Trenger jeg psykolog? Føler ikke at psykologen tar meg på alvor

[Andrea2]

Jeg vil gjerne høre deres mening. Det hadde betydd mye for meg å få flere svar på dette! Jeg gått til psykolog noen ganger nå, en jeg føler ikke at han tar meg på alvor.

Jeg er ofte veldig lei meg (dette har jeg bare såvidt sagt til psykologen så mulig han ikke har skjønt det), jeg kan være trist en hel kveld, og gråter uten noen god grunn. Forrige uke hadde jeg det sånn på kveldene fire av syv dager. Jeg er også veldig stresset inni meg og klarer ikke slappe av. Denne følelsen kommer også som regel hver kveld, men også av og til på dagtid. Noen ganger er det i mange timer, andre ganger går det over etter en halvtime. Det er som regel ikke så sterkt og jeg klarer å jobbe uten problemer som regel.
Noen ganger får jeg en følelse av at det ligger noe veldig tungt på brystet mitt eller at noen har bokset et hull gjennom det. Det kan også føles som om det er vanskelig å puste. Jeg bekymrer meg for at de jeg er glad i skal dø, og for hver minste ting som skjer, som at barndomsvennen min ikke bryr seg om meg lenger, at jeg er en dårlig person, at jeg har gjort noe feil på jobben, at folk er sinte på meg, at jeg skal bli syk, at noen jeg er glad i skal bli syke, at jeg kommer til å ende opp alene. Jeg er ofte veldig sliten og orker ikke å gjøre ting, selv veldig enkle ting som hadde tatt et par minutter å gjøre orker jeg ofte ikke.

Jeg har fortalt psykologen om at jeg er stresset inni meg og om følelsen i brystet og at jeg føler det av og til blir vanskelig å puste. Da jeg sa at jeg er redd for at noen jeg er glad i skal dø sa han ganske rett frem at, det er kanskje den mest vanlige bekymringen som er. og at alle bekymrer seg for om de har gjort noe galt på jobb. Men det hjelper ikke meg at bekymringene er vanlige når jeg gråter og får vondt.

Psykologen sa også at jeg ikke oppfyller kriteriene for en diagnose for jeg er altfor velfungerende for det, og det er jo egentlig bra at jeg ikke har en diagnose, men jeg føler samtidig at han ikke tar på alvor at jeg faktisk har vondt inni meg. Føler at han tenker at jeg ikke trenger psykolog og at jeg tar plassen fra noen andre.
Men kan man ikke trenge psykolog selv om jeg fungerer relativt greit på jobb? Hva skal jeg gjøre?

Endret 29. august 2016 av Andrea2

[Sh999]

6 minutter siden, Andrea2 skrev:

Jeg vil gjerne høre deres mening. Det hadde betydd mye for meg å få flere svar på dette! Jeg gått til psykolog noen ganger nå, en jeg føler ikke at han tar meg på alvor.

Jeg er ofte veldig lei meg (dette har jeg bare såvidt sagt til psykologen så mulig han ikke har skjønt det), jeg kan være trist en hel kveld, og gråter uten noen god grunn. Forrige uke hadde jeg det sånn på kveldene fire av syv dager. Jeg er også veldig stresset inni meg og klarer ikke slappe av. Denne følelsen kommer også som regel hver kveld, men også av og til på dagtid. Noen ganger er det i mange timer, andre ganger går det over etter en halvtime. Det er som regel ikke så sterkt og jeg klarer å jobbe uten problemer som regel.
Noen ganger får jeg en følelse av at det ligger noe veldig tungt på brystet mitt eller at noen har bokset et hull gjennom det. Det kan også føles som om det er vanskelig å puste. Jeg bekymrer meg for at de jeg er glad i skal dø, og for hver minste ting som skjer, som at barndomsvennen min ikke bryr seg om meg lenger, at jeg er en dårlig person, at jeg har gjort noe feil på jobben, at folk er sinte på meg, at jeg skal bli syk, at noen jeg er glad i skal bli syke, at jeg kommer til å ende opp alene. Jeg er ofte veldig sliten og orker ikke å gjøre ting, selv veldig enkle ting som hadde tatt et par minutter å gjøre orker jeg ofte ikke.

Jeg har fortalt psykologen om at jeg er stresset inni meg og om følelsen i brystet og at jeg føler det av og til blir vanskelig å puste. Da jeg sa at jeg er redd for at noen jeg er glad i skal dø sa han ganske rett frem at, det er kanskje den mest vanlige bekymringen som er. og at alle bekymrer seg for om de har gjort noe galt på jobb. Men det hjelper ikke meg at bekymringene er vanlige når jeg gråter og får vondt.

Psykologen sa også at jeg ikke oppfyller kriteriene for en diagnose for jeg er altfor velfungerende for det, og det er jo egentlig bra at jeg ikke har en diagnose, men jeg føler samtidig at han ikke tar på alvor at jeg faktisk har vondt inni meg. Føler at han tenker at jeg ikke trenger psykolog og at jeg tar plassen fra noen andre.
Men kan man ikke trene psykolog selv om jeg fungerer relativt greit på jobb? Hva skal jeg gjøre?

Hei. Jeg og fikk beskjed om at generell angstlidelse ikke kvalifiserer til en diagnose og jeg sluttet pga jeg følte meg mer som en byrde enn at jeg fikk hjelp! Veldig synd at det skal være sånn, for det du sliter med er jo reelt. Hva med og fårebygge så det ikke utvikler seg til en depresjon fks. Det høres ut som en slitsom hverdag for deg. Har dessverre ikke annet råd enn og smøre kraftig på hvor mye dette faktisk hemmer deg i og leve "normalt" evt bytte psykolog hvis det går an. Og så tror jeg det vil gagne deg og få opp selvtillitten din, DU er god nok som du er!! Folk liker deg for den DU er! Og visse ting i livet som sykdom og død kan vi ikke kontrollere, vi må bare forsone oss med at det er sånn og ikke tenke på alt som kan gå galt, men og skifte fokus til ting man faktisk kan få gjort noe med. Man kan velge hvordan man tenker rundt ting, så vil følelsene til slutt følge etter! Det er ingen lett oppgave, men fullt mulig. Ikke mist håpet ihvertfall. Ønsker deg masse lykke til❤️

[AnonymBruker]

Hei:) 

Det kan være jeg tar feil, men man trenger ikke en diagnose for å gå til psykolog! 

Det er selvfølgelig bra at du ikke har en diagnose og at du fungerer greit i hverdagen, men noen ganger kan følelsene være ganske sterke og intense. Ofte går det utover fritiden i den forstand at de timene du kunne brukt på å være glad, eller gjøre ting som gjør deg glad, blir overrumplet av tristhet. 

Man trenger heller ikke konkrete grunner for å være trist. Det er alltid en grunn selvsagt, men de kan ligge så dypt i bevisstheten at vi har selv vansker for å finne ut hva som faktisk er galt.  En psykolog skal hjelpe deg med å finne ut av årsakene, hjelpe deg med å sortere tankene og eventuelt bearbeide dem, slik at det blir lettere for deg å takle. Når følelsene er såpass inntrengende at man ofte gråter og er trist, er det vanskelig å bearbeide hva som skjer i hodet, særlig om man ikke vet hvordan. 

Jeg har selv gått til psykolog i et halvt år ca. Jeg har ikke opplevd noe særlig dramatisk, har ingen diagnose og følte meg bare "deprimert og nervøs- til tider". Likevel hjalp hun meg å få en klarhet i det, snakke om ting som jeg husker som negativt, og move on. Selvom det jeg har opplevd ikke er særlig stort sett utifra verdensskalaen, så er det likevel stort utifra det livet jeg har. 

Dette må du tenke på. Ingen har rett til å si at du overdriver, at du ikke har behov for å snakke med noen, og at folk som har diagnose har større rett enn deg. Selvfølgelig, en psykolog har sikkert et system hvor man prioriterer, men har du først fått time så skal han ta deg på alvor. 

Det du opplever kan være like forstyrrende for deg selv, som noen med sterke depresjoner.

noen ganger kan det være godt å snakke med noen, godt å ha noen nøytrale personer som du bare kan lufte alt til. Hvis du føler slik at han mener du ikke burde vært der, anbefaler jeg å finne en annen psykolog. 

Anonymkode: 3b205...e94

[Andrea2]

3 minutter siden, Sh999 skrev:

Hei. Jeg og fikk beskjed om at generell angstlidelse ikke kvalifiserer til en diagnose og jeg sluttet pga jeg følte meg mer som en byrde enn at jeg fikk hjelp! Veldig synd at det skal være sånn, for det du sliter med er jo reelt. Hva med og fårebygge så det ikke utvikler seg til en depresjon fks. Det høres ut som en slitsom hverdag for deg. Har dessverre ikke annet råd enn og smøre kraftig på hvor mye dette faktisk hemmer deg i og leve "normalt" evt bytte psykolog hvis det går an. Og så tror jeg det vil gagne deg og få opp selvtillitten din, DU er god nok som du er!! Folk liker deg for den DU er! Og visse ting i livet som sykdom og død kan vi ikke kontrollere, vi må bare forsone oss med at det er sånn og ikke tenke på alt som kan gå galt, men og skifte fokus til ting man faktisk kan få gjort noe med. Man kan velge hvordan man tenker rundt ting, så vil følelsene til slutt følge etter! Det er ingen lett oppgave, men fullt mulig. Ikke mist håpet ihvertfall. Ønsker deg masse lykke til❤️

Tusen takk for svar! Hvordan gikk det med deg etter at du sluttet hos psykologen? Fant du en måte å takle det på?

Vondt å høre at du også følte at du ikke ble tatt på alvor. Håper det går bedre med deg nå! Det høres ut som det gjør det på måten du skriver og jeg håper at det stemmer.<3
 

[Andrea2]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei:) 

Det kan være jeg tar feil, men man trenger ikke en diagnose for å gå til psykolog! 

Det er selvfølgelig bra at du ikke har en diagnose og at du fungerer greit i hverdagen, men noen ganger kan følelsene være ganske sterke og intense. Ofte går det utover fritiden i den forstand at de timene du kunne brukt på å være glad, eller gjøre ting som gjør deg glad, blir overrumplet av tristhet. 

Man trenger heller ikke konkrete grunner for å være trist. Det er alltid en grunn selvsagt, men de kan ligge så dypt i bevisstheten at vi har selv vansker for å finne ut hva som faktisk er galt.  En psykolog skal hjelpe deg med å finne ut av årsakene, hjelpe deg med å sortere tankene og eventuelt bearbeide dem, slik at det blir lettere for deg å takle. Når følelsene er såpass inntrengende at man ofte gråter og er trist, er det vanskelig å bearbeide hva som skjer i hodet, særlig om man ikke vet hvordan. 

Jeg har selv gått til psykolog i et halvt år ca. Jeg har ikke opplevd noe særlig dramatisk, har ingen diagnose og følte meg bare "deprimert og nervøs- til tider". Likevel hjalp hun meg å få en klarhet i det, snakke om ting som jeg husker som negativt, og move on. Selvom det jeg har opplevd ikke er særlig stort sett utifra verdensskalaen, så er det likevel stort utifra det livet jeg har. 

Dette må du tenke på. Ingen har rett til å si at du overdriver, at du ikke har behov for å snakke med noen, og at folk som har diagnose har større rett enn deg. Selvfølgelig, en psykolog har sikkert et system hvor man prioriterer, men har du først fått time så skal han ta deg på alvor. 

Det du opplever kan være like forstyrrende for deg selv, som noen med sterke depresjoner.

noen ganger kan det være godt å snakke med noen, godt å ha noen nøytrale personer som du bare kan lufte alt til. Hvis du føler slik at han mener du ikke burde vært der, anbefaler jeg å finne en annen psykolog. 

Anonymkode: 3b205...e94

Tusen takk for svar! På en måte godt å høre at man kan gå til psykolog uten å ha en diagnose og bli tatt på alvor for hvordan du har det. Jeg tenker også at det er mulig at jeg ikke har forklart psykologen godt nok hvordan jeg faktisk har det. Høres ut som du har funnet en psykolog du snakker bedre med enn meg.

Endret 29. august 2016 av Andrea2
typo

[Sh999]

5 minutter siden, Andrea2 skrev:

Tusen takk for svar! Hvordan gikk det med deg etter at du sluttet hos psykologen? Fant du en måte å takle det på?

Vondt å høre at du også følte at du ikke ble tatt på alvor. Håper det går bedre med deg nå! Det høres ut som det gjør det på måten du skriver og jeg håper at det stemmer.<3
 

Ja, det ble litt hjelp til selvhjelp for min del, samt gode venninner og forståelsesfulle folk rundt meg! I dag har jeg det faktisk mye bedre😊 så det går altså an og komme utav det😊 men klart det ikke er snudd på en uke, det krever tid , hard jobbing med seg selv og de riktige "verktøyene" til og få snudd tankegangen. (Kognitiv terapi) det er jo og forskjell på psykologene, han du har vært hos høres ikke akkurat så flink ut på akk dette ihvertfall.. Det er forskjell på at folk er redd for at det skal skje de man er glad i noe , og være bekymret så det går utover hverdagslykken . Altså psykelig bekymret over ting man ikke får gjort noe med. Håper virkelig du klarer og komme deg utav denne ødeleggende tanke spiralen, og at du får riktig hjelp. For jeg vet alt om hvor ødeleggende det er og tenke sånn! Klem til deg.

[Artèm]

Du sier at du ofte er trist og gråter flere ganger i uken. Jeg har inntrykk av at du ikke har formidlet dette så tydelig til psykologen, men heller fokusert på stresset du føler mye på. Stemmer det?

　

Jeg synes du skal være åpen til psykologen din om alt i livet ditt, fra tristhet, stress, overdrevne og irrasjonelle bekymringer, dårlig selvtillit, fysisk slitenhet (som kan bunne i psykiske årsaker) osv.

　

Lykke til

[AnonymBruker]

Psykologen kan ikke hjelpe deg hvis du holder ting tilbake, du må klare å være tydelig på hvorfor du er der. 

 

 

 

Anonymkode: f506f...d3c