Hva er grunnen til at kvinner tar ut skilsmisse oftere en menn ?

[Gjest Edorf]

Ser ut som fleirtalet av de som har svart TS er kvinner......Og det er kanskje naturleg etttersom spørsmålet er "vinklet " slik som det er......Kvinner som velger å ta ut skilsmisse er vel også de nærmeste til å svare på hvorfor......Ærlig talt:...."Eg tar ikkje dritten etter andre  " ....Det får mora de ordne oppi sjølv.. !....Debatten om arbeidsfordeling i hjemmet blusset opp etterhvert som kvinnene forlot kjøkkenbenken,og "eneforsørgestausen"  blei flagget ut....Menn vart pålagde å ta seg mer av barna,og det tradisjonelle husarbeide,som støvsuging,vask.m.m,og det synes forsåvidt er forståeleg......Men,samtidig så hører en ingenting om hvem som skal ta seg av det øvrige arbeide praktiske arbeide,i hjemmet......Har etterhvert hørt mange skilte  kvinner ,som har uttalt at dei savner ofte en "hendymenn" til å ta seg av div. praktiske oppgaver....Kanskje er det dermed sagt at eindel kvinner etterhvert har innsett at hjemmet på eit vis må betraktes som en arbeidsplass,og ein fordeler arbeider utifra kompetanse,og kvalifikasjoner.......Og de som ikkje mesterer å samarbeide,bør kanskje  vurdere å melde seg på et kurs

[waco]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror faktisk det er mange kvinner som forteller konkret hva som er feil, og forklarer hva som må endres, men at menn rett og slett avfeier det som lite alvorlig. Jeg er selv skilt og har flere skilte venninner og tror at selv om man er aldri så konkret så blir man rett og slett ikke tatt på alvor.... Selv ikke når man har forsøkt samlivsterapeut/familievernkontor osv. De fleste som sliter i forhold kranger jo ikke 24/7 og ingen går i årevis og er deprimert/gråter, men man lever stort sett som normalt - men er ikke lykkelig.

Anonymkode: 90ef8...fb2

Jeg har aldri vært gift og derfor heller aldri vært skilt. Men kunne ikke du som har masse livserfaringer dele litt med oss om ikke har noen?

For eksempel kunne du vel begynne med å fortelle hvorfor du giftet deg med en som gjorde deg ulykkelig?

- var det den lykkelige skilsmissen som var motivet?

Fortell!

[RoH]

54 minutter siden, waco skrev:

Jeg har aldri vært gift og derfor heller aldri vært skilt. Men kunne ikke du som har masse livserfaringer dele litt med oss om ikke har noen?

For eksempel kunne du vel begynne med å fortelle hvorfor du giftet deg med en som gjorde deg ulykkelig?

- var det den lykkelige skilsmissen som var motivet?

Fortell!

Dette har vi vel grubla på et par år eller? 

Forelskelse-hverdag-kommunikasjon-arv og miljø (holdninger og normer) . Plukk den du syns passer. 

[AnonymBruker]

Den 24. juli 2016 at 13.11, AnonymBruker skrev:

Menn bytter jo damer hele tiden. De vet ikke hva monogami er. De bør gå på kurs hos papegøyene. De holder seg til 1 partner. 

Anonymkode: 30ded...fe4

Evt kurs hos svanene, som dør av hjertesorg når maken dør. 

Anonymkode: c3b31...ff2

[AnonymBruker]

Jeg er enig med mange her som skriver at menn bare lar ting skure og gå, tror de er opptatte med sine ting og fornøyde så lenge de får litt sex og hverdagen går rundt. Kvinner ønsker å bli sett, dette tror jeg glemmes. Og hvis kvinner da gjør nesten alt hjemme, så blir det jo bare feil, da!

Min mann gjør masse hjemme og er flink til å lage mat, jeg kan ikke klage på noen av de typiske tingene. Vi har bra sex også! Det er vanskelig å forklare hva som gjorde at jeg holdt på å flytte ut for en stund siden. Blandingen av stadig nægging på at jeg ikke ryddet bra nok (jepp, omvendt hjemme hos oss), at han hadde dårlig humør og ikke "så" meg, gjorde at jeg tenkte "dette gidder jeg ikke mer!" Da hadde jeg tatt opp dette med den nesten sykelige ryddemanien hans mange måneder tidligere, men han skjønte det ikke, tydeligvis. Jeg følte at han var drittlei av meg. Men det stemte visst ikke. Jeg måtte si at jeg vurderte skillsmisse før han tok det alvorlig og skjerpet seg. 

Han gjør virkelig en innsats, både med å slække ryddekravene (vi har det uansett mer ryddig enn noen andre jeg kjenner), og har startet å gi meg komplimenter (som han mener at han alltid har ment, men kanskje ikke sagt...) Jeg har alltid gitt han masse komplimenter, så det er en merkelig ting å "glemme". Men jeg tror menn  bare ikke tenker som oss! 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bra i livet nå. Jeg elsker mannen min, vi ler mye, han er kjekk, vi har bra sex, vi har nydelige barn og jeg elsker familielivet.

Likevel.

Noe i meg er endret. (Det er masse greier, orker ikke forklare alt her)

Jeg ser meg selv som skilt når barna er store. Ikke skilt og ny samboer. Jeg vil aldri bo med en mann igjen! Kjærester, gjerne! Samboer? Kommer aldri til å skje!

Jeg vil ha en mann som jeg kan kaste tannbørsten til hvis han er lei av meg eller omvendt, vi skal ikke bli sammen pga materielle ting! Jeg kjenner altfor mange som er sammen i elendige ekteskap fordi de har hus/ båt/ hytte sammen, eller at de ikke tjener nok til å klare seg alene. Ofte fordi de ikke vil med i levestandard. Hvis det ikke er materielle ting som binder, er sjangsen for utroskap minimert også.

Dette er helt umulig å forklare for folk, jeg ser det. Har prøvd med et par venninner og de svarte med:

"Dere krangler lite og har bra sex??!! Hva i ALLE dager er det du forventer av et ekteskap, egentlig??"

Den andre (evig singel):

"Du ANER ikke hvordan det er å være alene!!"

Uansett hva alle andre mener: Jeg vil ikke ha en gammel gubbe å irritere meg over, kanskje er jeg sær og blir enda verre med årene, ok! Da er det ihvertfall best å ikke belemre noen med det! Jeg er lei av kompromisser, dvs jeg fikser det nå, det er verdt det. Men resten av livet? Kanskje over 50 år til??! Neppe! 

Anonymkode: c6e59...400

[draug 75]

Det virker på meg som det oftest er kvinnene som sitter med initiativet i forholdene. Da er det vel naturlig at kvinnene tar initiativ til å avslutte forholdene også?

Etter en periode nå på noen år med et forhold som gikk ad undas, dating, og så etterhvert et nytt ordentlig forhold med bryllup og det hele, så kan jeg ikke ha klart å unngå å legge merke til en del ting. Pussige ting.

Når et samlivsbrudd oppstår, har kvinnene gjerne gått hele prosessen og stiller ganske forberedt. Det er også smart å overraske mannen på denne måten. Han kan gjøre mye rart og sette seg sjøl inn i en ufordelaktig posisjon enten med å bli sur og vanskelig eller med å fortsette å være grei og løsningsorientert. Menn: blir du utsatt for at kona/ samboer sier det er slutt, og hun skal begynne å diskutere det praktiske: Si: "javel. Jeg er ikke helt meg selv, litt sjokkert, og jeg vil ikke inngå noen avtaler nå med en gang."

Men hva med kvinner og samlivets gang? Kvinner blir sammen med menn fordi de har bevart gutten i seg, og går fra de fordi de ikke tar ansvar og er voksne. Kvinner blir sammen med menn som er livlige og festens midtpunkt, og går fra menn fordi de er fylliker. Kvinner blir sammen med menn fordi de er ledertyper og har kontroll, og går fra de samme fordi de er dominerende og kontrollerende... Og sånn fortsetter det. Allers, Hjemmet osv. forteller disse historiene om og om igjen. Det har de gjort hver uke siden krigen.

Hva med alle disse forsøkene kvinner har for å sette menn i bås: han er en sånn og han er en sånn.

Hva med menn sine stadig tilbakevendende spørsmål: jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å få henne fornøyd?

Menn sliter seg ut med å prøve å gjøre kona fornøyd. Det er saken for hans del. Han forstår ikke at hun aldri kommer til å bli fornøyd. Om han nå bare forsonte seg med seg sjøl og satset på å i bunn og grunn være bra nok og prøvde å sette litt vett inn i forholdet han og, så gikk det kanskje bedre. Da hadde han vel fantasi til å være litt spennende å være med også?

Kvinner respekterer ikke menn og har ingen klar ide om at menn er personer. En mann er en pyntegjenstand, og noe som skal fylle en funksjon for henne. Han skal for det første passe i en form. Hun går straks i gang med å prøve å rydde vekk alt som ikke passer med formen hun skal ha mannen sin i. Forandring, ikke sant? "Jeg kan forandre han." Det går ikke. Han prøver å tilpasse seg, og hun blir frustrert over at han ikke blir det som hun vil. Da er mannen resignert, og hun dumper han.

Evt., så greier hun faktisk å forandre han, men da er han ikke lenger den hun ble glad i. 

 

[Gjest Edorf]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med mange her som skriver at menn bare lar ting skure og gå, tror de er opptatte med sine ting og fornøyde så lenge de får litt sex og hverdagen går rundt. Kvinner ønsker å bli sett, dette tror jeg glemmes. Og hvis kvinner da gjør nesten alt hjemme, så blir det jo bare feil, da!

Min mann gjør masse hjemme og er flink til å lage mat, jeg kan ikke klage på noen av de typiske tingene. Vi har bra sex også! Det er vanskelig å forklare hva som gjorde at jeg holdt på å flytte ut for en stund siden. Blandingen av stadig nægging på at jeg ikke ryddet bra nok (jepp, omvendt hjemme hos oss), at han hadde dårlig humør og ikke "så" meg, gjorde at jeg tenkte "dette gidder jeg ikke mer!" Da hadde jeg tatt opp dette med den nesten sykelige ryddemanien hans mange måneder tidligere, men han skjønte det ikke, tydeligvis. Jeg følte at han var drittlei av meg. Men det stemte visst ikke. Jeg måtte si at jeg vurderte skillsmisse før han tok det alvorlig og skjerpet seg. 

Han gjør virkelig en innsats, både med å slække ryddekravene (vi har det uansett mer ryddig enn noen andre jeg kjenner), og har startet å gi meg komplimenter (som han mener at han alltid har ment, men kanskje ikke sagt...) Jeg har alltid gitt han masse komplimenter, så det er en merkelig ting å "glemme". Men jeg tror menn  bare ikke tenker som oss! 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bra i livet nå. Jeg elsker mannen min, vi ler mye, han er kjekk, vi har bra sex, vi har nydelige barn og jeg elsker familielivet.

Likevel.

Noe i meg er endret. (Det er masse greier, orker ikke forklare alt her)

Jeg ser meg selv som skilt når barna er store. Ikke skilt og ny samboer. Jeg vil aldri bo med en mann igjen! Kjærester, gjerne! Samboer? Kommer aldri til å skje!

Jeg vil ha en mann som jeg kan kaste tannbørsten til hvis han er lei av meg eller omvendt, vi skal ikke bli sammen pga materielle ting! Jeg kjenner altfor mange som er sammen i elendige ekteskap fordi de har hus/ båt/ hytte sammen, eller at de ikke tjener nok til å klare seg alene. Ofte fordi de ikke vil med i levestandard. Hvis det ikke er materielle ting som binder, er sjangsen for utroskap minimert også.

Dette er helt umulig å forklare for folk, jeg ser det. Har prøvd med et par venninner og de svarte med:

"Dere krangler lite og har bra sex??!! Hva i ALLE dager er det du forventer av et ekteskap, egentlig??"

Den andre (evig singel):

"Du ANER ikke hvordan det er å være alene!!"

Uansett hva alle andre mener: Jeg vil ikke ha en gammel gubbe å irritere meg over, kanskje er jeg sær og blir enda verre med årene, ok! Da er det ihvertfall best å ikke belemre noen med det! Jeg er lei av kompromisser, dvs jeg fikser det nå, det er verdt det. Men resten av livet? Kanskje over 50 år til??! Neppe! 

Anonymkode: c6e59...400

Ja, hvis kvinner gjør alt arbeide i hjemmet,så blir det jo feil,og kanskje er det slik at mange kvinner føler det slik....Mine foreldre,besteforeldre snakket ofte om hvor godt vi hadde det under oppveksten...Dette til tross for at vi vart pålagde mange arbeidsoppgaver i hjemmet m/ gård,og en far som var borte det meste av året på fiske......Undres på hvordan mange husmødre av idag hadde taklet tilværelsen m/ 5-6 born hjemme,og med en mann som låg på fiske på Grønnland / Island 2-3 mnd. i  strekk.....Det var "før" mobilen vart oppfunnet....Heldigvis har ting endret seg til det bedre siden den tid,men kanskje burde  mange kvinnfolk av idag teke "litt lærdom" av korleis våre forfedre /mødre organiserte seg i hjemmet...Idag siiter dei fleste barna  fremfor en PC,eller,Ipad istedenfor at dei kunne pålegges eindel praktisk oppgaver i hjemmet...som rydding,vasking m.m...

[AnonymBruker]

18 timer siden, draug 75 skrev:

Det virker på meg som det oftest er kvinnene som sitter med initiativet i forholdene. Da er det vel naturlig at kvinnene tar initiativ til å avslutte forholdene også?

Etter en periode nå på noen år med et forhold som gikk ad undas, dating, og så etterhvert et nytt ordentlig forhold med bryllup og det hele, så kan jeg ikke ha klart å unngå å legge merke til en del ting. Pussige ting.

Når et samlivsbrudd oppstår, har kvinnene gjerne gått hele prosessen og stiller ganske forberedt. Det er også smart å overraske mannen på denne måten. Han kan gjøre mye rart og sette seg sjøl inn i en ufordelaktig posisjon enten med å bli sur og vanskelig eller med å fortsette å være grei og løsningsorientert. Menn: blir du utsatt for at kona/ samboer sier det er slutt, og hun skal begynne å diskutere det praktiske: Si: "javel. Jeg er ikke helt meg selv, litt sjokkert, og jeg vil ikke inngå noen avtaler nå med en gang."

Men hva med kvinner og samlivets gang? Kvinner blir sammen med menn fordi de har bevart gutten i seg, og går fra de fordi de ikke tar ansvar og er voksne. Kvinner blir sammen med menn som er livlige og festens midtpunkt, og går fra menn fordi de er fylliker. Kvinner blir sammen med menn fordi de er ledertyper og har kontroll, og går fra de samme fordi de er dominerende og kontrollerende... Og sånn fortsetter det. Allers, Hjemmet osv. forteller disse historiene om og om igjen. Det har de gjort hver uke siden krigen.

Hva med alle disse forsøkene kvinner har for å sette menn i bås: han er en sånn og han er en sånn.

Hva med menn sine stadig tilbakevendende spørsmål: jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å få henne fornøyd?

Menn sliter seg ut med å prøve å gjøre kona fornøyd. Det er saken for hans del. Han forstår ikke at hun aldri kommer til å bli fornøyd. Om han nå bare forsonte seg med seg sjøl og satset på å i bunn og grunn være bra nok og prøvde å sette litt vett inn i forholdet han og, så gikk det kanskje bedre. Da hadde han vel fantasi til å være litt spennende å være med også?

Kvinner respekterer ikke menn og har ingen klar ide om at menn er personer. En mann er en pyntegjenstand, og noe som skal fylle en funksjon for henne. Han skal for det første passe i en form. Hun går straks i gang med å prøve å rydde vekk alt som ikke passer med formen hun skal ha mannen sin i. Forandring, ikke sant? "Jeg kan forandre han." Det går ikke. Han prøver å tilpasse seg, og hun blir frustrert over at han ikke blir det som hun vil. Da er mannen resignert, og hun dumper han.

Evt., så greier hun faktisk å forandre han, men da er han ikke lenger den hun ble glad i. 

 

Jeg må innrømme at jeg opplever innlegget ditt som en veldig forenklet og en temmelig skjev fremstilling av mange forhold og ikke minst av kvinner og menn. Verden er sjelden så svart/hvit. Jeg synes i grunnen litt synd på deg dersom du ikke klarer å se flere nyanser  hos mennesker i forhold til hva de ønsker seg i et parforhold og hvordan de forholder seg til hverandre og hvilken selvinnsikt de kan ha og ofte har.

Jeg tviler ikke på at en del menn ikke vet hva de skal gjøre for å holde kona fornøyd. Akkurat som noen kvinner ikke vet hvordan de skal gjøre mannen fornøyd. Jeg tror også mange av begge kjønn egentlig ikke vet hva som gjør de tilfreds eller hva de ønsker av en partner. Det er nok mange som tror en partner skal gjøre de lykkeligere og helere. Det er trist synes jeg at man legger et slikt ansvar på hverandre.

Som jeg prøvde å sette ord på før i tråden, så har jeg opplevd et par menn som har vært såpass fastlåst i hva de har trodd at jeg har ønsket at de har avskrevet hva jeg har sagt at jeg ønsker. Det går på både mål og verdier, og jeg var tydelig på at var viktig for meg da vi ble kjent. Ting de ga uttrykk for at var noe av det som gjorde meg spennende å være sammen med. Jeg var så godtroende eller naiv at jeg trodde de forstod meg. Etter en stund så sluttet de allikevel å høre på meg. Han ene sa rett ut at "alle kvinner prøver å gjøre seg mer interessante når de dater" og "alle vet at det er viktig med dyrest mulig bil og hus, alle dømmer mennesker etter status", "alle kvinner er ...". Han opplevde meg som krevende når jeg prøvde å fortelle at jeg gjerne kunne kjøre rundt i en varebil og jobbe med noe jeg hadde lyst til å jobbe med når han visste jeg hadde mulighet til å få en jobb med merkbart høyere lønn selv om jeg ikke trivdes med det yrket. Da mente han at jeg forventet at han skulle kjøpe en dyrere bil til meg (og nei, jeg var fornøyd med varebilen) og at jeg ønsket å få i både "pose og sekk".

Det jeg opplever som ironisk er at de begge spilte et spill for å få en partner og derfor "visste" at jeg gjorde det også. Ingen av de klarte å gi slipp på sin tolkning. Dessuten så var det merkelig nok ikke løgn at de fortalte meg ting "jeg ønsket å høre", men at jeg ikke innrømmet at jeg egentlig også gjorde det.

Begge prøvde nok hardt å gjøre meg fornøyd, men ingen av de hørte etter hva jeg ønsket meg. Det at jeg prøvde å støtte de i ting de ønsket seg ble tolket som at det var noe jeg ønsket meg. At jeg ønsket at de skulle ha noe de hadde lyst på var visst ikke mulig,,,  

Jeg prøvde faktisk ikke å forandre de, men å ha rom til meg selv samtidig. Jeg trodde vi kunne nøste opp i misforståelser sammen og ha plass til at vi tenkte forskjellig om noen ting - men kunne finne kompromiss allikevel der det var nødvendig. Det er vanskelig når den andre parten ikke "tror på" det man sier, men tolker det til noe helt annet og mener de vet bedre enn meg både hva jeg føler, tenker eller ønsker meg.

Heldigvis tror jeg de fleste oppegående voksne mennesker både prøver å ta vare på seg selv og den andre. Jeg har flere vennepar som har holdt sammen i 20-30 år, hvor det ser ut til å være både omtanke, forståelse og støtte for hverandre og barna. Barna ser også ut til å vokse opp til å bli trygge på seg selv og jeg opplever at de er vennlige og inkluderende. Jeg synes at de mer gjennomgående forholder seg til at mennesker er mennesker. Med individuelle forskjeller, men uten at det nødvendigvis er knyttet til kjønn. Det betyr ikke at jeg tror de aldri har utfordringer, men man kommer langt med raushet så lenge begge partene møter hverandre med det.

Jeg tror også vi alle kan bli blinde for hva vi har og får i et forhold. Noen ting bare er der på en måte. Mye som viser omtanke, respekt og hensyn fra den andre legges ikke merke til. Fordi man er vant til det og ikke ser det lenger. Ikke før det er borte.

Jeg er ikke mer perfekt enn noen andre, men jeg har det absolutt mye bedre alene enn jeg har hatt det i forhold. Jeg prøver å passe på at de rundt meg har det godt, og jeg har lett for å synes at jeg først kan ta hensyn til meg når det er greit for de nærmeste. Derfor har jeg vært klar før jeg flyttet sammen en annen at jeg må kunne gjøre mine ting innimellom uten at jeg skal få dårlig samvittighet (det er ikke snakk om noe som krever mye penger eller tid, men jeg trenger tid til bare være innimellom og jeg trenger tid til en hobby. Den gir litt inntekt, men ikke like mye som om jeg jobbet den tiden). Uten dette så mister jeg livsglede og overskudd.

Når dette behovet etter en tid møttes med mer eller mindre surmuling fordi den andre synes jeg burde bruke krefter og tid på det han syntes var viktigere. Da jeg flere gangerble avfeid over tid da jeg prøvde å ta det opp, da ble det for sent at de plutselig våknet opp og skulle forandre seg fordi jeg ikke orket mer. Han ene sa rett ut at han ikke tok meg alvorlig fordi jeg ikke kjeftet og hylte.

Generelt er vi nok mange som går i forsvar dersom vi har en partner som sier "ser du ikke alt jeg gjør for at hverdagen vår skal gå opp? - dette sliter meg ut og jeg føler det blir veldig skjevt fordelt mellom oss". Dersom man avfeier det som lite viktig eller automatisk går rett på "du ser ikke alt jeg gjør heller" så blir det ofte en (tror jeg) unødvendig maktkamp. Det er mye lettere å avfeie partneren med "du tar feil eller krever mer enn du har grunn til" en å prøve å se om man kan endre hvordan h*n føler seg. Enten ved en bedre forståelse begge veier eller ved å endre hva man gjør eller prioriterer.

Å tenke "slik er kvinner" eller "slik er menn" tror jeg ødelegger mye mer enn mange er klar over eller tenker over.

Jeg har opplevd flere "rigide menn" i forhold til en slik tankegang. Det er sikkert en del "confiramtion bias" i bildet mitt, men jeg tror ikke det er bare det som farger den oppfattelsen. Menn som strever hardt for å være "mann" og samtidig setter ganske snevre grenser for å være "dame".

Anonymkode: ef375...e04

[waco]

Lesbiske kvinner skiller seg oftere enn heterofile kvinner. Og homser skille seg enda sjeldnere enn heteromenn.

Da er det vel ikke noe å lure på lengre. Kvinner er mindre trofaste og liker troskap mindre enn menn.

Men dette her visste vi jo?

[makkapakka]

det er fordi de søker råd her på KG og KG sier dump han

[draug 75]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at jeg opplever innlegget ditt som en veldig forenklet og en temmelig skjev fremstilling av mange forhold og ikke minst av kvinner og menn. Verden er sjelden så svart/hvit. Jeg synes i grunnen litt synd på deg dersom du ikke klarer å se flere nyanser  hos mennesker i forhold til hva de ønsker seg i et parforhold og hvordan de forholder seg til hverandre og hvilken selvinnsikt de kan ha og ofte har.

Jeg tviler ikke på at en del menn ikke vet hva de skal gjøre for å holde kona fornøyd. Akkurat som noen kvinner ikke vet hvordan de skal gjøre mannen fornøyd. Jeg tror også mange av begge kjønn egentlig ikke vet hva som gjør de tilfreds eller hva de ønsker av en partner. Det er nok mange som tror en partner skal gjøre de lykkeligere og helere. Det er trist synes jeg at man legger et slikt ansvar på hverandre.

Som jeg prøvde å sette ord på før i tråden, så har jeg opplevd et par menn som har vært såpass fastlåst i hva de har trodd at jeg har ønsket at de har avskrevet hva jeg har sagt at jeg ønsker. Det går på både mål og verdier, og jeg var tydelig på at var viktig for meg da vi ble kjent. Ting de ga uttrykk for at var noe av det som gjorde meg spennende å være sammen med. Jeg var så godtroende eller naiv at jeg trodde de forstod meg. Etter en stund så sluttet de allikevel å høre på meg. Han ene sa rett ut at "alle kvinner prøver å gjøre seg mer interessante når de dater" og "alle vet at det er viktig med dyrest mulig bil og hus, alle dømmer mennesker etter status", "alle kvinner er ...". Han opplevde meg som krevende når jeg prøvde å fortelle at jeg gjerne kunne kjøre rundt i en varebil og jobbe med noe jeg hadde lyst til å jobbe med når han visste jeg hadde mulighet til å få en jobb med merkbart høyere lønn selv om jeg ikke trivdes med det yrket. Da mente han at jeg forventet at han skulle kjøpe en dyrere bil til meg (og nei, jeg var fornøyd med varebilen) og at jeg ønsket å få i både "pose og sekk".

Det jeg opplever som ironisk er at de begge spilte et spill for å få en partner og derfor "visste" at jeg gjorde det også. Ingen av de klarte å gi slipp på sin tolkning. Dessuten så var det merkelig nok ikke løgn at de fortalte meg ting "jeg ønsket å høre", men at jeg ikke innrømmet at jeg egentlig også gjorde det.

Begge prøvde nok hardt å gjøre meg fornøyd, men ingen av de hørte etter hva jeg ønsket meg. Det at jeg prøvde å støtte de i ting de ønsket seg ble tolket som at det var noe jeg ønsket meg. At jeg ønsket at de skulle ha noe de hadde lyst på var visst ikke mulig,,,  

Jeg prøvde faktisk ikke å forandre de, men å ha rom til meg selv samtidig. Jeg trodde vi kunne nøste opp i misforståelser sammen og ha plass til at vi tenkte forskjellig om noen ting - men kunne finne kompromiss allikevel der det var nødvendig. Det er vanskelig når den andre parten ikke "tror på" det man sier, men tolker det til noe helt annet og mener de vet bedre enn meg både hva jeg føler, tenker eller ønsker meg.

Heldigvis tror jeg de fleste oppegående voksne mennesker både prøver å ta vare på seg selv og den andre. Jeg har flere vennepar som har holdt sammen i 20-30 år, hvor det ser ut til å være både omtanke, forståelse og støtte for hverandre og barna. Barna ser også ut til å vokse opp til å bli trygge på seg selv og jeg opplever at de er vennlige og inkluderende. Jeg synes at de mer gjennomgående forholder seg til at mennesker er mennesker. Med individuelle forskjeller, men uten at det nødvendigvis er knyttet til kjønn. Det betyr ikke at jeg tror de aldri har utfordringer, men man kommer langt med raushet så lenge begge partene møter hverandre med det.

Jeg tror også vi alle kan bli blinde for hva vi har og får i et forhold. Noen ting bare er der på en måte. Mye som viser omtanke, respekt og hensyn fra den andre legges ikke merke til. Fordi man er vant til det og ikke ser det lenger. Ikke før det er borte.

Jeg er ikke mer perfekt enn noen andre, men jeg har det absolutt mye bedre alene enn jeg har hatt det i forhold. Jeg prøver å passe på at de rundt meg har det godt, og jeg har lett for å synes at jeg først kan ta hensyn til meg når det er greit for de nærmeste. Derfor har jeg vært klar før jeg flyttet sammen en annen at jeg må kunne gjøre mine ting innimellom uten at jeg skal få dårlig samvittighet (det er ikke snakk om noe som krever mye penger eller tid, men jeg trenger tid til bare være innimellom og jeg trenger tid til en hobby. Den gir litt inntekt, men ikke like mye som om jeg jobbet den tiden). Uten dette så mister jeg livsglede og overskudd.

Når dette behovet etter en tid møttes med mer eller mindre surmuling fordi den andre synes jeg burde bruke krefter og tid på det han syntes var viktigere. Da jeg flere gangerble avfeid over tid da jeg prøvde å ta det opp, da ble det for sent at de plutselig våknet opp og skulle forandre seg fordi jeg ikke orket mer. Han ene sa rett ut at han ikke tok meg alvorlig fordi jeg ikke kjeftet og hylte.

Generelt er vi nok mange som går i forsvar dersom vi har en partner som sier "ser du ikke alt jeg gjør for at hverdagen vår skal gå opp? - dette sliter meg ut og jeg føler det blir veldig skjevt fordelt mellom oss". Dersom man avfeier det som lite viktig eller automatisk går rett på "du ser ikke alt jeg gjør heller" så blir det ofte en (tror jeg) unødvendig maktkamp. Det er mye lettere å avfeie partneren med "du tar feil eller krever mer enn du har grunn til" en å prøve å se om man kan endre hvordan h*n føler seg. Enten ved en bedre forståelse begge veier eller ved å endre hva man gjør eller prioriterer.

Å tenke "slik er kvinner" eller "slik er menn" tror jeg ødelegger mye mer enn mange er klar over eller tenker over.

Jeg har opplevd flere "rigide menn" i forhold til en slik tankegang. Det er sikkert en del "confiramtion bias" i bildet mitt, men jeg tror ikke det er bare det som farger den oppfattelsen. Menn som strever hardt for å være "mann" og samtidig setter ganske snevre grenser for å være "dame".

Anonymkode: ef375...e04

Nå ønsker jeg helst ikke å svare ABer, men siden du synes synd på meg synes jeg jeg må svare.

For det første er tråden i seg sjøl forenklet. Det er nok ikke så enkelt som at kvinner tar ut skilsmisse av noen grunner som er enkle og rasjonelle og som kan skrives her på noen linjer.

For det annet blir det slik at når man forenkler for å svare på et spørsmål, blir stereotypene noe man må ty til.

Det burde holde. Jeg kunne antakelig skrevet 300 sider og mer med anekdoter, hypoteser og annet, men det blir for mye her. 

[AnonymBruker]

Den 25 July 2016 at 14.46, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med mange her som skriver at menn bare lar ting skure og gå, tror de er opptatte med sine ting og fornøyde så lenge de får litt sex og hverdagen går rundt. Kvinner ønsker å bli sett, dette tror jeg glemmes. Og hvis kvinner da gjør nesten alt hjemme, så blir det jo bare feil, da!

Min mann gjør masse hjemme og er flink til å lage mat, jeg kan ikke klage på noen av de typiske tingene. Vi har bra sex også! Det er vanskelig å forklare hva som gjorde at jeg holdt på å flytte ut for en stund siden. Blandingen av stadig nægging på at jeg ikke ryddet bra nok (jepp, omvendt hjemme hos oss), at han hadde dårlig humør og ikke "så" meg, gjorde at jeg tenkte "dette gidder jeg ikke mer!" Da hadde jeg tatt opp dette med den nesten sykelige ryddemanien hans mange måneder tidligere, men han skjønte det ikke, tydeligvis. Jeg følte at han var drittlei av meg. Men det stemte visst ikke. Jeg måtte si at jeg vurderte skillsmisse før han tok det alvorlig og skjerpet seg. 

Han gjør virkelig en innsats, både med å slække ryddekravene (vi har det uansett mer ryddig enn noen andre jeg kjenner), og har startet å gi meg komplimenter (som han mener at han alltid har ment, men kanskje ikke sagt...) Jeg har alltid gitt han masse komplimenter, så det er en merkelig ting å "glemme". Men jeg tror menn  bare ikke tenker som oss! 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bra i livet nå. Jeg elsker mannen min, vi ler mye, han er kjekk, vi har bra sex, vi har nydelige barn og jeg elsker familielivet.

Likevel.

Noe i meg er endret. (Det er masse greier, orker ikke forklare alt her)

Jeg ser meg selv som skilt når barna er store. Ikke skilt og ny samboer. Jeg vil aldri bo med en mann igjen! Kjærester, gjerne! Samboer? Kommer aldri til å skje!

Jeg vil ha en mann som jeg kan kaste tannbørsten til hvis han er lei av meg eller omvendt, vi skal ikke bli sammen pga materielle ting! Jeg kjenner altfor mange som er sammen i elendige ekteskap fordi de har hus/ båt/ hytte sammen, eller at de ikke tjener nok til å klare seg alene. Ofte fordi de ikke vil med i levestandard. Hvis det ikke er materielle ting som binder, er sjangsen for utroskap minimert også.

Dette er helt umulig å forklare for folk, jeg ser det. Har prøvd med et par venninner og de svarte med:

"Dere krangler lite og har bra sex??!! Hva i ALLE dager er det du forventer av et ekteskap, egentlig??"

Den andre (evig singel):

"Du ANER ikke hvordan det er å være alene!!"

Uansett hva alle andre mener: Jeg vil ikke ha en gammel gubbe å irritere meg over, kanskje er jeg sær og blir enda verre med årene, ok! Da er det ihvertfall best å ikke belemre noen med det! Jeg er lei av kompromisser, dvs jeg fikser det nå, det er verdt det. Men resten av livet? Kanskje over 50 år til??! Neppe! 

Anonymkode: c6e59...400

Takk for et bunnærlig innlegg, det gjorde godt for meg å lese da jeg kjenner meg igjennom mye (selv om andre problemstillinger) og har følt meg alene. Jeg ser liksom for meg at vi bryter når barna er store.

Det høres kynisk ut å planlegge brudd om 15 år, men at det ikke skjer nå, er mye fordi jeg føler (vet, basert på nestenbrudd tidligere) at han vil ta bruddet veldig tungt og det vil gå utover ungene. Han er en ålreit person som jeg ikke ønsker noe vondt, men jeg føler at jeg er et muldyr som drar mesteparten av lasset, jeg har kompromisset på mye (mens han ikke har det i samme grad), at vi ikke har de samme målene, og rett og slett at det er for mye jobb i fht hva jeg får igjen. Og at vi tenker og kommuniserer forskjellig gir også en ensomhetsfølelse. Samtidig vil jeg ikke at barna skal ha to hjem, jeg må dessuten sannsynligvis sponse ham økonomisk hvis han skal kjøpe noen bolig i samme skolekrets da han ikke har egenkapital nok selv (enda).

Det har ikke vært bevisst å tenke brudd i fremtiden, det er først nylig jeg erkjente det for meg at det at jeg kan gå senere, og det - kombinert med at vi fungerer bra sammen med andre og barna - gjør det mulig å være her nå. Sexen her har blitt nesten gledesløs, selv om den teknisk fungerer. Samtidig savner jeg friheten av å være single - ikke frihet til affærer, men til å bruke tiden min som jeg vil. 

Jeg unngår settinger der jeg kan treffe attraktive menn, ikke at en affære hadde fristet, men fordi jeg ikke vil treffe noen jeg kan forelske meg i, da det vil bli veldig vanskelig - jeg sitter for løst i forholdet til å ikke la meg involvere meg følelsesmessig, men vil ikke dra han og våre (mindreårige) barn gjennom en skilsmisse pga feks utroskap. 

Jeg tror mange kvinner har hatt det slik når de skiller seg, bare at de ikke nødvendigvis har "visst" i mange år at de vil gjøre det..? Det er ikke et forhold med rusproblemer, vold el mobbing, det er bare skjevfordeling i hva man yter og hva man får. 

Anonymkode: c3860...082

[AnonymBruker]

Den 26 July 2016 at 13.21, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at jeg opplever innlegget ditt som en veldig forenklet og en temmelig skjev fremstilling av mange forhold og ikke minst av kvinner og menn. Verden er sjelden så svart/hvit. Jeg synes i grunnen litt synd på deg dersom du ikke klarer å se flere nyanser  hos mennesker i forhold til hva de ønsker seg i et parforhold og hvordan de forholder seg til hverandre og hvilken selvinnsikt de kan ha og ofte har.

Jeg tviler ikke på at en del menn ikke vet hva de skal gjøre for å holde kona fornøyd. Akkurat som noen kvinner ikke vet hvordan de skal gjøre mannen fornøyd. Jeg tror også mange av begge kjønn egentlig ikke vet hva som gjør de tilfreds eller hva de ønsker av en partner. Det er nok mange som tror en partner skal gjøre de lykkeligere og helere. Det er trist synes jeg at man legger et slikt ansvar på hverandre.

Som jeg prøvde å sette ord på før i tråden, så har jeg opplevd et par menn som har vært såpass fastlåst i hva de har trodd at jeg har ønsket at de har avskrevet hva jeg har sagt at jeg ønsker. Det går på både mål og verdier, og jeg var tydelig på at var viktig for meg da vi ble kjent. Ting de ga uttrykk for at var noe av det som gjorde meg spennende å være sammen med. Jeg var så godtroende eller naiv at jeg trodde de forstod meg. Etter en stund så sluttet de allikevel å høre på meg. Han ene sa rett ut at "alle kvinner prøver å gjøre seg mer interessante når de dater" og "alle vet at det er viktig med dyrest mulig bil og hus, alle dømmer mennesker etter status", "alle kvinner er ...". Han opplevde meg som krevende når jeg prøvde å fortelle at jeg gjerne kunne kjøre rundt i en varebil og jobbe med noe jeg hadde lyst til å jobbe med når han visste jeg hadde mulighet til å få en jobb med merkbart høyere lønn selv om jeg ikke trivdes med det yrket. Da mente han at jeg forventet at han skulle kjøpe en dyrere bil til meg (og nei, jeg var fornøyd med varebilen) og at jeg ønsket å få i både "pose og sekk".

Det jeg opplever som ironisk er at de begge spilte et spill for å få en partner og derfor "visste" at jeg gjorde det også. Ingen av de klarte å gi slipp på sin tolkning. Dessuten så var det merkelig nok ikke løgn at de fortalte meg ting "jeg ønsket å høre", men at jeg ikke innrømmet at jeg egentlig også gjorde det.

Begge prøvde nok hardt å gjøre meg fornøyd, men ingen av de hørte etter hva jeg ønsket meg. Det at jeg prøvde å støtte de i ting de ønsket seg ble tolket som at det var noe jeg ønsket meg. At jeg ønsket at de skulle ha noe de hadde lyst på var visst ikke mulig,,,  

Jeg prøvde faktisk ikke å forandre de, men å ha rom til meg selv samtidig. Jeg trodde vi kunne nøste opp i misforståelser sammen og ha plass til at vi tenkte forskjellig om noen ting - men kunne finne kompromiss allikevel der det var nødvendig. Det er vanskelig når den andre parten ikke "tror på" det man sier, men tolker det til noe helt annet og mener de vet bedre enn meg både hva jeg føler, tenker eller ønsker meg.

Heldigvis tror jeg de fleste oppegående voksne mennesker både prøver å ta vare på seg selv og den andre. Jeg har flere vennepar som har holdt sammen i 20-30 år, hvor det ser ut til å være både omtanke, forståelse og støtte for hverandre og barna. Barna ser også ut til å vokse opp til å bli trygge på seg selv og jeg opplever at de er vennlige og inkluderende. Jeg synes at de mer gjennomgående forholder seg til at mennesker er mennesker. Med individuelle forskjeller, men uten at det nødvendigvis er knyttet til kjønn. Det betyr ikke at jeg tror de aldri har utfordringer, men man kommer langt med raushet så lenge begge partene møter hverandre med det.

Jeg tror også vi alle kan bli blinde for hva vi har og får i et forhold. Noen ting bare er der på en måte. Mye som viser omtanke, respekt og hensyn fra den andre legges ikke merke til. Fordi man er vant til det og ikke ser det lenger. Ikke før det er borte.

Jeg er ikke mer perfekt enn noen andre, men jeg har det absolutt mye bedre alene enn jeg har hatt det i forhold. Jeg prøver å passe på at de rundt meg har det godt, og jeg har lett for å synes at jeg først kan ta hensyn til meg når det er greit for de nærmeste. Derfor har jeg vært klar før jeg flyttet sammen en annen at jeg må kunne gjøre mine ting innimellom uten at jeg skal få dårlig samvittighet (det er ikke snakk om noe som krever mye penger eller tid, men jeg trenger tid til bare være innimellom og jeg trenger tid til en hobby. Den gir litt inntekt, men ikke like mye som om jeg jobbet den tiden). Uten dette så mister jeg livsglede og overskudd.

Når dette behovet etter en tid møttes med mer eller mindre surmuling fordi den andre synes jeg burde bruke krefter og tid på det han syntes var viktigere. Da jeg flere gangerble avfeid over tid da jeg prøvde å ta det opp, da ble det for sent at de plutselig våknet opp og skulle forandre seg fordi jeg ikke orket mer. Han ene sa rett ut at han ikke tok meg alvorlig fordi jeg ikke kjeftet og hylte.

Generelt er vi nok mange som går i forsvar dersom vi har en partner som sier "ser du ikke alt jeg gjør for at hverdagen vår skal gå opp? - dette sliter meg ut og jeg føler det blir veldig skjevt fordelt mellom oss". Dersom man avfeier det som lite viktig eller automatisk går rett på "du ser ikke alt jeg gjør heller" så blir det ofte en (tror jeg) unødvendig maktkamp. Det er mye lettere å avfeie partneren med "du tar feil eller krever mer enn du har grunn til" en å prøve å se om man kan endre hvordan h*n føler seg. Enten ved en bedre forståelse begge veier eller ved å endre hva man gjør eller prioriterer.

Å tenke "slik er kvinner" eller "slik er menn" tror jeg ødelegger mye mer enn mange er klar over eller tenker over.

Jeg har opplevd flere "rigide menn" i forhold til en slik tankegang. Det er sikkert en del "confiramtion bias" i bildet mitt, men jeg tror ikke det er bare det som farger den oppfattelsen. Menn som strever hardt for å være "mann" og samtidig setter ganske snevre grenser for å være "dame".

Anonymkode: ef375...e04

Dette tror jeg det er veldig mye i. Kjenner igjen fra egne forhold og venninners. 

Anonymkode: c3860...082

[AnonymBruker]

Den ‎26‎.‎07‎.‎2016 at 13.40, waco skrev:

Lesbiske kvinner skiller seg oftere enn heterofile kvinner. Og homser skille seg enda sjeldnere enn heteromenn.

Da er det vel ikke noe å lure på lengre. Kvinner er mindre trofaste og liker troskap mindre enn menn.

Men dette her visste vi jo?

Man kan jo være trofast fordi om man skiller seg. En annen hypotese er at kvinner ikke er så avhengig av tilgang på sex - at lesbiske par er de som har minst sex, og hvordan da være par og ikke bare venner?

 

Anonymkode: c3860...082

[AnonymBruker]

For å bruke mitt eget liv som eksempel: Jeg ba om samlivskurs/par-kurs i bursdagsgave - og fremdeles kunne han ikke skjønne at det var problemer! Vet ikke om det går an å bli mer tydelig....

(...jeg fikk forøvrig en kjøkkenmaskin. Vi er skilt i dag...)

Anonymkode: b62b2...4d9

[Gjest Trollkarlen]

Fordi forhold er ikke likestilt. Kvinner kan ikke velge partner med pikken sin slik som menn kan og ender opp misfornøyd oftere.

[AnonymBruker]

Den Monday, July 25, 2016 at 1.26, Edorf skrev:

Ja, hvis kvinner gjør alt arbeide i hjemmet,så blir det jo feil,og kanskje er det slik at mange kvinner føler det slik....Mine foreldre,besteforeldre snakket ofte om hvor godt vi hadde det under oppveksten...Dette til tross for at vi vart pålagde mange arbeidsoppgaver i hjemmet m/ gård,og en far som var borte det meste av året på fiske......Undres på hvordan mange husmødre av idag hadde taklet tilværelsen m/ 5-6 born hjemme,og med en mann som låg på fiske på Grønnland / Island 2-3 mnd. i  strekk.....Det var "før" mobilen vart oppfunnet....Heldigvis har ting endret seg til det bedre siden den tid,men kanskje burde  mange kvinnfolk av idag teke "litt lærdom" av korleis våre forfedre /mødre organiserte seg i hjemmet...Idag siiter dei fleste barna  fremfor en PC,eller,Ipad istedenfor at dei kunne pålegges eindel praktisk oppgaver i hjemmet...som rydding,vasking m.m...

"Kvinnfolk idag burde ta lærdom". Snedig plassering av ansvar for praktiske oppgaver som "rydding vasking med mer" i  de tusen hjem hos de tusner født med kvinnelige forplantningsorganer der. Typisk eksempel på en underforstått forventning om kvinnens plass som kan føre til konflikt om kvinnen selv forventer noe annet om hvor hennes plass er. 

Anonymkode: 23add...90a

[AnonymBruker]

Den 25.7.2016 at 17.26, Edorf skrev:

Ja, hvis kvinner gjør alt arbeide i hjemmet,så blir det jo feil,og kanskje er det slik at mange kvinner føler det slik....Mine foreldre,besteforeldre snakket ofte om hvor godt vi hadde det under oppveksten...Dette til tross for at vi vart pålagde mange arbeidsoppgaver i hjemmet m/ gård,og en far som var borte det meste av året på fiske......Undres på hvordan mange husmødre av idag hadde taklet tilværelsen m/ 5-6 born hjemme,og med en mann som låg på fiske på Grønnland / Island 2-3 mnd. i  strekk.....Det var "før" mobilen vart oppfunnet....Heldigvis har ting endret seg til det bedre siden den tid,men kanskje burde  mange kvinnfolk av idag teke "litt lærdom" av korleis våre forfedre /mødre organiserte seg i hjemmet...Idag siiter dei fleste barna  fremfor en PC,eller,Ipad istedenfor at dei kunne pålegges eindel praktisk oppgaver i hjemmet...som rydding,vasking m.m...

Jeg tror mange ikke er tenker over hvor mye miljøet(?) har endret seg på den tiden, og hvordan det kan påvirke helse og engergi. Bl.a hvordan naturlige svingninger i lys og mørke (døgnrytme og årstider) påvirker hormoner og signalstoffer/hormoner i hjernen som serotonin, melatonin og prolaktin. Det er ikke utenkelig at en del kvinner (pga mer naturlige svingninger i hormonsystemet er mere påvirket av eller følsomme for av at vi stadig omgir oss av unaturlig lys og stimulering.

Hjernen vår utsettes også for mye stress av stadige "fokusskifter" på en helt annen måte enn mennesker har vært vant til. Vi avbryter oss selv eller blir avbrutt på en måte som heller ikke var like vanlig for noen generasjoner siden.

Det er nok ganske umulig å sammenligne utfordringer vi har fysisk og psykisk med hva en til to generasjoner tidligere hadde. Både for barn og voksne.

Anonymkode: ef375...e04

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å bruke mitt eget liv som eksempel: Jeg ba om samlivskurs/par-kurs i bursdagsgave - og fremdeles kunne han ikke skjønne at det var problemer! Vet ikke om det går an å bli mer tydelig....

(...jeg fikk forøvrig en kjøkkenmaskin. Vi er skilt i dag...)

Anonymkode: b62b2...4d9

Skjønner godt at du gav opp et slikt ekteskap, snakk om å være dårlig på kommunikasjon. Slike menn vil tape i kjønnsmarkedet på sikt.

Anonymkode: c3860...082

[Uredd]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt at du gav opp et slikt ekteskap, snakk om å være dårlig på kommunikasjon. Slike menn vil tape i kjønnsmarkedet på sikt.

Anonymkode: c3860...082

Aha. Så når to mennesker skal kommunisere er det den andre parten som er dårlig når det ikke går....?

Det meste jeg har sett av lærdom innen kommunikasjon presiserer at det er avsenders ansvar at budskapet blir korrekt mottatt.