Enhornings dagbok

[Gjest Enhorning]

Innledning
Jeg har aldri vært særlig aktiv inne på denne nettsiden, men da jeg kom over dagbokseksjonen ble jeg med ett interessert. Å skrive dagbok har jeg gjort hele livet - skriftlig i en fysisk bok, vel og merke. Denne gangen skal jeg prøve meg her i denne tråden, for det er noe med det å skrive noe som andre kan lese som jeg liker.

Av og til forestiller jeg meg at etter min død vil noen finne alle de gamle, utslitte dagbøkene mine, blåse vekk det tykke støvlaget som vil dekke dem i fremtiden og lese alt jeg har skrevet. Noe ved det liker jeg også, men det skremmer meg på samme måte fordi jeg alltid har vært nervøs for å vise andre tekstene mine. Da jeg var liten drømte jeg om forfatter og viste alt jeg skrev til venner og familie hele tiden, men i begynnelsen av tenårene gikk jeg gjennom depresjon og mistet mye av skrivelysten. Den vendte tilbake da jeg var cirka 15 år igjen, og siden har jeg skrevet mye, men vist svært lite av det til noen. Hver gang noen har spurt meg hva min største hobby er, svarer jeg skriving. Hvis de spør om de kan lese noe jeg har skrevet, svarer jeg ofte "kanskje" - ikke fordi jeg ikke liker personen som spør, men fordi det gjør meg nervøs.

Jeg er i tvil om hvorvidt min dagbok vil bli lest av noen, men selv hvis ingen leser, er det fremdeles en lettelse som kommer hver gang jeg begynner å skrible ned tanker og minner. Vi får se hvordan det går.

Ops - jeg glemte å fortelle hvem jeg er. Jeg er en student som nettopp har fylt 20 år. Jente som bor alene, men savner å bo hjemme i skogen. Er ikke et bymenneske. Drømmer om å bli forfatter, men er på vei til å prøve å utdanne meg som norsk- og engelsklærer. Hobbyene mine består i å skrive, lese, tegne, male og dagdrømme.

Endret 20. juli 2016 av Enhorning

[Gjest Enhorning]

Begynnelsen
Jeg er egentlig student. Jeg har studert litteratur på universitetet i ett år, og mitt problem er at jeg trodde jeg kom til å elske det, men sannheten er at jeg føler meg utrolig alene og ensom. Jeg sliter med å konsentrere meg, sliter med motivasjon og sliter med det sosiale. Jeg har alltid vært det noen vil kalle introvert. Jeg forguder å være alene, men på grunn av dette har jeg vært så mye alene at jeg nesten en periode dette skoleåret har glemt hvordan jeg skal være med andre mennesker. En god stund har jeg følt problemer med å tolke andres kroppsspråk og hva de mener bak ordene de sier. Da jeg var liten var jeg utadvendt, initiativrik og snakket hull i hodet på andre fordi jeg hadde så mye på hjertet. Mye på hjertet har jeg fremdeles, men å snakke med andre mennesker er noe helt annet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg venner.

Jeg har prøvd å skape kollokviegruppe, jeg har prøvd å være sosial, men jeg blir utslitt på veldig kort tid. Mentalt utslitt. Etter sosialisering en stund føler jeg sterkt behov for å trekke meg tilbake og være alene igjen. Jeg føler ofte at det er vanskelig å "connecte" med andre, og vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Har blitt mye mer sjenert siden jeg var liten og snakker mye mindre. Ofte aner jeg ikke hva jeg skal si i virkeligheten, mens gjennom tekst pleier jeg å skrive ofte altfor mye til folk.

I det siste har jeg også merket noe som jeg ikke har opplevd siden jeg var 13-14 år gammel. Jeg har begynt å få smerte i brystkassen igjen. Det føles som et stort, tomt og sort hull der hjertet mitt skal være, og det føles tungt og mørkt ut. Når det først kommer føles det umulig å bli kvitt det. Som et monster inni meg.

Det som forundrer meg er at denne gangen er følelsen den samme, men fungerer på en annen måte. Da jeg var 13 år var den altoppslukende og jeg bar rundt på den dagen lang. Den eneste måten jeg kunne koble fra følelsen for en liten stund var ved å skade meg selv.

Nå som følelsen er tilbake, er den litt annerledes. Det var før en mer mental og emosjonell smerte, mens nå har den blitt mer fysisk. For to dager siden, på kvelden, satt jeg på rommet mitt hjemme hos foreldrene mine. Plutselig kjenner jeg tomrommet/det sorte hullet vokse og gjøre mer vondt emosjonelt, men så kommer en smerte som er veldig fysisk. Det gjorde veldig vondt i cirka 30-40 minutter, om ikke lenger. Jeg fikk også tyngre pust, som om det var vanskelig å puste. Jeg ble redd og nervøs og følte at jeg skulle få hjerteinfarkt, selv om jeg er ganske ung og tviler på at det skjer. 

Det er ikke første gangen det skjer. Første gangen det skjedde med den fysiske smerten, satt jeg på t-banen og holdt på å gråte. Jeg måtte anstrenge meg veldig for ikke å gråte. Jeg fikk vanskeligheter for å puste og måtte bare ut derfra, men kroppen var helt stiv og jeg klarte nesten ikke komme meg av stoppet jeg skulle av på.

Jeg er også redd for å oppleve dette igjen. Siden det skjedde har jeg følt at jeg går rundt i en nummen transeaktig boble, og ikke legger merke til det folk sier til meg.

Endret 20. juli 2016 av Enhorning

[Gjest Enhorning]

Føler meg helt jævlig. Fikk i meg litt for mye alkohol i natt. Venninnen min og jeg tok med oss 3 fremmede hjem til leiligheten min for å feste videre. Jeg var så full at jeg ikke greide noen ting. Jeg mistet telefonen min i bakken så hele skjermen knuste. Nå funker den ikke i det hele tatt, den er helt ubrukelig.

Kjæresten min sendte meg meldinger på mobilen, men jeg fikk ikke åpnet dem eller gjort noen ting, og jeg hadde ingen mulighet til å svare ham. Jeg gråt og gråt på vei hjem fordi han skrev at han ville slå opp med meg og at jeg var en idiot.

Da jeg kom hjem skrudde jeg på dataen og snakket med ham lenge. Han sa han hadde sendt meg meldinger på facebook som jeg visstnok hadde sett, men ikke svart på. Jeg hadde ingen mulighet til å svare fordi mobilen min var fullstendig ødelagt. Går ikke an å trykke på den noe sted eller gjøre noe som helst.

Jeg føler meg veldig såret, trist og tom inni meg nå. Jeg skjønner ikke hvordan han kan skrive sånt bare fordi jeg ikke kunne svare. Jeg skjønner på en måte at han ble sint og trodde jeg ignorerte ham med vilje, men jeg skjønner ikke hvorfor han ikke bare ventet til jeg svarte før han skriver noe sånt.

Føler meg helt alene i Oslo, jeg hater å bo her, men jeg har jo jobb.. Jeg tjener svært lite i timen og har såvidt råd til noe. Jeg vil egentlig bare hjem, jeg orker ikke mer...

[Gjest Enhorning]

Her er planen min for i morgen:

1. Stå opp klokka 09.00.
2. Spise frokost og pusse tenner.
3. Ta meg en dusj, rense ansiktet og ta ansiktsmaske.
4. Legge klær på vask.
5. Støvsuge leiligheten.
6. Bytte sengetøy på senga.
7. Vaske badet.
8. Bestemme meg for om jeg skal reise hjem til foreldrene mine og ta en pause eller bli i Oslo frem til jeg skal jobbe igjen.
9. Hvis jeg blir i Oslo må jeg dra på butikken og handle mat.
10. Gå en tur i parken. Slappe av. Ikke tenke på noe annet enn at jeg går der og da.
11. Kanskje spille Sims når det blir kveld.
12. Hvis jeg blir i Oslo: lage middag - og vaske opp rett etter at jeg har spist så jeg slipper å gjøre det senere.
13. Legge meg til å sove 22.00 og lese på senga til jeg føler for å sovne.

Jeg håper jeg greier det. Disse målene virker så små, men for tiden føler jeg meg mentalt sliten. Jeg har veldig lyst til å fullføre disse små målene i morgen. Spesielt det å stå opp "tidlig". Jeg vil ordne opp i sovesyklusen min. 

[Gjest Enhorning]

Jeg ble i Oslo, og blir nok i Oslo over helga. Jeg klarte ikke noen av målene mine i går. Jeg har hatt besøk i veldig lang tid nå og føler det har vært vanskelig å tenke klart. Hvis jeg sosialiserer for mye så får jeg problemer med å tenke klart, og jeg føler det var med på å hindre meg i å gjøre noen av målene.

Akkurat nå er jeg alene. Har tatt klærne i vaskemaskinen og skal rydde og vaske på kjøkkenet nå. Etterpå blir det badet. Så skal jeg re opp sengen. Stod opp i 15-tiden i dag.

Ble invitert med på en tur i parken i morgen kveld, der jeg kun såvidt kjenner én person. Hun var så koselig og invitere meg med. 

I morgen skal jeg stå opp 10.00 og dusje. Tror jeg skal kjøpe noe å drikke til å ha med i parken.