Uvemnskap mellom foreldre og barn

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen her inne har opplevd å komme på kant med voksne barn i alderen 18-22, uten at det er noen god grunn. Om det er en grunn heller det mot at du er en dårlig egoistisk forelder - og du kjenner deg absolutt ikke igjen i beskyldningene. 

Spørsmålet mitt er hvordan dere har håndtert dette? Hvordan har det gått etter hvert?

Som dere sikkert skjønner er jeg der nå og føler meg rådvill. Inntill videre holder jeg meg bare unna. Men magefølelsen sier at dette kan komme til å vare og vare og vare.

Er det vanlig å bryte med foreldre når man er rundt 20, bare for at man ikke liker foreldrene?

Anonymkode: 2605b...37f

[AnonymBruker]

Ikke vanlig. Men det skjer jo. Spesielt når man er på kant med foreldrene når man er enda yngre enn 20. Kanskje flytter man vekk for å bo på hybel når man er 16 og driter fullstendig i de som er hjemme.

Som regel er det vel en fase som går over. Man skjønner at man trenger foreldrene, og at disse ikke er så verst allikevel.

Husker jeg gikk på skole med ei som kutta ut foreldrene sine. Foreldrene så ikke ut til å gjøre stort for å bedre ting. Kanskje lurt å snakke med famileterapeut for råd? Det er viktig at ungdommen føler at foreldrene ikke bare gir opp, vil jeg tro. Men at de går inn for å bedre ting...

Noen kommer et stykke oppe i 20årene før de innser at blod er tykkere enn vann. Da blir det viktig å ha god kontakt med familien.. Har man venner og en kjæreste, så er det visst nok for endel unge. De tenker ikke fremover, og ser verdien i godt forhold til familien. Om endel år fra den tiden, bør man jo ha sterke familiebånd, når man stifter sin egen lille familie osv.

I noen tilfeller er det bare tull/umodenhet som gjør at man bryter med foreldre. I andre tilfeller er det mer alvorlig og gyldige grunner, uten at foreldrene begriper det i det heletatt.

Det må jo være en grunn til at hun synes du er egoistisk/dårlig forelder? Begrunner hun det hun sier, gir hun eksempler? Holder du deg unna føles det kanskje bekreftende. "Hun bryr seg ikke nok til å kjempe for kontakt. Hun koser seg vel nå når hun ikke trenger å ta hensyn til meg/ta vare på meg"

Anonymkode: 05823...9de

[Peter007]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om noen her inne har opplevd å komme på kant med voksne barn i alderen 18-22, uten at det er noen god grunn. Om det er en grunn heller det mot at du er en dårlig egoistisk forelder - og du kjenner deg absolutt ikke igjen i beskyldningene. 

Spørsmålet mitt er hvordan dere har håndtert dette? Hvordan har det gått etter hvert?

Som dere sikkert skjønner er jeg der nå og føler meg rådvill. Inntill videre holder jeg meg bare unna. Men magefølelsen sier at dette kan komme til å vare og vare og vare.

Er det vanlig å bryte med foreldre når man er rundt 20, bare for at man ikke liker foreldrene?

Anonymkode: 2605b...37f

Jeg tenker ikke dette er vanlig I den alderen. Da er barna voksne. Det vil si modne nok til å forstå hva som vil skje ved å bryte med foreldre. Det må være noe alvorlig galt føler om de stenger ute foreldrene helt. 

En kan ikke sammenligne dette med 12-17 åringer som krangler med foreldre. Forelder er dum skjønner ikke ovs. Dette er nå over når de er 20 år.

MEN foreldre må klippe navlestrengen en gang. En kan ikke kreve ha kontroll på hva voksne barn gjør som når de var 15-16. Barna er voksne og de må få ta avgjørelser på godt og vondt selv. Feil valg vil skje. Men som en eldre person vet du at du har kanskje erfart det samme selv. Det et lov å fortelle gi råd o.l. Dette hører med. Har du sagt det en gang så hoder det. Ikke mas og ring hver dag om detaljer. Dette er forferdelig irriterende og stresser mange. Jeg tror foreldes kontroll behov kan ha ødelagt for mange forhold.

Respekt er viktig for foreldrene mot eldre voksne barn. Støtte de og hjelpe ved behov men ikke kontrollere. 

Det er alltid flere parter I en konflikt. Ikke bare de voksne barna.

[AnonymBruker]

Hvis barnet kutter ut foreldre ved 20 års alderen er det sannsynligvis en grunn. Man pleier å være voksen nok da til å forstå hva man gjør. Har barnet sagt konkret hvorfor det har kuttet kontakt? Kan du evt kjenne deg igjen i det barnet sier? Det trenger ikke alltid å være fysisk/psykisk vold som gjør at man ønsker å kutte ut foreldre. Jeg kjenner flere som har opplevd at foreldrene har prioritert seg selv mer enn barna i oppveksten, mye barnevakt og mye alene hjemme. Gjerne skilte foreldre hvor den ene forelderen får ny kjæreste og prioriterer ny kjæreste fremfor barna. Vet dette tærer på og ikke føler at de betyr så mye. Så ved en viss alder tør de kanskje å ta ett oppgjør med å ta igjen med samme mynt. Nå vet jo ikke jeg hva som er i ditt tilfelle, men det kan jo være noe du ikke har tenkt over kan være ett problem. Men håper dette ordner seg  

Anonymkode: eadbb...331

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for gode innspill. 

Jeg har vært en forelder som har prioritert barna hele veien, så det ligger nok ikke der. Sist vi var sammen oppsto det en liten uenighet, men absolutt ingen krangel. Etter det har det vært null kontakt. Jeg har tatt kontakt for å prøve å løse det, men ble møtt med en skyllebøtte uten like om alle feil og mangler hun ser hos meg. Mye av det som kom fram er totalt motsatt av hvordan jeg opplever meg selv. Og det er der jeg absolutt ikke forstår. 

Hun sliter endel med angst og mild depresjon og går i behandling. Jeg har tidligere slitt med det selv og forstår at ting blir vanskeligere når man har angst/depresjon, men jeg forstår ikke hvorfor ting er blitt så ille som det er nå mellom henne og meg. 

Anonymkode: 2605b...37f

[AnonymBruker]

Tror ikke det er vanlig i den alderen. Selv kom jeg på kant med faren min da jeg var 14-15 år, og vi har i dag ingen kontakt. Hadde en ganske stor krangel med mamma da jeg var 26, og den varte i noen måneder, men er venner igjen nå. 

Anonymkode: d69e4...f85

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger hatt krangler med min mor og vurdert å kutte all kontakt. Jeg er 35, gift og har tre barn. Hun selv mener hun gjør alt for oss ungene, og ser ikke noen problemer med seg selv. Problemet her er bare at vi er så totalt ulike, og hun nekter å innse at ikke alle er (og gjør) som henne.

Det er alltid to sider ved en sak. Prøv å ta en ordentlig prat, lytt og forstå. Spør hva hun tenker, mener og vil?

Anonymkode: 2873f...aff

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man pleier å være voksen nok da til å forstå hva man gjør.

Men mange er ikke det. Mange som kanskje er i sitt første seriøse forhold blir totaloppslukt i vedkommende. Eller man kan føle at man har et knippe venner, og at man da har nok folk rundt seg. Man orker ikke å forholde seg til familien. Kanskje det ikke har vært så tette bånd tidligere, så man ser ikke verdien. Eller man kan være ulike, og forstår ikke at man må verdsette folk til tross for både ditt og datt. Mange blir ikke familieorienterte før de selv er i ferd med å stifte familie, gjerne når de er over 30 år selv.

Håper virkelig du snakker med noen som kan gi råd TS. Hun har angst og er deprimert. Ikke ta alt hun sier personlig, og ikke fokuser på å forklare deg for henne/forsvare deg selv. For det handler nok ikke egentlig om deg. Skjønner det kan være sårt å høre ting man ikke føler stemmer, men for henne vil det være frustrerende at du ikke helt vil høre på også. Utifra hennes ståsted akkurat nå, så er ting som de er. Å føle seg forsøkt forstått betyr nok mye. At du seriøst vil se ting fra hennes side..

Anonymkode: 05823...9de

[AnonymBruker]

Jupp. Etter en periode med mange krangler så kuttet jeg kontakt med mine foreldre da jeg var 19. Er 28 idag og har ikke møtt eller snakket med dem siden  Jeg har også barn og har ingen planer om at de skal få møte dem, har heller ingen planer om å ha noe med dem å gjøre i framtiden

Anonymkode: 545c6...af1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for gode innspill. 

Jeg har vært en forelder som har prioritert barna hele veien, så det ligger nok ikke der. Sist vi var sammen oppsto det en liten uenighet, men absolutt ingen krangel. Etter det har det vært null kontakt. Jeg har tatt kontakt for å prøve å løse det, men ble møtt med en skyllebøtte uten like om alle feil og mangler hun ser hos meg. Mye av det som kom fram er totalt motsatt av hvordan jeg opplever meg selv. Og det er der jeg absolutt ikke forstår. 

Hun sliter endel med angst og mild depresjon og går i behandling. Jeg har tidligere slitt med det selv og forstår at ting blir vanskeligere når man har angst/depresjon, men jeg forstår ikke hvorfor ting er blitt så ille som det er nå mellom henne og meg. 

Anonymkode: 2605b...37f

Hei

Dette var meg for mange år siden, det samme skjedde hos oss da datteren min var 18 år. Jeg fikk skyld for stort sett det meste og satt igjen som et stort spørsmålstegn. Datteren min slet også med depresjon og hadde det nok ikke greit i denne perioden. Hos oss var det heller ingen bestemt ting som utløste det, og hun snakket knapt til meg på lenge. Det eneste rådet jeg har å gi deg er å ta tiden til hjelp og la henne bare  være litt i fred. Vis at du bryr deg og at du er der for henne når som helst, men la henne bare finne ut av dette selv. Det tok omtrent et år før ting snudde sakte, men sikkert og i dag (hun er 28 år nå) har vi et fantastisk forhold. Hun vil egentlig ikke snakke om denne perioden, og jeg ser at hun både er lei seg og synes at det er vanskelig, men pr i dag vet jeg at faren sto bak mye. (Vi var samboere til datteren min var 5 år) Hun har nevt at faren snakket veldig om hvor fæl jeg var og at det var best hun bodde hos han (inntil da var hun hos far ca 1 helg pr måned) 

Jeg føler veldig med deg og vet hvor inderlig vondt dette er, men ikke legg press på henne og la henne snakke til deg om dette først når hun er klar. 

Anonymkode: f077d...eea

[AnonymBruker]

Bortsett fra det med angst og depresjon så kunne det like gjerne vært meg som hadde skrevet dette. Datteren min sliter nok med ett eller annet og har heldigvis nå tatt opp igjen samtaler med psykolog. Men hun vil ikke fortelle noen om hvorfor hun ikke vil snakke med meg. Det er som å møte en vegg. Jeg håper en dag at hun våkner, men jeg vil ikke presse henne, er redd for å trykke på feil knapper. Men fryktelig sårt. Hadde jeg enda visst hvorfor så kunne jeg gjort noe med det...

Anonymkode: 3dc5e...b62

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for gode innspill. 

Jeg har vært en forelder som har prioritert barna hele veien, så det ligger nok ikke der. Sist vi var sammen oppsto det en liten uenighet, men absolutt ingen krangel. Etter det har det vært null kontakt. Jeg har tatt kontakt for å prøve å løse det, men ble møtt med en skyllebøtte uten like om alle feil og mangler hun ser hos meg. Mye av det som kom fram er totalt motsatt av hvordan jeg opplever meg selv. Og det er der jeg absolutt ikke forstår. 

Hun sliter endel med angst og mild depresjon og går i behandling. Jeg har tidligere slitt med det selv og forstår at ting blir vanskeligere når man har angst/depresjon, men jeg forstår ikke hvorfor ting er blitt så ille som det er nå mellom henne og meg. 

Anonymkode: 2605b...37f

Min mor er også helt motsatt av hvordan hun tror hun er. Noen er virkelig ikke født med selvinnsikt. Beklager, men hvis hun er 20 år og du plutselig nå får en skyllebøtte så har det nok rett og slett tippet over for henne.

Jeg har selv en mor som er så egoistisk og uten selvinnsikt at du tror det ikke før du møter henne og blir kjent med henne. Hun tror helt oppriktig at hun er en kjærlig mor kun med tanken på sine barns beste og hun hadde aldri tatt til seg hva som faktisk er samt. Hun spør aldri om hvordan det får med meg, hun får aldri vite noe om livet mitt (annet enn dagligdagse ting) og hun kjenner meg ikke som person. Enda så tror hun at vi har et godt forhold som mor og datter. Jeg har venner og mannen min som er min "familie", jeg har ikke opplevd at blod er tykkere enn vann på noen som helst måte.

Anonymkode: d4bd2...2d1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er også helt motsatt av hvordan hun tror hun er. Noen er virkelig ikke født med selvinnsikt. Beklager, men hvis hun er 20 år og du plutselig nå får en skyllebøtte så har det nok rett og slett tippet over for henne.

Jeg har selv en mor som er så egoistisk og uten selvinnsikt at du tror det ikke før du møter henne og blir kjent med henne. Hun tror helt oppriktig at hun er en kjærlig mor kun med tanken på sine barns beste og hun hadde aldri tatt til seg hva som faktisk er samt. Hun spør aldri om hvordan det får med meg, hun får aldri vite noe om livet mitt (annet enn dagligdagse ting) og hun kjenner meg ikke som person. Enda så tror hun at vi har et godt forhold som mor og datter. Jeg har venner og mannen min som er min "familie", jeg har ikke opplevd at blod er tykkere enn vann på noen som helst måte.

Anonymkode: d4bd2...2d1

Jeg er ikke ts, men hun som opplevde det samme for mange år siden. Både ts og min datter sliter/slet med angst og depresjon, og når man er langt nede har man nok ikke helt rett syn på mennesker rundt seg. Selv den hjerteligste omsorg kan mistolkes når man er deprimert, og man kan bli ganske så egoistisk i tankegangen. Jeg kan kun snakke for meg selv, men både eldre søsken av datteren min, familien min og vennene våre kjenner meg på godt og vondt, og vet at det datteren min beskyldte meg for ikke var sant. 

 

Anonymkode: f077d...eea

[AnonymBruker]

Mange foreldre klarer dessverre ikke å se at de har gjort noe galt, og tror barnets reaksjon er en fase. Ved å innse at du også har gjort feil, lager du en mulighet for forsoning.

Et godt eksempel er en sak som nylig ble omtalt i mediene hvor en far ble dømt for drap på sitt barn, men likevel ikke var i stand til se at han hadde gjort noe galt. Det var alle andre det var noe galt med.

Et barn som kutter kontakten, uansett årsak, har tatt en alvorlig beslutning og problemstillingen bør aldri bagatelliseres.

Tenk bare på alle familiene som ødelegges over krangler om arv. I min verden er arv bagateller i forhold. Men som vi alle vet, det skjer.

Jeg kuttet selv kontakten med min foreldre da jeg ble 18 år og har aldri angret, tvert i mot er jeg sjeleglad for valget jeg tok for over 20 år siden.

Anonymkode: ac3e0...aaa

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er også helt motsatt av hvordan hun tror hun er. Noen er virkelig ikke født med selvinnsikt. Beklager, men hvis hun er 20 år og du plutselig nå får en skyllebøtte så har det nok rett og slett tippet over for henne.

Jeg har selv en mor som er så egoistisk og uten selvinnsikt at du tror det ikke før du møter henne og blir kjent med henne. Hun tror helt oppriktig at hun er en kjærlig mor kun med tanken på sine barns beste og hun hadde aldri tatt til seg hva som faktisk er samt. Hun spør aldri om hvordan det får med meg, hun får aldri vite noe om livet mitt (annet enn dagligdagse ting) og hun kjenner meg ikke som person. Enda så tror hun at vi har et godt forhold som mor og datter. Jeg har venner og mannen min som er min "familie", jeg har ikke opplevd at blod er tykkere enn vann på noen som helst måte.

Anonymkode: d4bd2...2d1

Dette! Har ei mor som er akkurat sånn som din, fellesnevneren for alle disse " mødrene" virker å være ekstrem mangel på selvinnsikt.

Anonymkode: b5a51...8f7

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er også helt motsatt av hvordan hun tror hun er. Noen er virkelig ikke født med selvinnsikt. Beklager, men hvis hun er 20 år og du plutselig nå får en skyllebøtte så har det nok rett og slett tippet over for henne.

Jeg har selv en mor som er så egoistisk og uten selvinnsikt at du tror det ikke før du møter henne og blir kjent med henne. Hun tror helt oppriktig at hun er en kjærlig mor kun med tanken på sine barns beste og hun hadde aldri tatt til seg hva som faktisk er samt. Hun spør aldri om hvordan det får med meg, hun får aldri vite noe om livet mitt (annet enn dagligdagse ting) og hun kjenner meg ikke som person. Enda så tror hun at vi har et godt forhold som mor og datter. Jeg har venner og mannen min som er min "familie", jeg har ikke opplevd at blod er tykkere enn vann på noen som helst måte.

Anonymkode: d4bd2...2d1

Sånn er det med min mor også. Jeg sier selvsagt ikke at det er sånn med TS, men jeg kuttet kontakten da jeg var ca. 24, og i dag er jeg 35. Sender en melding nå og da, men jeg ser henne kun i større familieselskaper som bryllup og dåp. I dag er jeg 5 måneder på vei med mitt første barn, og jeg har ikke fortalt det til henne. Jeg har ikke angret. Hun hadde ikke selvinnsikt i det hele tatt, og mente selv at hun var så god og snill når hun egentlig var en stusselig og kald person som kunne si ting som at fulle kvinner selv hadde skylden når de ble voldtatt osv. Eller komme med spisse bemerkninger som ødela selvtilliten min, uten at hun tenkte over det eller husker det. Usikker på hvordan jeg har blitt en person som er så annerledes enn henne og med et helt annet grunnsyn, men sånn er det i alle fall.

Anonymkode: 8d027...8b3

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for gode innspill. 

Jeg har vært en forelder som har prioritert barna hele veien, så det ligger nok ikke der. Sist vi var sammen oppsto det en liten uenighet, men absolutt ingen krangel. Etter det har det vært null kontakt. Jeg har tatt kontakt for å prøve å løse det, men ble møtt med en skyllebøtte uten like om alle feil og mangler hun ser hos meg. Mye av det som kom fram er totalt motsatt av hvordan jeg opplever meg selv. Og det er der jeg absolutt ikke forstår. 

Hun sliter endel med angst og mild depresjon og går i behandling. Jeg har tidligere slitt med det selv og forstår at ting blir vanskeligere når man har angst/depresjon, men jeg forstår ikke hvorfor ting er blitt så ille som det er nå mellom henne og meg. 

Anonymkode: 2605b...37f

Hun har nok en grunn som hun selv synes er god selv om du ikke opplever det på den måten.

Anonymkode: aca92...920

[AnonymBruker]

Det blir jo bare gjetning om det er hun som er urimelig eller det er du som ikke er en dårlig forelder uten å kjenne dere. Det kan være umodenhet, det kan være alvorlig ment. Min mor sviktet meg så uendelig voldsomt da jeg var 15 (forholdet vårt var allerede helt elendig pga. vold og omsorgssvikt) at for å beskytte meg selv stengte jeg henne ute av mitt liv i så stor grad som mulig. Da jeg var 20 gjorde jeg et siste desperat forsøk på å nå gjennom, jeg ville jo ha moren min i livet mitt. Men det falt gjennom og vi har ikke hatt kontakt på over 10 år.

Har hun en nær venn? Kanskje du kan spørre vennen om råd? Ikke sett vennen i en vanskelig situasjon mellom å hjelpe deg og å være lojal mot venninnen(dette kan du godt si også), men kanskje vennen kan gi deg en knuff i riktig retning. Evt. kan kanskje vennen forsøke å være megler?

Skal jeg gi deg et råd, så gi henne rom først. Prøv deretter å snakk om en spesifikk hendelse fra begge deres perspektiv, ikke anklag, og snakk ut fra deg selv. Foreslå evt. også å dra på familievern kontoret.

Anonymkode: c14f5...01d