Tungt liv for tiden

[AnonymBruker]

Hatt en kjempetung dag. Eller tunge dager rettere sagt.

 

Mandag og tirsdag har gått sånn her: Levert ungene i barnehagen på morgenen. Da har jeg allerede blitt helt utmattet av å opprettholde "å være en god mor" for dem. Så har jeg dratt på trening. Mandag jogget jeg 10,2 km og tirsdag jogget jeg 11 km. På mandag spiste jeg 960 kcal og tirsdag spiste jeg 1460 kcal (forbrente 1021 kcal på joggetur, så stort underskudd med andre ord).

Disse to dagene hadde jeg kveldsvakt. Regelmessig kom den vonde klumpen i magen som kastet på meg. Ble nummen i beina og ville egentlig bare falle sammen. Holdt meg oppe og gikk videre, men med stadig mindre energi, stadig mindre evne til å følge med sosialt og ikke minst å være engasjert i jobben. På tirsdag var det ekstra tungt. Kunne ikke komme meg fort nok hjem da kl. endelig bikket 2230.

 

På onsdag kapitulerte jeg. Tok en sykedag. Skulle være møte på jobb kl 1330, så jeg sa til leder at jeg tenkte å komme hvis det var greit, siden det var første møtet vi skulle ha og jeg uanstt ikke var sånn syk at noen kunne bli smittet. Hun svarte at hun visste ikke hvorfor jeg var hjemme, men at hun tenkte det var bedre at jeg holdt meg i ro hjemme. Jeg svarte at jeg plages med noe psykiske problemer som har tatt overhånd i det siste (hun vet om situasjonen min og at jeg har slitt, men hun vet ikke at jeg har både spiseforstyrrelse og tidvis bedriver selvskading). Da sa hun at hun ville ikke at jeg skulle presse meg. At jeg var en flott person og en god kollega som ble satt pris på og at hun mente jeg heller skulle bli hjemme i dag også slik at jeg fikk hentet meg mest mulig inn. Så da blir det to dager fravær på meg. Har hatt ganske dårlig samvittighet for det i dag.

 

Var veldig sliten, så sovnet på sofaen. Da jeg våknet dro jeg på trening igjen. Denne gangen på treningssenter med mål om å ta ei rolig økt da jeg hadde trent ganske hardt i dagene før det. Målet var max 60 min og max 500 forbrente kcal på elipsemaskin. Dvs. relativt rolig tempo. Endte opp med nesten 70 min og 600 kcal. Ville egentlig fortsette, men klarte å overtale meg til at det var nok. Kom hjem, dusjet, ryddet litt og sovnet på sofaen igjen. Dro på handletur for å ukeshandle også var det på tide å hente ungene. Kjente det allerede i bilen på vei til barnehagen. Dette hadde jeg ikke ork til. Igjen ble det som en klump i magen, en fryktelig depressiv følelse i hele kroppen hvor hvert fiber bare skrek at jeg ikke orker dette. Håpløshet, null livsgnist, en følelse av mislykkethet og øsnket om å bare grave seg selv ned og ikke komme opp igjen.

Jeg tar meg selv i å stadig tenke at hadde jeg bare havnet i en ulykke på veien eller lignende, så hadde jeg kanskje fått noen dager på sykehus. En pause fra livet, fra ansvaret og alle belastningene. Ikke at jeg kommer til å med vilje havne i en ulykke, men jammen hadde den pausen vært god. Slik kjennes det ut nå i alle fall.

Hjemme etter å ha hentet ungene var det tid for å lage middag. Ovnsbakt laks med grønnsaker til meg også fikk ungene potet i tillegg. En middag som dermed kom på 286 kcal for min del. Meget fornøyd med det (les SF). Ettermiddagen gikk gradvis. Kort lunte, store problemer med å være en god mamma. Ungene krangler, jeg "korrigerer" (egentlig ikke, ble nok mer kjefting enn det jeg ønsker å gjøre, nemlig korrigere). Omsider var det på tide å få ungene i seng. Først den yngste, så den eldste. Null gode følelser da jeg syngte nattasang, bare en autopilot som ventet på å bli ferdig. Så var de endelig i seng. Jeg kjenner pulsen roer seg. Endelig alene igjen. Ordnet meg kveldsmat. Hadde hittil bare fått i meg 610 kcal. Laget meg ostesmørbrød. Stod der og veide hvor mye sennep jeg hadde på, sjekket kcal-innholdet og regnert ut akkurat hvor mange kcal de to ostesmørbrødene gir. Totalen var enda ganske lav, så endte opp med å spise en god morgen-yoghurt også. Ende opp med et matinntak på 1267 kcal. Med tanke på 600 forbrente kcal på trening ble det et underskudd på 1333 kcal. Den spiseforstyrrede siden av meg er godt fornøyd med det.

I dag har det vært noe av det samme. Har hatt noen få timer hvor stemningen har vært lettere, og jeg har vært flinkere med ungene, selv om jeg også i dag har hevet stemmen et par ganger i stedet for å korrigere på riktig måte. Det var en sann lettelse da de endelig var i seng. I dag har jeg vært ganske sulten. Kom opp i et matinnak på 1556 kcal, men metthetsfølelsen etter kveldsmaten og det at jeg følte det ble for mange kcal førte til at jeg tvang maten opp igjen. Har ikke tømt magen helt, så "flink" er jeg ikke til å tvinge opp maten, men fikk en del opp. Da følte jeg meg bedre. Så har jeg vært på joggetur hvor jeg forbrente 789 kcal. Jeg har god kondisjon så kan holde på ganske lenge. Ja, også har jeg sovet to økter på sofaen i dag. Totalt sikkert 2,5 timer.

 

Jobber veldig hardt denne uken for å gå ned i vekt. Jeg gikk opp i vekt i forbindelse med festival, men akkurat hvor mye vet jeg ikke da kroppen holder på vann i forbindelse med mensen. Går som oftest opp 1,5 kg  bare i vannvekt, men det forsvinner jo så snart mensen er ferdig. Det er bare det at jeg har ikke fått mensen. Den skulle dukket opp på mandag, men den uteblr. Det murrer litt i løpet av dagen, men det er som om kroppen ikke får til å komme i gang.

 

Så blir jeg sittende i sofaen resten av kvelden. Ingen angst i kveld, bare en overveldende følelse av depresjon og håpløshet. Ulykkelig og utmattet av å ha det sånn, men i morgen fortsetter det. I morgen blir det akkurat det samme: Stå opp, holde pusten inntil ungene er levert, dra i samtaleterapi (endelig,er en uke siden sist, trenger å snakke nå), kollapse i sofaen, dra på joggetur, telle kcal, vente på når neste måltid er, tenke på alt det gode av mat som frister, det jeg av og til kunne unne meg før, men som jeg ikke kan nå. Hente ungene i barnehage, lage middag, prøve å fungere best mulig for ungene, vente på at det skal gå mot leggetid, legge de og endelig spise det som blir dagens største måltid. Legge sammen hvor mange kcal jeg har spist totalt og hvor mye jeg er i underskudd. Forhåpentligvis såpass at jeg ikke får dårlig samvittighet. Så er det en ny natt med hyppige oppvåkninger og dårlig søvnkvalitet, før det kommer en ny morgen. Enda en dag. Enda en dag med strenge regimer og ansvar som ikke kan fravikes. Og snart er det helt. Da får jeg ingen pauser, da må jeg bruke tonnevis av energi på å fungere som mor. Men strategien min for helgen blir å prøve å finne på mest mulig slik at det blir minst mulig tid hvor jeg sitter og venter på tiden. Det vil jo dessuten gagne ungene å få ha noen opplevelser i helgen.

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Kanskje blir tråden stengt også siden det skrives om både spisefortyrrelse og selvskading, men jeg hadde behov for å skrive ned, og kunne tenkt meg noen tilbakemeldinger. Om så bare et par oppløftende ord. Det er tungt å ikke finne glede i ungene sine. Slik var det jo ikke før. Vurderte en stund å sende denne laaaange teksten til terapeuten min, men den ble så lang og litt vel ærlig at jeg gjør nok ikke det.

 

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

Hvorfor går du ikke hyppigere til psykologen?

Anonymkode: efffd...c35

[AnonymBruker]

Denne tråden blir nok stengt ja, men jeg vil bare gi deg en klem. Det høres ikke bra ut sånn som du har det nå, nei.

Anonymkode: 0564f...404

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor går du ikke hyppigere til psykologen?

Anonymkode: efffd...c35

Det er ikke en psykolog, men en sosionom med videreutdanning. Jeg og min x gikk i parterapi der, også fortsatte jeg etter det ble slutt. Dessverre kommer han på ett eller annet tidspunkt til å si at neste time blir siste time, for dette er utenfor det tilbudet de har der, pluss at han ikke har kompetansen. Ifølge han selv da. Jeg gruer meg veldig til akkurat det for jeg har blitt veldig knyttet til han. Men jeg er henvist videre altså. Jeg bare hater å snakke med fremmede folk og føler meg rett og slett litt dum, så jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å benytte meg av tilbudet når jeg får det. Jeg ønsker å gå til han jeg går til nå jeg.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne tråden blir nok stengt ja, men jeg vil bare gi deg en klem. Det høres ikke bra ut sånn som du har det nå, nei.

Anonymkode: 0564f...404

Takk.  

Anonymkode: e73f4...861

[Gjest AryaKillie]

Dette er ikke sunt for deg og det går utover ungene dine. Du må skaffe deg ordentlig hjelp før du i verste fall ødelegger deres barndom og deg selv. Du har en mani mtp kosthold og trening.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, LeahJames skrev:

Dette er ikke sunt for deg og det går utover ungene dine. Du må skaffe deg ordentlig hjelp før du i verste fall ødelegger deres barndom og deg selv. Du har en mani mtp kosthold og trening.

Joda, hjelpen er sånn sett på vei, med to henvisninger fra to forskjellige steder til psykiatrien. Men veien er så fryktelig lang å gå før jeg kommer til å ha det bra. Det er veldig slitsomt å tenke på. Også finner jeg ikke motivasjon per nå til å gjøre noe med spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg litt mer bestemt og motivert med tanke på selvskadig, men ikke det andre.

Anonymkode: e73f4...861

[Gjest AryaKillie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Joda, hjelpen er sånn sett på vei, med to henvisninger fra to forskjellige steder til psykiatrien. Men veien er så fryktelig lang å gå før jeg kommer til å ha det bra. Det er veldig slitsomt å tenke på. Også finner jeg ikke motivasjon per nå til å gjøre noe med spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg litt mer bestemt og motivert med tanke på selvskadig, men ikke det andre.

Anonymkode: e73f4...861

Veien blir lang, men med god hjelp lettere enn det du ser for deg. Et steg om gangen

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, LeahJames skrev:

Veien blir lang, men med god hjelp lettere enn det du ser for deg. Et steg om gangen

Skulle bare ønske av konsekvensen av å få hjelp i psykiatrien ikke var at jeg da må slutte å gå til han på familievernkontoret. Han har fulgt meg hele denne veien, og kjenner også min x via parterapien. Han forstår derfor på en annen måte enn det andre vil. Også må jeg først bruke masse tid på å fortelle en hel masse greier som han på fvk allerede vet. Og når det kommer til kjemi og følelsen av å kunne slappe av og snakke uten at det føles ubehagelig så er jeg veldig kresen. Jeg åpner meg ikke opp til hvem som helst. Lett å sitte og skrive. Noe annet er å snakke høyt om det.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skulle bare ønske av konsekvensen av å få hjelp i psykiatrien ikke var at jeg da må slutte å gå til han på familievernkontoret. Han har fulgt meg hele denne veien, og kjenner også min x via parterapien. Han forstår derfor på en annen måte enn det andre vil. Også må jeg først bruke masse tid på å fortelle en hel masse greier som han på fvk allerede vet. Og når det kommer til kjemi og følelsen av å kunne slappe av og snakke uten at det føles ubehagelig så er jeg veldig kresen. Jeg åpner meg ikke opp til hvem som helst. Lett å sitte og skrive. Noe annet er å snakke høyt om det.

Anonymkode: e73f4...861

Hey! det er på høy tid å ta kontroll over eget liv, du har også barn som trenger deg. Barna dine er motivasjonsfaktor, men også deg selv-dette er tankemøsntre du har som blir til handlinger, det virker på meg som du sliter med selvbildet, ta kontroll- finn erstatning for dårlige følelser, du kan klare dette selv hvis du går inn for det.

Still deg selv spørsmål: hvem er du? hvilke grenser har du? hva gjør deg glad? hvordan kan du jobbe med selvbilde? hvordan kan du ha kontroll over deg selv, dine tanker og eget liv?

slik det er nå så gir du fra deg kontroll- det er en årsak til det, du har et kjernesår ett eller annet sted.

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hey! det er på høy tid å ta kontroll over eget liv, du har også barn som trenger deg. Barna dine er motivasjonsfaktor, men også deg selv-dette er tankemøsntre du har som blir til handlinger, det virker på meg som du sliter med selvbildet, ta kontroll- finn erstatning for dårlige følelser, du kan klare dette selv hvis du går inn for det.

Still deg selv spørsmål: hvem er du? hvilke grenser har du? hva gjør deg glad? hvordan kan du jobbe med selvbilde? hvordan kan du ha kontroll over deg selv, dine tanker og eget liv?

slik det er nå så gir du fra deg kontroll- det er en årsak til det, du har et kjernesår ett eller annet sted.

Anonymkode: 427be...8a4

Ja, det er nok selvbildet som er veldig dårlig. Det står i henvisningen også, at handlingsmønstrene mine nok har mye med selvfølelsen å gjøre. Hadde jeg bare hatt kontroll, men når man stadig blir herset med av x-en enda man har kommet seg bort fra han så blir det vanskelig.

Anonymkode: e73f4...861

[WubWub]

Hei TS! Har ikke så mye å si annet enn at jeg vil gi deg en virtuell klem 

Tråden her kommer nok til å bli stengt pga matinntaket ditt så om du trenger lufte tankene og følelsene dine på et mer egnet fora så er http://www.sidetmedord.no/ en flott plass. 

Om du har lyst til å prate med noen på telefon så har du anledning til det her : http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

Ønsker deg en riktig fin morgendag å håper at ting løser seg opp for deg etterhvert  Stor klem fra Wubbis. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, WubWub skrev:

Hei TS! Har ikke så mye å si annet enn at jeg vil gi deg en virtuell klem 

Tråden her kommer nok til å bli stengt pga matinntaket ditt så om du trenger lufte tankene og følelsene dine på et mer egnet fora så er http://www.sidetmedord.no/ en flott plass. 

Om du har lyst til å prate med noen på telefon så har du anledning til det her : http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

Ønsker deg en riktig fin morgendag å håper at ting løser seg opp for deg etterhvert  Stor klem fra Wubbis. 

Takk.  

Har prøvd begge disse tilbudene, men det var ikke så mye hjelp i det. En gang så prøvde jeg å ringe mental helse. Da var det så lang kø at de til slutt la på med beskjed om at de ikke hadde kapasitet. Ringte legevakt istedet og fikk prate med en sykepleier. Det var i forbindelse med selvskadingstrang.

Anonymkode: e73f4...861

[WubWub]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk.  

Har prøvd begge disse tilbudene, men det var ikke så mye hjelp i det. En gang så prøvde jeg å ringe mental helse. Da var det så lang kø at de til slutt la på med beskjed om at de ikke hadde kapasitet. Ringte legevakt istedet og fikk prate med en sykepleier. Det var i forbindelse med selvskadingstrang.

Anonymkode: e73f4...861

Det var dumt. Har hørt fra andre at de har blandede erfaringer med disse to tjenestene, noen har dratt stor nytte av de mens andre føler de ikke blir hørt.

Uansett - Depresjon kan bekjempes. Vi lever bare en gang så kampen er verdt å ta, ikke bare for din del men også dine barn. Livet er for kort til å kaste det bort på vonde tanker og det meste kan rettes opp i, det meste bortsett fra døden. 

Syntes du skal ta en titt på videoene her så kanskje det vekker fighting spirit'en i deg  Never give up, when the going gets tough the tough get going. Be strong my dear, be a lion and let us hear you roar 

 

 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er nok selvbildet som er veldig dårlig. Det står i henvisningen også, at handlingsmønstrene mine nok har mye med selvfølelsen å gjøre. Hadde jeg bare hatt kontroll, men når man stadig blir herset med av x-en enda man har kommet seg bort fra han så blir det vanskelig.

Anonymkode: e73f4...861

Jeg har blitt herset med av eksen i mange år, så jeg vet hvordan det kan være- jævlig.

MEN ta 100 prosent kontroll over eget liv, ha kun kommunikasjon i forhold til det du må ha i forhold til barn, hvis han prøver og gjøre livet vanskelig: gå "gray rock" - vær så kjedelig som  mulig, du har ingenting gøy på tapeten. 

Sett grenser, følg dem- ikke la noen bryte deg ned, du må bare jobbe nå.

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk.  

Har prøvd begge disse tilbudene, men det var ikke så mye hjelp i det. En gang så prøvde jeg å ringe mental helse. Da var det så lang kø at de til slutt la på med beskjed om at de ikke hadde kapasitet. Ringte legevakt istedet og fikk prate med en sykepleier. Det var i forbindelse med selvskadingstrang.

Anonymkode: e73f4...861

Det jeg sier til deg, her i samfunnet må man nesten hjelpe seg selv. Du må bli skikkelig kjent med deg selv, du må jobbe med selvbildet ditt, dine egne grenser-hvor går de ? hvorfor får noen ødelegge for deg? og hvorfor ødelegger du for deg? Hva er vitsen? du skal være glad i deg selv og for det mennesket du er.

Bestem deg at nok er nok, du skal ikke være et offer og skade seg selv.

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg sier til deg, her i samfunnet må man nesten hjelpe seg selv. Du må bli skikkelig kjent med deg selv, du må jobbe med selvbildet ditt, dine egne grenser-hvor går de ? hvorfor får noen ødelegge for deg? og hvorfor ødelegger du for deg? Hva er vitsen? du skal være glad i deg selv og for det mennesket du er.

Bestem deg at nok er nok, du skal ikke være et offer og skade seg selv.

Anonymkode: 427be...8a4

Jeg skjønner hva du mener og vil fram til, men akkurat nå får jeg det ikke til. En ting er selvskading og depresjon, en annen ting er spiseforstyrrelsen. Jeg er så redd for å gå opp i vekt at jeg er null motivert til å komme meg ut av det, for da går jeg jo opp i vekt igjen. Kan tåle ett kg, men ikke mer enn det. Dessuten ønsker jeg egentlig å bli tynnere, så å gå opp ett kg føles feil det også.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener og vil fram til, men akkurat nå får jeg det ikke til. En ting er selvskading og depresjon, en annen ting er spiseforstyrrelsen. Jeg er så redd for å gå opp i vekt at jeg er null motivert til å komme meg ut av det, for da går jeg jo opp i vekt igjen. Kan tåle ett kg, men ikke mer enn det. Dessuten ønsker jeg egentlig å bli tynnere, så å gå opp ett kg føles feil det også.

Anonymkode: e73f4...861

Javel, da har du bestemt deg, og du skal ta vare på barn. På tide å kontakte barnevernet?

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Javel, da har du bestemt deg, og du skal ta vare på barn. På tide å kontakte barnevernet?

Anonymkode: 427be...8a4

Det tenker jeg de kan vurdere de som behandler meg, og hittil er vurderingen at jeg klarer å ta vare på ungene mine. Selv om jeg sliter med å finne motivasjon og styrke så har jeg jo faktisk oppsøkt hjelp og takket ja til videre henvisning. Det har ikke vart så lenge dette her, så å kontakte barnevernet fordi jeg er i en livskrise er etter min mening i overkant. Per dags dato.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tenker jeg de kan vurdere de som behandler meg, og hittil er vurderingen at jeg klarer å ta vare på ungene mine. Selv om jeg sliter med å finne motivasjon og styrke så har jeg jo faktisk oppsøkt hjelp og takket ja til videre henvisning. Det har ikke vart så lenge dette her, så å kontakte barnevernet fordi jeg er i en livskrise er etter min mening i overkant. Per dags dato.

Anonymkode: e73f4...861

Jeg er sosionom selv, har også vært i livskrise-men det unskylder ikke meg og fraskyve meg ansvar slik som du gjør. En må hjelpe seg selv, slik er det - hvis du ikke kan betale av egen lomme.

Du mener det er i overkant, kanskje det ( kjenner ikke til ) men selvskading, ingen kontroll på mat, depresjon.. det høres ikke ut som adekvate oppvekstvillkår.

Håper det order seg for deg.

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

BV kan også gi veiledning og evnt. avlastning. De er der for å hjelpe deg og barna dine komme gjennom den aktuelle livskrisen. Det er ikke nødvendigvis snakk om om du klarer/ikke klarer å ta vare på barna dine, men at de skal bli minst mulig påvirket av din sinnsstemning, for det er det ingen tvil om at de blir. Barn merker de aller minste ting. 

Anonymkode: dd6a4...87a