Hun blir så lett irritert/sint...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en langsint person, det er som en bryter jeg kan skru av og på. 

Anonymkode: 31af3...2b6

Svært få menneskser kan skru av og på følelser. Svært få.

Anonymkode: 4a303...b91

[Carrot]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Svært få menneskser kan skru av og på følelser. Svært få.

Anonymkode: 4a303...b91

Jeg skulle til å skrive tilsvarende - men jeg regnet med TS mente det som en forklaring på forskjellen mellom den han ser seg selv som og slik han ser sin partner..

Men jeg er enig i at å se seg selv som en som kan kontrollere sine følelser til fulle kanskje ikke er så bra det heller.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med verdens herligste jente, og vi har det kjempebra sammen.. Hun er bestevennen min og hun betyr alt for meg. 
Vi har vært sammen nå i 2 år, vi finner ofte på ting sammen, som å reise, ut og spise, generelt gjøre ting sammen. Det som er så bra mellom oss, er det at vi har så likt syn på det meste, vi lærer nye ting om hverandre nesten hele tiden. og det er bare positive ting.. Vi kan snakke i tlf i mange timer vær dag om det er lenge siden vi har sett hverandre, og da går timene så utrolig fort for vi interesserer oss i hva den andre sier.. Ja jeg tror dere forstår nå, hun er den rette for meg og jeg har aldri truffet en så god og snill jente før.. 

Men fram til poenget med tråden her... Hun sliter veldig med at hun blir fort irritert eller sur, hun har selv sagt det til meg at hun har arvet dette fra sin mor. og at når vi diskuterer en ting så går hun i selvforsvar og blir fort sint.. Men hun har en tendens til å være veldig langvarig sur, det kan ta noen timer før hun har klart og roe seg ned og klarer å si sorry for at hun blir så sur som hun blir.. 
Vi har snakket veldig mye om dette sammen, om hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre neste gang hun blir så sur som hun blir. Men det virker som om hun glemmer alt vi har snakket om så fort hun blir sur, og om hun selv vet at hun har feil, eller gjort noe feil så er hun fortsatt sur.. 
Hva kan jeg gjøre for at det skal bli bedre? jeg har på de 2 årene forstått hva som kan gjøre henne sint eller ikke, men er det noe jeg føler jeg må diskutere med henne eller at vi kan være litt uenige i en ting. (alle er uenige i ting en gang i blandt) Så tar jeg det opp, men hun må lære seg å kunne diskutere på en voksen måte uten å surmule. 

Takker for gode råd

Anonymkode: 31af3...2b6

Jeg var i samme situasjon selv og valgte til slutt sinnemestringskurs. Det har hjulpet meg MYE og er ikke bare et tilbud for skumle, voldelige bøller. Alle som har et større eller mindre problem med sinne og irritasjon kan ha glede av det. 

Anonymkode: 791ba...51c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Jeg hadde muligens også reagert på den spøken altså, kanskje tonefallet ditt sa at det ikke var 100% spøk men at det lå litt alvor i kommentaren også, du var lei   jeg tror kanskje dette "problemet" som hun har innrømmet har gitt deg et "frikort" for å bruke det mot henne når ting ikke går din vei også?

Slik som denne spøken - problemet med spøk og humor er at det kan slå ut så mange andre måter enn det du ser for deg, spesielt i slike settinger..

Jeg har ikke noe problem med å se at det KAN være kun humor - men jeg har heller ikke problem med å se at det KAN oppfattes som noe annet..

Jeg kan helt ærlig nå å si at jeg ikke husker hvordan tonefallet mitt var, men jeg vet at jeg ikke var lei. For jeg er selv glad i å gå rundt i butikken og shoppe. Da dette også var en butikk jeg også kunne handle på. Sa til henne rett etterpå at jeg spøkte og sa selvfølgelig at vi skulle inn i butikken, da jeg begynte å gå snudde hun seg å gikk andre veien.. 

Nei jeg bruker ikke dette som en unnskyldning, for jeg er ikke ute etter å få det på min måte, heller å få det til på vår måte så vi begge kan ha det best mulig når vi er sammen. (det er ikke ofte hun sier sorry for måten hun reagerer på) 

 

Anonymkode: 31af3...2b6

[AnonymBruker]

Nå synes jeg dere er slemme mot ts. Er det rart han må påpeke flere ganger at han ikke er langsint eller har hatt noe å gjøre med sinnet hennes når dere spør igjen og igjen, og spør om han er sikker, og enda en gang om han er helt sikker, og SÅ sier dere at "de som påpeker igjen og igjen, er som oftest ikke slik". Nå lurer dere ham bare inn i en felle.

Det er IKKE ok at dama blir så møkkasur som ts skriver fordi han kommer med en liten humoristisk kommentar om en butikk. Kanskje smålig irriterende for noen ja, men da kan man heller holde kjeft og ikke gi noen respons. Ikke ta det som verdens største fornærmelse liksom, for dét var det ikke. Synes det er trist at ts må trippe på tærne rundt kjæresten, og jeg synes ikke så mange her forsøker å hjelpe. Heller forsøker å finne problemer med HAM og hvordan HAN trigger henne. Noe jeg ikke får inntrykk av at han gjør.

Anonymkode: fcb44...0ca

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Svært få menneskser kan skru av og på følelser. Svært få.

Anonymkode: 4a303...b91

ja det vet jeg, men det har ikke alltid vært sånn at jeg bare kan legge bort følelser bak meg. Jeg er en veldig følsom person og har mange følelser og kan selvfølgelig knekke sammen. 
Men om jeg er sint så har jeg ikke noe problem med å tenke at nå skal jeg ikke være sint lenger og være normal. Dette hjelper meg veldig med å slappe av når sinnet først er der, jeg er av typen som hater krangler og diskusjoner. Så derfor har jeg klart å legge bort dette om det er behov for det. 

Anonymkode: 31af3...2b6

[Carrot]

Kan jeg spørre hvorfor du mener hun skal beklage overfor deg for at hun reagerer? Sett bort fra at det muligens er et problem, sånn generelt sett - hvorfor skal noen beklage for at de reagerer?

Mennesker har ulikt reaksjonsmønster, de reagerer på ulike ting og i ulik grad - det er helt normalt, hvem avgjør når en reaksjon er "unormal" eller krever "behandling" tenker du?

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Carrot skrev:

Kan jeg spørre hvorfor du mener hun skal beklage overfor deg for at hun reagerer? Sett bort fra at det muligens er et problem, sånn generelt sett - hvorfor skal noen beklage for at de reagerer?

Mennesker har ulikt reaksjonsmønster, de reagerer på ulike ting og i ulik grad - det er helt normalt, hvem avgjør når en reaksjon er "unormal" eller krever "behandling" tenker du?

Jeg mener overhode ikke at hun skal beklage seg for at hun reagerer, men jeg syns hun kan reagere på en bedre måte enn å bli sint og kjefte på meg for en ting hun ikke burde. Hun kan ignorere meg i mange timer om hun blir sint uten grunn. 
jeg mener at hun har en reaksjon jeg ikke kan forholde meg til, jeg er en person som heller vil diskutere problemet sammen, og finne ut av det sammen. 
 

Anonymkode: 31af3...2b6

[Carrot]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå synes jeg dere er slemme mot ts.

Anonymkode: fcb44...0ca

Hvis TS oppfatter meg og mine svar som slemme håper jeg harn skriver det for det er ikke meningen å være slem, meningen er å forsøke forstå.. Basert på at jeg sikkert er dobbelt så gammel som TS og har levd i forhold sikkert lengre enn han er gammel har jeg gjort noen erfaringer, og de fleste av dem koker ned til at man aldri er "uskyldig" selv men at man alltid på en eller annen måte bidrar til en situasjon - TS må finne ut hva som er greien i hans forhld, hva han kan endre, hvordan han kan hjelpe osv - mens dama også må se det som et problem, ønske endre osv - ingen kan påtvinge sin "fasit" på andre. Man må kjenne seg selv og være bevisst på at man ikke skal bruke seg til å si noe om andre.

Jeg skjønner at om TS har ett reaksjonsmønster og dama et helt annet (Slik han beskriver) så kan det være en utfordring i et forhold - spesielt siden han mener han kan skru av mens hun tydeligvis føler mer - men det trenger ikke bety at han har rett og hun tar feil, at det er skyld å fordele, endringer som må til. Det kan være så enkelt som at de må lære like ulikheten og lære arbeide med dem..

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå synes jeg dere er slemme mot ts. Er det rart han må påpeke flere ganger at han ikke er langsint eller har hatt noe å gjøre med sinnet hennes når dere spør igjen og igjen, og spør om han er sikker, og enda en gang om han er helt sikker, og SÅ sier dere at "de som påpeker igjen og igjen, er som oftest ikke slik". Nå lurer dere ham bare inn i en felle.

Det er IKKE ok at dama blir så møkkasur som ts skriver fordi han kommer med en liten humoristisk kommentar om en butikk. Kanskje smålig irriterende for noen ja, men da kan man heller holde kjeft og ikke gi noen respons. Ikke ta det som verdens største fornærmelse liksom, for dét var det ikke. Synes det er trist at ts må trippe på tærne rundt kjæresten, og jeg synes ikke så mange her forsøker å hjelpe. Heller forsøker å finne problemer med HAM og hvordan HAN trigger henne. Noe jeg ikke får inntrykk av at han gjør.

Anonymkode: fcb44...0ca

Takk for det

Men kan prøve å forklare dere andre det litt bedre. 
La oss si det sånn at jeg og kjæresten er ute å går en tur, jeg spørr henne da om vi skal prøve å gå en ny vei.. Dette viser seg å være en dårlig vei, reaksjonen hennes på det vil da være og bli sint på meg og furte resten av turen. 

Men om det er henne som hadde valgt denne veien ville jeg ikke reagert noe på det, for jeg selv har vært med og sagt ja, og jeg kunne selvfølgelig sagt nei.. 

Dette har hendt i to tilfeller, og det ut agerte seg akkurat som jeg beskriver det.. 
Så forskjellen på oss er hvordan vi reagerer på ting  

Anonymkode: 31af3...2b6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Carrot skrev:

Kan jeg spørre hvorfor du mener hun skal beklage overfor deg for at hun reagerer? Sett bort fra at det muligens er et problem, sånn generelt sett - hvorfor skal noen beklage for at de reagerer?

Mennesker har ulikt reaksjonsmønster, de reagerer på ulike ting og i ulik grad - det er helt normalt, hvem avgjør når en reaksjon er "unormal" eller krever "behandling" tenker du?

Du høres ut som en sånn som kan slå i stykker typens bil fordi han chattet med en annen jente, og så si "jaja, folk reagerer ulikt"

Det finnes noe som heter overreagering, og det finnes noe som heter et usunt tankemønster. For at både hun og ts skal få det bedre med seg selv så bør hun få hjelp med sinnemestringen sin.

Anonymkode: fcb44...0ca

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det å bli lett sint og irritert for småting,og har bestemt meg for å oppsøke hjelp for dette.

Det som er noe av mitt problem er at jeg ofte føler meg kritisert av han selv om det sikkert ikke var intensjonen hans. I det eksemplet du ga når dere var på shoppingtur,så kunne nok jeg ha følt meg kritisert og følt meg dum fordi jeg ville inn der igjen. Selvsagt hadde det vært feil av meg å bli sur da,men jeg sliter med endel ting som gjør at jeg reagerer sånn.

Andre ganger kan det være en kontrollgreie eller det at jeg føler meg utilstrekkelig som kjæreste. Dette er jo selvsagt ikke bra,og jeg ser at det påvirker han og meg.

Han sa faktisk fra om at jeg burde gå på sinnemestringskurs på en spøkefull måte en gang jeg ikke var sint,og etter det begynte jeg å tenke på at det nok kan være en god ide. Jeg ønsker jo ikke å være sånn,og føler meg dum etterpå.

Min far har akkurat samme problemet,og jeg husker hvor fælt det var å vokse opp med en far som kunne bli sint for alt mulig. Slik ønsker jo ikke jeg å være.

Anonymkode: 8f49f...553

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Carrot skrev:

Hvis TS oppfatter meg og mine svar som slemme håper jeg harn skriver det for det er ikke meningen å være slem, meningen er å forsøke forstå.. Basert på at jeg sikkert er dobbelt så gammel som TS og har levd i forhold sikkert lengre enn han er gammel har jeg gjort noen erfaringer, og de fleste av dem koker ned til at man aldri er "uskyldig" selv men at man alltid på en eller annen måte bidrar til en situasjon - TS må finne ut hva som er greien i hans forhld, hva han kan endre, hvordan han kan hjelpe osv - mens dama også må se det som et problem, ønske endre osv - ingen kan påtvinge sin "fasit" på andre. Man må kjenne seg selv og være bevisst på at man ikke skal bruke seg til å si noe om andre.

Jeg skjønner at om TS har ett reaksjonsmønster og dama et helt annet (Slik han beskriver) så kan det være en utfordring i et forhold - spesielt siden han mener han kan skru av mens hun tydeligvis føler mer - men det trenger ikke bety at han har rett og hun tar feil, at det er skyld å fordele, endringer som må til. Det kan være så enkelt som at de må lære like ulikheten og lære arbeide med dem..

Det er helt greit at du skriver det du skriver  det har du all rett til å gjøre, jeg prøver ikke å legge all skyld over på henne og beskylde henne for alle hennes reaksjoner. 
Jeg tar på meg min skyld og beklager meg når jeg vet jeg har tatt feil, men når hun reagerer på måten hun gjør gir det ikke meg muligheten til å vite om jeg faktisk har gjort noe feil ut i fra situasjonen som oppstår. Det jeg heller vil er at jeg og kjæresten kan diskutere som 2 voksne mennesker uten at det skal behøve å oppstå store krangler over den minste ting. 

Anonymkode: 31af3...2b6

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en fyr en gang. Har aldri krangla og vært så irritert så mye med noen andre hverken før eller siden. Jeg tror han etterhvert trodde at jeg er negativ, snarsint osv fra naturens side. Tenker noen som kjenner han har samme inntrykk av meg. Jeg ble f.eks. ikke særlig imponert når han plutselig var veldig oppmerksom og gentleman så fort vi var nær andre folk, han ville fremstå som en bra fyr, men var slett ikke så galant egentlig. Mange syntes nok jeg virka utakknemlig, at jeg satte lite pris på han osv da.

Det jeg ble sint/irritert for var at han prøvde å kontrollere meg, var veldig sjalu, mistenksom. Noe som gjorde meg mistenksom til hva i all verden han selv kunne finne på å gjøre, som antok at jeg var i stand til alt mulig shady.

Men mine to tidligere kjærester, andre som kjenner meg, og han jeg er sammen nå synes jeg stort sett er veldig blid, og lett å være med. Kunne/kan diskutere litt med dem, men kranglet/krangler aldri.

Dette var bare et eks. på at man noen ganger er skikkelig dårlig match. Han som var sjalu osv. syntes jeg overreagerte mye, sa flere ganger at jeg gjorde han sint.. Han levde ikke selv etter reglene han satte for meg.. Vi kunne gå fra happy til katastrofe iløpet av sekunder, vi hadde selvsagt mange bra stunder og fungerte bra på flere områder. Men så ble det plutselig nok for meg.

Han er sammen med ei nå som føyer seg mye mer enn jeg gadd, ser ut som at ting funker bra mellom dem.

Er det mulig at deres måte å kommunisere på ikke er bra? Samspillet deres? Er hun fort sint blant andre og, eller er hun mer blid (evt behersker seg)?

Anonymkode: 467c2...a7c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Carrot skrev:

Hvis TS oppfatter meg og mine svar som slemme håper jeg harn skriver det for det er ikke meningen å være slem, meningen er å forsøke forstå.. Basert på at jeg sikkert er dobbelt så gammel som TS og har levd i forhold sikkert lengre enn han er gammel har jeg gjort noen erfaringer, og de fleste av dem koker ned til at man aldri er "uskyldig" selv men at man alltid på en eller annen måte bidrar til en situasjon - TS må finne ut hva som er greien i hans forhld, hva han kan endre, hvordan han kan hjelpe osv - mens dama også må se det som et problem, ønske endre osv - ingen kan påtvinge sin "fasit" på andre. Man må kjenne seg selv og være bevisst på at man ikke skal bruke seg til å si noe om andre.

Jeg skjønner at om TS har ett reaksjonsmønster og dama et helt annet (Slik han beskriver) så kan det være en utfordring i et forhold - spesielt siden han mener han kan skru av mens hun tydeligvis føler mer - men det trenger ikke bety at han har rett og hun tar feil, at det er skyld å fordele, endringer som må til. Det kan være så enkelt som at de må lære like ulikheten og lære arbeide med dem..

Jeg vokste opp med en forelder som oppførte seg sånn som kjæresten til TS. Hverdagen min gikk ut på å prøve å lese signalene til forelderen min for å slippe å gjøre hen sinna. Jeg følte meg aldri bra nok og var sikker på at det var meg det var noe galt med. Var jeg skyldig syns du? Et lite barn som ble kjeftet på og ignorert i timevis på grunn av bagateller?

Hun må gjøre noe med sinneproblemene sine NÅ! Lenge før hun får barn. Du skylder på offeret og det er IKKE ok!

Anonymkode: 3e5c6...c34

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med en forelder som oppførte seg sånn som kjæresten til TS. Hverdagen min gikk ut på å prøve å lese signalene til forelderen min for å slippe å gjøre hen sinna. Jeg følte meg aldri bra nok og var sikker på at det var meg det var noe galt med. Var jeg skyldig syns du? Et lite barn som ble kjeftet på og ignorert i timevis på grunn av bagateller?

Hun må gjøre noe med sinneproblemene sine NÅ! Lenge før hun får barn. Du skylder på offeret og det er IKKE ok!

Anonymkode: 3e5c6...c34

Nettopp! 👍👍👍👍👍👍👍👍👍👍

Anonymkode: fcb44...0ca

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La oss si det sånn at jeg og kjæresten er ute å går en tur, jeg spørr henne da om vi skal prøve å gå en ny vei.. Dette viser seg å være en dårlig vei, reaksjonen hennes på det vil da være og bli sint på meg og furte resten av turen. 

Akkurat det opplevde jeg med han sjalu fyren. Vi skulle gå i skogen, begge var lei av stien vi vanligvis gikk mot et utsiktspunkt. Jeg foreslo en ny sti. Det var litt gjørmete, så man burde gå litt utafor stien. Han datt på ræva, skoene ble gjørmete og han ble sur, krevde at jeg vasket skoene og spurte hvorfor i helvete jeg fikk han med på den stien. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvorfor han ikke fulgte mer på hvor han satte føttene.

Det er noe med å ta ansvar for seg selv og reaksjoner/følelser. Være rettferdig. Om alle tenkte litt mer på å være rettferdig, hadde ting vært mye bedre rundt omkring tror jeg.

En ting er det man sier, en annen ting er hvordan det oppfattes av den som lytter, og hva man egentlig ønsket å formidle. Det er ikke alltid samsvar, det må man også være obs på.

Anonymkode: 467c2...a7c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var sammen med en fyr en gang. Har aldri krangla og vært så irritert så mye med noen andre hverken før eller siden. Jeg tror han etterhvert trodde at jeg er negativ, snarsint osv fra naturens side. Tenker noen som kjenner han har samme inntrykk av meg. Jeg ble f.eks. ikke særlig imponert når han plutselig var veldig oppmerksom og gentleman så fort vi var nær andre folk, han ville fremstå som en bra fyr, men var slett ikke så galant egentlig. Mange syntes nok jeg virka utakknemlig, at jeg satte lite pris på han osv da.

Det jeg ble sint/irritert for var at han prøvde å kontrollere meg, var veldig sjalu, mistenksom. Noe som gjorde meg mistenksom til hva i all verden han selv kunne finne på å gjøre, som antok at jeg var i stand til alt mulig shady.

Men mine to tidligere kjærester, andre som kjenner meg, og han jeg er sammen nå synes jeg stort sett er veldig blid, og lett å være med. Kunne/kan diskutere litt med dem, men kranglet/krangler aldri.

Dette var bare et eks. på at man noen ganger er skikkelig dårlig match. Han som var sjalu osv. syntes jeg overreagerte mye, sa flere ganger at jeg gjorde han sint.. Han levde ikke selv etter reglene han satte for meg.. Vi kunne gå fra happy til katastrofe iløpet av sekunder, vi hadde selvsagt mange bra stunder og fungerte bra på flere områder. Men så ble det plutselig nok for meg.

Han er sammen med ei nå som føyer seg mye mer enn jeg gadd, ser ut som at ting funker bra mellom dem.

Er det mulig at deres måte å kommunisere på ikke er bra? Samspillet deres? Er hun fort sint blant andre og, eller er hun mer blid (evt behersker seg)?

Anonymkode: 467c2...a7c

Vi har en god kommunikasjon, vi kan snakke sammen om hva vi skal gjøre for at ting blir bedre neste gang en krangel skal oppstå. Men det virker som om hun glemmer dette så fort hun blir sint for noe.. Jeg prøver og si til henne at vi kan heller setter os ned å snakke om det, men da får jeg bare en kald skulder og hun furter videre. Hun kan bli veldig fort rundt familien sin, og om vi er ute blant venner så kan hun også bli fort sint, men da er hun bare rolig og ikke sier noen ting. og det ender som regel opp med at hun drar hjem. 

Anonymkode: 31af3...2b6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med en forelder som oppførte seg sånn som kjæresten til TS. Hverdagen min gikk ut på å prøve å lese signalene til forelderen min for å slippe å gjøre hen sinna. Jeg følte meg aldri bra nok og var sikker på at det var meg det var noe galt med. Var jeg skyldig syns du? Et lite barn som ble kjeftet på og ignorert i timevis på grunn av bagateller?

Hun må gjøre noe med sinneproblemene sine NÅ! Lenge før hun får barn. Du skylder på offeret og det er IKKE ok!

Anonymkode: 3e5c6...c34

Jeg vet at hun har arvet dette fra sin mor, da hun ofte har fått veldig kjeft fra moren sin og moren har ofte ignorert henne over lengre tid etter hun har vært sur.. 
 

Anonymkode: 31af3...2b6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at hun har arvet dette fra sin mor, da hun ofte har fått veldig kjeft fra moren sin og moren har ofte ignorert henne over lengre tid etter hun har vært sur.. 
 

Anonymkode: 31af3...2b6

Spør henne hvordan hun følte det når moren kjeftet og ignorerte henne og fortell at det er slik hun får deg til å føle deg.

Anonymkode: 3e5c6...c34