Selektiv mutisme

[AnonymBruker]

Prøver her også, det er jo ikke nødvendigvis de samme menneskene som leser alle forumene... Har du eller ditt barn hatt selektiv mutisme? Fikk du/barnet ditt profesjonell hjelp? Noen som har hatt erfaring med at det vedvarer til voksen alder? 

Anonymkode: 12295...9d9

[Minlillesky]

Barnet mitt blir utredet for det. Lang prosess. Kan ikke skrive mer nå da jeg er på jobb. Kommer tilbake når jeg har tid ☺

[AnonymBruker]

Hei! Jenta mi har denne diagnosen, hun er 14 år. Har vært mye prøving og desverre feiling i forhold til behandling. Vi har et håp om at dette skal gå over selv med tiden, da dette skjer med noen. Ser jo en stor forskjell på hun nå og når hun var mindre, lært meg at ting tar tid og at det er veldig få som kan noe om denne diagnosen.. 

Anonymkode: f2a93...408

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Prøver her også, det er jo ikke nødvendigvis de samme menneskene som leser alle forumene... Har du eller ditt barn hatt selektiv mutisme? Fikk du/barnet ditt profesjonell hjelp? Noen som har hatt erfaring med at det vedvarer til voksen alder? 

Anonymkode: 12295...9d9

Det blir bedre, det er trening som må til. Jeg var selv slik, nå prater jeg med hvem som helst. 
En jente i klassen til jenta mi var også sånn, hun nektet å prate med voksne, bortsett fra foreldrene.

Men nå prater hun gjerne med meg og andre foreldre som hun har ofte med. Er fortsatt litt selektiv, men jeg ser at når hun lærer å stole på noen, så tør hun å prate. 

Anonymkode: 6bbb3...6d3

[Nie]

 

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir bedre, det er trening som må til. Jeg var selv slik, nå prater jeg med hvem som helst. 
En jente i klassen til jenta mi var også sånn, hun nektet å prate med voksne, bortsett fra foreldrene.

Men nå prater hun gjerne med meg og andre foreldre som hun har ofte med. Er fortsatt litt selektiv, men jeg ser at når hun lærer å stole på noen, så tør hun å prate. 

Anonymkode: 6bbb3...6d3

Det er sånne ting som er så godt å lese, gjør til at man klarer å holde håpet og troen på bedring ❤️

[Gjest Aye]

Ei venninne (mer ff) har hatt det siden ungdomskolen. Sliter enda men snakker lettere nå når hun er blitt skikkelig kjent med meg. Åpner seg mer. Hyggelig jente og sånne som henne kan ihvertfall holde på hemmeligheter og er virkelig til å stole på. Hun fikk ikke så mye hjelp i tenåra for ingen kunne jo med det. I tillegg slet hun med sosial angst. Hun har ikke jobb nå pga dette. Noen kommer over det og andre har det så og si hele livet. Hun er 28 år nå. 

[AnonymBruker]

Hadde et barn i bhg som var sånn. Vi behandlet barnet som alle de andre barna og lot barnet få snakke med oss gjennom non-verbalt språk som det hadde mye av. Når jeg merket at barnet ble tryggere på oss fortalte jeg det at vi ikke kunne forstå når det bare tittet på oss. Noen ganger var det nødvendig at det brukte ord. Det hjalp, men det tok over et år før barnet var så komfortabel at det snakket med oss i hele setninger. Det er viktig å gi slike barn trygghet, tillit og tid, og ihvertfall ikke mase

Anonymkode: 5c3a2...734

[AnonymBruker]

Min tantunge har hatt selektiv mutisme i mange år. Han er nå 10 år, og med han har det vært slik at han har snakket som en foss på skolen, men ikke med oss tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre. Så litt spesielt det kanskje. I sommer har det skjedd en stor forandring med ham, og han har endelig begynt å åpne seg opp for oss i familien. Han er adoptert og kom hit når han var to år, så min teori er at han i de første årene ble "sviktet" av de nærmeste, og derfor stoler mer på barn enn familie. Vi har prøvd å gi han trygghet, kjærlighet, og ikke maset på han. Det som kan bli en felle er å fremprovosere lyder og ord ved kiling, for mye tulling. Man kan bli litt desperat som voksen når en ikke får kontakt, men dette er ikke bra. Men nå ser det lysere ut enn på lenge, så jeg håper bare at fremgangen fortsetter, og at han ikke faller tilbake til de gamle mønstrene sine igjen. Det er i hvert fall håp.

Anonymkode: f8bfe...9e4

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som barn. Fikk aldri noe hjelp, bare kjeft, hørte ikke om diagnosen før jeg ble voksen. Alle rundt meg (og jeg selv til tider) trodde bare at jeg var vanskelig.

Det gikk over av seg selv da jeg var ferdig med grunnskolen og flyttet vekk for vgs.

Anonymkode: 9da7c...f04

[AnonymBruker]

Så nå er ekstrem sjenanse blitt en diagnose? De setter jo diagnoser på alt nå til dags

Anonymkode: d7f05...a4a

[Nie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så nå er ekstrem sjenanse blitt en diagnose? De setter jo diagnoser på alt nå til dags

Anonymkode: d7f05...a4a

Dette her kan ikke på noen måte sammenlignes med ekstrem sjenanse!!!! Prøv å gå en uke i samme sko som disse menneskene, ikke minst foreldrene først da kan du uttale deg!!

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så nå er ekstrem sjenanse blitt en diagnose? De setter jo diagnoser på alt nå til dags

Anonymkode: d7f05...a4a

Det er heller lammende angst enn sjenanse. Personen har taleevne, men i de situasjonene det gjelder mister den nesten fysisk evnen til snakke, i allfall blir det nærmest umulig å presse seg selv eller la seg bli presset til det. Det kan også gå på kroppsspråk i tillegg,og det å gjøre ting mens man blir observert, om det så bare er å hoste hvis man svelger galt. Et barn med selektiv mutisme som bokstavlig talt ikke snakker i det hele tatt i f.eks klasserommet i løpet av et helt skoleår er noe annet enn et barn som er ekstremt sjenert.

Anonymkode: b1551...105

[AnonymBruker]

Meld deg inn i facebookgruppen "Barn og unge med selektiv mutisme"

Anonymkode: 96a85...9d6

[AnonymBruker]

Jeg hadde selektiv mutisme i mange år da jeg var liten. Dette var imidlertid tidlig på 80 tallet, så ingen visste hva som egentlig var problemet mitt. Snakket kun med foreldre og ett sett besteforeldre i mange år, samt venner så lenge vi var uten voksne rundt oss.  Husker enda at jeg satt helt stille da de ropte opp navnet mitt første skoledag. Det ble en vane for lærerne at jeg aldri svarte, så de bare krysset meg av på lista. Dette ble misforstått til at jeg var veldig sjenert, noe som ikke var tilfelle. Jeg blir enda provosert over voksne mennesker som mener at selektiv mutisme er det samme som å være sjenert. Dette er rett og slett mangel på kunnskap.

Jeg var selvsagt den stille jenta i klassen hele barneskolen. Kunne overnatte hos venninner, men snakket aldri med foreldrene deres. På ungdomsskolen grudde jeg meg hver eneste dag siden jeg visste at jeg noen ganger måtte svare høyt i timen. kunne kaste opp før skolen og var ofte kvalm. Likevel svarte jeg noen ganger når læreren spurte, men ikke alltid. Ofte stirret jeg bare ned i pulten min. Var veldig skoleflink, men i muntlig gikk det selvsagt dårlig.

Det gikk gradvis over av seg selv og forsvant helt da jeg begynte å studere. Jeg kom i nytt miljø der ingen kjente meg og bestemte meg for at nå er det nok. Da var jeg 20 år og voksen. I dag kan jeg holde foredrag for store forsamlinger og dette går helt fint. Jeg går likevel aldri på reunions med gamle klassekamerater i frykt for å bli den stille jenta igjen. Har flyttet og har ingen kontakt med venner fra barneskolen lenger. Skulle virkelig ønske jeg hadde fått hjelp tidligere, da hadde livet mitt vært mye lettere. Mine foreldre snakket "for" meg i mange år siden de trodde jeg var veldig sjenert. De ordnet opp i alt på mine vegne, noe som ikke gjorde det lettere for meg. De gjorde dette i beste mening, men jeg skulle gjerne blitt oppfordret til å snakke med andre i stedet. Ble derfor sent voksen, men er i dag en reflektert og sosial kvinne.

Anonymkode: 37679...ea0