Til dere som har mistet foreldrene

[AnonymBruker]

Hei, mannen min mistet sin far da han var nyfødt i en ulykke. Hans mor døde i en ulykke da han var 20 år, han er i dag 26 år. Vi ble sammen rundt tidspunktet moren døde på. Moren var på vei fra et selskap, og han ventet oppe fordi hun hadde glemt nøkler og var forventet og komme ila et par timer. Et par timer ble til fler, som ble til enda fler som ble til en telefonsamtale om at han måtte komme for å identifisere sin mor. Han var nære moren, og tok dette veldig tungt.

han viser aldri følelser ovenfor dette savnet lenger, men før kunne han brast i gråt en gang i måneden for så en gang hver 3.måned og som nå er blitt en gang hvert år.

jeg på min side har mange søsken, og både mor og far. Vi står dem nære, og jeg snakker daglig i telefon med min mor og ser henne 2-3 ganger i uken og det samme gjør han. Vi var på oul, og da var både mor og barnefar med, bare for å gi et eksempel på hvor nære mor er oss.

min mor har flere svigersønner og noen ganger føler vi at vi blir behandlet litt urettferdig mtp. de andre, så sånn sett er hun ikke blitt hans "nye" mor.

______________Så til spørsmålet mitt_______________

hvordan føles det for dere som har mistet foreldre i en ung alder, og helst brått? Jeg får så dårlig samvittighet når jeg sier glad i deg mor på telefon og han sitter ved siden av, føler liksom at det er så urettferdig at han ikke får snakket med sin egen og aldri fikk sagt hade, og jeg som sier hade hver gang vi snakker.

Spurte han forleden om hva han hadde drømt om i natt siden jeg fortalte min drøm, noe ala "hva drømte du da?" Og da svarte han "hmm... Jeg husker ikke? Joa! Jeg drømte om mor forresten!" Så spurte jeg "hva da, da?" Så sa han "nei bare glem det, hvis jeg gjenforteller det, forblir det bare en drøm" som om han så på drømmen som et minne, eller noe. Jeg fikk så vondt inni meg, selvfølgelig tenker han på henne ofte, men hvor ofte? Føler meg som en dårlig kone som hsr så stor familie, at noen ganger sier jeg "jaja, hvor gamle var de a? Helt normalt at de døde, skjønner ikke hvorfor de er så lei seg, alle skal dø" (snakket om en som selv er 40 år og mistet foreldrene sine) og da sa han "nei, xxxx, ikke si sånt, det er veldig tungt å miste foreldre uansett alder" så sier jeg "men de fikk jo 40 år sammen, andre får jo mye mindre"... (Høres jo helt uforskammet å skrive det på denne måten, men var ca. Litt sånn)

så hvordan er det for dere når andres foreldre dør? Tenker dere brått på deres egne? Når mannen min ser mamma så ofte, tror dere han minnes om sin egen mor og tenker vi er heldige og ikke han?

Skulle ønske han sa litt mer om hvordan han har det mtp. på følelser rundt mora hans, men tør ikke for jeg vil ikke "minne" han på det, tenk om han har glemt det i dag så spør jeg og ødlegger alt? 

Vi fant et bilde av mora nå forleden i en boks, og da trillet det noen tårer, og om litt kommer vi til å få videoer hvor mora er i et selskap og han og familien også er tilstedet.. Han har veldig lydt til å se videoen, men burde jeg la han se den alene? Planen er egentlig at vi skal se den sammen, men burde jeg "gå på do" i det vi setter på filmen og så finne på noe annet? Vil du helst ha sett en slik film alene hvor du kan gråte fritt? Tenker at hvis jeg sitter med han kommer han bare til å tørke tårene fort bort ettersom de triller, men hvis han er alene lar han sikkert seg selv tømme.

er så lenge siden han har tømt seg for meg, får så vondt. Han fortjener ikke dette, skulle ønske han hadde mora si han kunne vise den nyfødte til når vi får bebis strax... 

Kan dere som kanskje kjenner dere igjen, eller som har mistet foreldre skrive litt om hvor ofte dere tenker på dem, om foreldre til partner får dere til å tenke på egne foreldre, osv? Skrive litt hvordan dere har håndtert dette til den dag i dag?

 

 

Anonymkode: b09d0...fcc

[AnonymBruker]

Hei! Jeg mistet begge mindre foreldre, men noen års mellomrom før jeg ble 20 år. Har ikke søsken. Jeg tenker på foreldrene mine hver dag, små ting i hverdagen kan bringe frem minner om de - en spesiell hendelse eller hvis jeg sier noe som jeg tar meg selv i å minne meg selv om mamma. Personlig går jeg rundt med en klump i brystet som aldri blir borte, sorgen sitter i brystet og vil nok aldri gå bort. Jeg liker best å gråte en sjelden gang alene, men sitter gjerne med samboeren og mimrer om mamma eller pappa, selv om h*n aldri rakk å møte de. Jeg blir misunnerøig på samboeren som fortsatt har foreldre og en stor sammensveiset familie, jeg blir sint og skulle gjerne ønske jeg hadde det samme. Rundt juletider blir jeg grinete og sint, sint fordi jeg kunne ønske mamma og pappa var der og savnet et stort. Den dagen vi kommer til å få barn, kommer savnet til å være stort og jeg kunne ønske de kunne få truffet barnebarnet sitt, men jeg får ikke gjort noe med det. Familien til samboeren er nå min nye familie, de har tatt imot meg med åpne armer og hjemmet deres står åpent for meg 24/7. Men det sitter fortsatt langt inne å snakke om mamma og pappa. En kveld med venner på besøk over et glass med vin, så kan jeg kanskje åpne meg, men ellers er jeg som en lukket bok. Rotet innlegg, men dette er tanker jeg rabler ned nå. Ta vare på samboeren din, han kommer nok til å ha masse kjærlighet til overs for deres kommende barn ❤️

J26

Anonymkode: 23133...5c1

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg mistet begge mindre foreldre, men noen års mellomrom før jeg ble 20 år. Har ikke søsken. Jeg tenker på foreldrene mine hver dag, små ting i hverdagen kan bringe frem minner om de - en spesiell hendelse eller hvis jeg sier noe som jeg tar meg selv i å minne meg selv om mamma. Personlig går jeg rundt med en klump i brystet som aldri blir borte, sorgen sitter i brystet og vil nok aldri gå bort. Jeg liker best å gråte en sjelden gang alene, men sitter gjerne med samboeren og mimrer om mamma eller pappa, selv om h*n aldri rakk å møte de. Jeg blir misunnerøig på samboeren som fortsatt har foreldre og en stor sammensveiset familie, jeg blir sint og skulle gjerne ønske jeg hadde det samme. Rundt juletider blir jeg grinete og sint, sint fordi jeg kunne ønske mamma og pappa var der og savnet et stort. Den dagen vi kommer til å få barn, kommer savnet til å være stort og jeg kunne ønske de kunne få truffet barnebarnet sitt, men jeg får ikke gjort noe med det. Familien til samboeren er nå min nye familie, de har tatt imot meg med åpne armer og hjemmet deres står åpent for meg 24/7. Men det sitter fortsatt langt inne å snakke om mamma og pappa. En kveld med venner på besøk over et glass med vin, så kan jeg kanskje åpne meg, men ellers er jeg som en lukket bok. Rotet innlegg, men dette er tanker jeg rabler ned nå. Ta vare på samboeren din, han kommer nok til å ha masse kjærlighet til overs for deres kommende barn ❤️

J26

Anonymkode: 23133...5c1

Tusen takk for svar, du svarte på det jeg lurte på. For slik du beskriver det føler jeg er helt likt hvordan min mann har det. Føler han kommer til å gi 100 og ha masse kjærlighet for barnet siden han selv aldri fikk det far og sønn -båndet som han nå kan få med bebis ♥️

Kan jeg få spørre deg om noe? Hvordan hadde du taklet det hvis samboeren din spurte om hvordan du har det sånn følelsesmessig når det kommer til dine foreldre? Mannen min åpnet seg mer før enn det han gjør nå, og jeg gråt like mye som han når han tømte seg, men nå de siste 1-2 åra har han ikke nevnt noe, kun "håper hun har det bra der hun er" og felt en tåre som fort blir tørket bort. Jeg føler jeg vil at han skal vite at jeg fortsatt forstår han og at han ikke trenger å skjule følelsene for meg, at jeg ikke har glemt dem jeg heller. Vet liksom ikke helt om det er hans måte å legge alt bak seg, og er redd hvis jeg tar opp moren hans og han får tømt seg så må han starte på nytt liksom?

Æsj, jeg er så dårlig til å skrive og i tillegg skriver jeg på en mobiltelefon så får liksom ikke gått gjennom teksten heller, men håper du forstår hva jeg mener. Og beklager et kronglete hovedinnlegg!

Anonymkode: b09d0...fcc

[AnonymBruker]

Har han gått i sorggruppe? Det er veldig fint å snakke med andre som er i samme situasjon. 

 

Anbefaler deg å tenke nøye gjennom hvor ofte du tenker på dine foreldre, hvor ofte du ringer dem, hvor ofte du trenger hjelp av dem, hvor ofte du planlegger å feire noe med dem, hvor ofte du mimrer om dem osv. Forsøk så å tenke deg hvordan det vil være å aldri kunne ringe dem, å aldri spørre dem om hjelp, å aldri skulle spise middag med dem igjen, å aldri bli irritert over noe teit de gjør, å aldri kunne spørre dem om hva det het der dere var på ferie den sommeren du var åtte år, å vite at du står helt alene i verden. Tør å kjenne på de følelsene. 

Anonymkode: a6496...d24

[Ymra]

Du virker som en helt fantastisk kjæreste TS!

Jeg er på samme alder som samboeren din og har selv mistet faren min, men jeg har heldigvis fremdeles mor og flere søsken. Og det hjelper.

Tidligere kunne jeg føle på misunnelsen overfor alle som fremdeles har fedrene sine, som får gå opp kirkegulvet med far og har barn som får en morfar. Men det har gått mer over. Og jeg tenker det er fint med alle som har nære bånd, og som også blir litt reserve-familier for meg.

Også behovet for å snakke om det og gråte kommer sjeldnere ettersom tiden går. Men jeg snakker gjerne om pappa, og synes det er så fint at folk spør. Så jeg tenker du gjør så mye riktig, ved å spørre og være interessert. Og jeg tenker det er bare fint om du er med å ser den filmen.

[AnonymBruker]

HEI ts,

Jeg har mista moren min, er i 30 årene selv. Mista henne i vår. 

Du spør om hvordan det er for meg når andre mister foreldrene sine? eller snakker med dem? Det er sårt, så klart. Feks, jeg kan se noen som minner meg om moren min, eller hvem som helst dame i 60årene og savne moren min veldig. trekker mye mot kvinner i den alderen, og har blitt veldig glad i min svigermor og har knytta meg til henne, deler ting med henne mer nå enn før. Er forsiktig da, vil ikke bli såret og avvist liksom. 

sorgen kommer i bølger og kjæresten din er yngre og men han har kommet lengre enn meg i prosessen, og det er ike sikkert at han ( som gutt ) savner moren sin på lik måte som meg ( kvinne )

men om moren din er litt sånn moderlig av seg så kan hun jo gjøre litt ekstra for han da det faktisk gjør VELDIG godt å ha noen moderlige rundt seg som bryr seg og som man er trygge på. I mitt eksempel, min tante, min svigermor..selv om det blir annerledes så klart. det er ingen som kan etterstatte en mor, men det kan hjelpe veldig å få en oppmerksomhet fra en person som ligner skikkelsen, om du forstår!

tanken på at svigermor skal dø, eller at tanten min eller onkelen min skal dø, så blir jeg heller beskyttende ovenfor de som er barna deres, enn at jeg blir lei meg eller redd, om du forstår, selv om jeg også blir trist så kalrt. Jeg vil gjerne være der for de ( som i så fall skulle miste sine foreldre ) når det skjer, fordi jeg vet hvor vondt det er. 

 

Angående drømmer og sånn, så kan faktisk drømmer være VELDIG lik minner. Jeg kan drømme at jeg sitter å snakker med mamma om skolen og venner, og tenke i drømmen at hæ, snakker jeg med mamma nå? Hvordan går det an? Og så vokne med følelsen av at hun holder hånda mi, og gråte mye. Ja det er som et minne og det er som å ha henne tilbake for en liten stund. Det er kansje derfor de er så dyrebare, de drømmene. 

Anonymkode: e8afe...8e5

[ViljaH]

Jeg tror ikke du skal stresse så mye med dette. Han vil alltid bære på sorg, selv om den blir mindre intens med årene. Du kan ikke endre det. Spør ham åpne spørsmål, uten å presse. Vis omsorg, men la ham styre hva som er rett for ham. Når dere får videoene, bare spør vennlig hvordan han helst vil gjøre det. Forsikre om at uansett hva han velger så er det ok for deg.

Han vil nok alltid møte triggere som minner ham på sorgen, din mor, tanter, spesielle årstider og hendelser. Å få eget barn vil nok være spesielt sår periode fordi han får ikke la barnet bli kjent med moren. Får ikke stolt vise frem knøttet.

Men det er ikke så mye å gjøre med, annet enn å akseptere og gi rom for sorgen når den kommer. Du trenger ikke å minimere andres sorg i forsøk på å støtte ham, det vil fort virke mot sin hensikt. Du kan ganske enkelt la alle få gjennomleve og definere uttrykket for sin sorg selv, uten å korrigere eller kommentere. Være raus og støttende uansett.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har ikke mistet begge foreldrene mine. Men min mor døde når jeg var 5 år etter flere år med sykdom. Min far ble alvorlig syk da jeg var 18 og er blitt gradvis verre siden da. Jeg er nå 27 år. Jeg merker at savnet etter moren min kommer ved spesielle anledninger. Har også savnet å ha henne her nå når jeg har fått barn selv. Jeg tenker gjerne på hvordan ting kunne vert. Til en viss grad tenker jeg litt slik i forhold til min far også. Jeg savner å kunne spørre han om råd. Han lever jo fortsatt, men er ikke lengre den personen jeg vokste opp med og såg opp til.

For min del er jeg av og til litt sjalu på min mann og hans familie, men jeg setter jo egentlig bare enormt stor pris på at i alle fall en av oss har en større familie. Og jeg er veldig takknemlig for at barna våre får ha besteforeldre som kan være der for de.

Folk takler sorg forskjellig. Personlig synes jeg det er godt å prate om sorgen, men det må skje på mine premisser. Jeg kan sikkert virke litt kjølig til tider når det blir snakk om moren min, mens andre ganger brister jeg i gråt. Det kommer an på situasjonen. Og jeg liker også å ha litt kontroll på det. Det er ikke alltid jeg ønsker å hulkegråte, selv ikke foran min mann.

Anonymkode: f026d...b1f