Mangel på intimsone /grenser?

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Becky48 skrev:

Det er da ikke normalt at en niåring går å legger seg naken i senga på stemors plass, eller at hun stryker far på rompa og på innsiden av låret. Stemor eller ikke, dette høres bare feil ut... Hadde dette vært mitt barn så hadde jeg blitt alvorlig bekymret, og at denne mannen som ts er sammen med legger problemet over på ts er bare så typisk at jeg kjenner jeg får makk...

Jeg hadde aldri akseptert at min mann skulle endret atferd og ikke pratet til meg og mine barn når han hadde sine egne barn på besøk, finnes ikke noe mer respektløst enn det. Ikke noe jeg ville utsatt mine barn for iallfall...

Hadde jeg vært deg så måtte han enten skjerpet seg eller så hadde jeg gått videre...

Da må jeg jo isåfall gå videre uten han, for dette er noe han absolutt ikke vil høre noe om eller diskutere med meg uansett hvordan jeg prøver å ta det opp. 

Er jo synd at forholdet skal gå i stå pga noe slikt. Han er virkelig en fantastisk partner og stefar i hverdagen. 

Anonymkode: 9be47...6cf

[Feyfeyhey]

.

Endret 7. august 2016 av Feyfeyhey

[AnonymBruker]

33 minutter siden, H.T.S skrev:

Her får "helgebarnet" være med på det vi gjør sammen, han får litt ekstra oppmerksomhet, men han har ikke enerett på far i helgene eller ferier. "Alle skal få" =p

Det høres ikke sunt ut det far holder på med, hverken for datteren eller resten av familien.
Men hva kan man gjøre om far ikke vil høre og bare kaller deg sjalu... annenhver helg og ferier...det blir mange dager å bli ignorert på etterhvert... må gjøre vondt.

Trodde det var slik det ville bli her også, men dessverre..... 

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg :/

Anonymkode: 9be47...6cf

[AnonymBruker]

Noen forslag til hvordan jeg kan prøve å ta dette opp med han på en så grei måte som mulig? 

Anonymkode: 9be47...6cf

[kisskissbangbang]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen forslag til hvordan jeg kan prøve å ta dette opp med han på en så grei måte som mulig? 

Anonymkode: 9be47...6cf

Det er tydelig at han går i forsvar når du nevner nærheten og klenginga. Jeg hadde først og fremst fokusert på måten han ignorerer deg og de andre barna.

Ta det opp i jeg-perspektiv, og hold klenginga og ignoreringa separat. "Jeg føler at barna mine og jeg lett kommer på siden når yngstemann er her, og jeg blir litt sår på både egne og deres vegne av det. Har du merket at det kan ha en tendens til å bli sånn?".

Ikke angrip ham eller forholdet hans til datteren, men fokuser på deg og dine barn. 

[Lykkehjerte]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen har noen formening om hva som er "normale" intim grenser for en 9 åring? 

Stedatter på snart 9 er helt uten slike grenser, spesielt når det gjelder pappa. Ila av en dag går det ikke mer enn 5 min uten at hun må ta på han, hun kan fint ta han både på rumpå og innsiden av låret. Hun kan avbryte lek med andre barn og legge seg i pappa sitt fang og spør "om de kan gå hjem å kose", hun står opp om natten for å se på pappa, hun ligger naken i senga på min plass når jeg er bortreist. I tillegg er pappa tynget av skyldfølelse, så han henvender seg utelukkende til henne når hun er her. Meg og mine blir ikke inkludert i hverken planer eller samtaler. De sitter stort sett oppå hverandre i sofaen. Dette går fint i helgene, men i ferier synes jeg det blir litt vondt å bli ekskludert så totalt over lenger periode, da ender det med dårlig stemning, og det forsterker den positive oppmerksomheten stedatter får fra pappa... da skal de hverfall bare være de to og finne på alt mulige gøye greier uten oss andre. 

Jeg har tenkt tanken om hun kanskje prøver å være pappa sin kjæreste slik at jeg ikke kan være det, og at det vel er en vanlig reaksjon for samværsunger....?? Det er bare 3 år siden foreldrene skilte seg, hun er her i de fleste ferier og helger, men det er jo selvfølgelig mindre enn 100 %. 

 

Jeg valgte å avbryte båtturen vår i går da min sønn ble 14 år, og var nesten i tårer over at de andre ikke engang pratet med han. Er mulig jeg overreagerte. 

Er det mulig at dette er den berømte stemorssjalusien jeg leser så mye om som spiller meg et puss her? 

Anonymkode: 9be47...6cf

I blandede familier kan det ofte for barn føles ut som kamp om oppmerksomheten og separasjonsangst, som blant annet fører til overdreven klenging og ønske om å sove i samme seng. Kan også føre til som du sier, det vil si at samværsunger prøver å stjele oppmerksomhet og tid fra en bonusforelder. Dette er helt normal, og det finnes flere måter å håndtere dette på. Det som derimot ikke er normalt, tenker jeg, er at en 9åring må ta på sin far, både på rumpa og innsiden av låret, heller ei avbrudd fra lek med jevnaldrende for å gå hjem å kose med sin pappa. Står opp om natten bare for å se på han, og ligger naken ved siden av han så snart du ikke er hjemme. (ligge i senga ja, absolutt, men ikke naken, med mindre hun alltid sover helt naken da) Jeg stiller meg undrende til denne faren som tilsynelatende godtar sin datters upassende adferd i slike tilfeller? (Nå kan det jo være at han protesterer høylytt på disse tingene, men jeg kan ikke tolke det ut av innlegget.) At far er tynget av skyldfølelse, betyr likevel ikke at han bør tillate disse tingene, og om det gjøres i slike tilfeller, kan det være fordi noe foregår i kulissene som omverdenen ikke tar del i. Legg merke til at jeg skriver kan, for det er ingen påstand! Jeg vet at separasjonsangst kan føre til mange og litt også spesielle måter å uttrykke seg på, men akkurat her føler jeg personlig at varsellampene blinker, og magen min vrenger seg litt.. Ville fått i gang samtaleterapi for både familien og for denne datteren, det gir rom for å nøste opp i trådene, gi dere råd og veiledning, ventilering for jenten, og eventuell avdekking av ting som ikke burde finne sted.

[futurama]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da må jeg jo isåfall gå videre uten han, for dette er noe han absolutt ikke vil høre noe om eller diskutere med meg uansett hvordan jeg prøver å ta det opp. 

Er jo synd at forholdet skal gå i stå pga noe slikt. Han er virkelig en fantastisk partner og stefar i hverdagen. 

Anonymkode: 9be47...6cf

Hei.

Jeg er på en måte i samme situasjon som deg.

Min samboer har ei datter på 10 år og har vært vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg har nå bodd ca.4 år sammen med min samboer. Hun har datteren 60%

Jeg sitter ofte og observerer at datteren trekker min samboer unna meg ,ofte går på rommet hennes.

Og jeg føler da at datteren vil ha meg bort fra dem,men det benekter min samboer at er tilfellet.

Datteren skal hele tiden holde mor i hånden eller kose i sofaen.

Hvis jeg prøver å få min samboers oppmerksomhet på dette blir jeg vel egentlig avvist,at datteren bare vil ha kosetid eller prate litt mener min samboer.

Men jeg føler jeg mister mer og mer tilhørighet i min nye familie,at datteren prøver å splitte oss, dessverre.

Datteren hennes har allerede klart å få sin stemor til å flytte fra barnefaren. Men min samboer  sier at det ikke skyldes datteren. Jeg har mine mistanker om at det er datteren sin "skyld" da det sannsynlig er slik datteren oppfører seg hos far også.

Jeg og min samboer har snakket sammen nå i sommer og kommet fram til at vi må flytte fra hverandre ,da jeg og hennes datter ikke klarer å være i samme rom lenger ,da jeg stadig blir strengere og sintere over hennes oppførsel.

Når det er bare jeg og min samboer er vi verdens beste venner og kjærester. Livet er bare hærlig sammen med bare henne.

Men straks datteren kommer hjem er det bare trist med hennes negative sider og tilbake i "kampmodus" om å få prate med mor.

Og med "kamp" mener jeg fra hun kommer fra skolen til hun til slutt legger seg skal hun ha all oppmerksomhet fra mor ,ellers er hun sur resten av dagen.

Vi skal nå flytte hver for oss og fortsatt være kjærester,og prøve å gjøre ting sammen både med og uten datteren.

Men det vil tiden vise hvordan dette vil gå.

Mulig det kan fungere for dere også å flytte hver for dere ,men fortsatt være kjærester?

[tingeling]

Jeg tror det er lettest å ta denne diskusjonen på familievernkontoret. 

Men: kan det være at det er andre grunner til at datteren tror at det er slik man koser med en voksen mann man er glad i? Jeg sier ikke at jeg tror TS' mann gjør noe galt, men kan det være noen andre som har lært barnet å "kose" på den måten? 

[AnonymBruker]

4 timer siden, futurama skrev:

Hei.

Jeg er på en måte i samme situasjon som deg.

Min samboer har ei datter på 10 år og har vært vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg har nå bodd ca.4 år sammen med min samboer. Hun har datteren 60%

Jeg sitter ofte og observerer at datteren trekker min samboer unna meg ,ofte går på rommet hennes.

Og jeg føler da at datteren vil ha meg bort fra dem,men det benekter min samboer at er tilfellet.

Datteren skal hele tiden holde mor i hånden eller kose i sofaen.

Hvis jeg prøver å få min samboers oppmerksomhet på dette blir jeg vel egentlig avvist,at datteren bare vil ha kosetid eller prate litt mener min samboer.

Men jeg føler jeg mister mer og mer tilhørighet i min nye familie,at datteren prøver å splitte oss, dessverre.

Datteren hennes har allerede klart å få sin stemor til å flytte fra barnefaren. Men min samboer  sier at det ikke skyldes datteren. Jeg har mine mistanker om at det er datteren sin "skyld" da det sannsynlig er slik datteren oppfører seg hos far også.

Jeg og min samboer har snakket sammen nå i sommer og kommet fram til at vi må flytte fra hverandre ,da jeg og hennes datter ikke klarer å være i samme rom lenger ,da jeg stadig blir strengere og sintere over hennes oppførsel.

Når det er bare jeg og min samboer er vi verdens beste venner og kjærester. Livet er bare hærlig sammen med bare henne.

Men straks datteren kommer hjem er det bare trist med hennes negative sider og tilbake i "kampmodus" om å få prate med mor.

Og med "kamp" mener jeg fra hun kommer fra skolen til hun til slutt legger seg skal hun ha all oppmerksomhet fra mor ,ellers er hun sur resten av dagen.

Vi skal nå flytte hver for oss og fortsatt være kjærester,og prøve å gjøre ting sammen både med og uten datteren.

Men det vil tiden vise hvordan dette vil gå.

Mulig det kan fungere for dere også å flytte hver for dere ,men fortsatt være kjærester?

Nå har det seg slik at jeg og mine to barn flyttet fra Vestlandet til Sørlandet for å bo sammen med min samboer. 

Om vi velger å ikke bo sammen blir nok vi å flytte tilbake igjen, og det er en 5 timers kjøretur. Vet ikke om det er optimalt 

Anonymkode: 9be47...6cf

[AnonymBruker]

5 timer siden, Lykkehjerte skrev:

I blandede familier kan det ofte for barn føles ut som kamp om oppmerksomheten og separasjonsangst, som blant annet fører til overdreven klenging og ønske om å sove i samme seng. Kan også føre til som du sier, det vil si at samværsunger prøver å stjele oppmerksomhet og tid fra en bonusforelder. Dette er helt normal, og det finnes flere måter å håndtere dette på. Det som derimot ikke er normalt, tenker jeg, er at en 9åring må ta på sin far, både på rumpa og innsiden av låret, heller ei avbrudd fra lek med jevnaldrende for å gå hjem å kose med sin pappa. Står opp om natten bare for å se på han, og ligger naken ved siden av han så snart du ikke er hjemme. (ligge i senga ja, absolutt, men ikke naken, med mindre hun alltid sover helt naken da) Jeg stiller meg undrende til denne faren som tilsynelatende godtar sin datters upassende adferd i slike tilfeller? (Nå kan det jo være at han protesterer høylytt på disse tingene, men jeg kan ikke tolke det ut av innlegget.) At far er tynget av skyldfølelse, betyr likevel ikke at han bør tillate disse tingene, og om det gjøres i slike tilfeller, kan det være fordi noe foregår i kulissene som omverdenen ikke tar del i. Legg merke til at jeg skriver kan, for det er ingen påstand! Jeg vet at separasjonsangst kan føre til mange og litt også spesielle måter å uttrykke seg på, men akkurat her føler jeg personlig at varsellampene blinker, og magen min vrenger seg litt.. Ville fått i gang samtaleterapi for både familien og for denne datteren, det gir rom for å nøste opp i trådene, gi dere råd og veiledning, ventilering for jenten, og eventuell avdekking av ting som ikke burde finne sted.

Han protesterer høylytt ja. Han er totalt blind for dette, og tror ikke han legge merke til det engang. Bror min sammenlignet å se på de to som å "sitte å se på et nyforelsket par tungebryte", du føler bare at du ikke burde vært til stede og at de burde være alene. 

Nå er de på båttur sammen bare de to, og har det nok som plomma i egget, mens resten av oss er hjemme. 

Jeg kommer nok aldri til å få han med på samtaleterapi, hvertfall ikke som inkluderer jenta hans. 

Anonymkode: 9be47...6cf

[Gjest Mysticgirl]

15 timer siden, Becky48 skrev:

Det er da ikke normalt at en niåring går å legger seg naken i senga på stemors plass, eller at hun stryker far på rompa og på innsiden av låret. Stemor eller ikke, dette høres bare feil ut... Hadde dette vært mitt barn så hadde jeg blitt alvorlig bekymret, og at denne mannen som ts er sammen med legger problemet over på ts er bare så typisk at jeg kjenner jeg får makk...

Jeg hadde aldri akseptert at min mann skulle endret atferd og ikke pratet til meg og mine barn når han hadde sine egne barn på besøk, finnes ikke noe mer respektløst enn det. Ikke noe jeg ville utsatt mine barn for iallfall...

Hadde jeg vært deg så måtte han enten skjerpet seg eller så hadde jeg gått videre...

Helt enig i dette. Du MÅ snakke med han TS, enten han vil eller ikke! Han er den voksne her og han må sette grenser for sin datter, ellers så vil det jo bli slik i hele deres forhold og da blir du jo ulykkelig og lei deg. Nei, snakk med han om dette! Dette er ikke sunn oppførsel fra hverken far eller datter!

Datter kan jo senere også få problemer med dette angående skam som noen andre sa her oppe.

Jeg ville flyttet om dette fortsatte og far setter datteren først og lar henne oppføre seg slik uten å veilede henne rett, slik en god far skal gjøre.

Han må jo fortelle henne hva som er rett og galt. Dette er på en måte omvendt mishandling

[AnonymBruker]

1 time siden, Mysticgirl skrev:

Helt enig i dette. Du MÅ snakke med han TS, enten han vil eller ikke! Han er den voksne her og han må sette grenser for sin datter, ellers så vil det jo bli slik i hele deres forhold og da blir du jo ulykkelig og lei deg. Nei, snakk med han om dette! Dette er ikke sunn oppførsel fra hverken far eller datter!

Datter kan jo senere også få problemer med dette angående skam som noen andre sa her oppe.

Jeg ville flyttet om dette fortsatte og far setter datteren først og lar henne oppføre seg slik uten å veilede henne rett, slik en god far skal gjøre.

Han må jo fortelle henne hva som er rett og galt. Dette er på en måte omvendt mishandling

Jeg får prøve enda en gang. Nå er de på båttur bare de to, og jeg aner ikke når de kommer tilbake. Får bruke tiden til å tenke ut en grei måte å ta det opp på igjen. 

Gruer meg forferdelig 

Anonymkode: 9be47...6cf

[Astralianorway]

Mange som leser dette tenker nok som meg. Barnepsykolog til barnet. Atferdsterapeut til pappa. Ikke prøv konfrontasjoner med mindre du er veldig sikker. Du risikerer å gjøre bindingen sterkere mens du egentlig ønsker det motsatte.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Astralianorway skrev:

Mange som leser dette tenker nok som meg. Barnepsykolog til barnet. Atferdsterapeut til pappa. Ikke prøv konfrontasjoner med mindre du er veldig sikker. Du risikerer å gjøre bindingen sterkere mens du egentlig ønsker det motsatte.

Hadde det bare vært slik at jeg kunne bestemme at det skulle skje. Men så lenge han ikke ser noe galt i noe av det, så kommer jeg neppe noen vei 

Anonymkode: 9be47...6cf

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen har noen formening om hva som er "normale" intim grenser for en 9 åring? 

Stedatter på snart 9 er helt uten slike grenser, spesielt når det gjelder pappa. Ila av en dag går det ikke mer enn 5 min uten at hun må ta på han, hun kan fint ta han både på rumpå og innsiden av låret. Hun kan avbryte lek med andre barn og legge seg i pappa sitt fang og spør "om de kan gå hjem å kose", hun står opp om natten for å se på pappa, hun ligger naken i senga på min plass når jeg er bortreist. I tillegg er pappa tynget av skyldfølelse, så han henvender seg utelukkende til henne når hun er her. Meg og mine blir ikke inkludert i hverken planer eller samtaler. De sitter stort sett oppå hverandre i sofaen. Dette går fint i helgene, men i ferier synes jeg det blir litt vondt å bli ekskludert så totalt over lenger periode, da ender det med dårlig stemning, og det forsterker den positive oppmerksomheten stedatter får fra pappa... da skal de hverfall bare være de to og finne på alt mulige gøye greier uten oss andre. 

Jeg har tenkt tanken om hun kanskje prøver å være pappa sin kjæreste slik at jeg ikke kan være det, og at det vel er en vanlig reaksjon for samværsunger....?? Det er bare 3 år siden foreldrene skilte seg, hun er her i de fleste ferier og helger, men det er jo selvfølgelig mindre enn 100 %. 

 

Jeg valgte å avbryte båtturen vår i går da min sønn ble 14 år, og var nesten i tårer over at de andre ikke engang pratet med han. Er mulig jeg overreagerte. 

Er det mulig at dette er den berømte stemorssjalusien jeg leser så mye om som spiller meg et puss her? 

Anonymkode: 9be47...6cf

Dette høres fryktelig unormalt ut. Du bør sende en bekymringsmelding til ditt lokale Barnevern.

http://www.hjelptilhjelp.no/video/om-seksuelle-overgrep-incest

http://www.hjelptilhjelp.no/video/avdekkende-samtaler-med-barn-1-fra-bekymring-til-handling

 

 

 

 

Anonymkode: 6d3c7...d47

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får prøve enda en gang. Nå er de på båttur bare de to, og jeg aner ikke når de kommer tilbake. Får bruke tiden til å tenke ut en grei måte å ta det opp på igjen. 

Gruer meg forferdelig 

Anonymkode: 9be47...6cf

De vil nok ikke innrømme noe, så det beste du gjør er å kontakte Barnevernet og en barnepsykolog.

 

Hva sier barnets mor?

Anonymkode: 6d3c7...d47

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De vil nok ikke innrømme noe, så det beste du gjør er å kontakte Barnevernet og en barnepsykolog.

 

Hva sier barnets mor?

Anonymkode: 6d3c7...d47

Det synes jeg er noe drastisk. Tror som sagt det er snakk om ei jente som er redd for å miste pappaen sin mer enn hun allerede har pga brydd mellom foreldrene. Barnepsykolog ja, det hadde nok vært bra for henne, men det blir opp til forelderene. 

Aner ikke hva moren sier. Jeg har bare truffet henne en gang. All kommunikasjon ang datteren er mellom mor og far, jeg er heldig om jeg får vite noe som helst 

Anonymkode: 9be47...6cf

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det synes jeg er noe drastisk. Tror som sagt det er snakk om ei jente som er redd for å miste pappaen sin mer enn hun allerede har pga brydd mellom foreldrene. Barnepsykolog ja, det hadde nok vært bra for henne, men det blir opp til forelderene. 

Aner ikke hva moren sier. Jeg har bare truffet henne en gang. All kommunikasjon ang datteren er mellom mor og far, jeg er heldig om jeg får vite noe som helst 

Anonymkode: 9be47...6cf

Akkurat det at all kommunikasjon om barnet er kun mellom mor og far forstår jeg godt.

Men forstår at du føler noe er galt med den type atferd.

Det kan faktisk hende (Se videoer fra Stine Sofies Stiftelse) at barnet blir utsatt for seksuelle overgrep. 

Anonymkode: 6d3c7...d47

[Lykkehjerte]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han protesterer høylytt ja. Han er totalt blind for dette, og tror ikke han legge merke til det engang. Bror min sammenlignet å se på de to som å "sitte å se på et nyforelsket par tungebryte", du føler bare at du ikke burde vært til stede og at de burde være alene. 

Nå er de på båttur sammen bare de to, og har det nok som plomma i egget, mens resten av oss er hjemme. 

Jeg kommer nok aldri til å få han med på samtaleterapi, hvertfall ikke som inkluderer jenta hans. 

Anonymkode: 9be47...6cf

Nå er det ikke bare du som reagerer på hennes adferd og deres relasjon, men også din bror. Når dere virkelig føler det slik,og din bror beskriver det slik, så tenker jeg at det det helt sikkert er et svært sterkt grunnlag for å reagere på dette! Måten jenten opptrer på, tenker jeg at ikke er ok, uavhengig om hun har lært det fra sin far eller andre. Har hun lært det fra sin far, er det ikke ok, har hun lært det av andre, er det ikke ok at far godtar det. Å vise kjærlighet til sitt barn, er det vakreste og ikke minst viktigste på jord, men ikke i upassende former! Her blinker varsellampene hos meg, som tidligere sagt, et sted kommer jentens adferds fra, og det må tas tak i. Forstår at det er vanskelig når det ikke nytter å samtale med faren om dette, eller han vil bli med på samtaleterapi. Du kan for eksempel kontakte familievernkontoret på egen hånd, ta en prat der, nevne at du er bekymret for datteren, at alt hun tenker på er å kose med far, tar på upassende steder ol. Hold dine følelser om frarøving av felles familietid osv unna her, kan fort tolkes som sjalu stemor, alt etter som hvem du prater med, hvilket i alle fall jeg ikke tenker at du er. Her har du reell reaksjon på situasjonen, skal ikke være slik. Nevn at andre uti familien også reagerer, fortell sammenlikningen til din bror. Om du tar kontakt med de, kan du få råd og veiledning selv om ikke han eller alle blir med. Du kan også høre med skolen og lærer, om de har lagt merke noe spesielt, evt mht relasjoner til voksne og da spesielt menn, og også barn for såvidt, og kanskje har de hørt henne prate om sin far osv. Kanskje de har oppdaget noe, men for lite til at de vil ta tak i det, kanskje er du med på å gi de det puffet de trengte for å ta tak i sitasjonen, kalle inn til samtale el. Ved kontakt med en arena, ville jeg spurt så nøytralt som mulig, ikke nevnt far spesielt, slik at de ikke selv tolker seg til egne historier basert på hva du forteller. Her er det uansett noe som skurrer veldig, tenker jeg, og det er da til barnets beste interesse at hele familien omgår og gjør hyggelige ting sammen, vise henne at dere alle er familie, og at hovedtyngden av opplevelsene deles sammen, og at far-datter-tid er noe som foregår innimellom, ikke hele tiden. Og er hun avhengig av det, går det likevel an å gjøre begge deler, og at far virkelig er tilstede for alle når det er fellestid. Du kan også ha alenetid med henne, gjøre noe hyggelig, og fortelle at at du er glad for henne og hennes stunder med pappa. at dere alle er glad i han, og at han alltid kommer til å være der for henne osv. Samtidig er jenten så stor at du fint kan gjøre typiske jenteting eller hennes interesser, og flette inn noen ord nå og da, om grenser. intimsoner osv. Kan være så enkelt som at ingen har noen gang pratet med henne om slikt. Selv om det du beskriver, skulle ingen barn gjøre i den alderen av seg selv tross ingen opplæring om det, så intenst, og som sagt far burde også reagere. Her er det noe som skurrer et sted, føler jeg. Kan du nevne noe for mor? Er det et alternativ? Jeg tenker at så lenge du har dine tanker og følelser som du har om situasjonen, og din bror reagerer på det samme, så bør dette tas tak i straks, for jentens beste. Uavhengig om det har det har skjedd noe upassende med henne eller ikke, er dette ikke en adferd som gagner jenten. Og selvsagt heller ikke deres familie. Om det føles vanskelig å kontakte familievernkontoret, skolen, mor, kan du gjøre dette via mail.  mailadresser står oppført på nettsider, gjelder i alle fall skolen og jentens lærer. Av og til er det enklere å sende en mail, man får nøye tenkt igjennom sitt budskap, og du kan også nevne at du ønsker anonymitet dersom dette er noe de vil ta opp med far el mor. Sosiallærere og helsesøstre er godt trent på samtaler med barn, og kanskje de fletter inn et par samtaler for jenten. Det er normalt at skilsmissebarn blir sendt innom for samtaler, det er en enkel måte å finne ut litt hvordan de har det, uansett hvor skånsomt et brydd har vært og i etterkant, er det sårt for et barn. Via samtaler kan evt mer avdekkes uten å påstå noe, blir på barnets premisser og det velger hva det vil dele. De ansatte vil da raskt se om det eks trengs flere samtaler! For om de skulle ønske det, er det fordi de også muligens selv har reagert på situasjonen, enkelte episoder eller utsagn. Selv om det evt blir underbygget av din bekymring, trenger de ikke å nevne at du har tatt kontakt. I din situasjon her, ville jeg tatt kontakt med noen, og latt det briste eller bære. Da har du tatt en for laget for jenten, som også kan påvirket positivt for dere alle, og hvis det motsatte skjer, er det vel uansett ikke liv laget i et slikt forhold på sikt, vil briste uansett, dersom det ikke gjøres noen grep for endring, tenker jeg. Føler med deg, og håper at ting ordner seg til det bedre, du og dine fortjener også å ha det bra, både personlig og som en samlet familie!  

[AnonymBruker]

1 time siden, Lykkehjerte skrev:

Nå er det ikke bare du som reagerer på hennes adferd og deres relasjon, men også din bror. Når dere virkelig føler det slik,og din bror beskriver det slik, så tenker jeg at det det helt sikkert er et svært sterkt grunnlag for å reagere på dette! Måten jenten opptrer på, tenker jeg at ikke er ok, uavhengig om hun har lært det fra sin far eller andre. Har hun lært det fra sin far, er det ikke ok, har hun lært det av andre, er det ikke ok at far godtar det. Å vise kjærlighet til sitt barn, er det vakreste og ikke minst viktigste på jord, men ikke i upassende former! Her blinker varsellampene hos meg, som tidligere sagt, et sted kommer jentens adferds fra, og det må tas tak i. Forstår at det er vanskelig når det ikke nytter å samtale med faren om dette, eller han vil bli med på samtaleterapi. Du kan for eksempel kontakte familievernkontoret på egen hånd, ta en prat der, nevne at du er bekymret for datteren, at alt hun tenker på er å kose med far, tar på upassende steder ol. Hold dine følelser om frarøving av felles familietid osv unna her, kan fort tolkes som sjalu stemor, alt etter som hvem du prater med, hvilket i alle fall jeg ikke tenker at du er. Her har du reell reaksjon på situasjonen, skal ikke være slik. Nevn at andre uti familien også reagerer, fortell sammenlikningen til din bror. Om du tar kontakt med de, kan du få råd og veiledning selv om ikke han eller alle blir med. Du kan også høre med skolen og lærer, om de har lagt merke noe spesielt, evt mht relasjoner til voksne og da spesielt menn, og også barn for såvidt, og kanskje har de hørt henne prate om sin far osv. Kanskje de har oppdaget noe, men for lite til at de vil ta tak i det, kanskje er du med på å gi de det puffet de trengte for å ta tak i sitasjonen, kalle inn til samtale el. Ved kontakt med en arena, ville jeg spurt så nøytralt som mulig, ikke nevnt far spesielt, slik at de ikke selv tolker seg til egne historier basert på hva du forteller. Her er det uansett noe som skurrer veldig, tenker jeg, og det er da til barnets beste interesse at hele familien omgår og gjør hyggelige ting sammen, vise henne at dere alle er familie, og at hovedtyngden av opplevelsene deles sammen, og at far-datter-tid er noe som foregår innimellom, ikke hele tiden. Og er hun avhengig av det, går det likevel an å gjøre begge deler, og at far virkelig er tilstede for alle når det er fellestid. Du kan også ha alenetid med henne, gjøre noe hyggelig, og fortelle at at du er glad for henne og hennes stunder med pappa. at dere alle er glad i han, og at han alltid kommer til å være der for henne osv. Samtidig er jenten så stor at du fint kan gjøre typiske jenteting eller hennes interesser, og flette inn noen ord nå og da, om grenser. intimsoner osv. Kan være så enkelt som at ingen har noen gang pratet med henne om slikt. Selv om det du beskriver, skulle ingen barn gjøre i den alderen av seg selv tross ingen opplæring om det, så intenst, og som sagt far burde også reagere. Her er det noe som skurrer et sted, føler jeg. Kan du nevne noe for mor? Er det et alternativ? Jeg tenker at så lenge du har dine tanker og følelser som du har om situasjonen, og din bror reagerer på det samme, så bør dette tas tak i straks, for jentens beste. Uavhengig om det har det har skjedd noe upassende med henne eller ikke, er dette ikke en adferd som gagner jenten. Og selvsagt heller ikke deres familie. Om det føles vanskelig å kontakte familievernkontoret, skolen, mor, kan du gjøre dette via mail.  mailadresser står oppført på nettsider, gjelder i alle fall skolen og jentens lærer. Av og til er det enklere å sende en mail, man får nøye tenkt igjennom sitt budskap, og du kan også nevne at du ønsker anonymitet dersom dette er noe de vil ta opp med far el mor. Sosiallærere og helsesøstre er godt trent på samtaler med barn, og kanskje de fletter inn et par samtaler for jenten. Det er normalt at skilsmissebarn blir sendt innom for samtaler, det er en enkel måte å finne ut litt hvordan de har det, uansett hvor skånsomt et brydd har vært og i etterkant, er det sårt for et barn. Via samtaler kan evt mer avdekkes uten å påstå noe, blir på barnets premisser og det velger hva det vil dele. De ansatte vil da raskt se om det eks trengs flere samtaler! For om de skulle ønske det, er det fordi de også muligens selv har reagert på situasjonen, enkelte episoder eller utsagn. Selv om det evt blir underbygget av din bekymring, trenger de ikke å nevne at du har tatt kontakt. I din situasjon her, ville jeg tatt kontakt med noen, og latt det briste eller bære. Da har du tatt en for laget for jenten, som også kan påvirket positivt for dere alle, og hvis det motsatte skjer, er det vel uansett ikke liv laget i et slikt forhold på sikt, vil briste uansett, dersom det ikke gjøres noen grep for endring, tenker jeg. Føler med deg, og håper at ting ordner seg til det bedre, du og dine fortjener også å ha det bra, både personlig og som en samlet familie!  

Tusen takk for gode råd og innspill. Jeg merker at barrieren for å involvere utenforstående (med unntak av anonymiteten) her er høy. Jeg vil så gjerne at ti g ska ordne seg til det beste, for oss alle 5. Trengte nok litt bekreftelse på at mine tanker og følelser rundt dette er legitime og ikke et produkt av sjalusi eller lignende. 

Jeg tenker og tenker. Merker at jeg nyter disse dagene med bare mine to hjemme, noe som gjør meg trist også da jeg føler meg frarøvet det som skulle være vår nye fine familie :/

Anonymkode: 9be47...6cf