingen var helt avsluttet. Så hvis hun er syk, og kommer til legen fordi hun trenger behandling, så må legen henvise henne til dette. Hun får helt andre behandlere, hvis hun trenger å ha noen behandling i spesialisthelsetjenesten.

Og jeg kan ikke påvirke dette. Jeg skal ikke få anledning til det, i tilfelle jeg forsøker å tvinge henne til ting og jeg er sosiopat og konemishandler, som går til legen og påstår ting for at legen skal gjennomføre ting. Derfor var reglene sånn, altså.

Jeg forsøker å være der for henne, men hun skjønner ikke dette. Hun blir bare sint og synes jeg har forandret holdningen min fra å være en snill og omtenksom person til å bli kontrollerende. Så hun er skeptisk til meg,

Jeg kjenner igjen det du sier om at det man forteller henne, det betyr ingenting for henne. Hun vrir bare på det og bruker det mot meg.

P.S Er det vanlig at man blir sint og irrasjonell av en slik sykdom? For jeg tror kanskje mistenksomheten og sinnet kommer av sykdomen? Eller er det meg som det er noe med?

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette høres tøft ut. Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser, og vet hvordan det påvirker mine nærmeste. Jeg vet at de hadde det vondt og vanskelig da jeg var på mitt dårligste, selv om jeg aldri ble så dårlig at jeg ble innlagt. Dette er en sykdom jeg nok kommer til å slite med hele livet, og jeg hater det, men klarer samtidig ikke å "gi den opp" fullstendig. Det er fryktelig tungt, både for meg og mine. Har dere barn? Hvor gamle er de? Dette er jo noe som barn dessverre plukker kjapt opp, at mamma (eller pappa, for de det gjelder) ikke spiser "normalt". Det vil kunne påvirke dem mer enn man aner.

Det jeg tenker er et aldri så lite håp her, er det du skriver om at hun, da hun led av dette tidligere, ikke var interessert i å være sykelig tynn, altså at hun ikke idaliserte den sykelig tynne kroppen. Det er jo ofte tilfellet, og var også det for min del. Jeg kjenenr fremdeles på det, at jeg blir misunnelig på andre som er fryktelig tynne. For min del dreide det seg om kontroll. For hennes del dreier det seg kanskje om noe annet? Om rett å slett å slanke seg? Jeg vet ikke, men mulig det kan være enklere å nå gjennom til henne med det som utgangspunkt, at hun gjør det for å se bra ut - at det kanskje ikke ligger noe annet i bunn?

Jeg syns du skal forsøke å snakke med henne om dette, om hvordan du ser på henne, på det forbildet hun eventuelt bør være som mamma og om det ikke funker, ville jeg snakket med foreldrene hennes, som har vært gjennom dette med henne før. I slike tilfeller er det lov å sette aller først at man vil unngå tilbakefall/sykdom. Det er jo det som er vanskelig med å ha en slik sykdom, at man slett ikke ser det selv, at man ikke vil oppgi den kontrollen man har klart å opparbeide seg, at man føler seg som en "taper" om man innreømmer overfor seg selv og de rundt seg, at man slett ikke har kontroll og at man må gi slipp. Det ER vondt og vanskelig å gå gjennom, og hun vil nok si at hun hater deg og gråte sine tårer og føle du har sviktet henne - men det er sykdommen som snakker i så fall. Tro meg! Jeg følte det på samme måten, men når man langsomt begynner å komme seg, ser man jo at de rundt seg ikke har gjort noe for å være slemme med en, men for å hjelpe.

I mitt tilfelle tok min mor kontakt med fastlegen min (vi har samme) og fikk han til å kalle meg inn til en time. Det måtte liksom til, før jeg forstod alvoret, at en utenforstående, som i tillegg er lege, sa til meg at jeg var syk. Det er ingen piknik å bli frisk av en sånn lidelse, men det er utrolig viktig å forsøke.

Anonymkode: a0867...e30

Vi har en datter og jeg vet hun merker jo at mamma er sint på pappaen hennes. Men jeg vet ikke om hun kobler det med at mamma ikke vil spise noe. Nå setter hun igrunnen opp datteren vår mot meg og sier at "Pappa er slem" eller "Pappaen din er så dum"..

Hvaslags behandling fikk du, da du var syk? Var det fastlege eller psykolog, eller slike ting? Jeg vet ikke så mye om hvordan man kan behandle dette. Jeg vet bare at da min kjære var aller sykest, hadde de først lagt henne inn på en medisinsk avdeling fordi hun var underernært og så kom hun til en psykiatri-avdeling der hun begynte å spise mat og lage mat, som hun spiste frivillig siden hun visste hva som var i den. Etter det har hun vært bra. Fram til nå, altså.

Tidligere i forholdet vårt har hun fortalt om da hun var syk. Mens hun var på det medisinske sykehuset, så satt en pleier ved sengen hennes når hun fikk måltider, så hun ikke skulle la være å spise det og spytte ut yoghurten i genseren, osv. Hun pleide å si hun ikke likte smaken av det tykkeste som satt rundt kanten i yoghurtboksen og på lokket. Så noen av dem lurte hun, sånn at hun bare behøvde å dyppe skjeen i midten og slikke litt på den.Noe de aksepterte, hvis de ikke var flinke nok sykepleiere. Dem som var flinke tok av lokket og rørte sammen hele yoghurten så den ble jevn før de ga den til henne, og nektet å gå sin vei før alt var ned mens de så på.

Men nå, når jeg forsøker å minne henne om dette, så nekter hun for at disse tingene hun gjør nå har noe som helst til felles med det hun gjorde da. På søndag merket jeg nemlig at hun ikke drakk næringsdrinken sin i det hele tatt, men bare latet som... Hun sugde litt på sugerøret, men svelget ikke ned noe som helst og så kastet hun boksen med det meste av innholdet.

Hun fortalte meg bare at jeg ødela for henne når jeg bad henne om å drikke disse tingene fordi da ble hun sulten og fristet. Noe som minner meg om kontrollbehov, som du skriver om. Hun mister vel kontrollen da, når jeg ber henne drikke noe med fruktsmak...

Hun sier hun vil bli tynn og hun ønsker altså å se ut på en bestemt måte og passe i en bestemt størrelse klær. :( Men jeg tror det kanskje kunne hjelpe hvis en lege sa at hun har den samme sykdommen? For jeg tror bestemt at hun har det. Hun gjør jo de samme tingene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Den 20.9.2016 at 23.51, Tøytigern skrev:

Ja, dette er ikke bra. Å holde på sånn er jo farlig.

Jeg sa at det at man besvimer er et tegn på at dette ikke er ok for kroppen i det hele tatt... Da sa hun at hun svimet av da hun var blitt gravid også. Det var sånn hun fant det ut. Hun svimet rett av på jobben, og kom til legen... Så det tar hun ikke alvorlig.

Jeg så dette om å spise sunt og trene, men hun sier at "det tar så lang tid. Dette er mere effektivt." Hun vil ikke trenge å holde på lenge. Dessuten mener hun at hun vil bli sulten av diett. Mens når man ikke spiser, sier hun at sultfølelsen forsvinner av seg selv..

:(

Jeg er redd for å bli den slemme akkurat nå.. Kanskje jeg kan bli den slemme i neste uke, feks...

Men, er du slem når du nekter å stilltiende se henne bli syk igjen? Er du slem når du ikke går med på å gi din godkjennelse til at din elskede straffer seg selv for å ha levd i 10 år? Ti år som har gjort henne til den mammaen hun er for deres barn, gjort henne til den kvinnen du elsker og ønsker å beholde?

Det er forskjell på å være snill og å være god. For å være god med et menneske må man kanskje av og til oppfattes som ikke å være snill?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Men, er du slem når du nekter å stilltiende se henne bli syk igjen? Er du slem når du ikke går med på å gi din godkjennelse til at din elskede straffer seg selv for å ha levd i 10 år? Ti år som har gjort henne til den mammaen hun er for deres barn, gjort henne til den kvinnen du elsker og ønsker å beholde?

Det er forskjell på å være snill og å være god. For å være god med et menneske må man kanskje av og til oppfattes som ikke å være snill?

Jeg har tenkt noe av det samme selv. Så i dag har jeg begynt å være den slemme, siden hun allerede syntes jeg er lite støttende og "har forandret holdning." Hva er det å tape, tenkte jeg

Så nå er jeg slem. Eller, det vil si, jeg har sluttet å være passiv tøffel og nikkedokke.  Jeg ringte feks legen hennes, men som jeg skrev over, så funket ikke det, altså.

Har ennå ikke snakket med andre i familien. Men jeg vurderer å snakke med broren hennes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, Tøytigern skrev:

Takk for svaret. Jeg forsøkte meg i dag på å kontakte legen hennes, men de avviste meg fordi det er hun som må ville gå til legen selv, fordi det er hennes lege og hun er en myndig person. Legen har taushetsplikt og han skal ikke forholde seg til familie, siden reglene skal beskytte mot at familie skal kunne misbruke legen til å styre livet til et familiemedlem.

Det var det legesekretæren sa, iallefall.

Så legen kommer ikke til å gjøre noe fordi jeg sier det. Hun må komme dit, si tingene selv og be om hjelpen selv.

Foreldre kan snakke med legen når barnet er ikke myndig. Men når de er voksne har ikke familien noe med saken å gjøre. Man må snakke med den det gjelder om sin bekymring, og så må de ringe legen sin personlig.

Sekretæren til legen sa også at hun ble skrevet ut av sykehus for mange år siden og behandlingen var helt avsluttet. Så hvis hun er syk, og kommer til legen fordi hun trenger behandling, så må legen henvise henne til dette. Hun får helt andre behandlere, hvis hun trenger å ha noen behandling i spesialisthelsetjenesten.

Og jeg kan ikke påvirke dette. Jeg skal ikke få anledning til det, i tilfelle jeg forsøker å tvinge henne til ting og jeg er sosiopat og konemishandler, som går til legen og påstår ting for at legen skal gjennomføre ting. Derfor var reglene sånn, altså.

Jeg forsøker å være der for henne, men hun skjønner ikke dette. Hun blir bare sint og synes jeg har forandret holdningen min fra å være en snill og omtenksom person til å bli kontrollerende. Så hun er skeptisk til meg,

---snip--

P.S Er det vanlig at man blir sint og irrasjonell av en slik sykdom? For jeg tror kanskje mistenksomheten og sinnet kommer av sykdomen? Eller er det meg som det er noe med?

--snip--

Fra en som har sett dette helvete på nært hold:

Ja. Både sinne og irrasjonalitet (for oss omgivelser). Jeg tror (nå vet jeg ikke, jeg bare tror eller mistenker) at mye av sinnet kan skyldes et rigid og ganske ensidig fokus på å forhindre noe som helst inntak av næring, og ethvert opplevd snikforsøk på å lure i vedkommende noe som helst som kan inneholde 0,000001 kcal.

Det aller meste (les: egentlig absolutt alt) oppfattes for forsøk på å hindre vedkommende i å oppnå sitt mål

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Fra en som har sett dette helvete på nært hold:

Ja. Både sinne og irrasjonalitet (for oss omgivelser). Jeg tror (nå vet jeg ikke, jeg bare tror eller mistenker) at mye av sinnet kan skyldes et rigid og ganske ensidig fokus på å forhindre noe som helst inntak av næring, og ethvert opplevd snikforsøk på å lure i vedkommende noe som helst som kan inneholde 0,000001 kcal.

Det aller meste (les: egentlig absolutt alt) oppfattes for forsøk på å hindre vedkommende i å oppnå sitt mål

Ah, ok. Jeg kjenner igjen alt det du skriver her.

Hun ble feks rasende da jeg hadde lagd te  her for en stund siden og ga henne en kopp- og hun smakte at jeg hadde hatt i en sukett. Teen var søt og jeg hadde hatt i sukker sånn at jeg skulle få viljen min. Hun ropte dette til meg. Så stormet hun ut. Der er hun enda. Jeg venter på at hun skal dukke opp, når som helst nå. Hun er sikkert hjemme om en times tid. Hvis ikke kommer jeg til å ringe rundt og finne henne.

Jeg mistenkte jo fra den dagen hun begynte med denne sultekuren, at hun var irritert av å ikke ha spist. Men hun virker jo enda mere ute av balanse enn det, nå. Spesielt ble jeg sjokkert av denne reaksjonen på teen, altså. Så det var derfor jeg lurte.

Jeg forsøkte jo å vise meg støttende med å lage noe hun vil drikke, men så ble det feil, altså.

:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Tøytigern :)

Kan gi litt innsikt fra en som har slitt med dette så lenge jeg kan huske - ble diagnostisert før jeg en gang rakk å komme i puberteten. Har vært bra i mange år men som mange andre hatt perioder der jeg har blitt dårlig igjen, og vet at dette har vært veldig smertefullt for kjæresten min. Det er veldig vanskelig å elske noen som hater seg selv, de ender opp med å skyve deg unna og er fort gjort at hennes elendighet går utover deg. For konen din handler det nok i stor grad om at hun har endt opp på et mørkt sted i livet i motsetning til at hun faktisk ønsker å bli tynnere eller hva det måtte være. Det er som regel noe bak. Har det vært store omveltninger i livet i det siste som har preget hverdagen? Det beste du kan gjøre for henne er å prøve å holde en viss stabilitet og rutine, være god og kjærlig men likevel la henne være i fred når hun ber om det. 

Som du sikkert har sett nytter det ikke at du involverer deg i kostholdet hennes- det er like greit, for om du først begynner å kommentere på det vil hun undre på hva som er galt med henne (eks. har jeg blitt feit igjen?) om du ved en anledning ikke gjør det. Det kan virke som en "trigger" for henne, og det er unødvendig. Hun kommer ikke til å høre på deg uansett. Masse lykke til og håper det ordner seg raskt for henne, føler virkelig med dere. Forferdelig sykdom som er vanskelig å holde på avstand.:hjerte:

Anonymkode: 8e376...1ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei Tøytigern :)

Kan gi litt innsikt fra en som har slitt med dette så lenge jeg kan huske - ble diagnostisert før jeg en gang rakk å komme i puberteten. Har vært bra i mange år men som mange andre hatt perioder der jeg har blitt dårlig igjen, og vet at dette har vært veldig smertefullt for kjæresten min. Det er veldig vanskelig å elske noen som hater seg selv, de ender opp med å skyve deg unna og er fort gjort at hennes elendighet går utover deg. For konen din handler det nok i stor grad om at hun har endt opp på et mørkt sted i livet i motsetning til at hun faktisk ønsker å bli tynnere eller hva det måtte være. Det er som regel noe bak. Har det vært store omveltninger i livet i det siste som har preget hverdagen? Det beste du kan gjøre for henne er å prøve å holde en viss stabilitet og rutine, være god og kjærlig men likevel la henne være i fred når hun ber om det. 

Som du sikkert har sett nytter det ikke at du involverer deg i kostholdet hennes- det er like greit, for om du først begynner å kommentere på det vil hun undre på hva som er galt med henne (eks. har jeg blitt feit igjen?) om du ved en anledning ikke gjør det. Det kan virke som en "trigger" for henne, og det er unødvendig. Hun kommer ikke til å høre på deg uansett. Masse lykke til og håper det ordner seg raskt for henne, føler virkelig med dere. Forferdelig sykdom som er vanskelig å holde på avstand.:hjerte:

Anonymkode: 8e376...1ea

Nå blir jeg bekymret, for jeg visste ikke om at hun kan ha havnet på et mørkt sted psykologisk, og hva som har gjort dette. :(

Når det kommer til å blande meg inn i kostholdet som kommer jeg til å gjøre dette. Jeg nekter å ikke si til henne at det er skadelig for henne at hun ikke spiser på en hel dag. Jeg kommer til å si dette hver dag, som hun ikke spiser.

Hvis hun spiser noe skal jeg ikke si noe. Men hvis hun ikke spiser noe på en hel dag, så vil hun få høre om at dette er skadelig for alle mennesker.

Jeg kommer til å fortelle henne hvor lenge det er siden hun spiste noenting og nøyaktig hvor farlig det er.

 

Jeg antar du har rett og at hun ikke vil høre på det. Men jeg nekter å forandre beskjeden.  Jeg har bestemt meg til å være hundre prosent kompromissløs. Det er ikke ok å forsvare det med at hun spiste noe i går.

Hun kommer til å oppdage at jeg skaffer meg oversikten på hva hun gjør for noe i forhold til å sulte seg ut.

Om hun vil skjule det som hun gjør, så kommer HUN til å se på at jeg tar datteren vår og går min vei, ut av forholdet. Ikke omvendt. Det har jeg bestemt meg til, i kveld.

Akkurat som hvis hun brukte stoffer eller noe.  For det var en type oppvekker for meg å lese det som ble skrevet over i tråden her om hvilken effekt det vil ha/har på datteren min. Jeg ser jo at hun er utrygg på oss, nå. Hun ser bekymret ut og  virker så forvirret, når hun feks sitter og vi skal spise og mammaen hennes drikker en kopp te og sier at pappaen hennes er dum. For hun skjønner kanskje ikke hva jeg har gjort. Hun ser veldig utrygg ut. Jeg forventer nesten at hun begynner å gråte, men hun er nok over det stadiet der de ganske enkelt gråter når de blir engstelige, pga at foreldrene er anspent. Hun sitter bare å grasker meg og lurer på hva dette er...

Jeg tenker at kanskje vil hun begynne å bli beskyttende overfor mammaen sin og hun er alt for liten til det.

Så jeg VIL trigge kona. Jeg VIL at hun skal reagere.

Jeg bryr meg ikke om at det gjør vondt for henne å få sannheten servert. Jeg vil ikke bære henne på eggeskall når hun ødelegger seg og oss. Jeg har ikke lyst til å være dem som legger bomull foran, så hun bare kan holde på.

 

Hvis hun er på et mørkt sted må hun si dette og ikke bare vende det innover.

Så jeg skal spørre henne om dette. Takker for at du sa det, for det kan hende er nøkkelen til hjelp? Jeg vet ikke, men det ga jo enslags type håp om hvordan jeg kan nå inn til henne og hvor jeg kan begynne. Hvis hun kan fortelle meg om det er noe som plager henne i livet hennes, og vi kan begynne å snakke om det, mener jeg. Så kan jeg jo være støttende og hjelpe og forsøke å endre på ting som er vanskelige. Så kan det hende situasjonen blir bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kjære dro ivei til moren sin, tidligere i dag, etter at hun fikk te som gjorde henne mistenksom. Hun har dratt dit og klagd på meg. Så når jeg snakket med moren i telefon nå nettopp, så sa svigermor at hun er skuffet over meg siden jeg har begynt å oppføre meg kontrollerende. Hun likte ikke dette i det hele tatt, sier hun.

Så jeg har bestemt meg til å dra bort der og oppføre meg som en liten unge som skylder på noen andre når de blir konfrontert med noe. Av typen" Det var ikke meg.Det var hun som begynte.Det er hun som var slem mot meg, først. Jeg var snill hele tiden."

Jeg kommer selvsagt ikke til å surve sånn som det der. Men jeg kommer til å gi svigermor info om nøyaktig hva det er jeg ikke støtter opp om og hva hun sier er kontrollforsøk. Jeg skal ganske enkelt sladre.

Dessuten, har jeg begynt å tenke, så kommer kanske moren (og familien) hennes til å bli veldig skuffet hvis hun (og de) finner ut at datteren har et så alvorlig problem med en sykdom hun har vært påå sykehus for, og at jeg skjuler det, i stedet for å la moren hjelpe... Så jeg skal sladre ivei.

Jeg har nemligens blitt  litt sint etter at jeg begynte å tenke på hva dette gjør med datteren vår. Så jeg må stoppe iallefall det. Og det skal skje raskt.

 

Endret av Tøytigern
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette var trist å lese :( Jeg synes du har vært støttende og gjort mye riktig. Det er bra at du ikke bare er "snill" med henne. For selv om det er lettest å la henne få viljen sin, så gjør du henne en bjørnetjeneste hvis du lar henne slippe lett unna. Kunne det vært en mulighet å kontakte en privat klinisk ernæringsfysiolog? Man trenger vel ikke henvisning for det om man går privat?  Kanskje det er lettere å få private til å hjelpe deg enn offentlige med lange ventelister uten incentiver. Kan være dyrt, men vel vært det om du har økonomien. Vet isåfall om en rekke veldig flinke ernæringsfysiologer som har hjulpet mange med denne sykdommen, om du er interessert.

Etter å ha sett mange spiseforstyrrelser på nært hold, vet jeg at ofte så blomstrer sånt opp fordi vedkommende vil ha kontroll på et område. Kanskje hun føler at ting rundt henne er litt kaotisk og at dette er den ene tingen hun kan styre. Jeg tror det er bra at du bekymrer deg, siden den aggressive forsvarsmekanismen hennes bare tyder på at du er inne på noe som stikker dypere enn at hun kun ønsker å bli tynnere. Få reagerer med et sånt sinne, bare fordi du hindrer dem i å miste et par cm rundt midjen.  

Anonymkode: 88d57...fbd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tatt med ungen og dratt nå. Kona virker jo helt skrudd. Stakkars datter, hun blir jo helt ødelagt.

Anonymkode: ea97b...691

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skrev lenger oppe her om min egen kamp mot spiseforstyrrelsene, om mamma som fikk meg til legen og spørsmålet om dere hadde barn og hva dette kunne gjøre med barnet.

Du spurte meg om behandling. Jeg gikk i grunn kun til samtale med legen min og etter hvert med en psykolog. Legen min tok seg av de fysiske problemene knyttet til spiseforstyrrelsen, dvs han målte saltinnhold, sjekket hjertet, veide meg osv. Det var en oppvåkning å få vite hva jeg faktisk utsatte kroppen for, hva som faktisk kunne bli skadet permanent om jeg ikke klarte å snu det. Jeg snakke med psykologen min om hva som kunne ligge i bunn for behovet for kontroll. Spiseforstyrrelser er jo en psykisk sykdom, og NOE trigger det, noe mer enn å bare vill slanke seg. Det går ofte på selvbilde, angst eller traumatiserende opplevelser som gjør at man må prøve å få kontroll over livet sitt, og den kontrollen føler man veldig på om man klarer å kontrollere kroppen sin på den måten. Det er som regel sammensatt, og kanskje heller ikke alltid tydelig at noen sliter med ting som gjør at man skulle føle for dette kontrollbehovet. For min del kom det av dårlig selvbilde og traumer fra mobbing i barndommen som sitter dypt. Min mann sa det også ganske klart før jeg ville innse at jeg hadde et problem, at han ble så trist av hvordan jeg holdt på, for det var jo helt tydelig at jeg ikke hadde det bra i livet, og han lurte på om livet med han og barna ikke var det livet jeg ønsket meg. Da fikk jeg en vekekr, og innså at dette gjelder ikke bare meg. Jeg måtte på en måte komme litt ut av "boblen" jeg hadde laget meg for å se at dette gjaldt hele familien min. Du må rett og slett sette litt hardt mot hardt her, særlig siden dere har en datter også. Nå er jo foreldrene også involvert, og du må gjøre akkurat som du skriver lenger her oppe - fortell det som det er og ikke legg noe mellom. De har jo vært gjennom dette før, så de burde jo så absolutt være mottakelig for å se sannheten.

Det er en kamp hver dag, og skal lite til før man merker man er på vei utfor stupet i grunn, men gjelder å klare å ta seg i det for min del. Det er slitsomt, også for min mann, som er veldig obs og redd for at jeg skal bli like dårlig som jeg var den gang. Det krever et sterkt forhold å klare å gå gjennom noe sånt sammen, for det er ikke lett. Jeg er veldig takknemlig for min mann som ikke ga opp i hvert fall, selv om han til tider kunne sette ultimater og være krass, jeg vet at han gjorde det for mitt - og vårt - beste. Lykke til!

Anonymkode: a0867...e30

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev lenger oppe her om min egen kamp mot spiseforstyrrelsene, om mamma som fikk meg til legen og spørsmålet om dere hadde barn og hva dette kunne gjøre med barnet.

Du spurte meg om behandling. Jeg gikk i grunn kun til samtale med legen min og etter hvert med en psykolog. Legen min tok seg av de fysiske problemene knyttet til spiseforstyrrelsen, dvs han målte saltinnhold, sjekket hjertet, veide meg osv. Det var en oppvåkning å få vite hva jeg faktisk utsatte kroppen for, hva som faktisk kunne bli skadet permanent om jeg ikke klarte å snu det. Jeg snakke med psykologen min om hva som kunne ligge i bunn for behovet for kontroll. Spiseforstyrrelser er jo en psykisk sykdom, og NOE trigger det, noe mer enn å bare vill slanke seg. Det går ofte på selvbilde, angst eller traumatiserende opplevelser som gjør at man må prøve å få kontroll over livet sitt, og den kontrollen føler man veldig på om man klarer å kontrollere kroppen sin på den måten. Det er som regel sammensatt, og kanskje heller ikke alltid tydelig at noen sliter med ting som gjør at man skulle føle for dette kontrollbehovet. For min del kom det av dårlig selvbilde og traumer fra mobbing i barndommen som sitter dypt. Min mann sa det også ganske klart før jeg ville innse at jeg hadde et problem, at han ble så trist av hvordan jeg holdt på, for det var jo helt tydelig at jeg ikke hadde det bra i livet, og han lurte på om livet med han og barna ikke var det livet jeg ønsket meg. Da fikk jeg en vekekr, og innså at dette gjelder ikke bare meg. Jeg måtte på en måte komme litt ut av "boblen" jeg hadde laget meg for å se at dette gjaldt hele familien min. Du må rett og slett sette litt hardt mot hardt her, særlig siden dere har en datter også. Nå er jo foreldrene også involvert, og du må gjøre akkurat som du skriver lenger her oppe - fortell det som det er og ikke legg noe mellom. De har jo vært gjennom dette før, så de burde jo så absolutt være mottakelig for å se sannheten.

Det er en kamp hver dag, og skal lite til før man merker man er på vei utfor stupet i grunn, men gjelder å klare å ta seg i det for min del. Det er slitsomt, også for min mann, som er veldig obs og redd for at jeg skal bli like dårlig som jeg var den gang. Det krever et sterkt forhold å klare å gå gjennom noe sånt sammen, for det er ikke lett. Jeg er veldig takknemlig for min mann som ikke ga opp i hvert fall, selv om han til tider kunne sette ultimater og være krass, jeg vet at han gjorde det for mitt - og vårt - beste. Lykke til!

Anonymkode: a0867...e30

Tusen takk for svaret.

Da vet jeg litt mere om hva man bør kunne fovente av legen og at det er greit å forsøke å finne psykologhjelp. Det var også snakk om ernæringsfysiolog, over her. Så jeg har holdt på litt i dag og undersøkt mulighetene. Men det vender alltid tilbake til at en lege må henvise en person... Hvis man får henvisning. Men heller ikke da er man sikret at man får komme til en...

Hvis hun skal gå direkte til private uten driftstilskudd, må hun ta kontakten selv da også og helt frivillig mens hun legger fram problemet. Dessuten fant jeg ut at disse private trenger ikke ta på seg oppdraget, heller.

Hvis de mener det blir for vanskelig eller for dyrt så vil de ikke ta det på seg. Da ber de folk gå til det offentlige, så de ikke ender i en situasjon der de sitter med ubetalte regninger, mens pasienten fortsatt er syk...

Jeg snakket med moren hennes i går, som lurer på om det kan ha sneket seg på henne, da hun merket at babyvekten forsvant... Så når hun sier "hun vet at det er mulig å bli som før," så mente moren det kan henge sammen. Hun har jo funnet ut at hun blir slank slik hun var før hun fikk barn, av å forandre spisingen og løpe turer... Så da vet hun at hun kan gå "tilbake" til en slankere kropp.

Og moren lurte på om det er utslagsgivende at hun så på skjermen hvordan midjen hennes har sett ut. En flat, bar mage hun hadde den gangen, som hun ville beholde for enhver pris, allerede da...

Mens nå, sier moren, så ser hun en mage som er merket av at hun har gått gravid. Jeg tenker det er noenting kvinner skjønner bedre enn menn. Blant annen skuffelsen over at et foster i magen i 9mnd fører til endringer i kroppen, også etterpå. Moren sier hun mistenker det er en manglende evne til å akseptere løsere muskulatur, strekkmerker og et arr etter keisersnitt.  "Aha!" tenkte jeg da. Hun vil ganske sikkert ha akkurat den magen hun så i videoen av seg selv.. Men det kan hun jo aldri få, mere... Hun må akseptere dette... Og jeg kan ikke fortelle henne at hun er fin som hun er, på en måte hun aksepterer. Siden hun ser bare at hun IKKE er sånn hun var. Mens hun vil være sånn.

Så jeg tror moren hennes forstår dette, altså. Hun hadde iallefall en forklaring på hva som kan være årsaken..

 

Jeg håper hun ikke går utfor det stupet som du snakker om, og at det er en måte å snu dette på, nå. Og jeg håper jeg kan matche styrken til mannen din og at dette blir ok, igjen.

I dag tok jeg datteren vår med i lekepark og gjorde noe "faglig" noe, sammen med henne. Helt strategisk. Jeg satte meg i en sandkasse og lekte "Mamma er sint på dumme pappa"-leken.

Hun lekte det ut, mens jeg så på og var med, alt hun har sett hjemme... :( Men jeg tror det hjalp henne også, for hun virket mye tryggere nå, når vi satte oss til matbordet, for middagen... Det virket som hun har organisert en forståelse av det som har hendt.

Moren hennes var forresten ikke med under måltidet. Fordi jeg bad henne la være, og la meg og jenta vår spise alene. Så der la jeg ingenting imellom. Jeg sa rett ut at jeg ikke vil at jenta vår skal se på at mor drikker te, mens vi andre spiser tomatsuppe og pannekaker. (Vi spiste det, i dag.) Fordi jeg ikke vil tillate at datteren vår blir forvirret.

Hun aksepterte å ikke være ved matbordet, men gå en tur ute. Men jeg tror desverre det egentlig var fordi det passet henne utmerket å ikke være i nærheten av noen som spiste... :(

Jeg følte meg så elendig, da jeg sa dette til henne om at hun ikke fikk være tilstede ved maten. Men når jeg ser at du syns det var fint etterpå, selv om mannen din ble krass, så har jeg et håp om det samme. At hun skal se at jeg bare ville det godt, mener jeg.

 

Endret av Tøytigern
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde tatt med ungen og dratt nå. Kona virker jo helt skrudd. Stakkars datter, hun blir jo helt ødelagt.

Anonymkode: ea97b...691

Jeg vil heller la jenta vår bo litt hos mormoren sin, til vi finner mere ut av disse tingene. Så det er planen nå, altså.

Mormoren er ombord med dette, og datteren min skal være der iallefall ut uken, og fram til mandag. Vi kaller det for "mormorferie." Altså, ferie hos mormor, da.

Hun ble veldig blid og glad over det og gikk og pakket en liten lekekoffert, med et skjerf, hårbørsten sin og to av dukkene sine. Mormoren henter henne i morgen tidlig.

Så jeg håper det vil ordne seg. Hun synes iallefall å dra på ferie er helt normalt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette var trist å lese :( Jeg synes du har vært støttende og gjort mye riktig. Det er bra at du ikke bare er "snill" med henne. For selv om det er lettest å la henne få viljen sin, så gjør du henne en bjørnetjeneste hvis du lar henne slippe lett unna. Kunne det vært en mulighet å kontakte en privat klinisk ernæringsfysiolog? Man trenger vel ikke henvisning for det om man går privat?  Kanskje det er lettere å få private til å hjelpe deg enn offentlige med lange ventelister uten incentiver. Kan være dyrt, men vel vært det om du har økonomien. Vet isåfall om en rekke veldig flinke ernæringsfysiologer som har hjulpet mange med denne sykdommen, om du er interessert.

Etter å ha sett mange spiseforstyrrelser på nært hold, vet jeg at ofte så blomstrer sånt opp fordi vedkommende vil ha kontroll på et område. Kanskje hun føler at ting rundt henne er litt kaotisk og at dette er den ene tingen hun kan styre. Jeg tror det er bra at du bekymrer deg, siden den aggressive forsvarsmekanismen hennes bare tyder på at du er inne på noe som stikker dypere enn at hun kun ønsker å bli tynnere. Få reagerer med et sånt sinne, bare fordi du hindrer dem i å miste et par cm rundt midjen.  

Anonymkode: 88d57...fbd

Takk, det var snilt å skrive. For jeg føler meg jo veldig "ustøttende" her, nå. Så det var litt fint å lese at noen syns jeg gjør noen riktige ting.

Jeg forsøkte å snakke med private ernæringsfysiolog, som var intressert i å vite hvordan jeg skal finansiere dette, så det må jeg finne ut av. De ville bla. vite om hun hadde en helseforsikring og slike ting. Så jeg skal gi dem info, og så sier de at da kan de kontaktes, hvis hun ønsker behandling og de mener de kan hjelpe. Så det er en mulighet, altså.

 

Ja, jeg reagerte på at hun skal bli så sint. Så derfor tenker jeg at dette er tegn på at hun har symptomer på spiseforstyrrelsen. Foreldrene hennes mente også det.

Ingen som ikke har en psykologisk vanskelighet blir så sint av at noen vil de skal slanke seg sakte, tenker jeg. For det jeg sa var at hun kunne jo heller ta lavkaloridrikker enn å ikke spise noe. Så da var jeg grunnen veldig på tilbudssiden... Så det normale er jo å si hvorfor man ikke vil slanke seg sakte, i stedet for å kaste mannen sin ut på sofaen.

 

Jeg forsøker å tenke ut en strategi der jeg kan si pene ting om hva jeg liker med henne, akkurat som hun er. Feks påpeke at strekkmerkene hennes, de er resultat av den store tingen hun har gjort: Nemlig å gå gravid og gi liv til et barn, noe som er en beundringsverdig ting. Så jeg skal forsøke å se om hun ikke kan se på dette, i stedet for å se tilbake på en kropp hun hadde, da hun var veldig ung.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som en frustrerende situasjon å være i og  det høres ut som du gjør en veldig bra jobb. Jeg tenker det er veldig lurt å involvere moren hennes som du har gjort.

Når det gjelder å kommentere på kropp og strekkmerker etc tenker jeg at det kanskje er lurt å unngå med mindre hun tar det opp selv?  Jeg vet ikke, men det kan jo hende dette gjør henne enda mer bevisst.

Ofte kan det fungere å gi litt mindre velmenende råd, og istedet forsøke å lytte ordentlig og stille spørsmål for å forstå hva mer som ligger bak. 

Ellers vil jeg rpde deg til å ta kontakt med Ros - rådgivning om spiseforstyrrelser, de kan sikkert gi deg hjelp med både hvordan du kan gå frem og hvordan hun kan få hjelp (http://m.nettros.no)

Håper dette ordner seg. Til syvende og sist er det hun som må ønske hjelp og å forandre seg, men jeg tror hun er heldig som har deg ved sin side!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det er lurt å se spiseforstyrrelsen som et symptom på noe underliggende. Ofte handler det om følelsen av å ikke strekke til på ulike områder, og da ta kontroll over kroppen som man faktisk helt konkret kan styre. Lav selvfølelse er vel en gjenganger, og man oppnår mestringsfølelse ved å ta kontroll over mat og vekt. Sånn sett tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å kommentere hva vedkommende skal/bør spise, har erfart det selv. Man ender opp med å komme i konflikt med den syke. Jeg tenker at det er viktig å fokusere på hvordan den andre egentlig har det, og oppfordre til å bedre den psykiske helsen ved ulike tiltak. Man trenger hjelp fra helsevesenet, det nytter ikke å fikse dette som partner/mor/søster/bror. Og det tar tid. Det kan ta år. Og hos mange går det aldri helt over. Ja, personen får i seg nok kalorier og kan unne seg noe godt, men tanken på kalorier og kropp er der likevel.

For datteren din sin del håper jeg du og konen din klarer å holde en god tone mens dette står på. Du må nok belage deg på å svelge noen kameler. Men at hun blir sint, det er ikke din feil.

Anonymkode: 83842...51d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...