Gå til innhold

Mann eller barn?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at han er sammen med dem maks 1 time pr dag nå, er fordi vi er inne i en hektisk periode akkurat nå med mye som skjer. Dette vil snart roe seg, så det handler ikke om at det siste barnet ble for mye for han.  Han hadde vært like mye borte nå om vi kun hadde hatt 1 eller ingen barn i hus. Vi prøver å få masse familietid på helgene :)

 

Jeg har tenkt tanken på Danmark,  og tenker at det kommer til å vurderes sterkt..

For det siste jeg vil er å gjøre det slutt med han.

Men synes det er veldig vanskelig å gi avkall på noe som betyr så mye for meg. Føler det var et feil tidspunkt å gjøre det på. Isteden for å være glad å lykkelig i barselstiden, ble den erstattet med tårer og tanker om at dette blir første å siste gang jeg opplever. Jeg ville være med babyen 24/7 for å sørge for at jeg ikke gikk glipp av noe, da jeg aldri får oppleve det igjen. 

Anonymkode: f6432...125

Dersom du velger å dra til Danmark, betyr jo det st forholdet er slutt. For mannen din vil ikke ha flere barn i hus - genetisk hans eller ei.

Anonymkode: 0c3e9...811

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Syntes det var utrolig dårlig gjort å sterilisere seg uten å I det hele tatt diskutere det med deg først. Hos oss er det omvendt, jeg har barn fra før, vi har en felles.   Han vil gjerne ha en til men vi ble enige tidlig I forholdet om at det ble med en. Til tross for det hadde jeg sterilisert meg uten å ha konferert med ham først OG vi hadde vært enige i fellesskap hadde jeg blitt singel ganske fort!! Håper du er ung så kan du jo se når årene går om du savnet blir for stort , da har du ihvertfall muligheten til en til med en annen eller storken i Danmark.  Å ta på magen din og komme med kommentarer som "det hadde vært fint med en til " er virkelig å strø salt i såret. 

Anonymkode: 50648...460

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at du er skuffet, selv ville jeg også blitt knust over en slik beskjed. Men mannen har 3 barn, så det er i grunn ikke så rart at han mener det holder. For det barnet dere har sin skyld burde dere virkelig forsøke å få ting til å fungere. Bedre med er barn som får vokse opp med mammaen og pappaen sin enn to barn med forskjellige fedre og samværsavtaler. 

Da du gikk inn i et forhold med en mann med to barn fra før burde du snakket med han om hvor mange barn han ønsket å få med deg, evt. reflektere over at 4 barn for hans del ville blitt litt mye. 

Anonymkode: 71123...f17

Godt skrevet og veldig enig👍

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da han tok denne beslutningen alene og gjennomførte det uten at du hadde fått sjanse til å fordøye det eller i det hele tatt bli hørt, viste han at det er han som teller i hans øyne. Han har ikke holdt dine følelser og fremtidshåp viktige, men kjørt sitt sololøp på en av livets og familielivets viktigste beslutninger.

Du får kjeft her for å sette forholdet på spill, men det er virkelig han som ikke har sett deg som umistelig, og bare tatt sjansen på at du ikke går. 

Ja, selvsagt bestemmer han over sin fertilitet. Men i et seriøst parforhold lytter man til hverandre og ønsker det beste for hverandre, viser hverandre den respekten å vente med å gjennomføre noe slikt til samtalene er tatt, evt innvendinger og alternativer er diskutert og ting har fått modnet. Han kuppet bare det hele, dere har ikke hatt tid til å finne forståelse for hverandres ståsted.

Du trenger først og fremst å finne ut av hvilken prioritet du har i livet hans og om han er villig til å ta deg på alvor i viktige beslutninger i fremtiden. Hvis fremgangsmåten hans i denne saken er sannheten om hvor mye han bryr seg, er ikke dette en mann du nødvendigvis bør gi opp dine høyeste ønsker for.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Biloba skrev:

Da han tok denne beslutningen alene og gjennomførte det uten at du hadde fått sjanse til å fordøye det eller i det hele tatt bli hørt, viste han at det er han som teller i hans øyne. Han har ikke holdt dine følelser og fremtidshåp viktige, men kjørt sitt sololøp på en av livets og familielivets viktigste beslutninger.

Du får kjeft her for å sette forholdet på spill, men det er virkelig han som ikke har sett deg som umistelig, og bare tatt sjansen på at du ikke går. 

Ja, selvsagt bestemmer han over sin fertilitet. Men i et seriøst parforhold lytter man til hverandre og ønsker det beste for hverandre, viser hverandre den respekten å vente med å gjennomføre noe slikt til samtalene er tatt, evt innvendinger og alternativer er diskutert og ting har fått modnet. Han kuppet bare det hele, dere har ikke hatt tid til å finne forståelse for hverandres ståsted.

Du trenger først og fremst å finne ut av hvilken prioritet du har i livet hans og om han er villig til å ta deg på alvor i viktige beslutninger i fremtiden. Hvis fremgangsmåten hans i denne saken er sannheten om hvor mye han bryr seg, er ikke dette en mann du nødvendigvis bør gi opp dine høyeste ønsker for.

Ts her. Tusen takk for svaret ditt,  og for at du ser det slik jeg ser det. Gjennom de årene vi har hatt sammen er det alltid jeg som har føyd meg etter han. Og jeg har tenkt mange ganger på om han virkelig bryr seg om meg, da vi har hatt flere episoder tilbake i tid som viser at han setter seg selv først. Det har også hans eks uttalt. At han er en veldig egosentrisk person..  Jeg har alltid satt han og barna først.  Mens han setter seg selv først.  Jeg har blitt skuffet så utrolig mange ganger og funnet meg i mye fordi jeg elsker han så høyt. Men jeg mener det finnes grenser over hvor mye man kan finne seg i, samt ofre. Det virker ikke som mine følelser og hva jeg ønsker for fremtiden er viktig. Så lenge han har fått det han trenger.  

Jeg blir usikker på hva jeg egentlig betyr for han..😢 ser han på meg som en ressurs for de barna han har og at det er kjekt å få hjelp? 

Tårene renner.. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Han blir bare sur og kjefter hvis jeg sier hva jeg føler. 

Anonymkode: f6432...125

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Zienna skrev:

Du skriver at hans to barn bor fast hos dere.  Da har du altså tre barn.  Eller mener du at du bare har ett barn?

Jeg spør fordi jeg vokste opp med stefar.  Han og mamma fikk ikke barn.  Når jeg spurte svarte han:  Nei, det trenger jeg ikke, - jeg har jo dere to!  (min søster og meg).  En større kjærlighetserklæring har jeg aldri fått!

Dette fikk frem tårene i øyekroken hos meg. Og det skal sies at det ekjer jammen ikke ofte!

Anonymkode: 6795f...9c9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svaret ditt.  Det er akkurat slik jeg tenker! Jeg stiller opp for hans barn som de skulle vært mine egne,  og behandler de på lik linje som mitt barn. Mine stebarn skal føle seg like elsket som mitt biologiske. Men savnet etter et eget barn til kommer uansett til å være der. Jeg vil oppleve å bære frem et barn, holde det i armene å se at barnet ligner meg osv.. 

Dette er heller ingen drømmesituasjon for meg, men jeg aksepterer hans bagasje og det var en del av pakka da vi ble sammen. Men jeg synes jeg også fortjener å bli hørt.. Mine drømmer og ønsker betyr vel også noe? Vi burde tatt praten om flere barn eller ikke sammen. Slike beslutninger er så viktige for forholdet. 

Jeg gir det 1-2 år så skal jeg spørre igjen. Dette er ikke riktig tidspunkt å ta det opp på.. 

Så får jeg se hva jeg gjør når den tid kommer. Men det siste alternativ er å gjøre det slutt. Da får jeg vel heller legge bort min store drøm, slik at barnet vårt får beholde mamman og pappan sin. 

Men det kjennes som en vond klump som bare blir større og større inne i meg.. 

Anonymkode: f6432...125

Dette har du jo allerede fått?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Tusen takk for svaret ditt,  og for at du ser det slik jeg ser det. Gjennom de årene vi har hatt sammen er det alltid jeg som har føyd meg etter han. Og jeg har tenkt mange ganger på om han virkelig bryr seg om meg, da vi har hatt flere episoder tilbake i tid som viser at han setter seg selv først. Det har også hans eks uttalt. At han er en veldig egosentrisk person..  Jeg har alltid satt han og barna først.  Mens han setter seg selv først.  Jeg har blitt skuffet så utrolig mange ganger og funnet meg i mye fordi jeg elsker han så høyt. Men jeg mener det finnes grenser over hvor mye man kan finne seg i, samt ofre. Det virker ikke som mine følelser og hva jeg ønsker for fremtiden er viktig. Så lenge han har fått det han trenger.  

Jeg blir usikker på hva jeg egentlig betyr for han..😢 ser han på meg som en ressurs for de barna han har og at det er kjekt å få hjelp? 

Tårene renner.. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Han blir bare sur og kjefter hvis jeg sier hva jeg føler. 

Anonymkode: f6432...125

Det er ikke akseptabelt. Har dere snakket om å gå til en tredjepart å snakke sammen? I såfall bør du gjøre det. Barnet deres vil ikke få det bedre med en mor som er lei seg og ikke lengre glad i pappa. Du må finne ut av om dette er et forhold som gjør deg lykkelig. Noe jeg synes virker vanskelig når du får kjeft for å snakke om følelsene dine.

Anonymkode: 09e72...726

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal ditt ønske om barn trumfe hans eget ønske om å ikke få barn?

Han har tatt ansvar for sin avgjørelse.

Om en partner hadde dumpet meg fordi jeg steriliserte meg hadde det egentlig vært like greit, da ønsket om å ikke få barn hadde vært der, sterilisert eller ei.

Når han fikk høre om graviditeten satte det litt av en støkk i han, etter reaksjonen han fikk å dømme. Han skjønte vel at det var sjanse for at slike "uhell" kunne skje igjen, så han tok ansvar for at det ikke skulle skje ved uhell eller "uhell".

Nå har han hvertfall mer kontroll på om det blir en ny graviditet.

Skjønner han veldig godt jeg.

Anonymkode: 3a5af...d54

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal ditt ønske om barn trumfe hans eget ønske om å ikke få barn?

Han har tatt ansvar for sin avgjørelse.

Om en partner hadde dumpet meg fordi jeg steriliserte meg hadde det egentlig vært like greit, da ønsket om å ikke få barn hadde vært der, sterilisert eller ei.

Når han fikk høre om graviditeten satte det litt av en støkk i han, etter reaksjonen han fikk å dømme. Han skjønte vel at det var sjanse for at slike "uhell" kunne skje igjen, så han tok ansvar for at det ikke skulle skje ved uhell eller "uhell".

Nå har han hvertfall mer kontroll på om det blir en ny graviditet.

Skjønner han veldig godt jeg.

Anonymkode: 3a5af...d54

Du synes det er helt greit å klippe strengen uten å diskutere det med partner. Synes du det respektfullt overfor partner? Du må iaf regne med at det blir slutten på forholdet. Veldig enig i Bilboas innlegg over. 

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Tusen takk for svaret ditt,  og for at du ser det slik jeg ser det. Gjennom de årene vi har hatt sammen er det alltid jeg som har føyd meg etter han. Og jeg har tenkt mange ganger på om han virkelig bryr seg om meg, da vi har hatt flere episoder tilbake i tid som viser at han setter seg selv først. Det har også hans eks uttalt. At han er en veldig egosentrisk person..  Jeg har alltid satt han og barna først.  Mens han setter seg selv først.  Jeg har blitt skuffet så utrolig mange ganger og funnet meg i mye fordi jeg elsker han så høyt. Men jeg mener det finnes grenser over hvor mye man kan finne seg i, samt ofre. Det virker ikke som mine følelser og hva jeg ønsker for fremtiden er viktig. Så lenge han har fått det han trenger.  

Jeg blir usikker på hva jeg egentlig betyr for han..😢 ser han på meg som en ressurs for de barna han har og at det er kjekt å få hjelp? 

Tårene renner.. Jeg er så fortvilet akkurat nå. Han blir bare sur og kjefter hvis jeg sier hva jeg føler. 

Anonymkode: f6432...125

Huff, får virkelig vondt av deg og ville nok følt det på samme måte. Det du forteller her er jo ikke bra. Mulig du betyr så mye for ham som et menneske kan bety, men at han ikke har er i stand til å føle mer kjærlighet eller empati, ikke i stand til å sette andre foran seg selv. Dvs at det ikke er noe galt med deg, men du må vurdere om dette er nok. For problemene du peker på viser at At han kan stryke deg på magen og nevne mulighet for en unge til, er veldig uempatisk om han ikke mener det. Har du spurt ham hva han mener med det? 

Jeg synes du skal ta opp disse tingene på ramme alvor  og koble inn en terapeut, men jeg tror det er en viss sjanse for at han har noen grunnleggende karaktertrekk - som egoisme - som gjør at han ikke vil kunne endre seg så mye. Hvis ikke terapeuten kan få han til å se seg selv utenfra og til å sette seg inn i din situasjon.

Du må ikke bli fordi det er praktisk tungvint å gå - du må kanskje vente til huset står, men det tar som regel bare noen måneder og det bør fint være mulig å selge et nytt hus. Du må heller ofre deg fordi barna er tjent med at du blir. Du må ikke føle deg fanget selv om du er litt låst akkurat nå; det er mulig å bryte ut om det viser seg å bli det rette. 

Jeg forstår at du/dere har en viss kontakt med eksen. Det er litt rart at hun kaller ham egoist hvis han har fill omsorg for barna, men skjønner at det kan være flere grunner til det. Men om det blir slutt med deg og mannen; står barna igjen bare med ham? Eller har de et godt forhold til din mor, eller ser du for deg at du fortsatt kam ha en rolle i deres liv? De er jo halvsøsken til dine barn. 

Når du tar det opp med ham, bør du være ganske bestemt. Du virker veldig snill, og du er jo veldig glad i ham, men noen - og muligens din eks - har en tendens til å overkjøre eller ikke respektere de snille. Jeg tror du må være bestemt og fast i klypen (men rolig), og få frem at det han har gjort er uakseptabelt. Ville nok brukt mye av det Bilboa nevner over om hva man skal kunne forvente i et forhold. Til sist; det er bra du erkjenner dette nå, enn fortrenger det og så innhenter det deg når du er for gammel til å gjøre noe med det. Klem

Anonymkode: 00f2f...cd6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal ditt ønske om barn trumfe hans eget ønske om å ikke få barn?

Han har tatt ansvar for sin avgjørelse.

Om en partner hadde dumpet meg fordi jeg steriliserte meg hadde det egentlig vært like greit, da ønsket om å ikke få barn hadde vært der, sterilisert eller ei.

Når han fikk høre om graviditeten satte det litt av en støkk i han, etter reaksjonen han fikk å dømme. Han skjønte vel at det var sjanse for at slike "uhell" kunne skje igjen, så han tok ansvar for at det ikke skulle skje ved uhell eller "uhell".

Nå har han hvertfall mer kontroll på om det blir en ny graviditet.

Skjønner han veldig godt jeg.

Anonymkode: 3a5af...d54

Hvem er det som har trumfet noe i denne saken, mener du?

Klart enhver har rett til å ikke lage (flere) barn. Men hvis en elsker noen, så ser en at det er en big deal å nekte den andre det hun/han ønsker aller mest i livet, uten at man engang har tatt seg tid til å lytte til og prøve å forstå hverandre. Det betyr ikke at han må gi etter for å være en god partner, bare at han må gidde å bry seg om hennes behov også og gå den ekstra runden med henne og seg selv for å finne ut om det er rom for en felles løsning, og evt gi henne litt tid om det ikke er det.

Det blir litt som at den ene bare bestemmer seg for å lage barn og slutter på p-pillen i hemmelighet eller har "uhell" når han skulle hoppe av i svingen. Eller at hun bare går og tar abort, uten at han har fått tenke på saken og kommet fram med sine følelser og meninger også.

Det handler ikke bare om at ikke alle kan få akkurat det antallet barn de ønsker. Det handler om at en som partnere ser hverandre og ser at ens egen beslutning setter store begrensninger/krav overfor partnerens og familiens liv også. 

Hun kan ikke kreve å ha siste ord i saken. Men at han ser på hennes livskvalitet som relevant når de er en familie, det må man få forvente.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke akseptabelt. Har dere snakket om å gå til en tredjepart å snakke sammen? I såfall bør du gjøre det. Barnet deres vil ikke få det bedre med en mor som er lei seg og ikke lengre glad i pappa. Du må finne ut av om dette er et forhold som gjør deg lykkelig. Noe jeg synes virker vanskelig når du får kjeft for å snakke om følelsene dine.

Anonymkode: 09e72...726

Ts her. Ja jeg har spurt om vi kan ta kontakt med familievernkontoret, slik at vi får snakket sammen og kanskje få hjelp til å se ting på andre måter..

Anonymkode: f6432...125

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, Biloba skrev:

Hvem er det som har trumfet noe i denne saken, mener du?

Klart enhver har rett til å ikke lage (flere) barn. Men hvis en elsker noen, så ser en at det er en big deal å nekte den andre det hun/han ønsker aller mest i livet, uten at man engang har tatt seg tid til å lytte til og prøve å forstå hverandre. Det betyr ikke at han må gi etter for å være en god partner, bare at han må gidde å bry seg om hennes behov også og gå den ekstra runden med henne og seg selv for å finne ut om det er rom for en felles løsning, og evt gi henne litt tid om det ikke er det.

Det blir litt som at den ene bare bestemmer seg for å lage barn og slutter på p-pillen i hemmelighet eller har "uhell" når han skulle hoppe av i svingen. Eller at hun bare går og tar abort, uten at han har fått tenke på saken og kommet fram med sine følelser og meninger også.

Det handler ikke bare om at ikke alle kan få akkurat det antallet barn de ønsker. Det handler om at en som partnere ser hverandre og ser at ens egen beslutning setter store begrensninger/krav overfor partnerens og familiens liv også. 

Hun kan ikke kreve å ha siste ord i saken. Men at han ser på hennes livskvalitet som relevant når de er en familie, det må man få forvente.

Ts her.  Jeg er så enig i det du skriver nå. Det skjedde noe med meg den dagen har trumpet gjennom med sin avgjørelse.  Jeg følte at han gikk bak ryggen min, da han fortalte at dette hadde han sjekket opp for en god stund siden, allerede mens jeg var gravid.  Da jeg spurte om han egentlig ikke ønsket det barnet vi har nå, ble han sint og sa hvordan kan du si noe sånt?! Jeg ville ha barnet like mye som deg! 

Det var godt å høre. Men sårt og vondt at han har gått å tenkt i de baner uten å en gang nevne noe for meg. Det føles som et tillitsbrudd. Og jeg tenker at han faktisk var villig til å gamble med forholdet da han tok denne avgjørelsen uten at han engang sa noe til meg før han bestilte timen. Flere ganger hvis jeg har sagt at jeg er kvalm, så sier han: kanskje du er gravid? Og smiler. Men det vet du da at ikke er mulig sier jeg og blir trist. Forstår ikke hvorfor han sier slikt til meg. 

Anonymkode: f6432...125

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nå kom jeg til å tenke på en venninne. Mannen hennes hadde i alle år sagt at han ikke ville ha barn i det hele tatt. Hun håpet har skulle endre seg, men gjorde det ikke (så idiotisk å forvente!). Etterhvert gikk han likevel med på at de skulle få barn, mot han hun tok mesteparten. De fikk en nydelig datter. Han er en fantastisk pappa, og tar minst like mye som henne. Nå er hun sur for at han ikke vil gi henne enda et barn. Så mye at det går utover forholdet. Jeg prøver å fortelle henne hvor stor kjærlighetserklæring det var at han gikk med på det ene barnet når han ikke ønsket seg barn i det hele tatt. At hun er egoistisk og dum som presser han enda mer. Men hun er altså så opphengt i å få flere barn at hun er helt blåst for å se andre perspektiver. Er det verdt å ødelegge familien for ønsket om enda et barn? Er ikke det total mot sin hensikt? Jeg synes både venninna mi og TS må tenke seg skikkelig om her, jeg synes de har nesa altfor langt ned i sin egen navle.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.  Jeg er så enig i det du skriver nå. Det skjedde noe med meg den dagen har trumpet gjennom med sin avgjørelse.  Jeg følte at han gikk bak ryggen min, da han fortalte at dette hadde han sjekket opp for en god stund siden, allerede mens jeg var gravid.  Da jeg spurte om han egentlig ikke ønsket det barnet vi har nå, ble han sint og sa hvordan kan du si noe sånt?! Jeg ville ha barnet like mye som deg! 

Det var godt å høre. Men sårt og vondt at han har gått å tenkt i de baner uten å en gang nevne noe for meg. Det føles som et tillitsbrudd. Og jeg tenker at han faktisk var villig til å gamble med forholdet da han tok denne avgjørelsen uten at han engang sa noe til meg før han bestilte timen. Flere ganger hvis jeg har sagt at jeg er kvalm, så sier han: kanskje du er gravid? Og smiler. Men det vet du da at ikke er mulig sier jeg og blir trist. Forstår ikke hvorfor han sier slikt til meg. 

Anonymkode: f6432...125

Men han virker jo ganske rar.... Han driver med mindfucking!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 8/25/2016 at 0.19, AnonymBruker skrev:


Vi har nå vært kjærester og samboere i noen år. Han har 2 barn fra tidligere som bor på heltid hos oss. For 1.5 år siden fikk vi barn sammen, uplanlagt. Jeg ble veldig glad,  mens han gråt og var fortvilet. Men han ble etter kort tid veldig glad og gledet seg til babyen skulle komme. Han sa at han ønsket barn med meg,  bare at det var et litt ugunstig tidspunkt, det var derfor han fikk den reaksjonen. Barnet ble født og vi var veldig lykkelige. En dag da jeg satt med babyen i armene (babyen var ca 2 mnd) så klappet han meg på skuldra,  smilte å sa; jeg har bestilt time for sterilisering.  Jeg fikk sjokk. Han hadde ikke nevnt at han hadde planer om dette, og vi hadde heller ikke diskutert hvor mange barn vi skulle ha. Jeg begynte å gråte, og ble skikkelig lei meg.  Jeg ba han inderlig om å kunne vente med denne avgjørelsen en 4-5 år, slik at vi fikk svangerskapet / fødselen på litt avstand og fikk tenkt grundig igjennom det. Jeg kunne sette inn spiral i mens. Men han ville ikke høre og gjennomførte det. Nå går jeg med en stor sorg i hjertet med tanke på at jeg aldri mer kan oppleve å bli mamma igjen.  Tenker på det hver dag, og føler innimellom at følelsene mine for ham blir påvirket av denne avgjørelsen. Mitt ønske om flere barn er så sterkt. 
Nå er vi midt i husbygging og jeg føler meg veldig fastlåst i forholdet, og tenker at hvis jeg hadde vist dette før så hadde jeg nok aldri gått inn i dette forholdet.  Det er stort sett jeg som tar meg av alle tre barna alene. 
Nå er jeg i tvil om jeg bør gå ut av forholdet slik at ønsket om flere barn kanskje kan bli oppfylt,  eller om jeg skal bli. Jeg elsker ham jo, og han er pappan til mitt barn.  Men bitterheten og sorgen tar overhånd føler jeg, og jeg er redd for at jeg angrer at jeg ikke fikk flere egne når jeg blir gammel. 

Jeg klamrer meg til et håp om at han kan få lyst på et barn til om noen år da den mest hektiske tiden vi er inne i nå roer seg, og da få reversert steriliseringen eller at jeg kan insemineres. ( Han sa noen mnd etter steriliseringen at det kan gjøres om) hvorfor sa han det hvis han mener det er uaktuelt?  En annen gang vi var på fest strøk han meg over magen å sa at det hadde vært koselig med en liten en som holder oss våken om nettene.. Det ene øyeblikket sier han slike ting, og i neste øyeblikk er han skråsikker på at han ikke vil. Føler meg veldig fortvilet nå! Og vil gjerne ta imot råd.  

Anonymkode: f6432...125

Så basically, du fikk barn "UPLANLAGT" med en som egentlig ikke vil ha flere barn akkurat da.  TJA...uplanlagt...right.  

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke bare om å godta hva han vil ha eller ikke ha, men skal hun bare akseptere at han tok en beslutning over hodet på TS om at hun kun skal ha ett barn? Jeg mener nei. Han må da være beredt på å måtte godta at hun vil ha flere barn og gå fra forholdet. Det er ikke første gang et forhold ryker fordi den ene vil ha barn og den andre ikke. At det er snakk om nr 2 spiller ingen rolle, instinktet kan være like sterkt som for å få nr 1.

Anonymkode: 00f2f...cd6

Han tenkte nok at hun var ikke så flink med egen prevensjon siden de fikk et "uplanlagt" barn allerede.  Da tok han saken i egne hender.  Skjønner han godt.  Men har null forståelse for dere som blir med folk med barn fra før og ikke snakker om fremtiden.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe single folk, spesielt kvinner, burde tenke igjennom før de innleder forhold til en partner som har barn fra før av. Den andre partneren har kanskje allerede nok med de barna han/hun allerede har istedenfor å starte et nytt barnekull med en ny partner. Det sier seg jo sjøl at det ender som oftest opp i rot og kaos med ett barn her og der og flere mødre/fedre og forholde seg til. Ikke alle orker nye runder med en krevende babytid.

Men hva skal jeg si? Det virker som om dette er den nye normen i samfunnet med ett barn her og ett barn der. 

Endret av Mearrasámi
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du synes det er helt greit å klippe strengen uten å diskutere det med partner. Synes du det respektfullt overfor partner? Du må iaf regne med at det blir slutten på forholdet. Veldig enig i Bilboas innlegg over. 

 

Huff, får virkelig vondt av deg og ville nok følt det på samme måte. Det du forteller her er jo ikke bra. Mulig du betyr så mye for ham som et menneske kan bety, men at han ikke har er i stand til å føle mer kjærlighet eller empati, ikke i stand til å sette andre foran seg selv. Dvs at det ikke er noe galt med deg, men du må vurdere om dette er nok. For problemene du peker på viser at At han kan stryke deg på magen og nevne mulighet for en unge til, er veldig uempatisk om han ikke mener det. Har du spurt ham hva han mener med det? 

Jeg synes du skal ta opp disse tingene på ramme alvor  og koble inn en terapeut, men jeg tror det er en viss sjanse for at han har noen grunnleggende karaktertrekk - som egoisme - som gjør at han ikke vil kunne endre seg så mye. Hvis ikke terapeuten kan få han til å se seg selv utenfra og til å sette seg inn i din situasjon.

Du må ikke bli fordi det er praktisk tungvint å gå - du må kanskje vente til huset står, men det tar som regel bare noen måneder og det bør fint være mulig å selge et nytt hus. Du må heller ofre deg fordi barna er tjent med at du blir. Du må ikke føle deg fanget selv om du er litt låst akkurat nå; det er mulig å bryte ut om det viser seg å bli det rette. 

Jeg forstår at du/dere har en viss kontakt med eksen. Det er litt rart at hun kaller ham egoist hvis han har fill omsorg for barna, men skjønner at det kan være flere grunner til det. Men om det blir slutt med deg og mannen; står barna igjen bare med ham? Eller har de et godt forhold til din mor, eller ser du for deg at du fortsatt kam ha en rolle i deres liv? De er jo halvsøsken til dine barn. 

Når du tar det opp med ham, bør du være ganske bestemt. Du virker veldig snill, og du er jo veldig glad i ham, men noen - og muligens din eks - har en tendens til å overkjøre eller ikke respektere de snille. Jeg tror du må være bestemt og fast i klypen (men rolig), og få frem at det han har gjort er uakseptabelt. Ville nok brukt mye av det Bilboa nevner over om hva man skal kunne forvente i et forhold. Til sist; det er bra du erkjenner dette nå, enn fortrenger det og så innhenter det deg når du er for gammel til å gjøre noe med det. Klem

Anonymkode: 00f2f...

34 minutter siden, Mearrasámi skrev:

Dette er noe single folk, spesielt kvinner, burde tenke igjennom før de innleder forhold til en partner som har barn fra før av. Den andre partneren har kanskje allerede nok med de barna han/hun allerede har istedenfor å starte et nytt barnekull med en ny partner. Det sier seg jo sjøl at det ender som oftest opp i rot og kaos med ett barn her og der og flere mødre/fedre og forholde seg til. Ikke alle orker nye runder med en krevende babytid.

Men hva skal jeg si? Det virker som om dette er den nye normen i samfunnet med ett barn her og ett barn der. 

Ja jeg burde tenkt meg grundig om før jeg gikk inn i forhold med en som har barn fra før.  Det er vanskelig å tenke på følgene og hva man egentlig går inn i når man er oppover-ørene-forelsket. Men anbefaler alle å tenke nøye igjennom det først, hva er man villig til å ofre av egne drømmer?

-TS

Anonymkode: f6432...125

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min partner kunne ha argumentert til han ble blå i ansiktet for alle grunnene han ønsket barn, men det ville aldri skjedd med meg. Så bruddet hadde nok skjedd fordi jeg ikke ønsker barn, ikke fordi jeg steriliserte meg.
Men så diskuterer jeg slikt tidlig i forholdet, hvordan har du klart å unngå å diskutere dette på alle årene dere har vært sammen?
Jeg forstår ikke hvordan dere har klart å unngå dette emne så lenge som dere har gjort.

Dere fikk ett barn ved "uhell", vær glad i barnet du har fått. La barnet få vokse opp med sin familie og sin far.
Eller verdsetter du ett barn som ikke engang er født over det barnet og partneren du har?

Jeg kommer aldri til å skjønne meg på kvinner som deg.

Anonymkode: 3a5af...d54

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...