Jeg forstår ikke de ekstroverte

[AnonymBruker]

Jeg har i den siste tiden innsett at jeg er så unormal at jeg omtrent går på utsiden av verden og de utadvendte som takler den. Før trodde jeg at man til en viss grad var like, men med variasjoner i personlighet. Nå viser det seg at hjernen min virker på  en totalt annerledes måte enn de jeg må forholde meg til i dagliglivet, og dette begynner å bli vanskelig siden det i bunn og grunn føles som å kjøre på felgen.

Jeg har tenkt på å snakke med lege om henvisning til utredelse av aspergers, men jeg vet allerede jeg har en variant av dette, og behandlingen er å lære seg hvordan omgås andre, noe jeg uansett holder på med hver dag, med varierende utfall.

Har lenge gått til psykolog uten å verken ha fått noen ordentlig utredelse og derfra fått en passende terapi.

Det var mitt lille tankesukk Noen som kjenner seg igjen eller har noen erfaringer?

Anonymkode: 8b40a...b57

[Gjest Vevila]

Nå har ikke jeg noe variant av asperger, og fungerer heller godt i sosiale settinger. Kjenner meg allikevel godt igjen! Jeg setter pris på mine venner og min familie, men mer enn noen timer i uka er alt for mye. Det er et slit, og jeg nyyter tiden alene! Har lenge prøvd å jobbe mot det, men nå har jeg begynt å akseptere det mer og legger opp hverdagen deretter. Så får folk heller se på meg som særingen. 

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du at du har aspergers?

Anonymkode: e3235...605

[AnonymBruker]

Er akuratt samme dritten! Jeg vet ikke hva det er å gjøre med det, birtsett fra å irritere seg over at hjernen din tilfeldigvis ble sånn og at enten må du tvinge den eller så blir straffen å måtte forbli sånn om du er for svak til å forandre det.

Anonymkode: efd53...909

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått tilbud om noen behandling som skulle hjelpe meg å omgås andre.

Det som hjelper meg er å akseptere de tilsynelatende realitetene i livet, som for eksempel mine svakheter og mine styrker. Men livet handler i høy grad om å oppdra meg selv. Jeg er 37 år gammel og føler at jeg hele tiden må arbeide for å forstå meg selv og omgivelsene, slik at jeg kan navigere i verden på en stadig bedre måte.

Du skriver at "det begynner å bli vanskelig". Det er altså vanskeligere nå enn det var før. Hvis du har asperger syndrom, har du alltid hatt det. Dermed må opplevelsen av at det nå begynner å bli vanskelig skyldes slitasje. Det har også hendt meg.

Etter min mening er det veldig viktig å håndtere sine forventninger til verden og til seg selv på en måte som ikke fører til unødvendige belastninger. Man bør også trene seg i å unngå visse "tankefeil", som for eksempel dårlig samvittighet. (Det er greit å ha dårlig samvittighet hvis man har gjort noe galt, men selv da er det ikke hensiktsmessig å la denne følelsen henge ved - det koster for mye).

Jeg har nådd et punkt hvor jeg stort sett føler meg helt utmattet. En av de vanskelige tingene å akseptere er at ting må gjøres på måter som jeg er komfortabel med for at jeg skal kunne være involvert i dem. "My way or the highway", som de sier. Slik var det ikke da jeg ikke var kronisk utmattet, men slik er det nå. Det virker som at kognitive funksjoner slås av etter hvert som jeg har blitt mer utmattet. Interessen og kapasiteten for å være sosial var antakelig det første som forsvant. Det kan sammenlignes med hva kroppen gjør når den sulter: Noen funksjoner nedprioriteres til fordel for viktigere funksjoner.

Håper for din del at det finnes et godt behandlingstilbud. Men min erfaring er at man må klare seg selv, og at det gjelder å jobbe med seg selv som best man kan.

 

Anonymkode: e1c88...071

[AnonymBruker]

Takk for svar Det er godt å vite at man ikke er alene om dette, noe som er lett å glemme mens man er omringet av mennesker som tar det sosiale på strak arm.

Har også hatt forestilling om at det er mulig å jobbe med å forandre seg. Har  prøvd å studere de ekstroverte for å skjønne samhandlingen deres, men det gjør ikke at jeg vet hva jeg skal si eller te meg. Trodde lenge jeg kun hadde sosial angst og at jeg kunne endre det. Men ser nå at mine anti-sosiale tendenser allerede fra barndommen, samt en redusert interesse for omverdenen utgjør en stor del av min person.

AB 071: Kjenner meg igjen i det du skriver om at de kognitive evnene bli redusert, noe jeg merker godt i stressede situasjoner. Kunne takle dem tidligere, men nå skrur hjernen av. Den gjennkjenner stress som fare, fra tidligere. Ser hvordan andre håndterer stress, og jeg kan ikke annet enn å beundre dem.

AB 605: morsomt at du spør, det er dette forumet som har fått meg til å lete opp diagnosekriteriene og gjenkjenner meg i en stor del av dem.

Anonymkode: 8b40a...b57

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er mulig å forandre seg så mye. Men kan lære nye ferdigheter, utvikle strategier osv.

Det er vanlig at personer med asperger syndrom har "problemer med øyekontakt". Jeg begynte for mange år siden, før jeg visste noe om asperger, å se på et punkt rett over neseroten på personen jeg snakker med. Prøv det sammen med en venn. Den du snakker med tror at du holder øyekontakt.

En måte å tåle smalltalk på, er å tenke gjennom hva smalltalk egentlig er for noe. Hvis en kollega spør om du har hatt en fin helg, så er det mindre fordi han faktisk er interessert i helgen din, og mer fordi det er et sosialt rituale. Han kunne like gjerne sagt: "Vær hilset. Jeg ser deg, jeg vil gjerne befeste vår positive relasjon gjennom utveksling av personlige opplysninger (sanne eller oppdiktede), i og med at vi mennesker trenger anerkjennelse og bekreftelse".

Det er også vanlig at personer med asperger syndrom sier hva de sliter med, eller hva de ikke er interessert i eller ikke skjønner poenget med, uten å ta den observasjonen videre til neste nivå. De "normale" gjør også ofte det. En deprimert person som sier "hva er vitsen med å leve?" stopper som regel opp, uten å prøve å besvare spørsmålet. Alle spørsmål bør følges opp med forsøk på å svare: "Jo, nå skal du høre. Vitsen med å leve er ..." osv.

For eksempel: "Jeg forstår ikke hvorfor jeg må hilse på kollegaen min hver gang vi passerer hverandre i korridoren". Tankegangen er: "Fordi jeg ikke forstår det, burde det ikke være slik. Verden burde være annerledes enn den er." Men en mer praktisk tankegang er: "Hva kan være grunnen? Hvilken sosial funksjon har denne evinnelige nikkingen, smilingen og hilsingen?" og så faktisk gjøre noe for å finne svar. Hvis man ser til forskning, så vil man finne at mange ting som virker meningsløst for en person med asperger syndrom (og sikkert for mange personer som ikke har det), faktisk tjener et formål. Når man lærer seg det, kan man utvikle måter å forholde seg til disse realitetene på.

Hvis man blir invitert til audiens hos kongen, så vil man få en del instruksjoner om hva som er passende opptreden (og kanskje litt informasjon om hvorfor det er slik). Audiens hos kongen er sikkert en absurd situasjon for de fleste. Men de trenger ikke å forandre seg som mennesker for å komme helskinnet gjennom audiensen, uansett om de har en diagnose eller ikke. De trenger bare å lære litt om verden og utvikle strategier for å håndtere de ulike situasjonene.

 

 

Anonymkode: e1c88...071