Håpløs

[AnonymBruker]

Jeg  lurer egentlig på om jeg kan gå til lege med dette Jeg forsøker å skjerpe meg, tenke meg selvsikker, men jeg står skikkelig fast . 

 Jeg har mistet kontakten med de flese vennene mine. Jeg har ikke fikset å få venner på jobben og flyttet hit jeg bor nå pga jobb. For 2 år siden. Riktig nok fått samboer. Som også fikk jobb her. Han har fått flere venner på jobb. Samtidig som jeg føler meg ensom, er jeg egentlig godt fornøyd med jobb hjem og samboer. Gidder ikke mer, har ikke lyst. Orker ikke. Noe som er en stor del av problemet. 

Jeg sitter her venneløs mens han er ute og drikker  med kompisene og frustrasjonen min blir bare større og større. Jeg blir "sur" på han fordi han er ute og har det gøy, fordi jeg ikke har det bra. Egentlig  er jeg irritert på alle som har det gøy, jeg ønsker så inderlig å kunne være med selv. Samtidig orker jeg ikke ut blant folk, vil helst bare være for meg selv. Men så spesielt i perioder hvor det er forventet at man er ute og er sosial (jul, påske osv. ) eller samboeren er det , synes jeg synd på meg selv på en måte. Enda det ER jo ikke det. 

I sosiale settinger har jeg  fått en slags angst eller noe jeg ikke vet hva er. Så jeg har måttet stikke av et par ganger. Begynt å gråte. Føler meg usikker og dum. Selv sammen med mine venner føler jeg meg usikker og dum. De ser jeg ikke så ofte og vi sklir bare mer og mer fra hverandre. Noe pga at vi har flyttet til forskjellige byer, men i det siste har jeg følt meg veldig nedprioritert og tenker at det er noe med meg. 

Jeg har ødelagt for meg selv på jobb da jeg ikke taklet å dra "alene" på de få sosiale greiene som har vært.  Dessuten er jeg tydeligvis sosialt klønete. Jeg fikser ikke noenting. Den ene greia jeg var med på satt jeg utenfor og følte meg dum.  

 Stort sett får jeg en stor trang til å stikke av for deretter begynne å gråte. Dette har skjedd på de fleste sosiale greier ganske lenge nå. Ikke alltid stukket av , mem følelsen og følesen av  å bare vente på å kunne få dra hjem igjen. Trygt og godt. 

Alkohol forsterker alt og da vil jeg helst bare være i fred og blir sur og ufin da og. Furtete. Nevner dette da alkohol gjerne er en del av de sosiale greiene. Samboer er som oftest med på det jeg har vært på heltsiden jeg traff han. Jeg ødelegger for han også. Og jeg kan ikke oppføre meg sånn lenger.

I morgen skal jeg og samboer ut på noe sammen, men jeg vil ikke. Gruer meg. Liker ikke å drikke alkohol lenger for alt blir bare verre, men sitte edru blant fulle mennesker og være usikker og sur og ikke klare si noe er lite fristende det også. Jeg vil være glad og utadvent og kose meg!! Jeg kommer rett og slett ikke lenger enn at jeg vil. Står skikkelig fast. Negativ innstilling jeg ikke klarer å snu? 

Har altid vært rolig og stille. Og jeg er definitict introvert.  Men når jeg har blitt kjent med folk og trygg på dem , har jeg alltid hatt mye å si og klart være meg selv. Nå har jeg plutselig ingenting å komme med, blitt kjedelig? 

Jeg er så lei av å være så usikker og konstant være litt lei meg. "Litt" lei meg er jeg liksom egentlig alltid. Jeg gruer meg mer til ting enn jeg gleder meg. Sydenturen i ferien eller ut på konsert. Det spiller ingen rolle, jeg gruer meg til alt. 

Roteinnlegg og surving. Samtidig er det noe jeg tror begynner bli et stort problem for meg. Råd, tips, kan jeg gå til lege? Hva soer jeg til legen? 

Anonymkode: e9d33...9bf

[AnonymBruker]

Er så utrolig frustrert over meg selv. Hvordan bli glad og utadvent? 

Anonymkode: e9d33...9bf

[AnonymBruker]

Ingen innspill?  

Anonymkode: e9d33...9bf

[AnonymBruker]

Ja gå til fastlegen du  Ring og forklar hva det gjelder så du får en lang time. Bare forklar fatlegen hvordan du har det og hva du tenker. Så vil sikekrt hen stille deg noen oppfølgings spørsmål. 

Anonymkode: f6068...c1a

[AnonymBruker]

Men er dette grunn nok? Er det alvorlig nok? 

Anonymkode: e9d33...9bf

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Men er dette grunn nok? Er det alvorlig nok? 

Anonymkode: e9d33...9bf

Det er grunn nok til å snakke med fastlegen. Hva fastlegen kan gjøre er opp til hen. I min erfaring tar de fleste angst på alvor.

Anonymkode: f6068...c1a

[AnonymBruker]

Er dette angst da? 😣

Anonymkode: e9d33...9bf