Niesen hans er så sjalu på babyen vår

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren fikk en liten en nå i vår. Hun er altså fremdeles veldig baby. 

Samboeren min er onkel til en flott jente på 9 år. Hun har alltid vært glad i han, men han var bare 16 år når hun kom og derfor har han vært mye opptatt med sin ungdomstid, heller enn å sitte hjemme og være med henne hele tiden. Hun liker å være med han/oss, og vi har tidligere passet henne noen ganger og tatt hun med på ting. Hun har dog alltid vært veldig selvstendig og kanskje litt voksen(?) for alderen. Jeg kjenner ikke så mange 9 åringer så jeg vet ikke helt hva som er modent/umodent. 

Uansett, hun har alltid vært en fryd å være sammen med. Hun er utadvendt, morsom, snill, omsorgsfull og høflig, og vi har aldri hatt noe problem med å ta hun med på ting eller passe henne. 

Men, nå har vi fått en baby og hun har forandret seg helt. Jeg har hørt om søsken som blir sjalu på babyen, men hun har blitt helt oppslukt i onkelen sin. Hun vil bli snakket babyspråk til, hun vil bli bært på, sitte på ryggen og ha all oppmerksomhet hele tiden. Søsteren hans har måtte jobbe mye av sommeren og jeg har permisjon og han ferie, så vi har tatt hun med på morsomme ting. Vi er en veldig tett familie og det er bare kos, men det er derfor hun er så mye med oss nå.

Hun maser fra klokken 4 om ikke babyen skal legge seg å sove sånn at hun og onkel kan sitte bare de to å gjøre noe. Når vi er ute så må jeg trille vognen og gjøre alt med babyen fordi niesen blir hysterisk om mannen skal. Hun og jeg har alltid hatt et godt forhold, men nå blir hun utrolig vanskelig hvis mannen skal ta babyen (bytte pleie, trille vogn) og bare sur og vrang. 

Hun lar aldri babyen og mannen være i fred. Hvis han skal legge henne så er hun oppi alt som skjer hele tiden (noe som er greit, men når han legger henne for å roe henne og ha det litt stille på rommet er det dumt at hun lager masse lyd og kommer med masse leker). Hun er bare 9 år så jeg vet at hun ikke skjønner det når babyen er overstimulert og sliten, men når jeg eller mannen prøver rolig å forklare hun at babyen er litt sliten og skal spise/sove etc, så sier hun ting som "hun ekke noe søt" eller "så dum hun er". 

Hun henger seg i beina på mannen og er som en klegg. Det er litt sånn jeg hører om søsken som blir sjalu på yngre søsken, men når hun ikke er vår datter så syntes jeg det er litt vanskeligere for jeg kan jo ikke noe for at jeg og mannen elsker vårt eget barn høyere på en måte. Vi passer på å ikke vise det for hun selvfølgelig, men hun har begynt å ødelegge dagen når hun er med oss for det blir ikke koselig, bare mas og vanskeligheter  Og hun er ikke noe særlig snill mot barnet heller. Hun har blant annet tatt flasker ut av stellevesken når vi skal ut sånn at ungen blir hysterisk på tur (jeg kan ikke amme, dessverre ) og vi må gå hjem. Hun har kastet smokker på bakken, ødelagt leker og en gang syntes jeg at jeg så hun kløp babyen (jeg skal ikke anklage, for jeg så ikke helt sikkert, men babyen var rød og hylgrein og jeg så hun gjorde noe).. Dette er vanskelig for oss. 

Når vi er hos besteforeldrene blir hun sur og kaster ting hvis bestemor holder babyen istedenfor å ha henne på fanget. Hun har plutselig begynt å kreve ekstreme mengder oppmerksomhet..

Hun har flere yngre søskenbarn, så er ikke slik at vår lille tok hennes plass som babyen i familien. Vi har en nær familie som er mye sammen. Hun blir også storesøster i oktober..

Vi har forsøkt å snakke med mora hennes om dette og hun sier hun har snakket med barnet, men hver gang er det pån igjen...

Uff, dette er virkelig vondt for oss, for vi ser jo at hun bare er sjalu og ønsker oppmerksomhet, men det er klart det er utfordrende med en så liten baby.

Anonymkode: 0dc65...1e4

[Gjest Blondie65]

Din mann må ta med seg ni åringen og spørre henne rett ut om hun er sjalu på babyen. Hun er ni, ikke tre. Det er litt andre forventninger til en ni åring, samtidig kan det være vanskelig å sette ord på vonde følelser. Nøkkelen er at ni åringen får litt "onkel" tid mot at babyen ikke blir utsatt for sabotasje. 

Endret 24. juli 2016 av Blondie65

[AnonymBruker]

Fint at dere er en nær familie men dere må ikke la det gå på bekostning av tryggheten til babyen. Når hun er 9 år så er hun stor nok til å få beskjed om at hun får oppføre seg skikkelig eller så kan hun ikke komme på besøk enkelt og greit.  Tenker og at mye av problemet hennes ligger i at hun selv skal bli storesøster.  Hun ser hvor mye oppmerksomhet babyen får... Hvem smiler ikke når de ser en nydelig liten baby, sånn reagerer ikke folk flest når de ser en random 9 åring.

Anonymkode: 55016...135

[AnonymBruker]

Snakk med henne ja! Forklar at det er vanlig å føle sjalusi, det er en vond følelse. Å kaste ut flasker/smokker resulterer i rett hjem, da får hun selv ringe mor og fortelle hva hun har gjort og be om å bli hentet. 

Men angående sliten baby, det forstår faktisk en niåring. Jeg skjønner at det er vanskelig å vite hvor moden hun er når dere ikke har store barn selv, men hadde hun vært under fem-seks år så hadde oppførselen vært vanskelig å takle, fordi de ikke forstår så mye da. En niåring forstår alt dette. Men noen må selvsagt forklare henne hva hun føler, og at det er vanlig, og at når man føler slike ting så kan man ikke la det gå utover noen, men heller snakke med noen. Hun må lære å sette ord på ting, og dere må lære å snakke med henne om det. 

Anonymkode: 843e0...7c7

[Gjest noe tilfeldig]

Time-out! Dette er IKKE greit! Flott at dere avlaster hans søster og er barnevakt, men i det lange løp vil dette tære på deres familie. Det er ikke riktig for noen av partene. Jeg ville anbefale å holde en distanse til 9åringen, og faktisk ha unnskyldninger om søster ber om avlastning. At dere er sliten fordi den lille har vondt i magen eller sov dårlig. Jepp. Blank løgn. Noen ganger er det faktisk ikke en så dum løsning. 9åringen har rett og slett blitt for husvarm her, og ettersom dere ikke er biologiske foreldre har dere heller ikke den fulle "myndighet" til å irettesette slik dere ville gjort ovenfor deres egen. Man er ofte noen hakk mer tålmodig og grei med andres barn fordi man vet det er en midlertidig affære å ha dem på besøk. Men går det på bekostning av deres baby og familieliv er det ikke greit. Ta en time-out og når det har gått litt tid og dere får besøk av 9årigen får dere sette klare grenser (onkel må skifte bleie på baby og det må du som er så stor forstå", "vi snakker ikke babyspråk til deg som er så stor, med mindre du kanskje vil ha bleie på også"? Osv. Ellers masse kred for at dere har vært så hjertevarme og hjelpsomme, men ikke la det gå på bekostning av deres egen familie, det hjelper ingen. 

[tingeling]

Her tenker jeg foreldrene må mer på banen. Hvordan er jenta når foreldrene hennes er med? Hvis de er tilstede og kan korrigere adferden er det mye bedre enn at dere tar avstand eller må si ifra selv. Særlig hvis jenta snart skal bli storesøster. Veldig dumt hvis hun opplever at dere tar avstand fra henne når dere har fått baby, og så kommer det en ny baby som er en enda større "trussel". 

[Silfen]

Kanskje slutte å dulle med henne og gi henne jævlig grei beskjed! Hun er NI! Ikke to!

[AnonymBruker]

2 timer siden, Blondie65 skrev:

Din mann må ta med seg ni åringen og spørre henne rett ut om hun er sjalu på babyen. Hun er ni, ikke tre. Det er litt andre forventninger til en ni åring, samtidig kan det være vanskelig å sette ord på vonde følelser. Nøkkelen Ernst ni åringen får litt "onkel" tid mot at babyen ikke blir utsatt for sabotasje. 

Nøkkelen Ernst?

Anonymkode: e673b...b27

[Gjest Blondie65]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nøkkelen Ernst?

Anonymkode: e673b...b27

Broren til Hammeren Edvard.

Neida ... iPad insisterer på å gjette hva jeg mener og gjetter ofte feil uten at jeg ser det. Har rettet nå.

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for svar! Jeg skjønner at jeg burde forvente mer og kunne snakke "hardere" til en på 9 år. Jeg har bare svært lite erfaring med barn i den alderen og vet ikke helt hvor de ligger 

Uansett, jeg tok en telefon til mora for å snakke om det, og hun forsto godt hva jeg sa og sa at hun skulle snakke med dattera. Vi bestemte oss også for å ta en helg hvor vi skal være der mens hun er hjemme på dagtid og da kan mora irettesette slik at når hun er med bare oss så kan vi på en måte si det samme som mora uten å føle at vi tråkker over noen grenser.

Siden babyen er såpass liten så er hun klart midtpunktet når hele familien samler seg og da er det så og si aldri mannen som har henne. Besteforeldre og tanter vil bare holde og kose hele tiden, så da er jo situasjonen litt annerledes  Men en helg bare vi 5 tror jeg kommer til å hjelpe  

Anonymkode: 0dc65...1e4

[Trampe]

Den oppførselen du beskriver kan man muligens forstå hos en treåring, men jenta er ni år gammel. En niåring forstår det meste, vet hva som er rett og galt, og en niåring som klyper en baby har et alvorlig problem. Hun gjør dette med overlegg, og dere må gi klar beskjed om at dette ikke er greit, og hvis hun ikke oppfører seg og tar hensyn til babyen kan hun ikke være hos dere. Dere er veldig glade i henne, og vil gjerne ha henne på besøk, men da må hun oppføre seg skikkelig. En niåring forstår dette - hvis hun vil. Hvis hun ikke retter seg etter dette lar dere være å ha henne på besøk en uke eller to, og så prøver dere på nytt. Kanskje det går bedre da, og gjør det ikke det får hun samme beskjed: du kan ikke være her når du oppfører deg slik mot babyen. Så tar dere en ny periode uten besøk. Det må da være innmari slitsomt for mannen din å ha en niåring hengende på seg på den måten, det er ikke normal oppførsel selv uten baby og sjalusi. 

Vi har to som var sju da babyen kom, og har aldri sett snurten av den type oppførsel. Jeg kjenner flere som har tette barn som har beskrevet sjalusi, men det du beskriver er rimelig ekstremt. Spesielt siden det er snakk om en niese, og ikke søsken. 

Det at hun selv skal bli storesøster, er muligens kjernen til problemet. Snakk med henne og spør hva hun tenker om at hun selv skal få en baby i huset. Forklar hvordan det er å være forelder til flere barn. Kanskje hun er kjemperedd for å bli byttet ut, er sint og frustrert og tar det ut på deres baby. Da kan det hjelpe å snakke om det. Moren hennes bør jo ta disse signalene på alvor, det kan jo bli katastrofe dersom hun reagerer på samme måte hjemme. 

Eldste min spurte mens jeg gikk gravid om jeg tror jeg blir mer glad i babyen enn i ham. Jeg brukte bestemødrene hans som eksempel, både jeg og pappaen har flere søsken. Tror han at bestemor er mer glad i onkel enn i meg? Neeeei, det trodde han ikke. Sånn er det å være mamma, sa jeg. Man er glad i alle barna sine, uansett hvor mange man får. Og ingen kan erstatte deg, selv om jeg får ti babyer. Han var fornøyd med forklaringen han, forsikret seg om at vi ikke skal ha ti babyer, og har ikke vist sjalusi i det hele tatt.

Av og til går barna og bærer på noe som utløser dårlig oppførsel, og det tror jeg er tilfellet i denne saken. 

[reiseglad]

Store barn kan også bli sjalu, og det er ikke sikkert at de vet hva denne følelsen er for noe. Kan du og jenta gjøre noe hyggelig sammen av og til? Lag en skikkelig jentekveld hvor dere to koser dere sammen? Gå på kafe, bak boller, gå på kino eller gjør noe bare dere to? Så kan den nybakte pappan og babysen kose seg sammen? Du ammer ikke, så det burde gå fint med et par timer med dere jentene sammen. Bruk denne tida til å snakke med ni-åringen, snakk om følelser, og reaksjoner på nye mennesker i livet vårt. Snakk om hva som er vanlig, og hvordan man kan kjenne og føle seg, og at en ting er hva man har LYST å gjøre, en annen ting er hva man faktisk GJØR når man er ni år.

[Gjest Chroma]

Sjalusi er en forferdelig vond følelse og istedenfor å bare fokusere på å irettesette henne bør dere også snakke med henne om hvorfor hun gjør og føler som hun gjør. Det er lettere å forandre på følelser hvis man forstår dem og vet hvorfor man har dem. Hun er fortsatt et lite barn, og barn trenger ofte hjelp til å forstå følelser for å kunne håndtere dem.

[AnonymBruker]

21 timer siden, Silfen skrev:

Kanskje slutte å dulle med henne og gi henne jævlig grei beskjed! Hun er NI! Ikke to!

Dette. 

Jeg var eneste barn i familien til jeg var nesten 3. Da fikk jeg en kusine, og jeg ble et sjalumonster av dimensjoner, men det ble allerede da plukket av meg med rettleiing/tilsnakk, og de gangene litt tilsnakk ikke hjalp ble jeg satt i det man i dag kaller time-out.

Jeg var enebarn til jeg var 9 år, og da var jeg så stor at jeg fint skjønte forskjellen på oppmerksomheten jeg og lillebror fikk, og det 2,5 år gamle sjalumonsteret viste ingen tegn til sjalusi da hun var blitt så stor som 9 år. Hadde jeg prøvd meg på noen av stuntene TS' niese bedriver ift sabotasje og hyperklenging, hadde jeg blitt sendt på rommet mitt med lukket dør hver eneste gang jeg hadde prøvd meg.

Anonymkode: 4356f...b5f