Blir tvunget til å omplassere hunden min

[Gjest Hapi]

De tvinger deg til å bo hjemme og tvinger deg til å bli kvitt hunden. Hva blir det neste? Jeg hadde flyttet ut.

[Fru Uperfekt]

Jeg hadde flyttet

jeg må ha det ryddig hjemme og vi har en hund som røyter sånn at robot støvsugeren og robot vaskeren må gå mer eller mindre 24/7 men det er endel av det å ha dyr.

(jeg er i tillegg allergisk mot hund, men har valgt å gå på antihistaminer året rundt slik at barna kan få den gleden ved å ha dyr i hjemmet)

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Msd97 skrev:

foreldrene mine er.

Skjønte det var noe spesielt ja  Du er myndig, så de har ingenting de skulle sagt lenger. Har du mulighet til å flytte ut, så gjør du det. 

Anonymkode: 4b51f...202

[Kittykat]

12 timer siden, Msd97 skrev:

Det verste er at mamma lovte meg at hvis jeg ble hjemme i år så skulle vi beholde hunden, men hun holdt ikke løftet... Vi barna er helt knust.

Da påpeker du at hun har brutt løftet hun ga til deg. Slå tilbake med skyts på henne sånn som hun gjør med dere. Og foreldrene kan ikke nekte deg å flytte ut. Du er myndig, så enkelt er det. 

Og i mine øyne så er det rett og slett feigt å omplassere dyr bare fordi det etter så og så lang tid ikke passer seg å ha familiemedlemmet lenger.... Når man har valgt å skaffe seg et firbent familiemedlem så har man påtatt seg ansvaret til siste dag, så enkelt er det faktisk (med mindre det er voldsom allergi o.l., som er årsaken til omplassering). Så ja, her synes jeg rett og slett at dine foreldre er feige

11 timer siden, Msd97 skrev:

De er bortreist i en måned næ så vi får ikke hatt den samtalen før de kommr hjem, men de vil vi skal bli kvitt hunden før de kommer hjem.

Det håper jeg at dere barna har sagt klart nei til. 

 

11 timer siden, Msd97 skrev:

Er helt enig med deg og jeg fatter ikke hvordan foreldrene våre kan gjøre noe sånt. Har kjempe lyst til å beholde hun livet ut siden hun er tross alt familienedlem, det som irriterer meg er at hunden vår blir brukt som en brikke i spillet il mamma oh pappa. Mamma klager på at pappa aldri gjør noe for han så nå selger han hunden for å gjøre hun lykkelig pp tross av oss andre. 

 

Da jeg nevnte tanken om å flytte ut så sa han at da snur jeg ryggen mot familien min og han vil aldri se meg igjen. Hadde det bare vært snakk om foreldrene mine så hadde jeg med glede gjort det siden min mor har ikke vært en god mor på flere år, men så er det snakk ol å ikke se min lillesøster og lillebror med downsyndrom igjen. Er i en så forferdelig situasjon nå og det er nesten ingenting som nyttse for de å ombestemme seg.

Din far høres ut som en tøffelhelt. Han har jo egne tanker om dette, har han ikke? Og han mener at du snur ryggen til familien din...Hallo i luken, hvor tåpelig kan man bli? Da hadde jeg sagt at foreldrene mine får velge mellom meg, med hunden, eller si bye-bye til meg og hunden. Sånne personer trenger man ikke i livet sitt, uansett om de er ens egne foreldre.

Stå på ditt og krev at de tar seg kraftig sammen. De virker rett og slett som ufyselige dyrevenner...

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg synes du legger ut litt vel mye info nå? Dette blir jo veldig igjenkjennelig.

Du er 19 år. Ta ansvar. Vask etter hunden din så mye som din mor ønsker, og om det ikke går, så er du gammel nok til å flytte ut.  

Anonymkode: 6ed3d...10a

Hæ? Er det virkelig så små forhold i Norge at historien til  TS liksom er gjenkjennelig?

TS- flytt ut og ta med hunden. Kontakt NAV el.

Moren din høres helt utrolig ufyselig ut og faren din tafatt, så støtter deg helhjertet i å ta grep. Du klarer det! 

Anonymkode: 91ed8...a46

[lakrisbåten]

Den 22.7.2016 at 10.57, Msd97 skrev:

 "De tvinger meg til å ta valg mellom hund eller familien."

Jeg tror det er denne biten av fortellingen din som jeg synes er mest bekymringsverdig. Det er en type emosjonell utpressing som du burde slippe å ha i livet ditt. Det fordrer jo spørsmålet til foreldrene dine "Er forholdet til deg så lite verdt at uenighet om en hund er nok til å kutte all kontakt?" Eller er det det at du skal flytte ut som er problemet? Jeg ville nok hatt en alvorlig prat om dette med foreldrene, for dette forsøket på kontroll over deg med deres relasjon som pressmiddel, vil med stor sannsynlighet bare fortsette hvis de merker at de har denne makten. Prat med dem hvorfor de reagerer på denne måten og hva de er redde for skal skje når du flytter: er de kanskje redd for å miste din støtte, spesielt mtp dine to søsken med Downs? 

Jeg ville nok sagt noe sånt som
"Jeg er glad i dere og vil ha dere i livet mitt, men jeg er også veldig knyttet til hunden. Jeg forstår at det blir for mye for mor å ha den hjemme, og da er det best at jeg flytter ut sammen med den, siden jeg uansett har tenkt på å flytte. Når dere forteller meg at dere heller vil kutte kontakten med meg enn å la meg gjøre det jeg ønsker, så føler jeg meg kontrollert på en måte som skaper avstand i forholdet vårt, og jeg lurer på om vi heller kan snakke sammen om dette og løse det som en familie med voksne barn. Jeg har veldig behov for fortsatt å være der for søsknene mine og vil fortsatt være i nærheten til å kunne hjelpe dere". 

I tillegg vil jeg bare si: mitt forhold til mine foreldre ble 1000 ganger bedre idet jeg flyttet hjemmefra. Noen ganger så trenger man bare litt luft og avstand for å få et bedre forhold. 

[Gjest Blondie65]

Flytt. Du kan ikke som voksen la foreldrene dine ha så mye makt over deg.

Slik jeg forstår det har de behov for din hjelp med din bror. Det rimer dårlig med trusler om å avskjære deg fra kontakt med dem. Du er myndig og bestemmer selv. Dere gjorde en avtale og den har de brutt. Dette forholdet kommer ikke til å bedres.

PS: Foreldrene dine er i sin fulle rett til å bestemme om de vil ha hund i sitt hjem. 

[Msd97]

19 timer siden, Fru Uperfekt skrev:

 

 

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

3 timer siden, lakrisbåten skrev:

Jeg tror det er denne biten av fortellingen din som jeg synes er mest bekymringsverdig. Det er en type emosjonell utpressing som du burde slippe å ha i livet ditt. Det fordrer jo spørsmålet til foreldrene dine "Er forholdet til deg så lite verdt at uenighet om en hund er nok til å kutte all kontakt?" Eller er det det at du skal flytte ut som er problemet? Jeg ville nok hatt en alvorlig prat om dette med foreldrene, for dette forsøket på kontroll over deg med deres relasjon som pressmiddel, vil med stor sannsynlighet bare fortsette hvis de merker at de har denne makten. Prat med dem hvorfor de reagerer på denne måten og hva de er redde for skal skje når du flytter: er de kanskje redd for å miste din støtte, spesielt mtp dine to søsken med Downs? 

Jeg ville nok sagt noe sånt som
"Jeg er glad i dere og vil ha dere i livet mitt, men jeg er også veldig knyttet til hunden. Jeg forstår at det blir for mye for mor å ha den hjemme, og da er det best at jeg flytter ut sammen med den, siden jeg uansett har tenkt på å flytte. Når dere forteller meg at dere heller vil kutte kontakten med meg enn å la meg gjøre det jeg ønsker, så føler jeg meg kontrollert på en måte som skaper avstand i forholdet vårt, og jeg lurer på om vi heller kan snakke sammen om dette og løse det som en familie med voksne barn. Jeg har veldig behov for fortsatt å være der for søsknene mine og vil fortsatt være i nærheten til å kunne hjelpe dere". 

I tillegg vil jeg bare si: mitt forhold til mine foreldre ble 1000 ganger bedre idet jeg flyttet hjemmefra. Noen ganger så trenger man bare litt luft og avstand for å få et bedre forhold. 

 Tusen takk for dette svaret, skal få sagt alt dette til de med en gang vi har samtale om hunden igjen siden akkurat nå er de ut å reiser. Det er nok mest det med at de er konservative at de ikke vil jeg skal flytte ut men tror de også er avhengig av min hjelp ja. Tror det sunneste vil være at jeg flytter ut uansett, og det er ihvertfall planen neste år hvis jeg får beholde hunden. Håper de kan vente et år til med å ha hunden hjemme så kan jeg ta hun med. 

[Zhakira]

Hadde flyttet ut! Stakkars hund, den kan jo ikke noe for at den røyter. De kan ikke tvinge deg til å ikke flytte hvis du er myndig. Noen ganger må du tenke på deg selv, ikke hva alle andre rundt deg forventer eller krever av deg.

[AnonymBruker]

Bruker dere en hundebørste eller noe, for å få vekk litt hår fra den hunden?

Det hundehåret som blir børste vekk kan dere vel tømme i søppel, brenne opp (hvis dere har ved-ovn, eller noe) eventuelt grave det litt ned i en skog eller noe, hvis dere har noe slikt i nærheten.

Dermed blir det kanskje ikke fullt så mye hundehår på gulv og sånn?

Anonymkode: eb475...e2c

[Faith-]

Hadde foreldrene mine tvunget meg til å velge mellom dem og hunden vår og det ikke var noe god grunn for å kvitte seg med hunden (allergi, drastisk endret livssituasjon ol.), så hadde jeg glatt valgt hunden. Hunden er uskyldig oppi det hele og foreldrene dine vil til og med heller at du skal forsvinne ut av livet deres fremfor å ha en hund hvor du har sagt du skal gjøre alt arbeidet. Er dette virkelig foreldre du ønsker å ha noe med å gjøre? De sier gjerne at de ikke vil ha kontakt om du flytter ut med hunden, men jeg tror ikke de virkelig tror du kommer til å gjøre det da. Og da er det bare en enda bedre lærepenge for dem når du faktisk flytter vekk fra dem. Så får dem heller komme krypende og be om unskylding når de innser feilen sin. 

[AnonymBruker]

Moren din har nok denne "vaskemanien" sin fordi hun ikke føler at noen av dere andre i huset gjør noe som helst for at det skal se fint og ryddig ut i hjemmet. Du er voksen og myndig. Vis at du klarer å ta din del av husarbeidet, og at du klarer å være ansvarlig i lengden.

Anonymkode: e054e...4e4

[MissPierce]

Lurer veldig på hvordan hund dette er, siden den røyter så ekstremt som det høres ut til?

Hadde også tatt med hunden å flyttet. For sånn psykisk press som foreldrene dine driver med er skikkelig stygt.

 

Endret 23. juli 2016 av MissPierce

[AnonymBruker]

Den 22. juli 2016 at 14.12, AnonymBruker skrev:

Jo, det er det. Her høres det ut som om mor i huset har psykiske problemer som har blitt en del verre i løpet av årene siden hunden kom i hus, og det er grunn god nok til at hunden må ut. Alternativet her er antagelig at mors psykiske problemer kommer til å eskalere.

Anonymkode: d5ae6...23d

Alternativet er heller at moren søker behandling, ikke at alt skal tilpasses hennes skiftende sinnstilstand. 

Anonymkode: a588d...001

[LittleBabyBlue]

Jepp, foreldrene dine driver med følelsesmessig utpressing, og det her er vel ikke første gangen? Spørsmålet er hvor lenge du vil finne deg i det? Hva om pappaen din vil skilles? Skal du bli boende med mammaen din i noen tiår til fordi "hun klarer seg ikke alene" (eller hva nå enn annen bullshit de kan finne på å lire av seg)?

Jeg ville begynt å se meg om etter et sted å bo, og sendt en melding til foreldrene. "Avtalen var at hunden kunne bli hvis jeg bodde hjemme. Den avtalen vil dere bryte så nå flytter jeg."

Ditt største problem er nok at du ikke står som eier av hunden så foreldrene har egentlig råderett over henne. 

[Atea]

Var avtalen at du skulle bo hjemme hvis dere skal ha hunden? Det er en dårlig avtale. Du er nitten, hvis jeg ikke leste feil og hunden er fire år. En hund kan leve til den er 14-15 og hvor gammel er du da... Jeg har ikke lyst å stigmatisere muslimer, men da har de gjort en god jobb med å prøve å hjernevaske deg. Din mor høres ut som en gråtekone. Vær så snill å ikke finn deg i det. Jeg vet at du ikke ville postet her hvis du var hjernedød eller for mye påvirket.

Men fortell dine foreldre at også de, ikke MINST de tok på seg ansvaret. Når man velger å få dyr har man et ekstra ansvar. Jeg vet av personlig erfaring at å måtte ta livet av en hund kan skape avstand til sin egen mor. Forholdet er bedre nå, men pga. allergi hos barnet mitt måtte hunden være mye hos henne. Der fikk hun ikke lov til å komme inn i stua, lå i gangen bundet fast i leietauet. En dag fikk jeg nok og tok med hunden til veterinæren, min mor brukte så mye klagemål mot meg at jeg fikk NOK. Men hunden min var ikke fire år, nærmet seg fjorten og virket ikke frisk (var blitt påvist svulster). Og da fikk jeg skylda, at jeg kunne finne på å ta hunden med til veterinær uten å en gang spørre henne om råd. Hun klaget også på hundehår.

Jeg angrer bittert på at tok den avgjørelsen, men hun trigget meg. To uker senere ringte fod og sa at de hadde funnet et fosterhjem til bikkja. Jeg hadde lovet dem at jeg skulle dekke alt av evt. veterinærutgifter og ville ha en avtale om at jeg kunne ha hunden i noen helger.

Min familie er ikke muslimer, men som du forstår kan mødre være skikkelige bitcher, og usmakelige. De forstår dine svake punkter, som å være glad i en hund, og bruker det mot en. Jeg tror ikke de gjør det med vilje, men like fullt skjer det.

Ikke finn deg i dette! La din mor lese tråden. Jeg håper du flytter, om du ser for deg at du skal bo hjemme i ti år til, hva da?

Min mor var så ekkel at hun sa at endelig kan hun legge teppe på gulvet. Samtidig klandret hun meg fordi jeg var den som var så slem som tok med hunden til veterinær, men hunden var gammel og syk. Jeg visste at det var mitt ansvar. Hadde bikkja vært fire år og i fin form ville det vært omplassering med avtale om fosterhjem hos meg. Det ble så trist, hele greia. Først flere år senere sa mamma at hunden var jo syk, så det var nok det beste. Flere år senere. Hun så ikke min sorg.

Men jeg visste at man også har ansvar når et dyr blir gammel og syk.

Vis din mor denne tråden. Det kan virke som du har en snill personlighet, hjelpsom, sjelden hisser deg opp, og hun vil ha deg i den rollen. For noen mødre er det vanskelig når barn er på vei til å forlate redet. De nekter rett og slett å akseptere det, at det er et faktum, og da vises ofte deres egne psykiske problemer, de dukker opp som paddehatter og å lage skyldfølelse blir et maktmiddel.

Flytt ut og ta med deg hunden.