Kan noen rette min norsk oppgave?

[Trn.heim]

                                                                                                                      

 

Skrev en tekst om hvordan du ser for deg livet når du er åtti :-)

 

Livet endrer seg fortere enn mann kan tro. Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC i en blokk sammen med kona mi. 

Mine barn jobber på vårt sykehus som ligger i nærheten av kona mi sin organisasjon som driver med menneskerettighetene. 

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurg fra ulike landkanter, men i foreløpig kontroller jeg av og til noen avdelinger på sykehuset. 

Vi reiser ofte til Syria for å sjekke om farmasøytfabrikken som vi deler sammen med søstre mi og besøke vennene og slektningene. Jeg har blitt gammel og svak, jeg krefter ikke å jobbe som før men heldigvis får jeg hjelp av og til fra mine barn.

Jeg elsker å trene men det blir vanskelig nå trene slik at beinene mine har blitt svakere enn før og jeg kjenner litt vondt når jeg trener. Men fremdeles går jeg på tur sammen med min kjære. Da var vi i Norge, hadde vi pleiet å gå på tur i skogen på søndagene og vi gjøre akkurat det samme her i USA. Det finnes også mye vakere skogene her i nærheten. Vi tar selfiebilder sammen, jeg lager dem på facebook med noen kjærlighets tekster.     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Hun er veldig frisk men jeg vit ikke hvor for hun føler sånn. Jeg avleder min styrke kun fra sine skinnende øynene, derfor jeg kan ikke forstille mitt liv uten henne. Vi har vært sammen i 50 år nå og vi vit ikke hvor lenge fortsetter vi med hverandre. Men jeg håper at jeg dør før henne, det blir vanskelig for meg å live uten henne. Jeg er glad at jeg kunne grunnlegge en sånn suksess familie og jeg ønsker dem mer suksess i livet deres.

Endret 8. september 2016 av Trn.heim

[AnonymBruker]

Er vel norsklæreren din som skal rette teksten for deg?

Anonymkode: a3b8b...e76

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig var det så mye skrivefeil der og så dårlig sammenheng at jeg ikke fikk med meg en dritt av det jeg leste! 

Anonymkode: a77b2...73b

[AnonymBruker]

Det heter "rette", ikke "rydde".

Anonymkode: a77b2...73b

[AnonymBruker]

Hvilket trinn?

Anonymkode: 81f33...3a7

[AnonymBruker]

Kan jeg også spørre om norsk er ditt morsmål?

Anonymkode: 81f33...3a7

[AnonymBruker]

Kan rette om jeg får 1000 kr

Anonymkode: af21c...f5a

[Trn.heim]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er vel norsklæreren din som skal rette teksten for deg?

Anonymkode: a3b8b...e76

Ja, men jeg øsnkte å rette teksten i forhånd.

[Trn.heim]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å være helt ærlig var det så mye skrivefeil der og så dårlig sammenheng at jeg ikke fikk med meg en dritt av det jeg leste! 

Anonymkode: a77b2...73b

Ja det gjør det. Beklager  

[Trn.heim]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det heter "rette", ikke "rydde".

Anonymkode: a77b2...73b

Takk

[Trn.heim]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg også spørre om norsk er ditt morsmål?

Anonymkode: 81f33...3a7

Nei. Norsk er ikke mitt morsmål jeg lærer norsk siden 6 måneder. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Trn.heim skrev:

                                                                                                                      

 

Skrev en tekst om hvordan du ser for deg livet når du er åtti :-)

 

Livet endrer seg fortere enn man kan tro. Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC i en blokk sammen med kona mi. 

Mine barn jobber på vårt sykehus som ligger i nærheten av kona mi sin organisasjon som driver med menneskerettighetene. 

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurgi fra ulike land, men foreløpig kontroller jeg av og til noen avdelinger på sykehuset. 

Vi reiser ofte til Syria for å sjekke farmasøytfabrikken som vi deler sammen med søsteren min og besøke vennene og slektningene. Jeg har blitt gammel og svak, jeg orker  ikke å jobbe like mye som før, men heldigvis hjelper barna mine meg.

Jeg elsker å trene men det blir vanskelig nå trene slik at beinene mine har blitt svakere enn før og jeg kjenner litt vondt når jeg trener. Men fremdeles går jeg på tur sammen med min kjære. Da vi var i Norge brukte vi å gå på tur i skogen på søndagene og vi gjøre akkurat det samme her i USA. Det finnes også mye vakker skog her i nærheten. Vi tar selfiebilder sammen, jeg lager dem på facebook med noen kjærlighetstekster.     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Hun er veldig frisk så jeg vet ikke hvorfor hun føler det. Jeg får styrke fra hennes skinnende øyne og jeg kan jeg ikke forstille meg livet mitt uten henne. Vi har vært sammen i 50 år nå og vi vet ikke hvor lenge  vi har  hverandre. Men jeg håper at jeg dør før henne, det blir vanskelig for meg å leve uten henne. Jeg er glad at jeg har fått en sånn suksessrik familie og jeg ønsker dem mer suksess i livet deres.

Jeg rettet litt her og der. Ble kanskje litt bedre nå. 

Anonymkode: 0f367...7d3

[AnonymBruker]

Livet endrer seg fortere enn man tror. Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC i ei blokk sammen med kona mi. 

Mine barn jobber på sykehuset vårt, som ligger i nærheten av min kones organisasjon, som driver med menneskerettigheter. 

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurgi fra ulike kanter av landet, og fremdeles hender det at jeg kontroller (kontrollerer hva da?) enkelte avdelinger på sykehuset. 

Vi reiser ofte til Syria for å besøke farmasifabrikken vi eier sammen med søsteren min, samt besøke venner og slektninger. Jeg er blitt gammel og svak. Jeg orker ikke å jobbe som før, men heldigvis får jeg hjelp av og til av mine barn.

Jeg elsker å trene, men det er blitt vanskeligere å trene, og beinene mine er blitt svakere enn før. Det gjør litt vondt når jeg trener, men jeg går fremdeles på tur sammen med min kjære. Da var vi i Norge, pleide vi å gå på tur i skogen på søndagene, og vi gjør akkurat det samme her i USA. Det finnes også mange vakre skogsområder her i nærheten. Vi tar selfie-bilder sammen, jeg lagrer dem på Facebook med noen kjærlighetstekster.     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Hun er frisk, og jeg vet ikke hvorfor hun føler det slik. Jeg avleder min styrke kun fra hennes skinnende øyne, derfor jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne. Vi har vært sammen i 50 år nå, og vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen sammen. Men jeg håper at jeg dør før henne, det blir vanskelig for meg å leve uten henne. Jeg er glad for at jeg har skapt en så fin familie og jeg ønsker dem all mulig suksess i livet.

Dette er ikke en veldig velskrevet tekst, men jeg har gått kjapt gjennom og endret litt på formuleringer og rettet opp endel skrive- og grammatikkfeil. Skulle teksten vært optimal må nesten alt omformuleres.

Anonymkode: 2efab...668

[AnonymBruker]

Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC, i en blokk sammen med kona mi. 

Glemte et komma. Men når du formulerer deg slik, så høres det nesten ut som om kona di er en hund. Jeg tror jeg ville skrevet noe som at "Vi bor i ei blokk i Washington DC - min kone, våre barn og meg selv".

Anonymkode: 2efab...668

[AnonymBruker]

Jeg har rettet litt.

 

Livet endrer seg fortere enn man kan tro. Når jeg er åtti år, har jeg ræva full av hemoroider, grå og grønn stær samt alvorlige potensproblemer. Kona mi og jeg bor i en  rønne av et rekkehus på Skjetten.

Mine barn jobber på vårt sykehus som ligger i nærheten av kona mi sin organisasjon som driver med cannabis.

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurgi fra ulike land, men gir totalt f.

Vi reiser ofte til Syria for å sjekke farmasøytfabrikken som vi deler sammen med søsteren min og besøke vennene og slektningene i det ellers så triste og møkkete landet. Jeg har blitt gammel og svak, jeg orker  ikke å jobbe like mye som før, men heldigvis får jeg masse støtte fra nav og inntektene fra cannabisorgsnisasjonen til min kone gjør oss stadig rikere og rikere.

Jeg elsker å trene men det blir vanskelig å trene slik at beinene mine har blitt svakere enn før og jeg kjenner en grusom smerte i lårhalsen når jeg trener. Men fremdeles går jeg på tur sammen med min kjære. Da vi var i Norge brukte vi å gå på tur i skogen på søndagene og vi gjør akkurat det samme her i USA. Det finnes også mye vakker skog her i nærheten. Vi tar selfiebilder sammen, jeg poster dem på facebook med noen perverse setninger     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Men det bryr meg ikke. Hun er ikke mye å skryte av. Vi har vært sammen i 50 år nå og vi vet ikke hvor lenge  vi har  hverandre. Ikke at det bryr meg. Men jeg håper at hun dør før meg, det blir lett for meg å leve uten henne. Jeg er trist for at jeg har fått en sånn ubrukelig familie og jeg ønsker dem intet godt.

Anonymkode: a77b2...73b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har rettet litt.

 

Livet endrer seg fortere enn man kan tro. Når jeg er åtti år, har jeg ræva full av hemoroider, grå og grønn stær samt alvorlige potensproblemer. Kona mi og jeg bor i en  rønne av et rekkehus på Skjetten.

Mine barn jobber på vårt sykehus som ligger i nærheten av kona mi sin organisasjon som driver med cannabis.

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurgi fra ulike land, men gir totalt f.

Vi reiser ofte til Syria for å sjekke farmasøytfabrikken som vi deler sammen med søsteren min og besøke vennene og slektningene i det ellers så triste og møkkete landet. Jeg har blitt gammel og svak, jeg orker  ikke å jobbe like mye som før, men heldigvis får jeg masse støtte fra nav og inntektene fra cannabisorgsnisasjonen til min kone gjør oss stadig rikere og rikere.

Jeg elsker å trene men det blir vanskelig å trene slik at beinene mine har blitt svakere enn før og jeg kjenner en grusom smerte i lårhalsen når jeg trener. Men fremdeles går jeg på tur sammen med min kjære. Da vi var i Norge brukte vi å gå på tur i skogen på søndagene og vi gjør akkurat det samme her i USA. Det finnes også mye vakker skog her i nærheten. Vi tar selfiebilder sammen, jeg poster dem på facebook med noen perverse setninger     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Men det bryr meg ikke. Hun er ikke mye å skryte av. Vi har vært sammen i 50 år nå og vi vet ikke hvor lenge  vi har  hverandre. Ikke at det bryr meg. Men jeg håper at hun dør før meg, det blir lett for meg å leve uten henne. Jeg er trist for at jeg har fått en sånn ubrukelig familie og jeg ønsker dem intet godt.

Anonymkode: a77b2...73b

Sykt morsomt. Håper for din egen del at du er full.

Anonymkode: 2efab...668

[AnonymBruker]

😂😂😂

Anonymkode: a77b2...73b

[Trn.heim]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet endrer seg fortere enn man tror. Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC i ei blokk sammen med kona mi. 

Mine barn jobber på sykehuset vårt, som ligger i nærheten av min kones organisasjon, som driver med menneskerettigheter. 

Jeg har vært veldig opptatt med pasientene som kommer for behandling og hjertekirurgi fra ulike kanter av landet, og fremdeles hender det at jeg kontroller (kontrollerer hva da?) enkelte avdelinger på sykehuset. 

Vi reiser ofte til Syria for å besøke farmasifabrikken vi eier sammen med søsteren min, samt besøke venner og slektninger. Jeg er blitt gammel og svak. Jeg orker ikke å jobbe som før, men heldigvis får jeg hjelp av og til av mine barn.

Jeg elsker å trene, men det er blitt vanskeligere å trene, og beinene mine er blitt svakere enn før. Det gjør litt vondt når jeg trener, men jeg går fremdeles på tur sammen med min kjære. Da var vi i Norge, pleide vi å gå på tur i skogen på søndagene, og vi gjør akkurat det samme her i USA. Det finnes også mange vakre skogsområder her i nærheten. Vi tar selfie-bilder sammen, jeg lagrer dem på Facebook med noen kjærlighetstekster.     

 

Min kone er deprimert hele tiden, hun føler at hun kommer til å dø snart. Hun er frisk, og jeg vet ikke hvorfor hun føler det slik. Jeg avleder min styrke kun fra hennes skinnende øyne, derfor jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne. Vi har vært sammen i 50 år nå, og vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen sammen. Men jeg håper at jeg dør før henne, det blir vanskelig for meg å leve uten henne. Jeg er glad for at jeg har skapt en så fin familie og jeg ønsker dem all mulig suksess i livet.

Dette er ikke en veldig velskrevet tekst, men jeg har gått kjapt gjennom og endret litt på formuleringer og rettet opp endel skrive- og grammatikkfeil. Skulle teksten vært optimal må nesten alt omformuleres.

Anonymkode: 2efab...668

Tusen takk for hjelpe! Jeg setter pris på dette. Det er stor forskjell mellom to tekstene 😂. Men jeg prøver å lære meg norsk hele tiden.

 

[AnonymBruker]

Det morsomste av alt er at jeg som skrev den tullete teksten egentlig er utrolig flink i Norsk. Jeg fikk som eneste elev på mitt trinn karakteren 6 i norsk siste året på videregående, og kunne omformulert dette til en perfekt tekst. Men det gidder jeg ikke. 

Her er noen enkle tips som plaster på såret.

- Tenk på hvordan du bygger opp teksten din.

- Bruk virkemidlene som tilhører sjangeren.

- Sørg for å ha en rød tråd gjennom hele teksten.

- Alltid komma forran "men"

- Ikke bland mellom "og" og "å"

- Unngå stavefeil

- Unngå feil bruk av pronomen

 

 

Anonymkode: a77b2...73b

[Trn.heim]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg er åtti år, har jeg to barn; Adam og Sara. Vi bor i Washington DC, i en blokk sammen med kona mi. 

Glemte et komma. Men når du formulerer deg slik, så høres det nesten ut som om kona di er en hund. Jeg tror jeg ville skrevet noe som at "Vi bor i ei blokk i Washington DC - min kone, våre barn og meg selv".

Anonymkode: 2efab...668

Da skrev jeg, tenkte på rekkefølgingg for dette setning men klar ikke det.

Takk at du nevnte dette!