Kvinnfolk: Hans forhold til mora, hvor stor betydning?

[AnonymBruker]

Hvor viktig er forholdet mellom typen og mora hans for deg? Er det dealbreaker at han hater sin mor og ønsker å ha minst mulig med henne å gjøre, gitt at han ellers er en god match?

Anonymkode: 705b3...55d

[AnonymBruker]

Ikke dealbreaker hvis han har en god grunn.. Men hadde han nektet å fortelle hvorfor ville jeg blitt skeptisk ja

Anonymkode: d237d...8b8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke dealbreaker hvis han har en god grunn.. Men hadde han nektet å fortelle hvorfor ville jeg blitt skeptisk ja

Anonymkode: d237d...8b8

Hvorfor trenger du vite?

Anonymkode: 705b3...55d

[AnonymBruker]

Ikke ideelt, men mye bedre enn en som drar deg med hjem til mora, der mora er den som veier deg for lett eller for tung..ugh..

Anonymkode: 76b80...930

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor trenger du vite?

Anonymkode: 705b3...55d

Fordi det er rart.

Anonymkode: 5e1a0...7d8

[AnonymBruker]

Hor lenge har du kjent han? Kanskje sånne ting tar tid å fortelle? Har selv null kontakt med moren min og alt det dramaet der var ikke akkurat det første jeg fortalte.

Anonymkode: 9b353...38d

[AnonymBruker]

For meg er det veldig viktig at navlestrengen er kutta. Rota meg bort i en som hadde et altfor nært forhold til mora.

Så jeg siden den gangen hatt antennene ute for familieforhold. I utgangspunktet betyr familie mye for meg. Foretrekker jo at mannen har et godt forhold til sin.

Hat, det er et sterkt ord. Virker barnslig å si at man hater mora si. Har det skjedd noe helt forjævlig som gjør at man ikke vil ha noe med henne å gjøre, så bør man ihvertfall for sin egen skyld bearbeide og gi slipp på hatet. Kan forholdet rettes opp i, så bør det gjøres. Jeg har mistet flere nære, så jeg reagerer litt når folk snakker om at de misliker familien/ikke orker å ha noe med dem å gjøre osv. stort sett over filleting fra langt tilbake.

Anonymkode: 8bb8c...3d4

[Torfa]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er rart.

Anonymkode: 5e1a0...7d8

Hvorfor er det rart? Har selv ikke kontakt med mine foreldre grunnet en ekstremt vond oppvekst, men det er ikke det første jeg fortalte mannen min da vi ble sammen. Brukte endel år på og fortelle fordi det er ikke alt en har lyst å rippe opp i. Ingen har krav på å vite, men om personen ønsker å dele er det flott.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg er det veldig viktig at navlestrengen er kutta. Rota meg bort i en som hadde et altfor nært forhold til mora.

Så jeg siden den gangen hatt antennene ute for familieforhold. I utgangspunktet betyr familie mye for meg. Foretrekker jo at mannen har et godt forhold til sin.

Hat, det er et sterkt ord. Virker barnslig å si at man hater mora si. Har det skjedd noe helt forjævlig som gjør at man ikke vil ha noe med henne å gjøre, så bør man ihvertfall for sin egen skyld bearbeide og gi slipp på hatet. Kan forholdet rettes opp i, så bør det gjøres. Jeg har mistet flere nære, så jeg reagerer litt når folk snakker om at de misliker familien/ikke orker å ha noe med dem å gjøre osv. stort sett over filleting fra langt tilbake.

Anonymkode: 8bb8c...3d4

Føler jeg gjentar meg selv i det uendelige her inne, men prøver igjen. Så har du mistet flere nære, noe som er trist, MEN det gir ikke deg enerett på å bestemme hvordan andre skal opptre i forhold til sine foreldre. Ens egne opplevelser er akkurat ens egne opplevelser og skal ALDRI sammenlignes eller brukes som rettesnor for hvordan andre skal opptre/ eller føle. Du har en mentalitet som er lite empatisk, sånn type " ikke syt for det finnes alltid noen som har det værre, tenk på barna i Afrika". Dette mentaliteten er både usjarmerende og ekstrem umoden!! 

Når det kommer til kommentaren din omkring har gidder jeg ikke kommentere for her framstår du både blåøyd og naiv og gir tydelig utrykk for at dette har du ikke peiling på. Går fint an å hate en av sine foreldre for det de utsatte deg for i barndom/ voksen alder. Trenger inne å være bitter fordi. Anbefaler deg faktisk å lesse deg opp litt på ulike tema, tror det kan være med på å gi deg et litt bredere perspektiv, samtidig som det får fokuset bort fra å bruke egne opplevelser som en målestokk for hvordan andre skal oppføre seg!

Anonymkode: 9d1c4...f6e

[AnonymBruker]

Det betyr ingenting for meg. Samboeren min har valgt ikke å ha kontakt med sin familie, og for meg er det langt å foretrekke foran den slitsomme, alltid nærværende familien til eksen min. Det skal mye til for at jeg trives med en svigerfamilie, så det er egentlig veldig godt å slippe. 

Når det er sagt, skulle jeg selvsagt ønske at samboer kom fra en familie han trivdes i, det er ikke jeg som er viktigst her, men slik er det altså ikke. 

Anonymkode: 9c4b2...a7c

[AnonymBruker]

Har ingen problemer med at han ikke har kontakt med mora si. men om han er en mammadalt, det er uaktuelt. 

Anonymkode: da421...fa2

[SlemUlv]

jeg bryr meg ikke om hva forhold dem har til familien sin, det får vel være opp til dem.
Så lenge de er en match for meg

jeg har ikke no godt forhold til min faktiske familie, så hvorfor skal jeg forlange det av mine kjærester?

[Gjest Jessica]

For meg er det viktig at mannen min har et godt forhold til sin mor, noe han heldigvis har. 

 

[Byjenta!]

Har han en god grunn til å ikke snakke med ho osv... er det jo en ting, men er jo koseligst om han har et godt familie forhold

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg gjentar meg selv i det uendelige her inne, men prøver igjen. Så har du mistet flere nære, noe som er trist, MEN det gir ikke deg enerett på å bestemme hvordan andre skal opptre i forhold til sine foreldre. Ens egne opplevelser er akkurat ens egne opplevelser og skal ALDRI sammenlignes eller brukes som rettesnor for hvordan andre skal opptre/ eller føle. Du har en mentalitet som er lite empatisk, sånn type " ikke syt for det finnes alltid noen som har det værre, tenk på barna i Afrika". Dette mentaliteten er både usjarmerende og ekstrem umoden!! 

Når det kommer til kommentaren din omkring har gidder jeg ikke kommentere for her framstår du både blåøyd og naiv og gir tydelig utrykk for at dette har du ikke peiling på. Går fint an å hate en av sine foreldre for det de utsatte deg for i barndom/ voksen alder. Trenger inne å være bitter fordi. Anbefaler deg faktisk å lesse deg opp litt på ulike tema, tror det kan være med på å gi deg et litt bredere perspektiv, samtidig som det får fokuset bort fra å bruke egne opplevelser som en målestokk for hvordan andre skal oppføre seg!

Anonymkode: 9d1c4...f6e

Ikke for å være frekk, men du sier du gjentar deg selv enda det er første innlegget ditt. Hissige menn er uaktuelt her i gården, så det kan være lurt å trekke pusten uansett forhold til foreldre

Det sagt, jeg er selv kvinne som har brutt kontakt med mine foreldre. Det å bryte kontakt med foreldre som lever, og som ingen kan se at har behandlet deg dårlig, det er en sorg som går UTOVER det normale. Det er en sorg som innebærer følelsen av mislykkethet, annerledeshet, skam og en evig følelse av forklaringsansvar overfor andre mennesker. Særlig følelsen av urettferdighet og av å være utakknemlig når andre mister sine dypt elskede foreldre og man sitter der og er sint fordi de mistet sine foreldre som var gode mot dem, mens ens egne slemme foreldre lever i beste velgående. Man vet at der sitter de og lurer på hvorfor jeg ikke tar den samtalen til mine mens jeg enda har sjansen. Man føler seg vrang, ond, uforsonlig.

Men man er det ikke.

Det å bryte kontakt med foreldre er noe det ALLTID ligger store avveielser bak, det er ikke noe som man gjør bare fordi man ikke får det som man vil. Ofte lever mennesker et helt liv i forhåpninger om å endelig være god nok, endelig klare å skape en god relasjon til sine foreldre, noe som stjeler år av deres liv og tar bort det beste fra dem. Andre igjen lever i frykt for foreldre og sliter med angst, depresjoner, ptsd, diverse skader som er påført av voksne omsorgsgivere.

Jeg tror mange ikke er klar over hvor dårlig foreldre kan behandle sine barn. Er barna da "ødelagte"? Jeg tror ikke det. Jeg tror mange klarer å finne sin egen vei ut av en dårlig situasjon og få feste til en spire på nytt et annet sted enn det opprinnelige.

Til dere som reagerer over begrepet hat; Hat er et sterkt begrep, men samtidig; man hater ikke noen som ikke har såret en kraftig. Og man må faktisk ofte kjenne på enormt sinne eller hat før man klarer å lukke døren for mennesker som står så nær som ens egen familie. Men kanskje er det dette hatet noe man må gjennom for å komme ut på andre siden, et sted hvor det er mer avdempede følelser. Kanskje er det et brudd med foreldrene som skal til for at foreldrene selv innser alvoret i problemet og har mulighet for å snu. Kanskje er det dette som skal til for å skape en eller annen form for forsoning i senere tid.

TS; for meg er ikke dårlig forhold til mor en dealbreaker, men det bør være et avklart forhold og ikke midt i et dirrende spenningsfelt fylt med hat og bitterhet. Selv har jeg kommet meg gjennom hatet og ut på en annen side hvor jeg mer føler på en avdempet sorg over å aldri ha hatt et godt forhold til foreldrene. Jeg tror nok du bør vente til du er sånn cirka der et sted før du er klar for å innlede virkelig gode og nære relasjoner. Så tenker jeg det alltids finnes noen som har forståelse for hva du har vært gjennom, og klarer å forholde seg til dette

Anonymkode: d037f...b4b

[Summers]

Den 7/27/2016 at 2.18, AnonymBruker skrev:

Ikke dealbreaker hvis han har en god grunn.. Men hadde han nektet å fortelle hvorfor ville jeg blitt skeptisk ja

Anonymkode: d237d...8b8

Samtidig om han forteller så får du jo uansett bare hans versjon. 

Endret 29. juli 2016 av Summers

[QueenOfTheSidewalk]

Har ikke noe å si for meg.  

[QueenOfTheSidewalk]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være frekk, men du sier du gjentar deg selv enda det er første innlegget ditt. Hissige menn er uaktuelt her i gården, så det kan være lurt å trekke pusten uansett forhold til foreldre

Det sagt, jeg er selv kvinne som har brutt kontakt med mine foreldre. Det å bryte kontakt med foreldre som lever, og som ingen kan se at har behandlet deg dårlig, det er en sorg som går UTOVER det normale. Det er en sorg som innebærer følelsen av mislykkethet, annerledeshet, skam og en evig følelse av forklaringsansvar overfor andre mennesker. Særlig følelsen av urettferdighet og av å være utakknemlig når andre mister sine dypt elskede foreldre og man sitter der og er sint fordi de mistet sine foreldre som var gode mot dem, mens ens egne slemme foreldre lever i beste velgående. Man vet at der sitter de og lurer på hvorfor jeg ikke tar den samtalen til mine mens jeg enda har sjansen. Man føler seg vrang, ond, uforsonlig.

Men man er det ikke.

Det å bryte kontakt med foreldre er noe det ALLTID ligger store avveielser bak, det er ikke noe som man gjør bare fordi man ikke får det som man vil. Ofte lever mennesker et helt liv i forhåpninger om å endelig være god nok, endelig klare å skape en god relasjon til sine foreldre, noe som stjeler år av deres liv og tar bort det beste fra dem. Andre igjen lever i frykt for foreldre og sliter med angst, depresjoner, ptsd, diverse skader som er påført av voksne omsorgsgivere.

Jeg tror mange ikke er klar over hvor dårlig foreldre kan behandle sine barn. Er barna da "ødelagte"? Jeg tror ikke det. Jeg tror mange klarer å finne sin egen vei ut av en dårlig situasjon og få feste til en spire på nytt et annet sted enn det opprinnelige.

Til dere som reagerer over begrepet hat; Hat er et sterkt begrep, men samtidig; man hater ikke noen som ikke har såret en kraftig. Og man må faktisk ofte kjenne på enormt sinne eller hat før man klarer å lukke døren for mennesker som står så nær som ens egen familie. Men kanskje er det dette hatet noe man må gjennom for å komme ut på andre siden, et sted hvor det er mer avdempede følelser. Kanskje er det et brudd med foreldrene som skal til for at foreldrene selv innser alvoret i problemet og har mulighet for å snu. Kanskje er det dette som skal til for å skape en eller annen form for forsoning i senere tid.

TS; for meg er ikke dårlig forhold til mor en dealbreaker, men det bør være et avklart forhold og ikke midt i et dirrende spenningsfelt fylt med hat og bitterhet. Selv har jeg kommet meg gjennom hatet og ut på en annen side hvor jeg mer føler på en avdempet sorg over å aldri ha hatt et godt forhold til foreldrene. Jeg tror nok du bør vente til du er sånn cirka der et sted før du er klar for å innlede virkelig gode og nære relasjoner. Så tenker jeg det alltids finnes noen som har forståelse for hva du har vært gjennom, og klarer å forholde seg til dette

Anonymkode: d037f...b4b

Du har vanskelig for å sette deg inn i andres situasjon. Det er ikke alle som har elsket foreldrene sine skjønner du. Noen ganger har hatet vært der hele tiden og det er ikke bare å komme seg over det. Det kan nemlig ligge dypt alvorlig mishandling bak det. Du ber vel ikke de komme seg over mishandlinga, gjør du vel? Noen har dypere problemer med foreldrene sine enn deg. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Evilposelos skrev:

Du har vanskelig for å sette deg inn i andres situasjon. Det er ikke alle som har elsket foreldrene sine skjønner du. Noen ganger har hatet vært der hele tiden og det er ikke bare å komme seg over det. Det kan nemlig ligge dypt alvorlig mishandling bak det. Du ber vel ikke de komme seg over mishandlinga, gjør du vel? Noen har dypere problemer med foreldrene sine enn deg. 

Det har jeg aldeles ikke. Og enten du misforstår med vilje eller ei, så er det begrenset hva jeg kan svare deg her. Du vet fint lite om hva jeg har vært utsatt for, og jeg kommer ikke til å gå inn på det heller.

Nei, jeg ber de ikke komme over mishandlingen. Jeg tror at de før eller siden kommer over hatet. Det er noe annet.

Når man går rundt med sterke følelser overfor andre, enten det er forelskelse eller hat, så klarer man ikke å forholde seg fritt, nøytralt og balansert til følelser man har for andre mennesker. Det er derfor vanskelig for andre å forholde seg til. Jeg mener bestemt at man ikke er noen god kjæreste eller ektefelle dersom man skal gå rundt og brenne opp deler av seg selv på hat.

Anonymkode: d037f...b4b

[QueenOfTheSidewalk]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg aldeles ikke. Og enten du misforstår med vilje eller ei, så er det begrenset hva jeg kan svare deg her. Du vet fint lite om hva jeg har vært utsatt for, og jeg kommer ikke til å gå inn på det heller.

Nei, jeg ber de ikke komme over mishandlingen. Jeg tror at de før eller siden kommer over hatet. Det er noe annet.

Når man går rundt med sterke følelser overfor andre, enten det er forelskelse eller hat, så klarer man ikke å forholde seg fritt, nøytralt og balansert til følelser man har for andre mennesker. Det er derfor vanskelig for andre å forholde seg til. Jeg mener bestemt at man ikke er noen god kjæreste eller ektefelle dersom man skal gå rundt og brenne opp deler av seg selv på hat.

Anonymkode: d037f...b4b

Basert på uttalelsen din om at man må komme seg over hat, tipper jeg det er noe mindre alvorlig, som at du har følt deg feilbehandlet. 

Man kan fint hate noen uten å gå rundt å tenke på det konstant, man trenger ikke en gang føle noe før personen blir tatt opp i samtale. Det er da hatet kommer fram.