Behov for psykolog, hvordan går frem?

[Vackra]

Jeg har slitt med depresjoner i 8 år, og situasjonsbetinget panikkangst i 6år. 

Var litt hos legen for angsten, fordi jeg ikke forsto hva som skjedde med meg. Det ble ikke tatt ordentlig, bare som at jeg var "litt nervøs". Jeg turte selvfølgelig ikke fortelle virkeligheten helt om hvordan jeg mister kontrollen, får hjertebank, bli ør og tung, svimler så jeg må legge meg ned en halvtime, blek, kald og helt utslitt etterpå. Har utviklet "angst for angsten", og det hemmer meg. Jeg er redd dette skal hemme meg senere i livet, spesielt arbeidslivet! 

Omsider har jeg bestemt meg for å forsøke å søke hjelp. Jeg er klar for å fortelle hvordan det henger sammen, og håpe at jeg kan få god hjelp. Jeg har behov for å snakke med en profesjonell, men jeg tør ikke fortelle dette til legen min. Jeg har veldig respekt for autoriteter, og foran legen unnskylder jeg meg bort og bagatelliserer problemene mine. Sannsynligvis fordi jeg er redd for at hun skal stille personlige spørsmål, og jeg trenger tid for å åpne meg. Enda mer redd er jeg for at hun sier nei..

Vil ha en spesialist på fagfeltet for best mulig behandling selvfølgelig. Best hadde det vært å få velge selv, men privat koster for mye, og jeg er student.. Håpet å betale "bare" de 2000kr i egenandel.

Hvordan tar man opp slikt med legen? Hvordan tok du det opp?

[Ananas.]

Jeg sa det rett ut, men det er også mange som tar med seg et brev. Da kan du sitte hjemme og forklare nøyaktig hva du føler uten det mellommenneskelige filteret, og så gi det til legen når du sitter der. Da får du ikke "redigert" deg selv fordi du er nervøs. Ikke vær redd for å føle deg overdramatisk eller gråte når samtalen begynner, leger er vant til sånt. 

[Sulosi]

Du kan jo kontakte kommunens team for psykisk helse. De skal kunne veilede deg til ulike samtaler hos psykiatrisk sykepleier eller psykolog  (hvis de har en). Man kan velge å ha møtene hjemme hos seg selv eller på deres kontor.

[Vackra]

10 timer siden, Ananas. skrev:

Jeg sa det rett ut, men det er også mange som tar med seg et brev. Da kan du sitte hjemme og forklare nøyaktig hva du føler uten det mellommenneskelige filteret, og så gi det til legen når du sitter der. Da får du ikke "redigert" deg selv fordi du er nervøs. Ikke vær redd for å føle deg overdramatisk eller gråte når samtalen begynner, leger er vant til sånt. 

I det siste har jeg begynt å gråte ved alle konfrontasjoner, snakke med mennesker osv, fordi jeg føler det "løsner" noe inni meg, og det er selvfølgelig min store skrekk å begynne å gråte foran legen! Sist jeg forsøkte å ta med problemet til legen begynte jeg nesten å gråte, så da feiget jeg helt ut. 

[AnonymBruker]

Dette blir jo en ond sirkel, TS. Du forteller ikke legen hvor ille det er, konsekvensen er at han ikke oppfatter hvor alvorlig det er. Du tolker det som om han ikke tar deg på alvor, og derfor er det problematisk for deg å ha tillit til at han vil ta deg alvorlig. 

Legen må få vite hvordan du har det, og gråt er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn som han trenger å se. Hvis du sitter i samtale med ham og jobber for å beholde kontrollen så ser jo han ikke hvordan du egentlig har det. 

Brev er en god ide, men åpenhet vil vise ham alvorligheten i situasjonen. 

Anonymkode: 8c922...30c

[Equinox]

Jeg ser du nevner at du er student i tråden din.

Da kan du i tillegg til eventuelt å kontakte fastlege for å få henvinsning til psykolog også kanskje i første omgang dersom du vil  undersøke tilbudet rundt hvilke psykologer som er tilknyttet undervisningsstedet du studerer ved.

[Skolejenta]

Du kan alltids skrive et brev som nevnt, og pass på da og nevn at du ikke vil ha tabletter hvis det ikke er ønsket (da jeg søkte hjelp hos legen, ga han meg bare tabletter, å for hver gang jeg kom og spurte, så sa han vi skulle se på det neste gang, og økte bare dosen og dette skjedde flere ganger, jeg tok ikke tablettene å byttet lege). Men si rett ut at du føler behov for hjelp, og legen vil da som regel bare skrape litt i overflaten, da dette ikke er deres felt, for å kunne sende søknad. Så det skal nok kunne holde å si at du har slitt med dette i mangen år, å kjenner du har lyst å ta grep i det. Hvis legen spør for mye, kan du heller si at det vil du spare til psykologen. Går i behandling selv nå, å det har vært godt å ha noen som lytter og hjelper meg å se fremover. Lykke til! Håper virkelig du får den hjelp du fortjener! Å beklager at jeg skrev for mye, er flink til det, å jeg ble litt "ivrig" etter å få si noe 😇

[AnonymBruker]

7 timer siden, Equinox skrev:

Jeg ser du nevner at du er student i tråden din.

Da kan du i tillegg til eventuelt å kontakte fastlege for å få henvinsning til psykolog også kanskje i første omgang dersom du vil  undersøke tilbudet rundt hvilke psykologer som er tilknyttet undervisningsstedet du studerer ved.

Synes dette er et godt råd. Se på hjemmesida til studentskipnaden. Går du til psykolog gjennom denne er også egenandelen mindre og timene rimeligere, samt ofte kortere ventetid enn ellers blant psykologer👍 hos noen kan man gå til psykolog noen få timer uten henvisning fra lege, men om du trenger lengre tid oppfølging av psykolog må du nok ha henvisning fra lege i tillegg og som det er nevnt over er det ingen skam å gråte foran legen. Selv om jeg skjønner godt at det kan føles sånn for deg.. legen er jo vandt til slikt. Og det er jobben deres

Anonymkode: 5e39b...a0b

[Vackra]

Den 14. september 2016 at 3.43, Skolejenta skrev:

Du kan alltids skrive et brev som nevnt, og pass på da og nevn at du ikke vil ha tabletter hvis det ikke er ønsket (da jeg søkte hjelp hos legen, ga han meg bare tabletter, å for hver gang jeg kom og spurte, så sa han vi skulle se på det neste gang, og økte bare dosen og dette skjedde flere ganger, jeg tok ikke tablettene å byttet lege). Men si rett ut at du føler behov for hjelp, og legen vil da som regel bare skrape litt i overflaten, da dette ikke er deres felt, for å kunne sende søknad. Så det skal nok kunne holde å si at du har slitt med dette i mangen år, å kjenner du har lyst å ta grep i det. Hvis legen spør for mye, kan du heller si at det vil du spare til psykologen. Går i behandling selv nå, å det har vært godt å ha noen som lytter og hjelper meg å se fremover. Lykke til! Håper virkelig du får den hjelp du fortjener! Å beklager at jeg skrev for mye, er flink til det, å jeg ble litt "ivrig" etter å få si noe 😇

Bare fint at du er så villig til å hjelpe. Får masse hjelp i dette! På hvilke måter føler du at det hjelper deg å gå til psykolog? Har vært veldig frem og tilbake om det er nødvendig for meg. Noen dager føler jeg meg veldig klar for å ta det opp med en profesjonell, andre dager har jeg ikke noen tro på at de kan være til hjelp.. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Vackra skrev:

Bare fint at du er så villig til å hjelpe. Får masse hjelp i dette! På hvilke måter føler du at det hjelper deg å gå til psykolog? Har vært veldig frem og tilbake om det er nødvendig for meg. Noen dager føler jeg meg veldig klar for å ta det opp med en profesjonell, andre dager har jeg ikke noen tro på at de kan være til hjelp.. 

ikke meg du siterer, men:

Jeg synes det er ubehagelig å prate om problemer til de nærmeste, og er veldig redd for å være til bry. En psykolog får betalt for å sitte og høre på deg, du er levebrødet hans. I tillegg så er det veldig godt å kunne prate med noen som er objektive og som du kan være helt ærlig med fordi h*ns personlig mening om deg ikke er av betydning (vertfall ikke for meg). En (god) psykolog vil også stille deg spørsmål som får deg til å tenke høyt og sette ting i perspektiv. 

Som flere har nevnt så kan du som student få psykolog gjennom studentskipnaden (3-6 timer mener jeg å huske?). Dette er et veldig fint tilbud som du bør dra nytte av, da ventetiden på psykolog gjennom fastlegen kan være veldig lang. Gitt at du har slitt med depresjoner og angst i snart et tiår så vil jeg tippe at tilbudet gjennom studentskipnaden ikke vil være tilstrekkelig, så jo før du kommer deg til legen; jo bedre. 

Anonymkode: 262c8...9c6

[Skolejenta]

Den 15.9.2016 at 0.07, Vackra skrev:

Bare fint at du er så villig til å hjelpe. Får masse hjelp i dette! På hvilke måter føler du at det hjelper deg å gå til psykolog? Har vært veldig frem og tilbake om det er nødvendig for meg. Noen dager føler jeg meg veldig klar for å ta det opp med en profesjonell, andre dager har jeg ikke noen tro på at de kan være til hjelp.. 

Sikkert litt sent svar, men svarer for det. 

Jeg hadde veldig negativ holdning til dette i starten, men det endret seg fort. Men psykologen min har hjulpet meg å planlegge hva jeg ska gjøre fremover. Hva jeg skal prøve utfordre meg med for å bli bedre. Hun ga meg også mangen råd, som da hjelper mot negativ tankegang. Så det er godt at noen hører etter å er der for å hjelpe deg. Noen som virkelig prøver sette seg inn i situasjonen, men samtidig holder seg saklig, og har råd om hva du kan gjøre for å komme deg over hinder/ting du sliter med.

Så for meg, så har psykologen min hjulpet med å gi meg en fremtid jeg gleder meg til, å gir meg mer positiv tankegang. Så hvis du er frem å tilbake på det, så skader det ikke å prøve å se om dette er noe for deg ☺ 

[Sulosi]

En av fordelene med psykolog er at de har erfaring I hvordan de skal hjelpe deg å mestre ting OG de går ikke i forsvar når du feks vil snakke om hvordan venner, familie og ektefelle påvirker deg og det du sliter med.

[AnonymBruker]

Den 13. september 2016 at 11.26, Vackra skrev:

I det siste har jeg begynt å gråte ved alle konfrontasjoner, snakke med mennesker osv, fordi jeg føler det "løsner" noe inni meg, og det er selvfølgelig min store skrekk å begynne å gråte foran legen! Sist jeg forsøkte å ta med problemet til legen begynte jeg nesten å gråte, så da feiget jeg helt ut. 

Hvorfor det? Dersom du sitter til legen helt vanlig og sier "jeg har det så kjipt jeg, trenger psykolog liksom" er det jaggu ikke sikkert han tar deg alvorlig. Grin i vei du, så skal du se legen tar problemene dine alvorlig, når han ser hvor vondt du har det.

Og, dersom du har en skrekk for å vise følelser som sorg og å være lei seg - hvordan skal du klare å åpne deg og få noe utbytte av en psykolog? Noe å tenke på.

Anonymkode: 450c8...38a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det? Dersom du sitter til legen helt vanlig og sier "jeg har det så kjipt jeg, trenger psykolog liksom" er det jaggu ikke sikkert han tar deg alvorlig. Grin i vei du, så skal du se legen tar problemene dine alvorlig, når han ser hvor vondt du har det.

Og, dersom du har en skrekk for å vise følelser som sorg og å være lei seg - hvordan skal du klare å åpne deg og få noe utbytte av en psykolog? Noe å tenke på.

Anonymkode: 450c8...38a

Det går også an å ta med seg noen. Jeg tenkte at jeg virkelig sleit med å få kommunisert hvordan jeg hadde det etter å ha blitt avvist av psykiatrisk sykepleier i kommunen. En dame jeg hadde hatt en del kontakt med og som kjente meg ble med meg til legen. Var ny fastlege også, og det var veldig viktig for meg å bli tatt på alvor. Da ble jeg henvist til psykolog med ganske kort ventetid (fire uker eller noe, husker ikke helt). Tror ikke det er så uvanlig å forsøke å "avdramatisere", vi er jo bare mennesker. En psykolog som skal utrede deg og bestemme behandling bruker jo litt mer tid enn det legen har på en konsultasjon. Bestilte dobbelttime. Det var utrolig godt å bli tatt alvorlig.

Anonymkode: b6cc3...86c