Anger etter selvbestemt abort

[fredagfebruar]

Hei,

Jeg ble i sommer uplanlagt gravid med en fyr jeg har hatt et useriøst forhold til i 2 år. Etter at vi hadde et kondomuhell tok jeg nødprevensjon, men allikevel var det to rosa striper på pinnen et par uker senere. Jeg oppdaget det veldig tidlig, da jeg var 2-3 uker på vei. Dagen etter at jeg fant det ut fikk jeg store magesmerter, og dro til legevakten. Jeg ble sendt videre til sykehuset, der jeg måtte ligge til observasjon i et døgn. De trodde det kanskje kunne være at det hadde festet seg utenfor livmoren. Men ettersom det var så tidlig kunne de ikke se noen der inne, og jeg fikk derfor ultralyd en gang i uken fremover. Siden det virket som det var noe galt, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg, og at det måtte bli abort. Men så i uke 5-6 så de at alt var som det skulle. Da tok det ikke mer enn 10 minutter før jeg og den andre involverte satt på abortklinikken. Det hele gikk så fort. To dager senere tok jeg første pille, og dagen etter det hadde jeg hjemmeabort. 

Men når det nå har gått nesten 2 måneder begynner det å gå opp for meg hva jeg har gjort. At valget kanskje ikke var mitt. At jeg tok abort fordi jeg ikke ville at han skulle bli sint, ettersom jeg vet at han ikke ønsker barn. Han er en del eldre enn meg, jeg er 21 og han 28. Vi pratet liksom aldri om noen annen mulighet. Men nå angrer jeg så fryktelig.

Jeg kan ikke gå forbi babyhyllene på butikken uten å få angst, jeg kommer meg så vidt ut døra fordi det er folk med barnevogn overalt, og jeg klarer det bare ikke. Jeg vet at det ennå er gått relativt kort tid, men det gjør så fryktelig fryktelig vondt, og alt jeg klarer å tenke på er at jeg så gjerne vil bli gravid igjen. Selv om jeg sliter psykisk fra før, og for tiden bor i et stort kollektiv, så tenker jeg bare at det ordner seg. Jeg finner et sted å bo, jeg har penger, jeg kan skaffe klær og utstyr uten problemer. Jeg vil bare ha tilbake den lille jeg så kort fikk se i plummesekken sin. 

Trenger trøst og sympati og råd. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, fredagfebruar skrev:

Hei,

Jeg ble i sommer uplanlagt gravid med en fyr jeg har hatt et useriøst forhold til i 2 år. Etter at vi hadde et kondomuhell tok jeg nødprevensjon, men allikevel var det to rosa striper på pinnen et par uker senere. Jeg oppdaget det veldig tidlig, da jeg var 2-3 uker på vei. Dagen etter at jeg fant det ut fikk jeg store magesmerter, og dro til legevakten. Jeg ble sendt videre til sykehuset, der jeg måtte ligge til observasjon i et døgn. De trodde det kanskje kunne være at det hadde festet seg utenfor livmoren. Men ettersom det var så tidlig kunne de ikke se noen der inne, og jeg fikk derfor ultralyd en gang i uken fremover. Siden det virket som det var noe galt, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg, og at det måtte bli abort. Men så i uke 5-6 så de at alt var som det skulle. Da tok det ikke mer enn 10 minutter før jeg og den andre involverte satt på abortklinikken. Det hele gikk så fort. To dager senere tok jeg første pille, og dagen etter det hadde jeg hjemmeabort. 

Men når det nå har gått nesten 2 måneder begynner det å gå opp for meg hva jeg har gjort. At valget kanskje ikke var mitt. At jeg tok abort fordi jeg ikke ville at han skulle bli sint, ettersom jeg vet at han ikke ønsker barn. Han er en del eldre enn meg, jeg er 21 og han 28. Vi pratet liksom aldri om noen annen mulighet. Men nå angrer jeg så fryktelig.

Jeg kan ikke gå forbi babyhyllene på butikken uten å få angst, jeg kommer meg så vidt ut døra fordi det er folk med barnevogn overalt, og jeg klarer det bare ikke. Jeg vet at det ennå er gått relativt kort tid, men det gjør så fryktelig fryktelig vondt, og alt jeg klarer å tenke på er at jeg så gjerne vil bli gravid igjen. Selv om jeg sliter psykisk fra før, og for tiden bor i et stort kollektiv, så tenker jeg bare at det ordner seg. Jeg finner et sted å bo, jeg har penger, jeg kan skaffe klær og utstyr uten problemer. Jeg vil bare ha tilbake den lille jeg så kort fikk se i plummesekken sin. 

Trenger trøst og sympati og råd. 

Huff, jeg er imot abort, men jeg føler medlidenhet med deg når du angrer så mye som det du gir uttrykk for. Stor klem til deg! Tiden leger ikke alle sår, men du vil føle deg bedre angående dette. Kanskje du kan ha en minnesten eller en minneplass å gå til og tenke når du føler deg tung? Kanskje tenne et lys for den lille. 

 

Anonymkode: 1d5ee...6d5

[AnonymBruker]

Du gjorde kanskje ikke det beste for deg, men du gjorde det beste for barnet. Barnet fortjener å vokse opp under de beste betingelser. Noen ganger kan ulykker komme i veien for det, men det betyr ikke at man ikke burde prøve å få barn i de mest optimale situasjoner

Anonymkode: ed869...863

[AnonymBruker]

Hvis du trenger noen å snakke med kan du kontakte fastlegen din eller Amathea. De kan hjelpe deg med å bearbeide det som har skjedd.

Anonymkode: 9f11a...c22

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg vet dessverre hvordan du har det. Her har det gått snart 4 år og jeg tenker fortsatt på det daglig. Jeg tok det ekstremt tungt og har angret hver dag siden.

Anonymkode: 11402...913

[AnonymBruker]

Nå skal jeg gå litt imot de fleste kommentarene her, men hvis du var ei venninne av meg hadde jeg sagt følgende;

Tapet du føler nå sier mer om deg selv og din livssituasjon nå (du sier at du sliter psykisk fra før), enn at du mistet "barnet", noe du hadde i noen få uker bare. Husk det har ikke fått utviklet seg langt nok til at det hadde vært sikkert at du hadde fått det uansett. Det er stor sjanse for spontanabort de første 3 månedene av graviditeten, og det kunna ha skjedd selv om du ikke tok abort. Dette er fakta. Jeg mener det er altfor tidlig å juble over og knytte seg til "barnet" i magen, spesielt når det bare er noen få uker, og det sier jeg selv som er gravid i 9. uke. Jeg vet at kroppen og graviditeten funker slik at ingenting er 100% sikkert og jeg vil ikke "juble" eller knytte meg til babyen før jeg har vært til 12. Ukerskontroll og sjekket at alt er OK og at det er minimal sjanse for spontanabort. Først da kan jeg begynne å tenke på "babyting".

i tillegg hadde jeg ikke anbefalt deg å lage noen gravstøtter eller noe sånn hvor du kan gå rundt og deppe og grine over resten av livet ditt, slik som noen bitre abortmotstandere her foreslår. 

Husk at du har mange nye sjanser i livet til å få barn, og kan faktisk planlegge akkurat når du vil bli gravid og med hvem. Det du burde gjøre er å finne ut hvorfor du reagerer så sterkt på aborten, for det er noe som ligger hos deg. Ett eller annet du må finne ut av, fordi å angre resten av livet på dette her er virkelig det verste du kan gjøre mot deg selv. Har du en psykolog du kan snakke med?

Anonymkode: dfaff...d98

[wintergirl]

Kjære ts, vil bare gi deg en klem Ønsker deg det beste fremover. I en presset situasjon så er det ikke alltid like lett å tenke klart. Jeg vet ikke hva du går igjennom, så jeg velger å ikke si for mye. Abort har mange damer angret på, men de jeg har snakket med har fått det bedre med tiden. 

[Blablaa]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg gå litt imot de fleste kommentarene her, men hvis du var ei venninne av meg hadde jeg sagt følgende;

Tapet du føler nå sier mer om deg selv og din livssituasjon nå (du sier at du sliter psykisk fra før), enn at du mistet "barnet", noe du hadde i noen få uker bare. Husk det har ikke fått utviklet seg langt nok til at det hadde vært sikkert at du hadde fått det uansett. Det er stor sjanse for spontanabort de første 3 månedene av graviditeten, og det kunna ha skjedd selv om du ikke tok abort. Dette er fakta. Jeg mener det er altfor tidlig å juble over og knytte seg til "barnet" i magen, spesielt når det bare er noen få uker, og det sier jeg selv som er gravid i 9. uke. Jeg vet at kroppen og graviditeten funker slik at ingenting er 100% sikkert og jeg vil ikke "juble" eller knytte meg til babyen før jeg har vært til 12. Ukerskontroll og sjekket at alt er OK og at det er minimal sjanse for spontanabort. Først da kan jeg begynne å tenke på "babyting".

i tillegg hadde jeg ikke anbefalt deg å lage noen gravstøtter eller noe sånn hvor du kan gå rundt og deppe og grine over resten av livet ditt, slik som noen bitre abortmotstandere her foreslår. 

Husk at du har mange nye sjanser i livet til å få barn, og kan faktisk planlegge akkurat når du vil bli gravid og med hvem. Det du burde gjøre er å finne ut hvorfor du reagerer så sterkt på aborten, for det er noe som ligger hos deg. Ett eller annet du må finne ut av, fordi å angre resten av livet på dette her er virkelig det verste du kan gjøre mot deg selv. Har du en psykolog du kan snakke med?

Anonymkode: dfaff...d98

Helt enig med deg Ta kontakt med en psykolog og finn ut hvorfor du reagerer så sterkt Klem

[funginger]

Gå til fastlegen din, så kan du bli henvist til psykolog. Dette ordner seg nok, TS. 

[Gjest Tekola]

Tråden er ryddet for latterliggjøring, personangrep, brukerdebatt, avsporinger og svar til dette.

Minner om at Vi som sørger ikke er stedet for diskusjoner. Spørsmål og kommentarer til modereringen hører hjemme på Ris og ros, eller PM direkte til meg.

Tekola, forumansvarlig.

[AnonymBruker]

13 timer siden, fredagfebruar skrev:

Hei,

Jeg ble i sommer uplanlagt gravid med en fyr jeg har hatt et useriøst forhold til i 2 år. Etter at vi hadde et kondomuhell tok jeg nødprevensjon, men allikevel var det to rosa striper på pinnen et par uker senere. Jeg oppdaget det veldig tidlig, da jeg var 2-3 uker på vei. Dagen etter at jeg fant det ut fikk jeg store magesmerter, og dro til legevakten. Jeg ble sendt videre til sykehuset, der jeg måtte ligge til observasjon i et døgn. De trodde det kanskje kunne være at det hadde festet seg utenfor livmoren. Men ettersom det var så tidlig kunne de ikke se noen der inne, og jeg fikk derfor ultralyd en gang i uken fremover. Siden det virket som det var noe galt, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg, og at det måtte bli abort. Men så i uke 5-6 så de at alt var som det skulle. Da tok det ikke mer enn 10 minutter før jeg og den andre involverte satt på abortklinikken. Det hele gikk så fort. To dager senere tok jeg første pille, og dagen etter det hadde jeg hjemmeabort. 

Men når det nå har gått nesten 2 måneder begynner det å gå opp for meg hva jeg har gjort. At valget kanskje ikke var mitt. At jeg tok abort fordi jeg ikke ville at han skulle bli sint, ettersom jeg vet at han ikke ønsker barn. Han er en del eldre enn meg, jeg er 21 og han 28. Vi pratet liksom aldri om noen annen mulighet. Men nå angrer jeg så fryktelig.

Jeg kan ikke gå forbi babyhyllene på butikken uten å få angst, jeg kommer meg så vidt ut døra fordi det er folk med barnevogn overalt, og jeg klarer det bare ikke. Jeg vet at det ennå er gått relativt kort tid, men det gjør så fryktelig fryktelig vondt, og alt jeg klarer å tenke på er at jeg så gjerne vil bli gravid igjen. Selv om jeg sliter psykisk fra før, og for tiden bor i et stort kollektiv, så tenker jeg bare at det ordner seg. Jeg finner et sted å bo, jeg har penger, jeg kan skaffe klær og utstyr uten problemer. Jeg vil bare ha tilbake den lille jeg så kort fikk se i plummesekken sin. 

Trenger trøst og sympati og råd. 

Kjempetrist å lese det du skriver TS.

Og jeg tror dessverre ikke det du har opplevd eller reaksjonene dine er spesielt uvanlig..

Det er bare så altfor enkelt å ta abort og det stilles så lite spørsmål til den gravide i forkant om det virkelig er det hun selv vil og er ingen opplysninger om konsekvensene dette kan få både fysisk og ikke minst psykisk.

Sykehusene opplyser dårlig eller bare driter i hva som er bakgrunnen for at noen lurer på å ta abort. De burde vært pliktig til å både ha sikring rundt om kvinnen er 100% klar over hva hun gjør og alle aborter i mannens interesse og ikke kvinnen burde alle vært stanset.

Du kan ikke gjøre om på dette valget. Det var endelig. Men det du kan gjøre er å gå gjennom sorgprosessen du er i nå og lære av det. Du er veldig ung og har mange år foran deg til å ta valg som er bare, bare dine egne og som du kan stå for i etterkant. Aldri hør på andre. Gjør alltid bare det du føler er rett for deg.

 

Anonymkode: 10747...b57

[Jolene]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg gå litt imot de fleste kommentarene her, men hvis du var ei venninne av meg hadde jeg sagt følgende;

Tapet du føler nå sier mer om deg selv og din livssituasjon nå (du sier at du sliter psykisk fra før), enn at du mistet "barnet", noe du hadde i noen få uker bare. Husk det har ikke fått utviklet seg langt nok til at det hadde vært sikkert at du hadde fått det uansett. Det er stor sjanse for spontanabort de første 3 månedene av graviditeten, og det kunna ha skjedd selv om du ikke tok abort. Dette er fakta. Jeg mener det er altfor tidlig å juble over og knytte seg til "barnet" i magen, spesielt når det bare er noen få uker, og det sier jeg selv som er gravid i 9. uke. Jeg vet at kroppen og graviditeten funker slik at ingenting er 100% sikkert og jeg vil ikke "juble" eller knytte meg til babyen før jeg har vært til 12. Ukerskontroll og sjekket at alt er OK og at det er minimal sjanse for spontanabort. Først da kan jeg begynne å tenke på "babyting".

i tillegg hadde jeg ikke anbefalt deg å lage noen gravstøtter eller noe sånn hvor du kan gå rundt og deppe og grine over resten av livet ditt, slik som noen bitre abortmotstandere her foreslår. 

Husk at du har mange nye sjanser i livet til å få barn, og kan faktisk planlegge akkurat når du vil bli gravid og med hvem. Det du burde gjøre er å finne ut hvorfor du reagerer så sterkt på aborten, for det er noe som ligger hos deg. Ett eller annet du må finne ut av, fordi å angre resten av livet på dette her er virkelig det verste du kan gjøre mot deg selv. Har du en psykolog du kan snakke med?

Anonymkode: dfaff...d98

Enig. Når man forstår grunnlaget til sorgen; både de dype og overflatiske, kan man begynne å bearbeide den. Støtter forslaget om psykolog, både pga sorgen nå, men også pga andre psykiske ting.  Stor klem til deg TS

[fredagfebruar]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du en psykolog du kan snakke med?

Ja, jeg går allerede til psykolog. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye å prate om det med noen som ikke har vært der selv. 

Takk for jordnært svar. Jeg er jo klar over alt du sier, men det blir bare litt overskygga av sorgen og ønsket om å bli gravid igjen.

 

[fredagfebruar]

1 time siden, Tekola skrev:

Tråden er ryddet for latterliggjøring, personangrep, brukerdebatt, avsporinger og svar til dette.

Minner om at Vi som sørger ikke er stedet for diskusjoner. Spørsmål og kommentarer til modereringen hører hjemme på Ris og ros, eller PM direkte til meg.

Tekola, forumansvarlig.

Takk  

[AnonymBruker]

2 timer siden, fredagfebruar skrev:

Ja, jeg går allerede til psykolog. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye å prate om det med noen som ikke har vært der selv. 

Takk for jordnært svar. Jeg er jo klar over alt du sier, men det blir bare litt overskygga av sorgen og ønsket om å bli gravid igjen.

 

Du var i tidlig 20-årene sa du? Hvorfor føler du at du ønsker å bli gravid allerede før du har funnet personen du faktisk vil ha et barn med? Du har god tid, husk det! Ingen grunn til å måtte ha det fortest mulig.Vil det gjøre livet ditt bedre å få et nytt barn , ta bort sorgen? Hvis det er grunnen så er det feil grunn til å ønske seg barn ... For det er en veldig egoistisk grunn, og handler kun om deg.

Ikke ønsk deg barn som et plaster på såret eller en "redning" fra et kjipt liv.  Ønsk deg barn fordi du har en fin familie å gi barnet, fordi du har økonomien og du har alt du trenger til å kunne gi barnet alt det den trenger. Du har ikke engang funnet en mann du ønsker å dele livet med, det er kanskje heller plassen å starte? Er du klar for å date?

Eller ser du for deg et liv som alenemamma  (det er jo mulig det og, men da må du også vite hva det innebærer på godt og vondt)?

 

Anonymkode: dfaff...d98

[fredagfebruar]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du var i tidlig 20-årene sa du? Hvorfor føler du at du ønsker å bli gravid allerede før du har funnet personen du faktisk vil ha et barn med? Du har god tid, husk det! Ingen grunn til å måtte ha det fortest mulig.Vil det gjøre livet ditt bedre å få et nytt barn , ta bort sorgen? Hvis det er grunnen så er det feil grunn til å ønske seg barn ... For det er en veldig egoistisk grunn, og handler kun om deg.

Ikke ønsk deg barn som et plaster på såret eller en "redning" fra et kjipt liv.  Ønsk deg barn fordi du har en fin familie å gi barnet, fordi du har økonomien og du har alt du trenger til å kunne gi barnet alt det den trenger. Du har ikke engang funnet en mann du ønsker å dele livet med, det er kanskje heller plassen å starte? Er du klar for å date?

Eller ser du for deg et liv som alenemamma  (det er jo mulig det og, men da må du også vite hva det innebærer på godt og vondt)?

 

Anonymkode: dfaff...d98

Jeg vet at jeg har så mye kjærlighet, tid, og oppmerksomhet å gi et eventuelt barn. Jeg har også alltid sett for meg å gjøre det alene, ettersom jeg har mye familie rundt meg som alltids kan hjelpe når det trengs. Jeg vet at det ikke nødvendigvis er "riktig" grunn, men hva er rett og galt når det kommer til en sånn beslutning, egentlig? Dessuten vet jeg jo at kroppen min nå er på "peak" når det kommer til å fullføre et svangerskap. Takk for at du deler tanker!

[AnonymBruker]

1 time siden, fredagfebruar skrev:

Jeg vet at jeg har så mye kjærlighet, tid, og oppmerksomhet å gi et eventuelt barn. Jeg har også alltid sett for meg å gjøre det alene, ettersom jeg har mye familie rundt meg som alltids kan hjelpe når det trengs. Jeg vet at det ikke nødvendigvis er "riktig" grunn, men hva er rett og galt når det kommer til en sånn beslutning, egentlig? Dessuten vet jeg jo at kroppen min nå er på "peak" når det kommer til å fullføre et svangerskap. Takk for at du deler tanker!

Skjønner - bare spurte fordi jeg lurte på hva du så for deg, du må ikke ha typisk A4 familie med mann, hus og hund, men det er greit å ha tenkt over grunnene til at man ønsker barn og hva man kan tilby dem. Uansett hva du velger så er du fortsatt i stand fysisk sett å få barn i hvertfall noen år til uten stress:) 

Håper du også er klar for å takle evt spontanabort hvis det skulle skje (håper ikke, bank i bordet!), for da detter du bare ned i et stort høl igjen psykisk sett. Du må være psykisk sterk for å takle graviditet og det kjipe som kan oppstå i svangerskapet.

Håper du finner ut av det og at du kommer deg videre fra dette, og håper du får det du ønsker deg i livet   klem 

 

Anonymkode: dfaff...d98

[AnonymBruker]

19 timer siden, fredagfebruar skrev:

Hei,

Jeg ble i sommer uplanlagt gravid med en fyr jeg har hatt et useriøst forhold til i 2 år. Etter at vi hadde et kondomuhell tok jeg nødprevensjon, men allikevel var det to rosa striper på pinnen et par uker senere. Jeg oppdaget det veldig tidlig, da jeg var 2-3 uker på vei. Dagen etter at jeg fant det ut fikk jeg store magesmerter, og dro til legevakten. Jeg ble sendt videre til sykehuset, der jeg måtte ligge til observasjon i et døgn. De trodde det kanskje kunne være at det hadde festet seg utenfor livmoren. Men ettersom det var så tidlig kunne de ikke se noen der inne, og jeg fikk derfor ultralyd en gang i uken fremover. Siden det virket som det var noe galt, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg, og at det måtte bli abort. Men så i uke 5-6 så de at alt var som det skulle. Da tok det ikke mer enn 10 minutter før jeg og den andre involverte satt på abortklinikken. Det hele gikk så fort. To dager senere tok jeg første pille, og dagen etter det hadde jeg hjemmeabort. 

Men når det nå har gått nesten 2 måneder begynner det å gå opp for meg hva jeg har gjort. At valget kanskje ikke var mitt. At jeg tok abort fordi jeg ikke ville at han skulle bli sint, ettersom jeg vet at han ikke ønsker barn. Han er en del eldre enn meg, jeg er 21 og han 28. Vi pratet liksom aldri om noen annen mulighet. Men nå angrer jeg så fryktelig.

Jeg kan ikke gå forbi babyhyllene på butikken uten å få angst, jeg kommer meg så vidt ut døra fordi det er folk med barnevogn overalt, og jeg klarer det bare ikke. Jeg vet at det ennå er gått relativt kort tid, men det gjør så fryktelig fryktelig vondt, og alt jeg klarer å tenke på er at jeg så gjerne vil bli gravid igjen. Selv om jeg sliter psykisk fra før, og for tiden bor i et stort kollektiv, så tenker jeg bare at det ordner seg. Jeg finner et sted å bo, jeg har penger, jeg kan skaffe klær og utstyr uten problemer. Jeg vil bare ha tilbake den lille jeg så kort fikk se i plummesekken sin. 

Trenger trøst og sympati og råd. 

Føler sånn med deg! Ikke alltid man vet hvilke valg som er riktige å ta, og jeg har gjort det samme og angret og sørget i over ett år til jeg ble gravid igjen. Det var det som tok slutt på sorgen min.

Du har de riktige holdningene, alt ordner seg, og alle sliter litt psykisk fra og til så det skal ikke være avgjørende heller, du må bare ha tro på deg selv, og det hjelper å ha noen nære som også har tro på deg. 

Vet godt hvordan du har det nå. Neste gang, følger du hjertet ditt, og da er kanskje også barnet mer planlagt eller også ønsket fra faren. 

Masse klemmer til deg, ta godt vare på deg selv i denne tiden. 

Anonymkode: 1a95c...d3b

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg vil først bare sende deg gode tanker og håp om at du kommer deg igjennom dette! Det høres ut for meg som at du er midt i sorgen, og den kan være kjempevond! Men den letter også med tiden, -om du klarer å slippe taket i det som ikke ble. Om du klarer å tilgi deg selv og gå fremover. Jeg vil råde deg til å ta dette opp med psykologen din på ny, fortell hvor viktig det er for deg. Om du ikke har gjort det allerede, fortell hvordan det føles å prate med en som ikke har opplevd det selv. Kanskje kan psykologen kaste et annet lys på det?

Det jeg tror er viktig nå, det er å kjenne på hvordan det føles for deg. Hva som er riktig for deg, ikke hva du burde føle. Det er jo helt individuelt hvordan det føles etter en abort. For meg var det en kjempesorg, -det var både over det som ikke ble, men også alt det dette barnet representerte- all den kjærligheten jeg skulle gi, alt jeg skulle gjøre riktig som ble gjort feil mot meg. Som deg, var også det å få et nytt barn det eneste som stod i hodet mitt en periode. Og jeg kjenner meg godt igjen i hovedinnlegget. 

Det jeg tror er lurt er å finne en balanse mellom å kjenne på og å gå videre. Å drukne seg i sorgen blir ikke riktig, men å rømme fra det som er vondt blir også feil. Jeg tror det kan være lurt å prate med psykolog eller Amathea om dette. Finn en måte  å takle å se gravide og barn- dette er også noe som blir lettere med tiden. Tro meg. 

Kan du gjøre noe for andre? Nå var du jo klar til å gi så mye kjærlighet til det som, ikke ble, -kan du gi det til noen andre? Kan du tenke på det som at nå har du overskudd til å gi dette til noen andre? Du går jo ikke tom for gode handlinger og medmenneskelighet, -du fyller opp igjen begeret til det eventuelt blir din tur igjen. Du har god tid, du har hele livet foran deg. Gi deg selv tid, ta vare på deg selv, tilgi deg selv-stå i det- og så kommer du sterkere ut på den andre siden av sorgen. 

Med de beste ønsker fra en som har vært der

Anonymkode: d537f...a7c

[fredagfebruar]

Den 26. august 2016 at 15.16, AnonymBruker skrev:

Føler sånn med deg! Ikke alltid man vet hvilke valg som er riktige å ta, og jeg har gjort det samme og angret og sørget i over ett år til jeg ble gravid igjen. Det var det som tok slutt på sorgen min.

Du har de riktige holdningene, alt ordner seg, og alle sliter litt psykisk fra og til så det skal ikke være avgjørende heller, du må bare ha tro på deg selv, og det hjelper å ha noen nære som også har tro på deg. 

Vet godt hvordan du har det nå. Neste gang, følger du hjertet ditt, og da er kanskje også barnet mer planlagt eller også ønsket fra faren. 

Masse klemmer til deg, ta godt vare på deg selv i denne tiden. 

Anonymkode: 1a95c...d3b

❤️❤️❤️