Mann eller barn?

[AnonymBruker]

Vi har nå vært kjærester og samboere i noen år. Han har 2 barn fra tidligere som bor på heltid hos oss. For 1.5 år siden fikk vi barn sammen, uplanlagt. Jeg ble veldig glad,  mens han gråt og var fortvilet. Men han ble etter kort tid veldig glad og gledet seg til babyen skulle komme. Han sa at han ønsket barn med meg,  bare at det var et litt ugunstig tidspunkt, det var derfor han fikk den reaksjonen. Barnet ble født og vi var veldig lykkelige. En dag da jeg satt med babyen i armene (babyen var ca 2 mnd) så klappet han meg på skuldra,  smilte å sa; jeg har bestilt time for sterilisering.  Jeg fikk sjokk. Han hadde ikke nevnt at han hadde planer om dette, og vi hadde heller ikke diskutert hvor mange barn vi skulle ha. Jeg begynte å gråte, og ble skikkelig lei meg.  Jeg ba han inderlig om å kunne vente med denne avgjørelsen en 4-5 år, slik at vi fikk svangerskapet / fødselen på litt avstand og fikk tenkt grundig igjennom det. Jeg kunne sette inn spiral i mens. Men han ville ikke høre og gjennomførte det. Nå går jeg med en stor sorg i hjertet med tanke på at jeg aldri mer kan oppleve å bli mamma igjen.  Tenker på det hver dag, og føler innimellom at følelsene mine for ham blir påvirket av denne avgjørelsen. Mitt ønske om flere barn er så sterkt. 
Nå er vi midt i husbygging og jeg føler meg veldig fastlåst i forholdet, og tenker at hvis jeg hadde vist dette før så hadde jeg nok aldri gått inn i dette forholdet.  Det er stort sett jeg som tar meg av alle tre barna alene. 
Nå er jeg i tvil om jeg bør gå ut av forholdet slik at ønsket om flere barn kanskje kan bli oppfylt,  eller om jeg skal bli. Jeg elsker ham jo, og han er pappan til mitt barn.  Men bitterheten og sorgen tar overhånd føler jeg, og jeg er redd for at jeg angrer at jeg ikke fikk flere egne når jeg blir gammel. 

Jeg klamrer meg til et håp om at han kan få lyst på et barn til om noen år da den mest hektiske tiden vi er inne i nå roer seg, og da få reversert steriliseringen eller at jeg kan insemineres. ( Han sa noen mnd etter steriliseringen at det kan gjøres om) hvorfor sa han det hvis han mener det er uaktuelt?  En annen gang vi var på fest strøk han meg over magen å sa at det hadde vært koselig med en liten en som holder oss våken om nettene.. Det ene øyeblikket sier han slike ting, og i neste øyeblikk er han skråsikker på at han ikke vil. Føler meg veldig fortvilet nå! Og vil gjerne ta imot råd.  

Anonymkode: f6432...125

[Fjaselina]

Han har tre barn. Det er ikkje rart at han syns det er nok!

 

 

[Gjest 123Sol]

Så du mener du skal skille deg fra faren til barnet ditt, finne en ny mann og få barn med han? Egoistisk med tanke på det andre barnet du allerede har.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er skuffet, selv ville jeg også blitt knust over en slik beskjed. Men mannen har 3 barn, så det er i grunn ikke så rart at han mener det holder. For det barnet dere har sin skyld burde dere virkelig forsøke å få ting til å fungere. Bedre med er barn som får vokse opp med mammaen og pappaen sin enn to barn med forskjellige fedre og samværsavtaler. 

Da du gikk inn i et forhold med en mann med to barn fra før burde du snakket med han om hvor mange barn han ønsket å få med deg, evt. reflektere over at 4 barn for hans del ville blitt litt mye. 

Anonymkode: 71123...f17

[AnonymBruker]

Ts her. Ja Mortem, når du la det frem slik er jeg enig med deg i at det hørtes veldig egoistisk ut.

Vi burde tatt den samtalen før, men det ble aldri gjort dessverre..  

For mitt barns skyld skal jeg forsøke mitt beste å få dette til å fungere.  Han har 3 barn ja men tilbringer maks 1 time med dem hver dag.. 

Anonymkode: f6432...125

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Ja Mortem, når du la det frem slik er jeg enig med deg i at det hørtes veldig egoistisk ut.

Vi burde tatt den samtalen før, men det ble aldri gjort dessverre..  

For mitt barns skyld skal jeg forsøke mitt beste å få dette til å fungere.  Han har 3 barn ja men tilbringer maks 1 time med dem hver dag.. 

Anonymkode: f6432...125

Det viser jo enda tydeligere at han ihvertfall ikke bør få flere, og at det forrige også var for mye. Å få flere barn når man ikke har tid til de man har er jo helt vanvittig. Sånne ting er det viktig å snakke om FØR man involverer seg for mye. 

Anonymkode: 1f7bd...910

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg - i den ideelle verden burde han diskutere m deg først.

 

tanken på at du ikke kan få enda et barn blir altoppslukende . Et godt argument for ett nytt barn er at da får også ditt barn helsøsken..

Går han ikke med på flere barn og du ikke greier å slå deg til ro kan du jo benytte storkrken i Danmark . 

Anonymkode: 7b7f9...87a

[AnonymBruker]

Grunnen til at han er sammen med dem maks 1 time pr dag nå, er fordi vi er inne i en hektisk periode akkurat nå med mye som skjer. Dette vil snart roe seg, så det handler ikke om at det siste barnet ble for mye for han.  Han hadde vært like mye borte nå om vi kun hadde hatt 1 eller ingen barn i hus. Vi prøver å få masse familietid på helgene

 

Jeg har tenkt tanken på Danmark,  og tenker at det kommer til å vurderes sterkt..

For det siste jeg vil er å gjøre det slutt med han.

Men synes det er veldig vanskelig å gi avkall på noe som betyr så mye for meg. Føler det var et feil tidspunkt å gjøre det på. Isteden for å være glad å lykkelig i barselstiden, ble den erstattet med tårer og tanker om at dette blir første å siste gang jeg opplever. Jeg ville være med babyen 24/7 for å sørge for at jeg ikke gikk glipp av noe, da jeg aldri får oppleve det igjen. 

Anonymkode: f6432...125

[Zienna]

Du skriver at hans to barn bor fast hos dere.  Da har du altså tre barn.  Eller mener du at du bare har ett barn?

Jeg spør fordi jeg vokste opp med stefar.  Han og mamma fikk ikke barn.  Når jeg spurte svarte han:  Nei, det trenger jeg ikke, - jeg har jo dere to!  (min søster og meg).  En større kjærlighetserklæring har jeg aldri fått!

[Gjest Sjørøveren]

Godta at han ikke vil ha flere barn. Ikke mer å snakke om. Folk trenger ikke akkurat en hel ungeflokk!! Hva i pokker er det som er så viktig å ha mange barn??

[AnonymBruker]

20 timer siden, Fjaselina skrev:

Han har tre barn. Det er ikkje rart at han syns det er nok!

 

 

Det hjalp nok ts mye. Hun har én, ikke rart hun synes det er lite.

Men barna er ikke alltid små. Dårlig gjort av mannen å ikke ta hensyn til TS ønsker og behov og være med på å diskutere en langstidsplan.

Anonymkode: 00f2f...cd6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Sjørøveren skrev:

Godta at han ikke vil ha flere barn. Ikke mer å snakke om. Folk trenger ikke akkurat en hel ungeflokk!! Hva i pokker er det som er så viktig å ha mange barn??

Det handler ikke bare om å godta hva han vil ha eller ikke ha, men skal hun bare akseptere at han tok en beslutning over hodet på TS om at hun kun skal ha ett barn? Jeg mener nei. Han må da være beredt på å måtte godta at hun vil ha flere barn og gå fra forholdet. Det er ikke første gang et forhold ryker fordi den ene vil ha barn og den andre ikke. At det er snakk om nr 2 spiller ingen rolle, instinktet kan være like sterkt som for å få nr 1.

Anonymkode: 00f2f...cd6

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at han er sammen med dem maks 1 time pr dag nå, er fordi vi er inne i en hektisk periode akkurat nå med mye som skjer. Dette vil snart roe seg, så det handler ikke om at det siste barnet ble for mye for han.  Han hadde vært like mye borte nå om vi kun hadde hatt 1 eller ingen barn i hus. Vi prøver å få masse familietid på helgene

 

Jeg har tenkt tanken på Danmark,  og tenker at det kommer til å vurderes sterkt..

For det siste jeg vil er å gjøre det slutt med han.

Men synes det er veldig vanskelig å gi avkall på noe som betyr så mye for meg. Føler det var et feil tidspunkt å gjøre det på. Isteden for å være glad å lykkelig i barselstiden, ble den erstattet med tårer og tanker om at dette blir første å siste gang jeg opplever. Jeg ville være med babyen 24/7 for å sørge for at jeg ikke gikk glipp av noe, da jeg aldri får oppleve det igjen. 

Anonymkode: f6432...125

Jeg foirstår deg kjempegodt! Slik ville jeg også følt det. Har en og det tok tid å erkjenne at det kunne være aktuelt emd en til, men da ønsket kom, så kom det for fullt. Det føles som det mangler en... Samtidig ville jeg vært veldig skuffet om mannen tok en slik beslutning over hodet mitt. Jeg ville følt det veldig urimelig at jeg tok vare på hans to barn fra før - og slik aksepterer det han har av bagasje - mens han ikke vil gi meg det samme.  Jeg hadde også vurdert Danmark og jeg ville nok satt et ultimatum om at enten så reverserer han, eller så må han akseptere at jeg drar til Danmark eller vi må gjøre det slutt (men det er fordi jeg ikke er den mest forsonlige typen når noen først har såret meg).

ANg reversering av sterilisering, så kan det gjøres med en viss suksess de første par årene (men ikke i 100% av tilfellene), etter fem år regner man ikke med at det går (dette sjekket jeg da jeg var sammen med en fyr som hadde klippet strengen). Da må lege ta ut og enten er det insemingering eller så er det prøverør, og det er jo ikke gratis. Det er derfor ganske viktig å ta stilling til dette s¨å snart som mulig og ikke vente i årevis dersom det er aktuelt med flere tross alt.

 

 

 

Anonymkode: 00f2f...cd6

[AnonymBruker]

Du bør jo absolutt holde deg til mannen. Det er min mening.

 

Og jeg synes det er feigt om du drar til Danmark på egenhånd for å få barn der, spesielt om du ikke snakker med han om det først. Om du gjør det, så er det bare å telle ned hvor kort tid dere fremdeles vil være i forholdet. Da er det jo ingen tillit. Ingen kommunikasjon tidlig nok om de viktige tingene. De store linjene.

 

Du skriver ikke noe om hvor gamle de andre barna er nå, eller hvor gamle de var da du kom inn i bildet. Hvor delaktig har du fått være i deres oppdragelse? Det er utrolig mye som skjer i løpet av de første årene av barns liv. Mange tøffe tak å ta. Han har tre barn nå. Jeg forstår han så inderlig godt.

 

Det er forresten ikke alle andre som er lykkelige i barseltiden heller, selv om man ikke har de ønskene som du har. Jeg hadde fødselsdepresjon, og det var tøft nok det!

Anonymkode: f9e05...ca1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg foirstår deg kjempegodt! Slik ville jeg også følt det. Har en og det tok tid å erkjenne at det kunne være aktuelt emd en til, men da ønsket kom, så kom det for fullt. Det føles som det mangler en... Samtidig ville jeg vært veldig skuffet om mannen tok en slik beslutning over hodet mitt. Jeg ville følt det veldig urimelig at jeg tok vare på hans to barn fra før - og slik aksepterer det han har av bagasje - mens han ikke vil gi meg det samme.  Jeg hadde også vurdert Danmark og jeg ville nok satt et ultimatum om at enten så reverserer han, eller så må han akseptere at jeg drar til Danmark eller vi må gjøre det slutt (men det er fordi jeg ikke er den mest forsonlige typen når noen først har såret meg).

ANg reversering av sterilisering, så kan det gjøres med en viss suksess de første par årene (men ikke i 100% av tilfellene), etter fem år regner man ikke med at det går (dette sjekket jeg da jeg var sammen med en fyr som hadde klippet strengen). Da må lege ta ut og enten er det insemingering eller så er det prøverør, og det er jo ikke gratis. Det er derfor ganske viktig å ta stilling til dette s¨å snart som mulig og ikke vente i årevis dersom det er aktuelt med flere tross alt.

 

 

 

Anonymkode: 00f2f...cd6

Tusen takk for svaret ditt.  Det er akkurat slik jeg tenker! Jeg stiller opp for hans barn som de skulle vært mine egne,  og behandler de på lik linje som mitt barn. Mine stebarn skal føle seg like elsket som mitt biologiske. Men savnet etter et eget barn til kommer uansett til å være der. Jeg vil oppleve å bære frem et barn, holde det i armene å se at barnet ligner meg osv.. 

Dette er heller ingen drømmesituasjon for meg, men jeg aksepterer hans bagasje og det var en del av pakka da vi ble sammen. Men jeg synes jeg også fortjener å bli hørt.. Mine drømmer og ønsker betyr vel også noe? Vi burde tatt praten om flere barn eller ikke sammen. Slike beslutninger er så viktige for forholdet. 

Jeg gir det 1-2 år så skal jeg spørre igjen. Dette er ikke riktig tidspunkt å ta det opp på.. 

Så får jeg se hva jeg gjør når den tid kommer. Men det siste alternativ er å gjøre det slutt. Da får jeg vel heller legge bort min store drøm, slik at barnet vårt får beholde mamman og pappan sin. 

Men det kjennes som en vond klump som bare blir større og større inne i meg.. 

Anonymkode: f6432...125

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør jo absolutt holde deg til mannen. Det er min mening.

 

Og jeg synes det er feigt om du drar til Danmark på egenhånd for å få barn der, spesielt om du ikke snakker med han om det først. Om du gjør det, så er det bare å telle ned hvor kort tid dere fremdeles vil være i forholdet. Da er det jo ingen tillit. Ingen kommunikasjon tidlig nok om de viktige tingene. De store linjene.

 

Du skriver ikke noe om hvor gamle de andre barna er nå, eller hvor gamle de var da du kom inn i bildet. Hvor delaktig har du fått være i deres oppdragelse? Det er utrolig mye som skjer i løpet av de første årene av barns liv. Mange tøffe tak å ta. Han har tre barn nå. Jeg forstår han så inderlig godt.

 

Det er forresten ikke alle andre som er lykkelige i barseltiden heller, selv om man ikke har de ønskene som du har. Jeg hadde fødselsdepresjon, og det var tøft nok det!

Anonymkode: f9e05...ca1

Ts her. Selvsagt skal jeg prate med han om det først. Men slik han sa: det er min kropp så jeg bestemmer selv.. Slik han bestemmer at han ikke vil ha fler, kan vel jeg bestemme at jeg ønsker et barn til?

Jeg kom inn i livet til barna hans da de var 1 og 6, og har vært en stor del av livet deres allerede. De er 5 og 10 nå. Oppdragelsen deres har jeg vært en stor del av. Fullstendig klar over at det er mye jobb, da det er jeg som har hatt de mest i løpet av de siste årene. Barna vil at det er jeg som skal hjelpe de og være med de på alt, så jeg vet jeg er en av de viktigste personene i livet deres.

Anonymkode: f6432...125

[Gjest Sjørøveren]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke bare om å godta hva han vil ha eller ikke ha, men skal hun bare akseptere at han tok en beslutning over hodet på TS om at hun kun skal ha ett barn? Jeg mener nei. Han må da være beredt på å måtte godta at hun vil ha flere barn og gå fra forholdet. Det er ikke første gang et forhold ryker fordi den ene vil ha barn og den andre ikke. At det er snakk om nr 2 spiller ingen rolle, instinktet kan være like sterkt som for å få nr 1.

Anonymkode: 00f2f...cd6

Ingen skal måtte tvinges til å ha flere barn. Så da er det bedre å gjøre det slutt, når barn er det viktigste. Til og med viktigere enn kjærligheten. Kan ikke ts være fornøyd med det barnet de har pluss stebarna så er det bedre det blir slutt. Men det er jævlig dårlig gjort ovenfor barnet deres å gå fra barnefar for han ikke vil ha flere barn men hun vil ha. Det barnet de har er viktigst, også stebarna. Ikke hennes ønske.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sjørøveren skrev:

Ingen skal måtte tvinges til å ha flere barn. Så da er det bedre å gjøre det slutt, når barn er det viktigste. Til og med viktigere enn kjærligheten. Kan ikke ts være fornøyd med det barnet de har pluss stebarna så er det bedre det blir slutt. Men det er jævlig dårlig gjort ovenfor barnet deres å gå fra barnefar for han ikke vil ha flere barn men hun vil ha. Det barnet de har er viktigst, også stebarna. Ikke hennes ønske.

Du igjen... hvor mange brukere har du egentlig??

Anonymkode: 9fa48...81d

[Minitroll]

Sterilisering er reversibel ja, men tror de færreste orker det. Mange menn som steriliserer seg får tilbud om å gjøre et "innskudd" i spermbanken til senere om de skulle angre seg. Har for så vidt forståelse for dere begge, men skjønner mannen din godt da han har tre barn nå.

[Gjest Sjørøveren]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du igjen... hvor mange brukere har du egentlig??

Anonymkode: 9fa48...81d

Skjønner nå at du kun troller og vil være ekkel, men du får bare holde på til du en gang går lei lille venn.