Tre måneders intens dating, men han er ikke forelsket

[AnonymBruker]

Hei,

 

Håper på noen gode råd her!

Jeg har møtt/datet en mann i tre måneder nå. Vi har helt siden starten møttes veldig ofte (og så ofte det lar seg gjøre), og har det veldig fint sammen. Jeg falt ganske raskt for han og har vært ærlig om dette. Jeg faller svært sjeldent for noen, men de få gangene det har skjedd har det også gått fort. Han sier han er veldig knyttet til meg, glad i meg, og trives godt med meg.  Men han er ikke forelsket i meg.  Han sier han aldri har vært ordentlig forelsket før, eller han tror hvert fall ikke det, men sier han er usikker på hva forelskelse er. Han har imidlertid tidligere vært i et forhold over mange år, men heller ikke da var han forelsket sier han (selv om han sier at han elsket henne).

Problemet nå er at jeg tenker at om jeg hadde vært "riktig" for han så ville han allerede nå kjent en viss forelskelse. Vi tilbringer veldig mye tid sammen, snakker sammen hver dag osv. Han lager alltid tid til meg, ønsker å se meg så mye som mulig. Men fortsatt ikke forelsket som sagt. Jeg vurderer nå sterkt å trekke meg fra hele greia, i frykt av å ende opp med å bli veldig såret dersom følelsene hans ikke skulle dukke opp. For meg er forelskelse en helt nødvendig del av et forhold. Det varer jo ikke for alltid, men for meg er det viktig at den har vært der i starten i hvert fall. Jeg ønsker ikke å bli kjæreste med en som ikke er forelsket i meg. Hadde det enda vært sånn at han hadde sagt han brukte lang tid på å forelske seg, så hadde jeg kunnet ventet en del lenger. Men denne delen med at han aldri har vært forelsket skremmer meg. Jeg tenker at han rett og slett ikke har møtt riktig dame bare, og at dersom han hadde gjort det en dag ville dette ha kommet.

Så.. Jeg heller veldig mot å avslutte hele relasjonen. Men det er jo trist også siden vi har det så fint sammen. Han viser og sier at han er veldig glad i meg, men jeg føler ikke at dette er nok.

Noen gode råd hadde vært veldig fint nå. Det kan sies at jeg satt igjen med en enorm kjærlighetssorg etter mitt siste forhold da han avsluttet det fordi følelsene hans ikke var like sterke som mine, og denne kjærlighetssorgen varte faktisk i over to år. Så jeg er livredd for å oppleve dette igjen. Derfor heller jeg altså mot å trekke meg nå for å unngå å bli like såret enda mer senere. 

Anonymkode: 93572...65a

[Minosa]

Om du ser bort fra det han sier om manglende forelske, så lurer jeg på hans handlinger? Viser han følelser på andre vis? Gjennom det fysiske? Blikk? Oppmerksomhet? (Meldinger, telefonsamtaler). Hvordan er kjemien mellom dere? Om dere aldri hadde hatt samtalen om forelskelse, ville du da trodd han var forelsket i deg? 

[AnonymBruker]

Han har alrdri vært forelsket, men betatt kanskje?

Anonymkode: 10d20...389

[AnonymBruker]

Jeg lurer på de samme tingene som Minosa. Kan det være en mulighet for at han har satt "forelskelsesfølelsen" på en pidestall og har laget seg et bilde av at det skal være så mye mer enn det egentlig er? Ellers er det faktisk mange som bruker mer tid enn andre på å bli forelsket. Men jeg forstår usikkerheten din, jeg har vært gjennom det samme med eksen min som ville se om følelsene hans kom tilbake en stund etter bruddet. Den usikkerheten klarte jeg ikke, da jeg var kjempeforelsket selv. Så jeg avsluttet det. Angrer litt i ettertid og tenker ofte at jeg skulle gitt det mer tid og ikke gi opp så fort når det faktisk bare er han jeg vil være sammen med. Man må "kjempe" litt om man virkelig vil være med personen. Men ikke på bekostning av sin egen mentale helse.

Anonymkode: 60292...0f9

[Teethgrinding]

Min erfaring er at dersom man ikke er forelska, så er man ikke ordentlig interessert. Man kan kanskje date fordi personen er "riktig" økonomisk og sosialt, men ikke fordi det får hjertet til å dunke ekstra. Er det da noe poeng? Jeg bare spør. 

På den andre siden kan det være at noen har en litt tungdreven motor som trenger lang oppvarming. Men then again; hvorfor akseptere lunken respons inn i evigheten, til relasjonen til slutt går over i et slags familieforhold, der kjærligheten mest av alt bygges på felles erfaringer og slikt fremfor rå passion? Det kan kanskje være vanskelig å se en forskjell på om forholdet startet med passion eller med brains etter 15 år, men det har jo noe å si for ditt selvverd. Det ville det for meg. I dont settle.

[palamina]

Jeg forstår skepsisen din. Han var aldri forelsket i exen heller, men sier han elsket henne? Som man elsker et familiemedlem da eller? 

Jeg tror at dersom et forhold skal vare og nytes bør det ligge en forelskelse i bunnen. Som dukker opp av og til og glatter over vanskeligheter man har i forholdet. Den grunnleggende forelskelsen forsvinner aldri og gjør samlivet så mye mer lystbetont og gøy, fordi den ikke har med sunn fornuft å gjøre men ren kjemi og tiltrekning. Den er limet.

Vet ikke om jeg hadde satset på et menneske som har så tungt for å føle den lidenskapen for partneren sin. Det må da merkes i relasjonen dere imellom? Eller kanskje han bare ikke er klar over at følelsene han har for deg er forelskelse? Ingen sitter med fasiten på hvordan man opplever den.

[Juniper]

Jeg funderer på om han i det hele tatt er i kontakt med følelsene sine. 
Eller om han har helt urealistiske forventninger til hva det vil si å være forelsket? 

Den stormende, hodestupse forelskelsen man kan oppleve som tenåring der alt som ligner vett støvsuges vekk er (jo da, den kan sikkert ramme senere i livet også), den er ikke en forutsettning for et forhold. Men man bør føle at det kribler litt, at hjerte banker fortere og at man lengter etter den andre. 

Så jeg tror jeg ville begynt med å snakke om hvordan han føler rundt ulike ting, hva han legger i forelskelse, og tatt det derfra. 

At han vil være med deg er jo bra. Kanskje føler han mer for deg enn han vedkjenner seg. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Arcturus skrev:

Min erfaring er at dersom man ikke er forelska, så er man ikke ordentlig interessert. Man kan kanskje date fordi personen er "riktig" økonomisk og sosialt, men ikke fordi det får hjertet til å dunke ekstra. Er det da noe poeng? Jeg bare spør. 

På den andre siden kan det være at noen har en litt tungdreven motor som trenger lang oppvarming. Men then again; hvorfor akseptere lunken respons inn i evigheten, til relasjonen til slutt går over i et slags familieforhold, der kjærligheten mest av alt bygges på felles erfaringer og slikt fremfor rå passion? Det kan kanskje være vanskelig å se en forskjell på om forholdet startet med passion eller med brains etter 15 år, men det har jo noe å si for ditt selvverd. Det ville det for meg. I dont settle.

Det du sier her.

Hva med de som er venner før de blir kjærester? Forelskelse kan komme senere. Jeg opplevde å være sammen med en fyr i ett halvt år før forelskelsen kom.

Men det sies jo at de som er venner først så kjærester har de sterkeste forholdene og følelsene.

Anonymkode: a0778...a57

[AnonymBruker]

6 timer siden, Minosa skrev:

Om du ser bort fra det han sier om manglende forelske, så lurer jeg på hans handlinger? Viser han følelser på andre vis? Gjennom det fysiske? Blikk? Oppmerksomhet? (Meldinger, telefonsamtaler). Hvordan er kjemien mellom dere? Om dere aldri hadde hatt samtalen om forelskelse, ville du da trodd han var forelsket i deg? 

Hadde vi ikke hatt denne samtalen ville jeg trodd han var forelsket i meg, ikke hodestups riktignok, men absolutt forelsket eller på god vei til å bli det. 

Han tar kontakt hver dag, ringer ofte bare for å slå av en prat. Sier han gleder seg til å se meg, viser at han er glad for å se meg når vi møtes osv. Han er veldig kjærlig, vil kose mye, kan klemme meg hardt og si hvor fantastisk han synes jeg er og at han er veldig glad i meg. Han vil møtes så ofte det lar seg gjøre, og vi finner på mye hyggelig sammen. Han planlegger ting litt framover i tid med meg (noen måneder framover), og han har også foreslått at vi skal ta en liten ferie sammen om ett par uker. Han har presentert meg for et par av sine venner, og han har innrømmet at han var opptatt av å gjøre et godt inntrykk på mine venner de gangene han har møtt deg. Han ser av og til på meg med et veldig kjærlig blikk, men det er ikke en slik intens stirre-hverandre-i-øynene greie.

Men han har jo selv sagt at han ikke er forelsket, og da føler jeg at jeg burde ta dette på alvor, og ikke ilegge han følelser ut fra hvordan jeg tolker hans oppførsel...

Jeg vet ikke, jeg. Synes dette er veldig vanskelig, da jeg selv bare blir mer og mer knyttet. Men jeg må også innrømme at det at han ikke har utviklet mer følelser for meg har lagt en stor demper på min egen forelskelse for han. Jeg gikk jo rundt og bare smilte en tid, men nå blir jeg ganske ofte trist av å tenke på dette. Sommerfuglene har vel blitt litt borte, og frykten har tatt mer plass. Selv om forelskelsen fortsatt er der, så er det ikke lenger denne gode boblende følelsen. Om det gir noen mening...

 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har alrdri vært forelsket, men betatt kanskje?

Anonymkode: 10d20...389

Jeg vet ikke.. Vi har ikke snakket om hva noen av oss legger i begrepet forelskelse. Han har bare sagt at han er usikker på om han noen gang har vært det, og han tror selv ikke det. Men han har også sagt at han er usikker på hva det er.

 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på de samme tingene som Minosa. Kan det være en mulighet for at han har satt "forelskelsesfølelsen" på en pidestall og har laget seg et bilde av at det skal være så mye mer enn det egentlig er? Ellers er det faktisk mange som bruker mer tid enn andre på å bli forelsket. Men jeg forstår usikkerheten din, jeg har vært gjennom det samme med eksen min som ville se om følelsene hans kom tilbake en stund etter bruddet. Den usikkerheten klarte jeg ikke, da jeg var kjempeforelsket selv. Så jeg avsluttet det. Angrer litt i ettertid og tenker ofte at jeg skulle gitt det mer tid og ikke gi opp så fort når det faktisk bare er han jeg vil være sammen med. Man må "kjempe" litt om man virkelig vil være med personen. Men ikke på bekostning av sin egen mentale helse.

Anonymkode: 60292...0f9

Jeg har lurt litt på dette selv, om han har et litt for glorete syn på hva forelskelse er. Jeg kommer nok aldri igjen til å være så stormende forelsket som jeg var i min førster kjærlighet i tenårene, men dette også fordi forelskelsen var veldig naiv. Nå er jeg voksen og har litt mer realistiske forventninger. 

Ja, noen bruker jo litt mer tid enn andre på å forelske seg. Jeg falt nok fortere enn hva kanskje de fleste gjør, og det forstår jeg at alle ikke kan gjøre. Det er dette med at han aldri har vært forelsket før som skremmer meg, som sagt. Det føles som selvpining å skulle gå rundt og håpe på at han skal få øynene opp for meg. For hvorfor akkurat meg når det aldri har skjedd med noen andre? Samtidig tenker jeg at jeg vil ha en som ganske raskt ser hvor fantastisk jeg er.. Høres kanskje litt arrogant ut, men jeg mener jo selv at jeg har veldig mye å gi av meg selv, haha 😊 

Ja, man må nok kanskje kjempe litt som du sier, men ikke på bekostning av sin egen mentale helse. Slik det er nå kan jeg nok vente litt til, men jeg kjenner også at jeg ikke orker å vente på dette så fryktelig mange måneder til.

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

5 timer siden, Arcturus skrev:

Min erfaring er at dersom man ikke er forelska, så er man ikke ordentlig interessert. Man kan kanskje date fordi personen er "riktig" økonomisk og sosialt, men ikke fordi det får hjertet til å dunke ekstra. Er det da noe poeng? Jeg bare spør. 

På den andre siden kan det være at noen har en litt tungdreven motor som trenger lang oppvarming. Men then again; hvorfor akseptere lunken respons inn i evigheten, til relasjonen til slutt går over i et slags familieforhold, der kjærligheten mest av alt bygges på felles erfaringer og slikt fremfor rå passion? Det kan kanskje være vanskelig å se en forskjell på om forholdet startet med passion eller med brains etter 15 år, men det har jo noe å si for ditt selvverd. Det ville det for meg. I dont settle.

Jeg forstår godt hva du mener, og er for så vidt enig med deg. Men vi har nok heller en utfordring med at vi ikke er så "passende" for hverandre. Vi er på veldig forskjellige steder i livet, og har en veldig forskjellig bakgrunn. Så akkurat dette ville nok ikke stemt i vår situasjon.

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

Kjæresten min fortalte at det var slik han var med alt av ekser. Han ble betatt av de, ham syns de var pene og hyggelige. Han prøvde liksom å bli forelsket. Men han klarte det ikke. Så dumpet han de fordi han ikke var interessert, noe jentene da ble. En av de truet med selvmord, men antar at hun var veldig ung da. Jeg har selv møtt flere av disse jentene og de er kjempe pene! Skjønner ikke hvorfor han ikke ble sammen med hun ene spesielt. Men ha ble bare aldri forelsket. 

Hva som er annerledes med meg vet jeg ikke. En kommentar jeg fikk en gang var at det kanskje var først nå han var klar for et forhold. Aner ikke.

Anonymkode: 2632b...ee8

[AnonymBruker]

Forelskelse er i all hovedsak et vestlig fenomen som ikke eksisterer i store deler av verden. Spør gjerne en muslim hva som er viktig i livet og lær.

Anonymkode: e7100...af7

[AnonymBruker]

5 timer siden, palamina skrev:

Jeg forstår skepsisen din. Han var aldri forelsket i exen heller, men sier han elsket henne? Som man elsker et familiemedlem da eller? 

Jeg tror at dersom et forhold skal vare og nytes bør det ligge en forelskelse i bunnen. Som dukker opp av og til og glatter over vanskeligheter man har i forholdet. Den grunnleggende forelskelsen forsvinner aldri og gjør samlivet så mye mer lystbetont og gøy, fordi den ikke har med sunn fornuft å gjøre men ren kjemi og tiltrekning. Den er limet.

Vet ikke om jeg hadde satset på et menneske som har så tungt for å føle den lidenskapen for partneren sin. Det må da merkes i relasjonen dere imellom? Eller kanskje han bare ikke er klar over at følelsene han har for deg er forelskelse? Ingen sitter med fasiten på hvordan man opplever den.

Jeg er veldig enig med deg!

Jeg også er av den oppfatningen av at forelskelsen burde være grunnleggende for et forhold. Den varer jo ikke evig, men den burde ha vært der i starten. Den er jo på en måte limet senere i forholdet når ting butter litt i mot.

Og ja, det er dette som bekymrer meg. Det at han har tungt for å føle slike følelser. Jeg er selv et følelsesmenneske, og kan ikke se for meg å være med en som evt er litt avstumpet på det området.

Men samtidig så hadde vi for litt siden en prat om vi skulle gå videre med dette eller ikke fordi vi er på så forskjellige steder i livet. Og fordi han mangler de helt store følelsene for meg så sa jeg at det kanskje var greit å ta litt tid fra hverandre for å tenke over hva vi egentlig ville. Etter en veldig emosjonell prat hvor vi begge var ganske lei oss, begynte han å gråte og sa at han ikke ville være uten meg.

 

Jeg blir som sagt veldig forvirret av hele situasjonen.

Anonymkode: 93572...65a

[herremann]

jeg har vært forelsket 1 gang i mitt liv, da var jeg 5-7 år gammel.
har et 3årig forhold etc bak meg, da var jeg aldri forelsket, bare veldig veldig glad i personen.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Juniper skrev:

Jeg funderer på om han i det hele tatt er i kontakt med følelsene sine. 
Eller om han har helt urealistiske forventninger til hva det vil si å være forelsket? 

Den stormende, hodestupse forelskelsen man kan oppleve som tenåring der alt som ligner vett støvsuges vekk er (jo da, den kan sikkert ramme senere i livet også), den er ikke en forutsettning for et forhold. Men man bør føle at det kribler litt, at hjerte banker fortere og at man lengter etter den andre. 

Så jeg tror jeg ville begynt med å snakke om hvordan han føler rundt ulike ting, hva han legger i forelskelse, og tatt det derfra. 

At han vil være med deg er jo bra. Kanskje føler han mer for deg enn han vedkjenner seg. 

Jeg har tenkt veldig på dette selv, og også vurdert å ta opp hva han legger i begrepet forelskelse. 

Han har også sagt at relasjonen vi har skremmer han, og at han synes dette er skummelt. Dette er fordi vi som jeg har nevnt et par ganger i svarene her nå er på veldig forskjellige steder i livet. Sånn rent praktisk er vi nok en litt dårlig match. Jeg hadde vel ikke sett for meg å falle for en som han, og han har nok ikke sett for seg å falle for en som meg. Jeg vil ikke si så mye mer om situasjonen i frykt for å bli gjenkjent,  men situasjonen vår er overhode ikke uoverkommelig, bare ikke helt ideell kan man si. 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min fortalte at det var slik han var med alt av ekser. Han ble betatt av de, ham syns de var pene og hyggelige. Han prøvde liksom å bli forelsket. Men han klarte det ikke. Så dumpet han de fordi han ikke var interessert, noe jentene da ble. En av de truet med selvmord, men antar at hun var veldig ung da. Jeg har selv møtt flere av disse jentene og de er kjempe pene! Skjønner ikke hvorfor han ikke ble sammen med hun ene spesielt. Men ha ble bare aldri forelsket. 

Hva som er annerledes med meg vet jeg ikke. En kommentar jeg fikk en gang var at det kanskje var først nå han var klar for et forhold. Aner ikke.

Anonymkode: 2632b...ee8

Ja, det er dette jeg er redd for. At jeg bare ikke er "riktig nok" for han. Jeg ser ikke noe poeng å være med noen som ikke er forelsket i en på ett eller annet tidspunkt, for jeg mener at alle kan bli forelsket bare det er i den rette (ikke misforstå meg heller, for jeg mener at man kan ha flere "rette" personer i dette livet).

Han er nok ikke helt klar for et forhold sett ut fra omstendighetene hans, nei. Men han sier også at dette (situasjonen hans) ikke nødvendigvis stopper han.

 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forelskelse er i all hovedsak et vestlig fenomen som ikke eksisterer i store deler av verden. Spør gjerne en muslim hva som er viktig i livet og lær.

Anonymkode: e7100...af7

Ja, det er jo et vestlig fenomen. Men for meg er forelskelsen såpass viktig at jeg ikke vil gå inn i et forhold med en mann som ikke er forelsket i meg...

 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er dette jeg er redd for. At jeg bare ikke er "riktig nok" for han. Jeg ser ikke noe poeng å være med noen som ikke er forelsket i en på ett eller annet tidspunkt, for jeg mener at alle kan bli forelsket bare det er i den rette (ikke misforstå meg heller, for jeg mener at man kan ha flere "rette" personer i dette livet).

Han er nok ikke helt klar for et forhold sett ut fra omstendighetene hans, nei. Men han sier også at dette (situasjonen hans) ikke nødvendigvis stopper han.

 

Ts

Anonymkode: 93572...65a

Han har hvert fall prøvd. Og han har vært ærlig med deg. Så legg det bak deg og gå videre. Ingenting du får gjort noe med uansett.

Anonymkode: 2632b...ee8