-

[NettMeg]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er selv i et forhold der jeg ikke elsker mannen min. Vi har vært sammen i 17 år og har 4 barn sammen. Veldig glad i barna våre, og kunne ikke tenke meg og vært fotturen de. Men når det gjelder forholdet vårt, så er jeg så lei. Elsker ham som sagt ikke, og vi gjør ingenting sammen. Men det er en trygghet og være sammen synes jeg. Det økonomiske er også i orden. Jeg vil ikke at barna skal bli skilsmisse barn. Jeg legger mine følelser til side og tenker kun på barna våre. Men jeg drømmer om at jeg en dag bryter ut av forholdet. At jeg blir lykkelig. At jeg finner meg selv igjen. At jeg har lidenskapelig sex, da sexlivet vårt ikkje eksisterer. Er ikke lett dette her. Er glad i mannen da, men.. Beklager litt rotete innlegg og eller skrivefeil.. 

Anonymkode: 6477f...2d3

Vet du hva som er verre enn å være skilsmisse barn ? Og vokse opp med å se foreldrene være i et helt følelseløs forhold. Og lære at det er greit å drite i følelsene sine. Det er helt sikkert ikke det du sier til barna dine, men de ser nok mer enn du tror. Jeg er selv skilsmisse barn, og det var en veldig vond periode. men sånn jeg så foreldrene mine vokste etter at de skilte seg og etter hvert møtte nye partnere som de elsket og hadde det fint med. Det var verdt og bli skilsmissebarn for det. Du har bare et liv, vis barna dine at det er greit og ta å endre på livet sitt for å bli lykklig.

[AnonymBruker]

Den 9/20/2016 at 20.33, mann_86 skrev:

Har du slått opp med noen du i ettertid innser at du elsket likevel?

Har du blitt værende i et skadelig forhold?

Angrer på du alle mulighetene som glapp pga angst/nervøsitet?

Ja på absolutt alle disse spørsmålene. 

Jeg hadde aldri vært den jeg er i dag uten erfaringene mine, og menneskene som er glad i meg trenger meg nok akkurat sånn som jeg er og jeg kan by mye mer på meg selv på grunn av erfaringene mine. Jeg vil lære av ting, ikke angre. Jeg vil forstå, ikke brytes ned.

Men, det er mange ting som har vært tungt og noen ting kunne jeg gjerne vært foruten. Ble nok litt for lenge i et skadelig forhold, og i tillegg var det sørgelig at det har gått skeis på kjærlighetsfronten i etterkant også. Det er litt skuffende...

Men jeg håper på at det snart er min tur

Anonymkode: 16987...d40

[AnonymBruker]

angret på at jeg lot meg presse til og få en unge me xn. han trua meg hvis jeg skulle ta abort.. og alt  .. ungen er i dag i barnevernet, angrer ikke på den men at jeg fikk den me han!!

Anonymkode: 8726f...ccb

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

angret på at jeg lot meg presse til og få en unge me xn. han trua meg hvis jeg skulle ta abort.. og alt  .. ungen er i dag i barnevernet, angrer ikke på den men at jeg fikk den me han!!

Anonymkode: 8726f...ccb

Huff, han høres jo ikke helt god ut...Er han psykopat? 

Anonymkode: 19257...783

[Drama.Queen]

Min største tabbe: Var sammen med en patetisk idiot, blir kvalm av tanken!

[Dricka]

Angrer på at jeg ikke jobba mer for å få han jeg møtte for 4 år siden mens ilden fortsatt var varm! Nå 4 år etterpå tenker jeg daglig over det. 

Men når man liker noen veldig godt og synes den personen er så bra så er det så vanskelig å finne seg selv så bra. 

 

 

[gretchenlowell]

Kommer alltid til å angre litt på at jeg gikk fra min første ordentlige kjæreste, selvom det sikkert ikke ville vart i lengden uansett 

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg var i et dårlig forhold i 5 år..

Anonymkode: 53e06...ff2

[AnonymBruker]

Angrer på måten jeg reagerte på da eksen gjorde det slutt.  Tror vi fortsatt kunne vært sammen.

Anonymkode: 98956...04e

[Gjest skvip]

Angrer på min sjalusi og mistillit.. 

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg ventet på henne.

Angrer på at jeg ga henne mitt hjerte.

Anonymkode: d8785...469

[Cleopatra.]

På 9/21/2016 den 17.03, NettMeg skrev:

Vet du hva som er verre enn å være skilsmisse barn ? Og vokse opp med å se foreldrene være i et helt følelseløs forhold. Og lære at det er greit å drite i følelsene sine. Det er helt sikkert ikke det du sier til barna dine, men de ser nok mer enn du tror. Jeg er selv skilsmisse barn, og det var en veldig vond periode. men sånn jeg så foreldrene mine vokste etter at de skilte seg og etter hvert møtte nye partnere som de elsket og hadde det fint med. Det var verdt og bli skilsmissebarn for det. Du har bare et liv, vis barna dine at det er greit og ta å endre på livet sitt for å bli lykklig.

Signerer denne 100%!

[AnonymBruker]

Angrer på alt. Alt

 

Men jeg har hvert fall elsket noen og blitt elsket

Anonymkode: d9068...250

[AnonymBruker]

Angrer på å ha presentert barna mine for kjæresten altfor tidlig. Nå er jeg usikker på om det blir oss

Anonymkode: 60ffc...17f

[AnonymBruker]

Jeg angrer på mitt valg av kjæreste da jeg var 16-17. På et punkt sto det mellom to stykker, og av en eller annen udefinert frykt valgte det jeg dårligste alternativet. Det andre kunne blitt riktig så godt. Det hadde antagelig ikke vart så mye lenger, men det hadde helt garantert blitt uendelig mye mer givende for meg. Og narkotikaløst.

Ellers vet jeg ikke. Jeg har ikke vært forelsket i noen av mine kjærester etter tenårene (jeg er nå i 30-årene), men jeg vet ikke om jeg angrer av den grunn. Kanskje jeg angrer litt på at mitt forrige forhold varte så lenge, men til gjengjeld forfulgte jeg en kjempesjanse da det tok slutt. Den sjansen ble ikke til noe forhold, men den vekket meg og var likevel av det gode.

Anonymkode: ff4e2...c2e

[AnonymBruker]

Jeg angrer på alt jeg ikke har fått gjort, men ingenting av det jeg gjorde. Det som hjemsøker meg om nettene når jeg sover er savnet etter tiden med ungdomskjæresten. Jeg skulle så gjerne fått mer tid! To små år var ikke nok. Forholdet til min største kjærlighet har preget meg og gjort meg til den jeg er idag, både på godt og vondt. Jeg vil ikke tilbake likevel. Eksen er ikke den personen som sitter i hodet mitt. (Jeg har selvfølgelig sjekket og prøvd på nytt). Det jeg egentlig savner er mine egne følelser. Det virker som om jeg mangler evnen til å elske like voldsomt som voksen. Jeg savner den gode tiden og følelsene. En del av meg tviler på at jeg noen gang vil oppleve det igjen. Det gjør meg lei meg. Jeg blir kynisk og desillusjonert om kjærligheten. Det gleder meg likevel å tenke tilbake på hvor intenst jeg har elsket og blitt elsket tilbake. Om jeg skulle dø imorgen har jeg i det minste fått oppleve det. Det er minner ingen kan ta fra meg. Jeg tviler på at jeg kommer til å oppleve kjærlighet på samme måte igjen. Det har ikke skjedd på 30 år, tviler på at det ser annerledes ut etter de neste 30.

Til sist angrer jeg på at jeg alltid slo meg til ro med det nest beste. Det er sikkert et symptom på at jeg egentlig aldri kom over min største kjærlighet. 

Anonymkode: e1092...70e