Trassig treåring

[AnonymBruker]

Skrives i et hett øyeblikk. 

Hva gjør DU når barnet ditt fortsetter å provosere deg etter gjentatt tilsnakk? 

Jeg har en datter som har vært oppe av sengen sin minst 15 ganger i kveld. Kommer inn i stuen, hiver inn en leke eller lignende, ler og løper inn i sin egen seng.

Jeg forstår at hun vil ha oppmerksomheten min. De siste gangene har jeg ignorert henne totalt. Til å begynne med snakket jeg helt rolig til henne, la henne i sengen og sa at "nå skal du sove. God natt" ettersom tålmodigheten tok slutt etter noen ganger ble jeg mer og mer irritert og snakket hardt til henne et par ganger, var helt alvorlig og forklarte tydelig at nok er nok. 

Hun slutter ikke. Jeg kjenner det koker. Og så lurer jeg på om hun ikke er helt som hun skal være. Hun er et veldig utprøvende barn både hjemme og i barnehagen. Bekymrer meg for at noen kommer til å skade henne senere i livet hvis hun ikke respekterer grenser hos andre folk. 

Hva gjør dere når barna deres ikke hører på dere?

Anonymkode: e034e...01f

[atropos]

Under legging så følger vi han tilbake til senga. Er stort sett hyggelig i tonen, men hvis han ikke gir seg må jeg innrømme at jeg truer med å konfiskere bamsen hvis han ikke gir seg med å stå opp. Pleier å gi seg da. 

Ellers har vi sett oss nødt til å opprette en "roe seg ned" plass, i vårt tilfelle nederste trappetrinn i trappa inn til stua. Der må han sitte til han har roet seg når han får eksplosjoner og slår/sparker/spytter. Mildt snakk hjalp ikke der gitt. 

Han er tre år og to mnd.

[AnonymBruker]

Høres ut som en treåring innenfor normalen det der altså! Har et eksemplar av arten her i huset også. Vet ikke hvor mange ganger hun har fått beskjed om å ikke klype lillebror...men det skjer allikevel hundre ganger hver dag! Jeg må virkelig telle til tusen når hun legger seg hylende ned på bakken fordi hun ikke vil være med inn på skolen og hente storesøsteren. Men håper viljen kan føre henne langt her i livet en vakker dag!

Anonymkode: 7fe3f...6fc

[AnonymBruker]

klyper hun lillebroren mange ganger etter du har bedt henne å ikke gjøre ville jeg ha begynt å klype henne tilbake...hver eneste gang hun klyper han. 

Begynne legging mye tidligere da og si at siden hun tar så lang tid å legge seg må hun gå i sengs rett etter middag.  

Anonymkode: bde1e...6ac

[Gjest Magnifiq]

Hører helt normal ut.

Jeg måtte ofte avlede med noe for å få han til å glemme seg litt. Så etter gang nummer 15, kunne jeg f.eks si løp inn i sengen din, så kommer jeg med litt vann til deg. Så hentet jeg et glass vann, ga det, og sa rolig god natt.

Kilte litt på ryggen, eller sang en sang.

 

Av erfaring så hjelper det ikke å kjefte, komme med trusler om at legger du deg ikke nå,,, så blir det ikke kino i morgen.. Etc

Hold deg rolig selv om det koker innvendig.

[Biloba]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

klyper hun lillebroren mange ganger etter du har bedt henne å ikke gjøre ville jeg ha begynt å klype henne tilbake...hver eneste gang hun klyper han. 
 

Anonymkode: bde1e...6ac

Voksne kan ikke bare begynne å klype barn, det er kriminelt, av gode grunner.

[jabx]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør DU når barnet ditt fortsetter å provosere deg etter gjentatt tilsnakk?

Prøver å roe meg ned og tenke på at det er en liten treåring, og at det ikke er noe som heter "trass".

Når du begynner å snakke om å skade henne hvis hun ikke "respekterer grensene hos folk" så blir jeg skremt. Hvordan i helvete har du fått for deg at en treåring skal kunne stilles til ansvar som en voksen? En treåring skal nettopp teste grenser. Det er en del av prosessen med å løsrive seg, bli sin egen person, og takle seg tilværelsen som sin egen person.

Hvis du kjenner at du ikke takler det bør du ta kontakt med hjelpeapparatet og få støtte der.

[jabx]

21 timer siden, atropos skrev:

Ellers har vi sett oss nødt til å opprette en "roe seg ned" plass, i vårt tilfelle nederste trappetrinn i trappa inn til stua. Der må han sitte til han har roet seg når han får eksplosjoner og slår/sparker/spytter. Mildt snakk hjalp ikke der gitt. 

Han er tre år og to mnd.

Dette timeout-greiene er skadelig. Det lærer det lille barnet at følelser skal undertrykkes. Det lærer ikke barnet til å takle følelsene sine, men til å prøve å skru dem av. Det er oppskriften på en ustabil voksen.

[Gjest Iddy]

20 minutter siden, jabx skrev:

Dette timeout-greiene er skadelig. Det lærer det lille barnet at følelser skal undertrykkes. Det lærer ikke barnet til å takle følelsene sine, men til å prøve å skru dem av. Det er oppskriften på en ustabil voksen.

Nei, dette stemmer ikke på et generelt grunnlag. Derimot er det en debatt om dette er et egnet virkemiddel for barn som allerede er traumatiserte. Det er to forskjellige diskusjoner. Time-out er rett og slett bare en pause fra forsterkning. Det er også viktig å huske på at time-out ikke lærer ny atferd, men kan være effektiv i å eliminere problem atferd. Dvs. time-out skal ikke være det eneste disiplinerings tiltaket.  

 

[lunamuna]

Det høres ut som en helt normal treåring! Jeg har lurt med alle mine på om de er "som de skal" i perioder. Mi jente på 3 har også vært en diger tålmodighetsprøve mtp legging det siste året (og med så mye annet...). Jeg har vært alt fra ignorerende, mild, bestemt til direkte streng og sint. Hun her virker ingenting på, har jeg tenkt, og lurt på om hun egentlig er som hun skal. Jeg har eldre barn som har vært i lignende faser og vet med meg selv når jeg bare får tatt en pust i bakken at jo, hun er en normal 3 åring, med en egen, personlig tvist på utprøvelsene sine. Det er sånn det er å være 3 år. De skal lære alt fra bunnen av. Sosiale koder, som respekt for andre, kommer etter hvert. Det må læres. Som det meste annet. Alt til sin tid. 3 åringer er jo faktisk ikke så store, selv om de virker til å forstå så mye og kan uttrykke seg ganske godt. 

Når det gjelder legginga, vet ikke jeg hva du har forsøkt. Jeg har som sagt hatt en intenst kamp med min datter om legging, og til slutt fant vi løsningen (som vi hadde prøvd før også); hun får lov til å leke litt før hun legger seg, så lenge hun er på rommet sitt. Hvorfor det ikke funket første gangen vi forsøkte det, er fordi hun alltid var så oppjaget og ivrig hver gang hun skulle legge seg, at hun ikke klarte å få med seg beskjeden tydelig nok til å forstå den. Hun er eldre nå, og hadde endelig litt tid til å lytte... Og det funker! Hun har også fått beskjed om at om hun står opp, så er det rett til sengs etterpå (om hun da ikke må tisse, og tisser hun ikke selv om hun sier at hun må, får hun ikke stå opp igjen - da er det rett til sengs). Her er vi strenge og konsekvente, og det har virket. 

[AnonymBruker]

1 time siden, jabx skrev:

 

Når du begynner å snakke om å skade henne hvis hun ikke "respekterer grensene hos folk" så blir jeg skremt. Hvordan i helvete har du fått for deg at en treåring skal kunne stilles til ansvar som en voksen? 

Nå må du lese hovedinnlegget en gang til! Ts sier hun er bekymret for at noen kan skade datteren senere i livet dersom hun ikke respekterer andres grenser. SENERE I LIVET....  Som at hun får seg en på tygga som attenåring fordi hun kommer i klammeri med jevnaldrende.

Anonymkode: 4c5d4...ba0

[AnonymBruker]

Denne tråden var for å lese nå, etter ei helg med en egenrådig, utholdende treåring. Lurer også ofte på om han er helt normal når han kan klikke så inderlig som han gjør... 

Ved legging følger vi han bestemt men vennlig tilbake til senga, 150 ganger om nødvendig. Gjorde det med storebror også, han lærte (litt raskere) at han ikke oppnådde noe med tullet sitt.

Vår treåring er veldig hard mot storebroren din, som er bare bittelitt større og en mild og forsiktig type. Jeg aner virkelig ikke hva vi skal gjøre for å få den yngste til å gi seg med det. Vi har prøvd "alt", men det virker ikke. Får seriøst lyst til å klappe til han, noe vi selvfølgelig ikke gjør. Noen gode idéer til hvordan man takler dette?

Anonymkode: dccc8...b66

[atropos]

3 timer siden, jabx skrev:

Dette timeout-greiene er skadelig. Det lærer det lille barnet at følelser skal undertrykkes. Det lærer ikke barnet til å takle følelsene sine, men til å prøve å skru dem av. Det er oppskriften på en ustabil voksen.

Vel... Når vi etter mange forsøk på å løse situasjonen plasserer barnet i samme rom som oss, men på en egnet plass for avreagering, hjelper vi han med å forstå hva som er fornuftig reaksjon på forskjellige situasjoner. Skal jeg virkelig anerkjenne og la min treåring krisemaksimere at han ikke får dra katten i halen? Eller at han ved tiltale for overnevnte situasjon ler og slår meg? Hjelper det han med å komme i kontakt med sine følelser? 

Når han/barn er lei seg for forskjellige ting eller frustrert får han selvsagt anerkjennelse og trøst for det, men jeg lar han ikke bade i sine egne sinneutbrudd. Han har jo ingen regulering på hva som er viktig og ikke viktige reaksjoner på forskjellige situasjoner. Det må jeg hjelpe han til å forstå. Noen ganger innebærer det at han rett og slett må sette seg og roe seg ned. Slik som at jeg går meg en tur ut når ting blir litt mye. 

Jeg er enig i at time out ikke skal være eneste løsning, men det er et verktøy som kan brukes i noen situasjoner.

[SøtMelon]

Jeg pleier å legge meg i sengen til min treåring😊 Vi prater litt sammen, og jeg stryker henne på armene.. Og om hun ikke roer seg etter litt, så snur jeg meg rundt og later som at jeg sover. Da pleier hun også å sovne😉

Det er mitt eneste og beste tips etter litt vel mange prøvelser..

[AnonymBruker]

TS her.

I dag sovnet hun (nesten) med det samme. 

Kanskje var hun overtrøtt dagen før. Hvem vet. Men hun er en prøvelse om dagen. Jeg stiller av og til litt høye krav til hva hun skal kunne forstå og glemmer kanskje noen ganger at hun er ung og ikke er utviklet nok sosialt enda. Skulle bare ønske at hun kunne gi seg når jeg ber henne om det.

Godt hun ikke er den eneste som tuller mot foreldrenes vilje i hjemmet. 😕

Anonymkode: e034e...01f

[atropos]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

I dag sovnet hun (nesten) med det samme. 

Kanskje var hun overtrøtt dagen før. Hvem vet. Men hun er en prøvelse om dagen. Jeg stiller av og til litt høye krav til hva hun skal kunne forstå og glemmer kanskje noen ganger at hun er ung og ikke er utviklet nok sosialt enda. Skulle bare ønske at hun kunne gi seg når jeg ber henne om det.

Godt hun ikke er den eneste som tuller mot foreldrenes vilje i hjemmet. 😕

Anonymkode: e034e...01f

Tre år er en vanskelig alder  det gir seg når de er i tjueåra har jeg hørt. 😂

[jabx]

22 timer siden, Iddy skrev:

Nei, dette stemmer ikke på et generelt grunnlag. Derimot er det en debatt om dette er et egnet virkemiddel for barn som allerede er traumatiserte. Det er to forskjellige diskusjoner. Time-out er rett og slett bare en pause fra forsterkning. Det er også viktig å huske på at time-out ikke lærer ny atferd, men kan være effektiv i å eliminere problem atferd. Dvs. time-out skal ikke være det eneste disiplinerings tiltaket.  

Kan du for ordens skyld definere timeout og forklare hvordan det gjøres?

Innebærer det ikke det som er vist i diverse underholdningsprogrammer, at barnet nærmest settes for seg selv i skammekroken uten at det blir kommunisert med?

[jabx]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå må du lese hovedinnlegget en gang til! Ts sier hun er bekymret for at noen kan skade datteren senere i livet dersom hun ikke respekterer andres grenser. SENERE I LIVET....  Som at hun får seg en på tygga som attenåring fordi hun kommer i klammeri med jevnaldrende.

Anonymkode: 4c5d4...ba0

Hva har det med en treårings helt normale atferd å gjøre?

[jabx]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vår treåring er veldig hard mot storebroren din, som er bare bittelitt større og en mild og forsiktig type. Jeg aner virkelig ikke hva vi skal gjøre for å få den yngste til å gi seg med det. Vi har prøvd "alt", men det virker ikke. Får seriøst lyst til å klappe til han, noe vi selvfølgelig ikke gjør. Noen gode idéer til hvordan man takler dette?

Anonymkode: dccc8...b66

Man fortsetter å sette grenser, men uten å la sine egne følelser gå ut over barnet. Barnet er bare tre år gammelt. Det trenger grenser, men også støtte og hjelp til å lære seg hvordan det skal takle følelsene sine.

[jabx]

20 timer siden, atropos skrev:

Vel... Når vi etter mange forsøk på å løse situasjonen plasserer barnet i samme rom som oss, men på en egnet plass for avreagering, hjelper vi han med å forstå hva som er fornuftig reaksjon på forskjellige situasjoner. Skal jeg virkelig anerkjenne og la min treåring krisemaksimere at han ikke får dra katten i halen? Eller at han ved tiltale for overnevnte situasjon ler og slår meg? Hjelper det han med å komme i kontakt med sine følelser? 

Når han/barn er lei seg for forskjellige ting eller frustrert får han selvsagt anerkjennelse og trøst for det, men jeg lar han ikke bade i sine egne sinneutbrudd. Han har jo ingen regulering på hva som er viktig og ikke viktige reaksjoner på forskjellige situasjoner. Det må jeg hjelpe han til å forstå. Noen ganger innebærer det at han rett og slett må sette seg og roe seg ned. Slik som at jeg går meg en tur ut når ting blir litt mye. 

Jeg er enig i at time out ikke skal være eneste løsning, men det er et verktøy som kan brukes i noen situasjoner.

Det er ikke treåringen som krisemaksimerer. Det er du. Du er voksen og burde ha bedre kontroll på følelsene dine. En treåring har ikke det. For en treåring faller verden i grus og barnet mister kontrollen. Det er en skremmende opplevelse for barnet, og det barnet trenger er hjelp til å lære seg å takle følelsene sine.

Nettopp det at han ikke klarer å "regulere" viktig og ikke viktig er helt normalt, og er noe barnet trenger hjelp og støtte for å lære seg. Å "rett og slett roe ned" fungerer ikke. Det lærer barnet at følelser skal undertrykkes, ikke at følelser er noe man kan lære seg å takle. Barnet må få roe seg ned selv. Foreldrenes oppgave er å være der for barnet til enhver tid. Alltid være veldig tydelige på at de er tilgjengelig for barnet, selv om barnets verden faller i grus og barnet blir rasende og redd på en gang.

Du er en voksen. Du har dine måter å takle følelser på. Barnet kan ikke overlates til seg selv og de kaotiske, skremmende følelsene sine. Barnet trenger direkte støtte. Ikke å bli overlatt til seg selv med kaoset.