Vil flytte :((

[AnonymBruker]

For 10 år siden flyttet jeg fra et lite sted sammen med noen venninner. Etter noen år fikk jeg en kjæreste som ikke var derfra. I mange år hadde jeg veldig lyst å flytte til en annen by jeg liker veldig godt, og som søsteren min bor i, men kjæresten min ville det aldri. (Denne byen var også nærmere hans hjemsted.) Vi fikk etterhvert et barn som nå er 4 år. Flytte hadde jeg alltid egentlig lyst til, men det var jo uaktuelt for han. Syntes det var så dumt siden ingen av oss har familie her vi bor. Jeg har aldri følt meg hjemme her heller. Forholdet tok slutt for ett år siden, og det fungerer bra sånn. Men klarer ikke å slutte å tenke på at jeg vil flytte, siden jeg nå har fått et tantebarn i den byen, og jeg savner min søster. Synes det er så egoistisk av eksen min å absolutt ville bo i denne byen. Samtidig skjønner jeg jo litt og, men det irriterer meg uansett :/ Ingen av oss har fått noe særlig med venner her heller, hører mange sier det er vanskelig å få venner her. Vet ikke helt hva jeg ville med dette, få en utblåsning kanskje. Eller noen støttende ord....

Anonymkode: c0c04...bed

[AnonymBruker]

Dere bør holde dere i samme by pga av ungen.

Anonymkode: 62415...896

[AnonymBruker]

Kan ikke du bare flytte nå da? Dere er ikke sammen lengre. Du og ungen din kan flytte hvis det er deg ungen bor hos? Du må gjøre det som gjør DEG lykkelig.

Anonymkode: f85d9...e54

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke du bare flytte nå da? Dere er ikke sammen lengre. Du og ungen din kan flytte hvis det er deg ungen bor hos? Du må gjøre det som gjør DEG lykkelig.

Anonymkode: f85d9...e54

Kanskje gjøre det som gjør barnet lykkelig? 

Anonymkode: 62415...896

[AnonymBruker]

Jo, men ulykkelig mor er ikke så bra for et barn heller.

Anonymkode: f85d9...e54

[Sirah]

Hvor langt er det mellom disse byene da? Er det nabobyen eller i en slik avstand at far kan opprettholde samvær med barnet så ser jeg ikke problemet. Dersom dette er på andre siden av landet så bør du bli i nærheten av far. For ungen sin skyld.

[Peter007]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For 10 år siden flyttet jeg fra et lite sted sammen med noen venninner. Etter noen år fikk jeg en kjæreste som ikke var derfra. I mange år hadde jeg veldig lyst å flytte til en annen by jeg liker veldig godt, og som søsteren min bor i, men kjæresten min ville det aldri. (Denne byen var også nærmere hans hjemsted.) Vi fikk etterhvert et barn som nå er 4 år. Flytte hadde jeg alltid egentlig lyst til, men det var jo uaktuelt for han. Syntes det var så dumt siden ingen av oss har familie her vi bor. Jeg har aldri følt meg hjemme her heller. Forholdet tok slutt for ett år siden, og det fungerer bra sånn. Men klarer ikke å slutte å tenke på at jeg vil flytte, siden jeg nå har fått et tantebarn i den byen, og jeg savner min søster. Synes det er så egoistisk av eksen min å absolutt ville bo i denne byen. Samtidig skjønner jeg jo litt og, men det irriterer meg uansett :/ Ingen av oss har fått noe særlig med venner her heller, hører mange sier det er vanskelig å få venner her. Vet ikke helt hva jeg ville med dette, få en utblåsning kanskje. Eller noen støttende ord....

Anonymkode: c0c04...bed

Blir samværet vedr. barner endret hvis du flytter, så er det IKKE  greit du flytter. 

[AnonymBruker]

Det er ikke aktuelt å flytte så lenge han ikke vil, kan ikke ta med meg ungen og dra. Ville ikke gjort det mot ungen heller.. Derfor det er så frustrerende, så lenge han ikke vil, er jeg stuck her :/ Og det er såpass langt mellom stedene at vi må ta fly..

Anonymkode: c0c04...bed

[AnonymBruker]

Da må du gjøre det beste ut av det og ikke sutre. Ikke noe du kan gjøre uansett så da hjelper det ikke å grine på nesen og være små deprimert. 

Dann deg et nettverk, få gode venner. Prøv å åpne deg og vær ærlig. Si du har det litt tungt og trenger hjelp å få det bedre der. Også får du reise ofte hjem, i helger, ferier ol

Anonymkode: f85d9...e54

[Minlillesky]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For 10 år siden flyttet jeg fra et lite sted sammen med noen venninner. Etter noen år fikk jeg en kjæreste som ikke var derfra. I mange år hadde jeg veldig lyst å flytte til en annen by jeg liker veldig godt, og som søsteren min bor i, men kjæresten min ville det aldri. (Denne byen var også nærmere hans hjemsted.) Vi fikk etterhvert et barn som nå er 4 år. Flytte hadde jeg alltid egentlig lyst til, men det var jo uaktuelt for han. Syntes det var så dumt siden ingen av oss har familie her vi bor. Jeg har aldri følt meg hjemme her heller. Forholdet tok slutt for ett år siden, og det fungerer bra sånn. Men klarer ikke å slutte å tenke på at jeg vil flytte, siden jeg nå har fått et tantebarn i den byen, og jeg savner min søster. Synes det er så egoistisk av eksen min å absolutt ville bo i denne byen. Samtidig skjønner jeg jo litt og, men det irriterer meg uansett :/ Ingen av oss har fått noe særlig med venner her heller, hører mange sier det er vanskelig å få venner her. Vet ikke helt hva jeg ville med dette, få en utblåsning kanskje. Eller noen støttende ord....

Anonymkode: c0c04...bed

Bli boende for barnets skyld. Har du mulighet til å reise hjem litt oftere, eventuelt ta en lang ferie nå og da iløpet av året til stedet du savner? Da blir det ikke så dyrt heller, med tanke på reise. Finn det positive på stedet du bor på. Endre holdningen din til stedet. Delta på arrangementer og ta kontakt med folk gjennom dine interesser. Man treffer som oftest folk lettere gjennom aktivitet/hobbyer.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok tatt kontakt med en å prate med. Tror du kunne trengt det, bare for å lufte ut tankene dine og muligens få litt råd/tips til hva du kan gjøre? 

[Millimani]

Den 21.8.2016 at 16.25, AnonymBruker skrev:

Dere bør holde dere i samme by pga av ungen.

Anonymkode: 62415...896

Det er ingen regel på det. Vi flytta to dags-reiser fra pappa da jeg gikk på barneskolen. Akkurat det er kanskje litt drøyt, men så lenge det ikke er så stor avstand så kan det jo gå fint likevel. Om den ene bor i Arendal og den andre bor i Grimstad så bør ikke det skape problemer i det hele tatt. Om den ene bor i Kirkenes og den andre bor i Namsos så er det noe annet. 

[AnonymBruker]

Den 8/21/2016 at 16.26, AnonymBruker skrev:

Kan ikke du bare flytte nå da? Dere er ikke sammen lengre. Du og ungen din kan flytte hvis det er deg ungen bor hos? Du må gjøre det som gjør DEG lykkelig.

Anonymkode: f85d9...e54

Ellers om det er så viktig å flytte kan hun la faren ha full omsorg og bare flytte da.  

Anonymkode: a5237...1c0

[AnonymBruker]

Du over her: Hvis du er så dum og tror jeg bare ville flyttet fra barnet mitt, så hadde jeg vel gjort det uten å skrive her inne. Hvis du bruker øynene, står det at jeg trengte en utblåsning, eller noen støttende ord. Kom deg vekk med negativiteten din.

Anonymkode: c0c04...bed

[EvaLena]

Den 21. august 2016 at 16.29, AnonymBruker skrev:

Jo, men ulykkelig mor er ikke så bra for et barn heller.

Anonymkode: f85d9...e54

En ulykkelig far er heller ikke bra for ett barn.

Jeg trur nok det beste er at TS blir boende der hun er sammen med barnet sitt.

[AnonymBruker]

Hvor ofte har far barnet, og hvor stor samværsprosent har han?

 

Anonymkode: a5223...494

[AnonymBruker]

Den 21.8.2016 at 16.29, AnonymBruker skrev:

Jo, men ulykkelig mor er ikke så bra for et barn heller.

Anonymkode: f85d9...e54

Det er et dårlig argument, og blir brukt hele tiden. Et ulykkelig barn, gir heller ingen lykkelig mor. Man må finne løsninger som er bra for alle. 
Jeg har ikke telling på alle de gangene det blir ropt høyt om at barna alltid kommer først, men egentlig mener veldig mange at det som er best for dem selv er best for barnet. Det er ikke nødvendigvis slik, og da setter man seg selv og sine ønsker over behov og ønskene til barnet.
Det viktigste man kan gi barna sine er å bevare relasjonene i barnas liv. Og det er enda viktigere når foreldrene er skilt. Det skal virkelig mye til for å forsvare å vanskeliggjøre relasjonen enten til far eller mor, for dette går begge veier.

Anonymkode: 34fcc...c46

[Atea]

Prat med eksen din om han kan se for seg at dere flytter til hjemplassen i fremtiden, kanskje innen skolestart. Regner med at begge er avhengige av jobb. For meg ville kontakt med familie og tantebarn veid tungt, men du kan jo reise hjem litt oftere? Når barnet blir eldre blir det også lettere med tanke på fly til samværshelger og ferier, men det avhenger jo av at det ikke er femti-femtiprosent ordning dere har.

I mitt tilfelle var det bf som flyttet og la samværet litt på is, men han var ikke stabil de første årene, med hensyn til samvær. Likevel fungerte det ok, jeg pratet for eksempel aldri negativt om han overfor barna og samværet tok seg opp igjen. Råder deg ikke til å flytte, men å prate med bf, spør hva han mener på sikt? Likevel kan meninger endre seg, finner man en kjæreste for eksempel.

Endret 28. august 2016 av Atea

[AnonymBruker]

Flytt på prøve et år og se hvordan det går. Blir samværet med far for kronglete eller barnet ikke trives på det nye stedet er det bare å flytte tilbake.

Anonymkode: c477c...d2a

[AnonymBruker]

Ingen brydde seg da BF flyttet. Nå er det 2 timer reise en vei og i stede for 40% så har han kun fre-søn annen hver helg. Hadde jeg flyttet.. OHOI! Hadde blitt ett hell... 

Anonymkode: c20e4...2c0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen brydde seg da BF flyttet. Nå er det 2 timer reise en vei og i stede for 40% så har han kun fre-søn annen hver helg. Hadde jeg flyttet.. OHOI! Hadde blitt ett hell... 

Anonymkode: c20e4...2c0

Samme her.

Når fedre flytter fra barna sine skal man som mor være smidig og løsningsorientert i hue og ræva. Men når mor vil flytte DA er det et helvete.

Hvorfor skal far bestemme hvor dere skal bo?? Jeg hadde flyttet med barnet. Han kan flytte etter om det er viktig for ham.

Anonymkode: 885b5...686