Skal jeg forlate han? Lever jeg i en fantasiverden?

[AnonymBruker]

1 time siden, ungogdum skrev:

Jeg liker han jo.. Jeg ser alle de fine sidene hans også, det er bare at jeg får vondt av at han er så irritert hele tiden. 
TS 

Dette er mer enn nok til at du burde gå fra han.

Du fortalte også om hans manglende respekt for andre mennesker. Det er svært negativt.

Anonymkode: b9eba...5f7

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du erfaringer med temaet, og om hvordan det er i begynnelsen før det utarter seg?

Anonymkode: b9eba...5f7

yrket mitt har gitt meg en del erfaring med temat ja. 

 

Anonymkode: 8e0d0...efd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

yrket mitt har gitt meg en del erfaring med temat ja. 

 

Anonymkode: 8e0d0...efd

Ok.

Men kanskje du ikke har erfaring med akkurat den typen helseskadelige mennesker som mange dessverre har vært i relasjoner med, og hvordan det var i begynnelsen.

Anonymkode: b9eba...5f7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok.

Men kanskje du ikke har erfaring med akkurat den typen helseskadelige mennesker som mange dessverre har vært i relasjoner med, og hvordan det var i begynnelsen.

Anonymkode: b9eba...5f7

Det er mange type mennesker som ikke er direkte helsebringende å tilbringe tid med og man burde holde seg unna. 

Det er begrepene dine om vold jeg reagerer på. Det er ingenting som tyder på at Ts er utsatt for eller kommer til å bli utsatt for vold av mannen hun beskriver. 

 

 

Anonymkode: 8e0d0...efd

[Ulla Ullsokk]

25 år, har en kjæreste som er irriterende hele tiden OG mangler lidenskap?? Jeg er hel uenig i hun som sa at det viktigste er at han er snill med deg, dvs det er viktig, men det HOLDER ikke!! Lidenskapen er kanskje ikke like heftig etter mange år, men du er jo så ung, TS! Det hadde vært sakeligere at du skrev om denne kjipe siden hans, men la til at "vi har så mye lidenskap og et supert sexliv". Da hadde dere hatt NOE annet enn et irriterende vennskap.

[AnonymBruker]

Ts; Fyren din er en gretten gubbe. Det er noe du enten må lære deg å godta, eller gå ut av relasjonen til han. Det høres ut for meg som du føler deg som en mor for han, og det er ikke sånn det skal være i et forhold.

Du som drar inn mishandling og vold i denne tråden; Det er fint at du er opptatt av å bekjempe mishandling og vold i nære relasjoner. Men den overdramatiseringen du holder på med her, gjør at alt man ikke liker ved en partner kan få merkelappen "vold", og det går i sin tur ut over de som faktisk blir utsatt for det. Det er ikke ok. Man er ikke nødvendigvis en tyrann bare fordi man sukker og stønner når fjernkontrollen ikke virker.

Anonymkode: 23671...244

[Gjest Sly]

Han er irritabel, ikke en mishandler ut i fra det som blir skrevet her. Jeg tror du kommer til å miste respekten for ham i lengden, for du blir flau over ham og skammer deg når han kommer med utbrudd offentlig. Og det er ikke moro å ha en far som han, som kjefter og smeller over bagateller hele tiden. Så det blir et nei fra meg.

[Hactar]

5 timer siden, ungogdum skrev:

Ja, det er det jeg også har tenkt over. At han viser tydelig at han er irritert, men nekter å annerkjenne det på en måte. Jeg vil så gjerne at han kan prøve å jobbe med det og endre det..  

Føler ikke at han personlig drar meg ned... med vilje. Det er bare at jeg tar det så innover meg. 

 

Tusen takk TS

Det er klart det drar deg ned å stå i kø, for eksempel, ved siden av en mann som pruster og peser, uffer og legger ting hardt på rullebåndet. Det plager sikkert personene bak og foran ham i køen også. Du har tatt det opp med ham, og han er ikke villig til å endre på det, så da drar han deg ned med vilje.

Jeg skal ikke ta stilling til om det er mishandling eller ikke, men jeg hadde aldri orket slik oppførsel. Det hadde endt med at jeg gjorde alt i min makt for å unngå at han ble sinna, og da er man inne på et selvutslettende spor. Det er ikke det jeg ønsker i et forhold.

[kanelsnurr]

Jeg må inrømme at jeg tenker mest på fremtidige barn i en sånn relasjon. Sånn TS beskriver mannen, så minner han veldig om faren til en barndomsvenninne av meg. Det var aldri vold inne i bildet der, men irritasjonen/sinnet preget i aller høyeste grad oppveksten til barna hans: De kunne aldri ha med noen hjem, om han var hjemme, for da var det banning og uffing over bråk/for mange folk i sofaen/skulle vi snylte på maten han hadde kjøpt. Venninna mi gikk aldri på noen fritidsaktivitet, for faren ble sint for å eventuelt kanskje måtte kjøre til trening hvis noe sånt ble luftet. (Hun ble heller aldri kjørt noe annet sted, så foreldrene til venner måtte alltid hente henne, hvis hun skulle på besøk f.eks.) Og den ene gangen venninna mi øvelseskjørte, så fikk hun så mye kjeft, at hun fortsatt 10 år etter ikke "tør" å begynne med kjøretimer, for hun tror at hun er et håpløst tilfelle og aldri kan lære det...

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen. samboeren min var på samme måte. Han kunne si sjokkerende ting ganske så høyt, i køer i butikken og om folk som ikke sto så langt unna. Jeg hysjet på han. Jeg sa til han at han må være forsiktig med hva han sier. 

Han er en utrolig snild fyr, med veldig mye humor. Han har en skikkelig slående humor, med raske morsom-negative kommentarer. Han kommenter alt. Men når han ikke han tuller og kommentarene hans bare er nedlatende, er han utrolig sårende. Jeg har lært meg å tåle d mer, men jeg har også "skjent" på han en del og sagt at dette ikke er greit  Og at han må passe på at D ikke blir overvekt med negativitet fra han. 

Jeg har lurt mange ganger på om han er for negativ for meg. 

Men etterhvert som han har lært seg å være mer positiv så har vi D utrolig fint. Selv om jeg blir sur på han nesten hvor dag og han blir lei mine bekymringer og mitt mas  D hører vel bare med:)

 

jeg har også veldig ofte tenkt på om dette blir for kjedelig. 

Men nå når jeg er gravid, og vi begynner å virkelig planlegge et liv sammen, og skape et hjem for oss og en liten skatt. Ser jeg at akkurat nå er D dette jeg vil:) og at D virkelig er oss :-)  

Anonymkode: 1e84c...967

Huff.....

Nei, å bli sur på partneren nesten hver dag "hører ikke med". Og han blir lei ditt "mas"? Hvorfor maser du, for moro skyld? Eller er det sånn at du sier ting som må sies, som HAN klassifiserer som "mas"?

Hvorfor, HVORFOR, får folk barn i sånne dårlige forhold der de ikke kan kommunisere? Stakkars "skatten" din som skal bli født med en negativ og kritiserende far og en  sur mor som blir kalt "masete" (av far).

Anonymkode: d7c8b...5ad

[Gjest Mythic]

TS: Du sier han er snill mot deg, men hva legger du i det begrepet? Synes du det er snilt å være irritert hele tiden, selv om det ikke er direkte rettet mot deg, når du har sagt til han at dette plager deg? I så fall så er jeg uenig i at dette er å være snill, det er respektløst mot både deg og andre. Hva slags far tror du han kommer til å bli? Barn kan være både frustrerende og irriterende temmelig ofte, og hvis en fjernkontroll som ikke virker er nok til å få fram sinne i han, bør du tenke deg godt om før du går videre med han.

Lidenskap, ja. Mange ønsker seg og drømmer om fyrverkeri og heftige følelser hver dag hele livet, men for de aller fleste roer det seg ned etter en tid sammen. 

[Gjest Mythic]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff.....

Nei, å bli sur på partneren nesten hver dag "hører ikke med". Og han blir lei ditt "mas"? Hvorfor maser du, for moro skyld? Eller er det sånn at du sier ting som må sies, som HAN klassifiserer som "mas"?

Hvorfor, HVORFOR, får folk barn i sånne dårlige forhold der de ikke kan kommunisere? Stakkars "skatten" din som skal bli født med en negativ og kritiserende far og en  sur mor som blir kalt "masete" (av far).

Anonymkode: d7c8b...5ad

Signerer! Det er rett og slett dårlig omsorg å få barn i en sånn relasjon. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og du. Det er ingen som har lidenskap hele tiden. 

Det er der mange brenner seg. Tror at de ikke har funnet den rette,for så å finne seg en ny og havne i samme "felle"

 

alle har negative sider. I et forhold sliper man hverandre. Så om du sier ifra på ordentlig måte når du synest han er negativ ellr når han gjør deg flau, så er ikke D noe galt i det.  

vist han behandler deg bra og er snild med deg, så er Det D viktigste.  

Anonymkode: 1e84c...967

Bare en bitteliten opplysning til deg, sms-språk er ikke tillatt på KG. 

Anonymkode: f9630...5d5

[Mousj]

Jeg ser ham for meg, alle har vel hatt hatt noen slike i bekjentsapskretsen! Men jeg synes da ikke det er grunn til å ringe krisesenteret... Han er temperamentsfull og trenger noen strategier for å ikke lage slikt nummer ut av irritasjonsmomenter. Han selv bagateliserer oppførselen sin og mener at det er bare slik han er, og tar deg ikke på alvor når du forklarer hvordan han oppfattes av deg og omgivelsene. Men siden det nå plager deg mer og mer, så kan du smugfilme en typisk handling eller to, eller notere deg den. Be om å få snakke sammen, vise det til ham i en rolig setting og forklare hva som du synes er problematisk, at andre reagerer på det, og at det begynner å bli et så stort problem for DEG at du vurderer å gå om han ikke tar seg sammen.

At du ikke vil at fremtidige barn skal utsettes for plutselige utbrudd, at det er flaut og slitsomt og at du er lei av barnslig oppførsel, og at det er på tide å bli voksen. Være like rolig uansett hvor mye han hisser seg, går i forsvarsposisjon eller prøver å få diskusjonen over på DINE feil og mangler. Vær sjef over situasjonen. Så ville jeg  faktisk bedt ham bestemme seg for om han vil prøve å beherske seg i slike situasjoner, eller om han heller vil at forholdet skal gå i stykker. Deretter hadde jeg gått ut. Enten en tur på noen timer, eller overnattet hos en venninne. Forklart at det hverken er i sinne eller raseri, men for at han skal få tid til å tenke over hva han vil, og om forholdet faktisk betyr nok til å gjøre noe med en adferd som du ikke synes er akseptabel.

[AnonymBruker]

Er han en sånn som alltid kommenterer fremmede folk ?

Anonymkode: 764dc...1b0

[Gjest ungogdum]

3 timer siden, kanelsnurr skrev:

Jeg må inrømme at jeg tenker mest på fremtidige barn i en sånn relasjon. Sånn TS beskriver mannen, så minner han veldig om faren til en barndomsvenninne av meg. Det var aldri vold inne i bildet der, men irritasjonen/sinnet preget i aller høyeste grad oppveksten til barna hans: De kunne aldri ha med noen hjem, om han var hjemme, for da var det banning og uffing over bråk/for mange folk i sofaen/skulle vi snylte på maten han hadde kjøpt. Venninna mi gikk aldri på noen fritidsaktivitet, for faren ble sint for å eventuelt kanskje måtte kjøre til trening hvis noe sånt ble luftet. (Hun ble heller aldri kjørt noe annet sted, så foreldrene til venner måtte alltid hente henne, hvis hun skulle på besøk f.eks.) Og den ene gangen venninna mi øvelseskjørte, så fikk hun så mye kjeft, at hun fortsatt 10 år etter ikke "tør" å begynne med kjøretimer, for hun tror at hun er et håpløst tilfelle og aldri kan lære det...

Det er tilfeller som du beskriver her jeg også tenker på. Hvordan blir det med barn? Han irriterer seg grenseløst over den miste lyd fra unger eller et barn som "ikke oppfører seg", dvs. maser eller er overaktiv. I mitt hode er det bare sånn barn er, men han takler det ikke... Hva kan sånn irritabel oppførsel/personlighet komme av? Foreldrene er ikke sånn.
TS

[Gjest ungogdum]

3 timer siden, Mythic skrev:

TS: Du sier han er snill mot deg, men hva legger du i det begrepet? Synes du det er snilt å være irritert hele tiden, selv om det ikke er direkte rettet mot deg, når du har sagt til han at dette plager deg? I så fall så er jeg uenig i at dette er å være snill, det er respektløst mot både deg og andre. Hva slags far tror du han kommer til å bli? Barn kan være både frustrerende og irriterende temmelig ofte, og hvis en fjernkontroll som ikke virker er nok til å få fram sinne i han, bør du tenke deg godt om før du går videre med han.

Lidenskap, ja. Mange ønsker seg og drømmer om fyrverkeri og heftige følelser hver dag hele livet, men for de aller fleste roer det seg ned etter en tid sammen. 

Når jeg sier snill så mener jeg at han stiller opp for meg, støtter meg (sliter litt med angs), ikke flørter med andre og gir meg oppmerksomhet. 

[Consciousness]

Helt klart en psykopat. 

Det at han bare er snill mot deg er for å sakte men sikkert gjøre deg til sitt bytte som er avhengig av han og bare han. Gi det max 2 år til så blir du dratt ned med han. 

 

 

[Gjest ungogdum]

1 time siden, Mousj skrev:

Jeg ser ham for meg, alle har vel hatt hatt noen slike i bekjentsapskretsen! Men jeg synes da ikke det er grunn til å ringe krisesenteret... Han er temperamentsfull og trenger noen strategier for å ikke lage slikt nummer ut av irritasjonsmomenter. Han selv bagateliserer oppførselen sin og mener at det er bare slik han er, og tar deg ikke på alvor når du forklarer hvordan han oppfattes av deg og omgivelsene. Men siden det nå plager deg mer og mer, så kan du smugfilme en typisk handling eller to, eller notere deg den. Be om å få snakke sammen, vise det til ham i en rolig setting og forklare hva som du synes er problematisk, at andre reagerer på det, og at det begynner å bli et så stort problem for DEG at du vurderer å gå om han ikke tar seg sammen.

At du ikke vil at fremtidige barn skal utsettes for plutselige utbrudd, at det er flaut og slitsomt og at du er lei av barnslig oppførsel, og at det er på tide å bli voksen. Være like rolig uansett hvor mye han hisser seg, går i forsvarsposisjon eller prøver å få diskusjonen over på DINE feil og mangler. Vær sjef over situasjonen. Så ville jeg  faktisk bedt ham bestemme seg for om han vil prøve å beherske seg i slike situasjoner, eller om han heller vil at forholdet skal gå i stykker. Deretter hadde jeg gått ut. Enten en tur på noen timer, eller overnattet hos en venninne. Forklart at det hverken er i sinne eller raseri, men for at han skal få tid til å tenke over hva han vil, og om forholdet faktisk betyr nok til å gjøre noe med en adferd som du ikke synes er akseptabel.

Jeg har gjort det. I forrige snakket vi mye om dette, og jeg sa at jeg ikke klarte å fortsette hvis han ikke i det minste PRØVDE å forstå eller jobbe med det. Jeg satt igjen med følelsen av at han ikke gadd å høre etter og ikke tok det på alvor. Jeg snakket med mamma og hun sa at jeg burde ta en dag eller to borte fra han, så kanskje det gjorde til at han skjønte at jeg virkelig var sliten av deg. Så jeg dro fra han og sa at jeg kommer ikke hjem med mindre du virkelig tenker over det her, for jeg vil ikke ha det sånn, det orker jeg ikke. Da sa han at han skulle jobbe med det og ba meg om å komme hjem.

Når jeg kom hjem så sa jeg at selvom jeg har kommet hjem, så betyr det ikke at jeg legger det fra meg, og at om han ikke viste innsats så er det ikke mer JEG kan gjøre. For nå har jeg sagt i fra så mange ganger. Han sa han forstod alt det og skulle jobbe med det. Jeg merker at han prøver.. Men det er ikke lett å fjerne et personlighetstrekk, tenker jeg da. 

[Gjest ungogdum]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er han en sånn som alltid kommenterer fremmede folk ?

Anonymkode: 764dc...1b0

Nei, han sier ikke ting. Men demonstrerer ved kroppsbruk og blikk. Også når vi kommer vekk fra situasjonen får jeg høre hvor  jævlige/idiotiske/dumme/unødvendige/irriterende/ubrukelige de menneskene er